Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport:

Debatt i full offentlighet om norsk urfolkspolitikk er nødvendig

Alt henger sammen med alt, som det heter. Stortinget ba Sannhets- og forsonings-kommisjonen om forslag på handlinger for å få til «videre forsoning» og «større likeverd».

Etter mitt skjønn står Stortingets bestilling på forslag til handlinger om «større likeverd»,

ubesvart.

Kommisjonen legger frem en rapport med innhold og med anbefalinger som innebærer videreføring av en politikk som er omstridt, i økende grad, med avstanden nordover fra Oslo.

Forslag for å få til «videre forsoning» møter derfor på kvist ute i samfunnet.

Med korrekt avstamning og med riktig andel blodprosenter, vil en gruppe i det norske samfunnet fortsatt kunne nyte godt av politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske sære ordninger og særrettigheter, så lenge Stortinget synes det er greit.

En særrettighet omfatter også retten for gruppen til i lukket rom, sammen med myndighetene, å utrede og beslutte særrettigheter uten vurdering av konsekvenser av beslutningene, som i de langt fleste tilfeller, også angår/rammer hele befolkningen.

Alt henger sammen med alt. Utviklingen av den såkalte samepolitikken i Regjering og Storting skjer fragmentarisk. Dersom Stortinget ikke øyner og forstår sammenhengen i «samiske saker» som tinget behandler og beslutter, må innbyggerne og næringslivet i «det samiske bosettingsområdet Sápmi som strekker seg fra Hedmark til Finnmark» (Meld. St.19 (2016-17) «Opplev Norge – unikt og eventyrlig»), i uoverskuelig fremtid ta regningen.

Mine kommentarer her til rapporten deler jeg inn i

Del 1: «Beskrivelse av forarbeidet – starten og prosessen»

Jeg beskriver det politiske bakteppet til etableringen av kommisjonen: Starten er et ønske om en samisk sannhetskommisjon med formål «forsoning mellom urfolk og storsamfunn». Sivil- og offentlig sektor til storsamfunnet som kan sies å være «motpart», og på anklagebenken, skal ikke høres. I møter med Stortingets presidentskap (utenom godkjent møteplan), får Sametingsrådet anledning til å påvirke i den avtalte innspillprosessen til mandat og sammensetning av kommisjonen, utenom tur.

Før sluttstrek settes for prosessen: «Sametinget forventer at Stortingets presidentskap gjennomfører konsultasjoner med Sametinget, og at det oppnås et fritt og forhåndsinformert samtykke (understrekning av meg) før endelig mandat og sammensetning av kommisjonen vedtas.» Sametingsrådet krever en samtykkedialogprosess fra fornorskning via forsoning til samisk selvbestemmelse og selvstyre i «våre land-, vann- og havområder».

Del 2: «Gjennomgående sterk slagside»

I denne delen av kommentarene reiser og vurderer jeg spørsmål knyttet til uavhengighet, habilitet og likeverdighet i prosessen fra før start, til etter målgang. Jeg kommenterer Stortingets presidentskaps forskjellsbehandling av samer, norsk-finner, kvener og skogfinner.

«Stortinget behandler rapporten, og ikke det som ikke er der» var beskjeden til de som ønsket å avgi høringssvar.  Handlinger for å få til «videre forsoning» og «større likeverd» som Stortinget har bedt om forslag på, er uløselig knyttet til oppgaven å finne gode løsninger på også «det som ikke er der». Og det er det en god del av. Konsultasjonsplikten og §19 i Offentlighetsloven som er i strid med demokratiske prinsipper om likeverd, åpenhet og innsyn; – er nedslående utgangspunkt for pågående politisk praktisering av urett nordenfjells, med mindre likeverd, som resultat.

Del 3: «Stortingets mandat tolkes – kommisjonens anbefalinger»

Stortinget bestilte granskning av urett begått mot samer, kvener, norsk-finner og skogfinner. Kommisjonen gransket urett begått mot urfolk, kvener norsk-finner og skogfinner. Jeg påviser at «det samiske», «det samiske perspektivet» og «samiske forhold» gis en skjev og uforholdsmessig plass i rapporten og i kommisjonens anbefalinger.

Stortinget ba kommisjonen «legge grunnlaget for fortsatt forsoning mellom samer, kvener/norskfinner og majoritetsbefolkningen».  Videre «å legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen.»

Kommisjonen har ikke svart full godt på denne bestillingen. Og i tillegg: Mens kommisjonen arbeider, etablerer Regjering og Storting ny urett gjennom lovendringer og politiske ordninger. Det ligger derfor an til at det kan bli enda mer av det samme, dersom ikke rikspolitikerne virkelighetsorienterer seg. (Del 3: Ny urett, side 31-34).

 I mine kommentarer omtaler jeg de strategiske driverne bak samepolitikken i Norge, – Norske Samers Riksforbund (NSR), Reindriftsamers Landsforbund (NRL) og Samerådet og Samisk Parlamentarisk Råd (SPR) hvor etnisk relaterte organisasjoner i Russland er representert. Jeg beskriver drivernes metode i posisjonering i partipolitiske beslutningsprosesser og påfølgende flytting av politiske grenser i nord i lukket rom (Offentlighetslovens §19), i forståelse og samråd med riksmyndighetene som overleverer driverne nøkkelkortet til egen avmakt.

I fremste rekke av driverne, er de unge voksne bysamer som har meldt seg inn i Sametingets valgmanntall og har egen-identifisert seg som ILO-169 gruppe; – som innfødte som lever i stammesamfunn; – altså tilhørende urbefolkningen i Norge. (Kfr Del 2: Norges Institusjon for Menneskerettigheter (NIM), side 14-17 og Samerådet og Samisk Parlamentarisk Råd (SPR), side 18-20. Kfr Del 3: Forebygging av konflikter. Permanente avstamningspolitiske privilegier nord for Dovre – uvitende om konsekvensene side 26-31).

Del 1: Beskrivelse av forarbeidet; – starten og prosessen

1.1 Før starten

Den 3. mai 2017 skriver lederen for Kontroll- og konstitusjonskomitéen Martin Kolberg (Ap) til sametingsråd Inger Eline Eriksen (Árja): «Komitéen har vedtatt å holde en åpen høring 15. mai 2017 og ber på denne bakgrunn Sametinget om å orientere relevante miljøer.»

Sametingsråd Eriksen utfører oppdraget; – orienterer «relevante miljøer». Av de kvenske/norsk-finske organisasjonene, ble kun Norske Kveners Forbund orientert om høringen.

Den 15. mai 2017 stilte av den grunn 48 talsmenn og talskvinner fra samiske miljøer opp i Stortinget, mens det kvenske/norskfinske miljøet, stilte med 4 talspersoner under høringen.

1.2 Egentlig var starten et ønske om en Samisk sannhetskommisjon
Sammen med Sametinget (fremmet av partiet Árja i 2014) lanserte Samisk kirkeråd forslag om en samisk sannhetskommisjon om fornorskningen. I en pressemelding 15. juni 2016 fra Den Norske Kirke, uttaler generalsekretær Tore Johnsen i Samisk Kirkeråd at tiden er moden for en fordypet samtale om behovet for forsoning mellom urfolk og storsamfunn. Kirkerådet vil ha «konkrete tiltak» for «å bryte ettervirkningene av historisk kolonisering og undertrykking», fastslår han.

I pressemeldingen etterlater Samisk Kirkeråd inntrykk av et politiserende engasjement. Det evige temaet «samisk selvbestemmelse» opptar Kirkerådet. I 2019 vedtar Kirkerådet ny strategiplan:

«Det er viktig å delta i prosesser som kan styrke arbeidet med samisk kirkeliv i et urfolksperspektiv».

Samisk Kirkeråd vil ha frem i lyset «ettervirkningene av historisk kolonisering og undertrykking» og «konkrete tiltak». Hvorfor? Det kan da ikke være at man vil ta et oppgjør med de foreldre som sammen med lærere, internatbestyrere og ansatte, ideelle og frivillige organisasjoner og myndighetspersoner, der de befinner seg under gravstøtter i gravlunder rundt omkring, ute avstand til å fortelle og å opplyse? Foreldre som gjorde sitt ytterste, under kummerlige forhold, for at barna fikk lære å lese, skrive og regne det være seg i skolestua, på internat eller i private hjem, for å hindre analfabetisme og å bryte ut av fattigdom.

Sametingets første president Ole Henrik Magga, Norske Samers Riksforbund (NSR) hevdet at han ikke så behovet for en kommisjon. Professor Tove Bull, UiT i Nordlys den 8. april 2016:

«Dei («fornorskningslærerne», min bemerkning) trudde at fornorskning var til det beste for samar og kvenar. Det gjorde også alle dei foreldra som valde å gå over til å bruke norsk i staden for samisk eller kvensk som heimespråk. For mange var vegen om norsk vegen ut av fattigdom. Kven er vi som no på 2000-tallet feller moralske dommar over dei språk- og identitetsvala som lærarar og foreldre gjorde for to til tre, fire generasjonar sidan? Forseinka hemn på fortida er ein billeg idrett».

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, ansvarlig for samiske saker i Regjeringen, så ikke poenget med en kommisjon som foreslått. Høyres sametingsgruppe og partiets samepolitiske arbeidsutvalg, høringsinstans for sentralstyret, var uenig med Sanner. I en direkte henvendelse til Høyres stortingsgruppe ba samepolitikerne stortingsgruppen stemme for etablering av en statlig kommisjon, ikke en kommisjon styrt av Sametinget. (Se sidene 38 og 39).

1.3 Prosessen underveis mot avslutningen

Den 15. desember 2017 innkalte Stortingets presidentskap til første innspillmøte om mandatet, sammensetningen av kommisjonen og navn på kommisjonen.  På innspillmøtet møtte Sametinget, Norsk-Finsk Forbund, Norske Kveners Forbund og Kvenlandsforebundet (nu Kvensk Finsk Riksforbund). Neste innspillmøte ble berammet til 24. mai 2018.

I innkallingen til første innspillmøte den 15. desember 2017, står det i presidentskapets mandatutkast at kommisjonen «i utforming av forslag til tiltak» forventes «å forholde seg til nylig utførte utredninger og arbeider på feltet som samerettsutvalgets NOU 2007:13 «Den nye sameretten»».

NOU 2007:13 gjelder rettigheter til land-, vann- og havområder samt plikt for fylkeskom-muner og kommuner til å konsultere (dvs forhandle) med Sametingsrådet og «samiske interesser.»  Dagens samiske særrettigheter er altså ikke særrettigheter, men rettigheter ifølge presidentskapet. Uten å være klar over det, skreddersyr Stortingets presidentskap her kommisjonens arbeide for samelandsbevegelsens politiske intensjoner og politikk.

Presidentskapet la altså i virkeligheten inn klare etnopolitiske føringer i forslag til mandat. I revidert mandatutkast som ble lagt frem på innspillmøte 24. mai 2018, omtales «samenes posisjon som urfolk og kvenenes/norsk-finnenes stilling som nasjonal minoritet». Med denne formuleringen får mandatet en urettvis, etnisk slagside; – urfolket og de andre minoritetsgruppene. Det forsterker hierarkisering og hindrer fremdrift i forsoningen. Det er bare å lese innholdet i ILO-169 med alle de påbud om særrettigheter og politiske privilegier som er nedfelt der, så innser man at denne formuleringen innebærer en kraftig hierarkisering.

Skulle dette mandatønsket bli godtatt, er det i realiteten en invitasjon fra Stortinget til en utvikling i etnisk nasjonalistisk retning nordenfjells.

Etter innsigelser fra ikke-samiske organisasjoner ble henvisninger til NOU-ene «Den nye sameretten» og «Hjertespråket» samt formuleringene «urfolk» og «det samiske folk» fjernet i forslaget til mandat. Men, henvisningene dukker imidlertid opp i kommisjonens rapport og anbefalinger, som jeg kommer tilbake til.

På innspillmøtet den 24. mai ble brev fra Presidentskapet datert 6. mars 2018, gjenstand for spesiell oppmerksomhet. I brevet opplyses det om at det den 27. februar ble avholdt et møte mellom Presidentskapet og Sametingsrådet om mandatet og kommisjonens sammensetning. Dette møtet, utenom fastlagt møteplan, viser at praksisen med forskjellsbehandling av samer og norskfinnene/kvener, er dypt etablert ikke bare i regjeringsapparatet og byråkratiet generelt, men også i Stortingets organer.

På innspillmøtet den 24. mai ble det også gjort kjent at Sametinget er tildelt en ekstra pott

penger. Det ble opplyst at pengene skal finansiere arbeidet med å forberede «det samiske samfunnet» på det forestående arbeide til kommisjonen.

Årlig fullfinansierer landets myndigheter sametingsystemets virksomhet i «det samiske samfunnet».  Her er den samepolitiske elite representert; – med hovedkontoret i Karasjok og 8 kontorer fra Nesseby i nord til Røros i syd samt 19 samiske språksentre fra Tana i nord til Oslo i syd. Ved hovedkontoret arbeider det 16 personer i heldagsstilling med utredninger, utvikle etnopolitikk og å skrive talepunkter, i tillegg til sametingspresidenten og fire sametingsråder med hver sine rådgivere.

Ságat opplyser den 1. november 2022 at Sametingsrådet har avsatt penger i 2023-budsjettet til «oppfølging av rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen». I planen for oppfølging av rapporten inngår tilpasset bruk av NRSs imponerende politiske infrastruktur i Norge for myndighetspåvirkning og makterobring nord for Dovre:

https://www.nordnorskdebatt.no/nsrs-imponerende-makterobring/o/5-124-266770

Før Stortingets presidentskap treffer endelig vedtak om mandat og sammensetning av kommisjonen, mottar Presidentskapet brev fra Sametingsrådet:

«Sametinget forventer at Stortingets presidentskap gjennomfører konsultasjoner med Sametinget, og at det oppnås et fritt og forhåndsinformert samtykke før endelig mandat og sammensetning av kommisjonen vedtas.»

Sametingsrådet krever her vetorett før Stortingets presidentskap treffer endelig beslutning om mandat og sammensetting av kommisjonen. Dette betyr i klart språk at Sametingsrådet vil at kommisjonsarbeidet legges under Sametingets kontroll.

Sametinget vil i tillegg ha kontroll over oppfølgingen av arbeidet til kommisjonen. Under innspillmøte fremmet Sametingsrådet krav om følgeforskning av kommisjonsarbeidet: «Det er stor interesse for kommisjonen bl.a. i samiske forskningsmiljøer. Og det bør legges opp til at følgeforskning kan finne sted.»

Følgeforskning ble det. Blir resultatet av den videre forskningen, forskning som observerer nøytralt fra sidelinjen eller oppdragsforskning eller en aktiv aksjonsforskning? Uansett; – Samisk senter ved UiT får nok å henge fingrene i ut inneværende tiår.

Praksisen med forskjellsbehandling av samer og kvener og norskfinner ser ut til å være dypt inngrodd. Ikke bare i statsapparatet, men også i nasjonalforsamlingen. Selv i arbeidet med å opprette denne kommisjonen ser vi hvordan man også i Stortingets arbeid prioriterer «det samiske» og «det samiske perspektivet» i forhold til de andre nasjonale minoritetene.

1.4 Strategisk retning for kommisjonens arbeidsform, intern og ekstern kommunikasjon:

I det omtalte brevet av 6. mars 2018 legger presidentskapet ved referat fra møtet den 27. februar.  Ifølge møtereferatet anførte Sametingsrådet:

«Det må skapes engasjement for kommisjonen også utenfor kvenske og samiske miljøer. Majoritetsbefolkningen må gjøres kjent med kommisjonens arbeid. Kommisjonen bør bidra til samfunnsdebatten. lnformasjon/-informasjonsstrategi fra kommisjonens side bør overveies i forbindelse med mandatet.»

Om mandatet til kommisjonen fremholder Sametingsrådet at:

«i tillegg til å avlegge en avsluttende rapport, finne egnede midler til å formidle den kunnskapen som fremskaffes. Dette kan gjøres ved bruk av digitale medier/internett, gjennom samarbeid med tradisjonelle massemedier og gjennom andre kanaler kommisjonen oppfatter som hensiktsmessige.»

Og slik ble det. Kommisjonslederen setter strategisk retning for arbeidsform og ledelse, samt for intern og ekstern kommunikasjon.  Sekretariatet ble bemannet med en kommunikasjonsrådgiver i heldagsstilling. Det viste seg å være et medlem av NSR og fast møtende i Sametinget 2013-2017, som vararepresentant for sametingsråd Silje Karine Muotka.  

Kommisjonsleder Dagfinn Høybråten ble etter hvert travelt opptatt, gjennom skriverier og intervjuer å opplyse offentligheten om funn i granskningsprosessen. Høybråten beretter om hvor trist de som i varierende grad er av samisk avstamning, har det i Norge, i dag, om «fortsatt grov diskriminering av samene», om at «vi fortsatt lever med konsekvenser av fornorskningen som bæres av stadig nye generasjoner», og om «den samiske smerten.» Han oppsummerer kommisjonens granskning så langt, med beskjed om at «norsk historie må skrives om». «Nå er det tid for et oppgjør» sier han til Aftenposten og den 3. februar 2023 ber han gjennom VG offentligheten forberede seg på en «samisk bombe» den 1. juni.

Den 2. juni detonerte nok en bombe. Den kom uforberedt på offentligheten. Da leste barneombud Inger Bejer Engh, med en ČSV-brosje festet på brystet, fra et kapittel i kommisjonens rapport.  ČSV-parolene, forløperen til NSR, har flere betydninger; – alt knyttet til og sammenvevet med deklarasjoner om samens rett til land-, vann- og havområder: «Vis Samisk Ånd», «Samle Samene til Seier» og «Rent Samisk Blod».

I et brev datert 8. juni, til Ingrid Nordmark, skriver Barneombudet

«Barneombud Inga Bejer Engh kjente ikke til at denne brosjen hadde en symbolverdi eller hva den representerte. Brosjen eies ikke av barneombudet, men hun ble oppfordret av en som var til stede på teateret om å ta den på seg under opplesningen. Det ble ikke gjort kjent for henne at brosjen hadde en annen verdi enn å kun være et smykke. Barneombudet er et politisk nøytralt organ. Naturlig nok skal vi heller ikke ta stilling til ulike forbund som du her viser til. Takk for at du gjorde oss oppmerksom på dette.»

I norsk forvaltningstradisjon er forhåndskonklusjoner av pågående utredninger og utvalgs-/kommisjonsarbeid, en politisk nykonstruksjon! Høybråten begrunner hans fra før av kjente og spesielle arbeidsform og lederstil, med at det er Stortinget som er oppdragsgiver, ikke Regjeringen. I måneder før rapporten legges frem, orienterer Høybråten offentligheten, stykkevis og delt, om hva kommisjonens medlemmer vil komme til å samle seg om. 

Den valgte arbeidsformen for kommisjonen videreutvikles. For den 6. mars trommer kommisjonen til et høringsmøte i Stortinget med formål

«å forankre kommisjonens arbeid i berørte miljøer, og for å gi berørte parter mulighet til å komme med synspunkter på hva forsoning kan innebære i vårt samfunn».

Dette er en sentral utredningsoppgave for kommisjonen, så man kan stille spørsmål om dette initiativet kan saklig begrunnes. 

https://uit.no/tavla/artikkel/796519/sannhets-_og_forsoningskommisjonens_horingsmote

36 organisasjoner/institusjoner stiller opp. Samepolitisk toneangivende personer i «samiske samfunn», i kirkelige institusjoner og i akademia, dominerer.

https://www.youtube.com/watch?v=jU71u_1O4nM

Ifølge Stortingets mandat skal kommisjonen «legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen.» Hva med behovet for større likeverd mellom minoritetene? Sivil- og offentlig sektor til majoritetsbefolkningen som kan sies å være «motpart», og på anklagebenken (!), slipper ikke til på høringsmøtet.

Har demokrati- og likeverdsprinsippet om åpenhet og innsyn vært ivaretatt i granskningsprosessen, slik at majoritetsbefolkningen, herunder de av borgerne som er fratatt mulighetene til å drive med rein, er blitt konsultert? Det er et sentralt og viktig spørsmål, for, som det heter: «Sitter man ikke ved bordet, står man på menyen.»

Til kommisjonsmøtet den 13. april forelå det et meget stort antall innspill og merknader til rapportutkastet. Det var da enighet om å møtes for siste gang. Dette møtet finner sted den 3. mai. Et stort antall nye merknader og kommentarer til utkastet ble lagt på bordet.

I en særmerknad til rapporten skriver kommisjonsmedlem Aslak Syse:

«(..) nye tekstbokser og tekstbiter skal produseres i etterkant av møtet slik at bare leder og sekretariat vet nøyaktig hvilken tekst som nå er gått til trykking. Dette er etter min oppfatning en konsekvens av en uforsvarlig arbeidsmåte over tid, og ikke minst gjennom det siste året som burde vært brukt til konsolidering. Til tross for at jeg – og flere andre av kommisjonsmedlemmene – gjentatte ganger tok opp arbeidsmåten og foreslo andre måter å gjennomføre oppdraget på, ble dette i liten grad tatt hensyn til.»

1.5 Etter avslutningen 1

Kontroll- og konstitusjonskomiteen la opp til skriftlig høring med høringsfrist 15. mars 2024.

Svein Harberg (H), fra Aust-Agder er saksordfører for saken i komitéen. På en to dagers konferanse i november 2023 arrangert av Troms og Finnmark fylkeskommune, opplyser Harberg om at det i tillegg til den skriftlige høringsrunden som avsluttes, 15. mars, vil det bli gjennomført en fysisk høring, hvor komitéen inviterer ulike organisasjoner og institusjoner.

Saksordfører Svein Harberg er blant forslagstillerne, da et kvalifisert flertall i Stortinget den 15. mai 2023, ga samene i Norge, grunnlovsvern som Norges urfolk! Harberg var til stede under Sametingets behandling av kommisjonsrapporten i Karasjok 4.-8. mars.

Også i forrige stortingsperiode var Svein Harberg medlem av KK-komiteen. Den 24. mars 2020 leverte komiteen sin innstilling til Stortinget om «Riksrevisjonens undersøkelse av samiske elevers rett til opplæring i og på samisk.» Komiteens merknader til Riksrevisjonens rapport åpner ved at den «viser til vårt felles ansvar for å ta vare på Norges opprinnelige språk». KK-komiteen påstår med andre ord at samisk er Norges opprinnelige språk. Og dermed at samene i Norge, er Norges urfolk/urbefolkning i betydningen «opprinnelige befolkning i et område» (Se Språkrådets bokmålsordbok.) Altså; – samiske språk var allerede i bruk i Norge før samene kom til landet.

Til de som vil avgi høringsuttalelse, er Svein Harbergs beskjed «at Stortinget behandler rapporten, og ikke det som ikke er der.» Hva mener han med den beskjeden?

For eksempel i forhold til det som fremgår i kapitelet «Internasjonal rettsutvikling»:

«Norge sluttet seg til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) fra 1966, og konvensjonen ble ratifisert av Norge i 1972 sammen med konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Med menneskerettsloven fra 1999 ble SP, ØSK og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) inkorporert i norsk rett».

Kommisjonen viser i denne sammenhengen ikke til FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (ICERD). Konvensjonen som fastslår forbud mot permanent forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamning, er også inkorporert i norsk rett, med forrang foran annen internrettslig lovgivning.

FNs rasediskrimineringskomité (CERD) har til oppgave å påtale alle former for krenkelse av FNs konvensjon mot alle former for rasediskriminering; dvs påtale «(..) enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse (..)».

Hvert 4. år redegjør Norge for gjennomførte og planlagte tiltak for oppfølging av CERDs anbefalinger. Etter krav fra Sametinget/Sametingsrådet åpnet norske myndigheter for skyggerapportering direkte til CERD. I november 2018 sender Sametinget inn sin alternative rapport til Norges rapportering.

I desember 2018 ble Norge hørt. Sametinget var til stede under høringen. Sametingsrådets sammendrag av CERDs vurdering av «den samiske situasjonen» med komiteens anbefalinger om tiltak som Norge må gjennomføre, for å oppfylle «FN-konvensjonen sine standarder i politikk, lovgivning og doms- og forvaltningspraksis», ble offentliggjort på Sametingets nettside:

«Komiteen har i sin tilbakemelding til Norge kommet med anbefalinger på en rekke punkter; reetablere østsamisk reindrift, adressere gjenstående spørsmål når det gjelder Nordisk samekonvensjon, etterlyser tiltaksplan mot vold i nære relasjoner, sikre samisk kulturkompetanse og rekruttering av samer i rettsvesenet, sikre tilgangen på kvalifiserte samiske tolker, forbedre de rettslige rammene for land,- fiske,- og reindriftsrett og særlig sikre de historiske rettighetene til fiske, og implementere tiltak for å adressere land- og ressursrettigheter utenfor Finnmark.»

Med få unntak vil ikke sentrale yrkespolitikere sette seg opp mot FN. I hovedsak er det blitt og blir slik CERD anbefaler. Har norske myndigheter reflektert over sammensetningen av og kompetansen om norske forhold hos CERD?

CERD har 18 medlemmer. Lederen kommer fra Polen, nestlederne kommer fra Kamerun, USA og Jamaica. De øvrige medlemmer er hjemmehørende i Liberia, Sør-Korea, Kina, Senegal, Tyrkia, Mauritania, Malavia, Hellas, Togo, Elfenbenskysten, Sør-Afrika, Marokko, Mauritius.

I den perioden som omtalt her, da CERD jobbet med Norges «krenkelser» av ICERD, kom lederen fra Russland, nestlederen fra Algerie. De øvrige medlemmer var hjemmehørende i Kina, India, Pakistand, Tyrkia, Burkina Faso, Sør-Afrika, Niger, Togo, UK, Frankrike, Irland, Romania, Brasil, Guatemala, Columbia og USA.

Spørsmålet om norsk saksbehandling og hvilke kilder CERD forholder seg til ved utarbeidelse av sine rapporter med anbefalingene, er i lys av konsekvensene av den såkalte samepolitikken og kommisjonens mandat, i høyeste grad relevant, men synes ikke å fange merkbar interesse hos kommisjonen og for den del, heller ikke hos den politiske eliten og i riksmedia.

Kommisjonen har gransket urett begått mot urfolk og tre nasjonale minoriteter, og ikke som Stortinget ba om, nemlig urett begått mot samer, kvener, norsk-finner og skogfinner.

Vil en påpekning og problematisering, i et høringssvar, av dette forhold, være innafor eller utafor saksordførerens kravspesifikasjon?  Vil komiteen legge til side, – og ikke forholde seg til høringssvar med eventuelle påvisninger av unøyaktigheter, unnlatelser, åpenbare misforståelser, mangler om nusituasjonen, og også hva angår historien og forholdet til majoritetsbefolkningen, i rapporten?

1.6 Etter avslutningen 2

Den 16. april avholder KK-komiteen fysisk høring om kommisjonsrapporten. Vil

Sametingsrådet i tillegg, bli konsultert i saksbehandlingen av kommisjonens rapport, etter avsluttet siste høring, og/eller før komitéens innstilling sendes Stortinget? (Regjeringens forslag til endringer i Sameloven om konsultasjonsplikt for kommuner og fylkeskommuner, ble sendt Sametinget for godkjenning før forslaget ble sendt Stortinget til behandling).

Erfaringer fra prosessen med Stortingets presidentskaps saksbehandling av mandat

og sammensetning av kommisjonen, gjør også at jeg tør reise denne problemstillingen.

Etnopolitikerne i Sametinget kan ikke ha vært fornøyd med utviklingen i presidentskapets

håndtering av mandat og sammensetning av kommisjonen. I et brev til presidentskapet skriver Sametingsrådet som nevnt:

«Sametinget forventer at Stortingets presidentskap gjennomfører konsultasjoner med Sametinget, og at det oppnås et fritt og forhåndsinformert samtykke (understrekning av meg) før endelig mandat og sammensetning av kommisjonen vedtas.»

Sametingsrådet har gode kort på hånden; – konsultasjonsavtalen av 2005/2021 med «Sametingets planverk 1998-2001», som bærebjelke:

«Det vil være en sentral oppgave å innføre forhandlingsplikt mellom samene og norske myndigheter. (…) Denne plikten omfatter mer enn en ren konsultasjon, og må medføre gjensidige forpliktelser. (….) . Forhandlingsplikten må bygges opp til å gjelde alle saker som Sametinget selv finner nødvendig.”

Hva sier så konsultasjonsavtalen som kommunal- og regionalminister Erna Solberg inngikk med sametingspresident Sven-Roald Nystø (NSR)?  Jo, avtalen som gjelder for «de tradisjonelle samiske områder» (omfattende 133 kommuner),  forplikter regjeringsapparatet til å forhandle med sametingsystemet; – Sametinget og «samiske interesser» i saker som har å gjøre med (puss brillene!):

«musikk, teater, litteratur, kunst, media, språk, religion, kultur-arv, immaterielle rettigheter og tradisjonell kunnskap, stedsnavn, helse- og sosial, barnehager, utdanning, forskning, eiendoms- og bruksrettigheter, arealinngrep- og areal-disponeringssaker, næringsutvikling, reindrift, fiske, landbruk, mineralvirksomhet, vindkraft, vannkraft, bærekraftig utvikling, kulturminnevern, biomangfold og naturvern”.

Samelandsideologerne kan altså kreve forhandlinger om alt mellom himmel og jord, også angående saksfelt vedrørende utenrikspolitikk, fra forrige stortingsperiode og forsvarspolitikk fra og med inneværende periode.

Det fremgår av lovarbeidet til «Prop 116L (2017-2018 – endringer i sameloven

(konsultasjoner)» at forhandlingsplikten gjøres gjeldende for hele landet. Konsultasjons-plikten omfatter:

«Sametinget, samiske rettighetshavere, herunder vedkommende reinbeitesiida og reinbeitedistrikt, representanter for samiske interesser knyttet til bruk og utnyttelse av grunn og ressurser, representanter for samiske allmennkulturelle interesser, representanter for samiske lokalsamfunn og med andre institusjoner, rettighetshavere og interesser».

Forhandlingene skal ihht prosedyrene gjennomføres «i god tro og et oppriktig ønske om å oppnå enighet». I praksis betyr dette politisk jakt på kompromisser fra Sametingets og myndighetenes side. Kompromisser har NSR vært flinke til å oppnå for deretter å komme tilbake med nye krav, tilrettelagt for nye kompromisser.

Slik flytter samelandsideologer sine posisjoner. De flytter grenser. Landets myndigheter synes ikke å være i stand til å sette grenser; – som følge av konsultasjonsordningen.

Konsultasjonsavtalen som kommunal- og regionalminister Erna Solberg signerte sammen med sametingspresident Sven Roald Nystø (NSR), ble vedtatt av Stortinget. Med dette inngår Stortinget en bindende pakt med fremtidige sametingsråd om politikkutvikling nordenfjells. «Og du kan si, sannsynligvis den beste sameminister vi har hatt, er Erna Solberg.» (Ole Henrik Magga (NSR) Sametingets første president i et intervju med «Forum for samtidshistorie», UiO, publisert i mars 2014.) 

Maggas nytterangering av sameministrene tør jeg se i lys av at daværende leder av Høyres samepolitiske arbeidsutvalg, er æresmedlem i NSR; – Arbeidsutvalget er høringsinstans for Høyres sentralstyre. Mer om dette forhold lengere nede i notatet.

Universalverktøyet «fritt og forhåndsinformert samtykke» er likeledes en brekkstang i utformingen av den såkalte samepolitikken. Om fritt og forhåndsinformert samtykke sier tidligere visepresident i Sametinget, nu ekspertmedlem i et FN-organ for arktisk urfolks rettigheter, Laila Susanne Vars (Árja):

«Det må føres reelle konsultasjoner hvor urfolk står fritt til å gi sitt forhåndsinformerte samtykke til aktiviteter som kan være til skade for de tradisjonelle næringene som kystfiske og reindrift. Eller man skal ha rett til å la være å samtykke.» Med andre ord krav om vetorett til Sametinget.

Sametingsrådet aksepterer ikke noe slurv, slinger i valsen, avvik fra det vante og fastsatte. I saker som gjelder Sápmi, vil etnisk-nasjonalistisk innstilte politikere ha full kontroll.

Presidentskapet utreder for tiden en konsultasjonsavtale mellom Sametinget og Stortinget.

Del 2: Gjennomgående sterk slagside

Alle mennesker og alle etnisiteter er like mye verdt og skal følgelig ha de samme rettigheter. Den rikspolitiske eliten ser det ikke slik.

Høybråten opplyser at kommisjonen skal «Kartlegge konsekvensene fornorskningen har hatt for enkeltmenneske og grupper». Å intervjue for å kunne dokumentere «fornorskningens virkninger», hører selvsagt med. Hvordan har utvelgelsen av intervjuobjektene foregått? (Fins det dokumentasjon for at intervjuobjektene beklager at de har lært seg å kommunisere på norsk?)

Har Høybråten gått inn i historisk materiale om begått urett overfor innbyggerne, uansett etnisitet? I de årlige medisinalberetninger som landets leger fra og med 1803 ble pålagt å sende inn, har Høybråten med tidsvitnes autoritet et enestående kildemateriale, på kommunenivå om befolkningens kamp for tilværelsen, om sunnhetstilstand og levevilkår, om elendighet, sult, mobbing og trakassering som rammet småkårsfolk uten hensyn til etnisk tilhørighet. Høybråten kan orientere seg om alt dette i bl.a «Utdrag av medisinalberetninger fra Finnmark 1863 – 1929», – «Gode og dårlige tider – helsa følger svingningene» av Anders Forsdahl.» Har han gjort det?

Stortinget opprettet Sannhets- og forsoningskommisjonen den 14. juni 2018 med mandat også

å legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd og forsoning mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen.

Stortingets presidentskap ble anmodet av Stortinget å foreslå mandatet til og sammensetning av kommisjonen. Av presidentskapets seks medlemmer da, var fire medlemmer, blant forslagsstillerne om å skrive inn i Grunnloven «samene som ett folk, samene som Norges urfolk».

Kommisjonen teller mange forskere, fagfolk med UiT-bakgrunn. Dessuten; – «Samenes politiske og akademiske miljø er bredt representert» (Journalist og forfatter med studier ved UiT, Per Lars Tonstad, på Nordnorsk Debatt, da sammensetningen av kommisjonen ble kjent)

Kommisjonssekretariatet, opprinnelig med tre stillinger, ble lagt til UiT, – også med tung samisk- og sametingskompetanse. Sekretariatsleder er Liss Ellen Ramstad. Hun har vært seniorrådgiver i Sametinget i avdelingen for rettigheter og internasjonale saker, i 2015-2016 ansatt i KMD som utvalgssekretær for «Samisk språkutvalg» som avga NOU 2016:18 «Hjertespråket»

Utreder Cathrine Baglo har hovedfag i arkeologi og disputerte i 2011 på en doktoravhandling om såkalte levende etnografiske utstillinger av samer i Europa og Amerika. Fra 2001-2002 var hun prosjektleder for forvaltningsplan for Skoltebyen i Neiden på oppdrag fra Sametinget. Hun har siden dette vært tilknyttet Universitetsmuseet i Tromsø (UiT) i ulike stillinger, og har hatt flere forskningsprosjekter om samisk identitet og kultur. 

Inger Ellen Utsi var ansatt som seniorrådgiver i sekretariatet. Hun har økonomi- og journalistutdanning, har medvirket i flere filmer og arbeidet som kommunikasjonsrådgiver ved UiT, kontorsted Alta. Utsi stilte til valg til Sametinget for NSR i Nordre valgkrets. Hun ble ikke stemt inn direkte, men overtok i form av vararepresentant for Silje Karine Muotka, da Muotka ble valgt inn i Sametingsrådet. Hun satt på Sametinget i en periode.

Etter kritikk, imøtekom kommisjonslederen behovet for kvensk og finsk kompetanse i sekretariatet; – i starten ved opprettelse av en halv stilling. Det har i granskningsperioden vært utskiftinger og nyrekruttering til sekretariatet.

Spesielt: Stortinget og Sametinget har på sett og vis kontroll over sekretariatet som skal dokumentere granskningen av dem begge.

Lederen av kommisjonen Dagfinn Høybråten var statsråd i Bondevik II-regjeringen som i 2005 fremmet og fikk vedtatt Finnmarksloven. Loven skal som kjent forvalte «grunn og naturressurser i Finnmark til beste for innbyggerne i Finnmark og særlig (min understrekning) som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv». Særlig! En lov med sterk etnisk slagside med andre ord.

I år 2005 fremmet Bondevik-regjeringen, og fikk vedtatt konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen. Den gir unntak fra offentlighetens mer generelle tilgang til saker i offentlig forvaltning.  Behandling av «samiske saker» er holdt utenfor og finner sted under radaren (§19 i offentlighetsloven).

Norske myndigheter driver altså politikkutvikling i lukket rom med Sametingsrådet, Norske

Reindriftsamers Landsforbund (NRL) og «samiske interesser» i saker som også angår de andre minoritetene, samer som ikke driver med rein og majoritetsbefolkningen.

I Veilederen for konsultasjonsavtaleprosedyrene heter det: «Det skal alltid føres protokoll fra konsultasjonsmøter, med mindre begge parter er enige om at dette ikke er nødvendig».

Den fremtidige tilværelsen til befolkningen nordenfjells utredes i «Politisk avdeling for urfolk og nasjonale minoriteter» (URMI) i KDD (tidl. SAMI i KMD) i samråd og forståelse med sametingsbyråkratiet. Sammen blir man enige om hva befolkningen og folkevalgte i nord ikke trenger å få vite om det som foregår i de lukkede rom. 

To ganger i året møter statsråden for samiske saker og sametingspresidenten til forhandlinger. Protokoller fra disse forhandlinger offentliggjøres (ofte ukevis etter forhandlingene). Disse protokoller er en skole i hvordan etnopolitikerne får myndighetenes hjelp til å flytte politiske grenser i det stille:

https://www.regjeringen.no/contentassets/0b26bd9f4fd043d29edbc5ae070e6f03/referat-fra-politisk-mote-juni-2018.pdf

Alle mennesker og alle etnisiteter er like mye verdt og skal følgelig ha de samme rettigheter. Det er den rikspolitiske eliten ikke enig i. For å komme til forståelse med NSR/NRL velger politikerne langt på vei bort demokratiet. Myndighetene umyndiggjør seg selv og overfører makt fra kommuner og fylkeskommuner i nord, til Sametingsrådet. Eliten legger opp til og gjennomfører en politikk som de ikke trenger å leve med selv.

Tidligere sametingsråd Willy Ørnebakk (Same-Ap) opplyste at det ble gjennomført mellom 60-80 konsultasjoner (forhandlinger) hvert år med regjeringsapparatet. Hva det ble forhandlet om hver fjerde dag i året er det ingen der ute som vet. Hvor mange hemmelige forhandlinger som finner sted nu, er ukjent, men Jan Tore Sanner (H) – tidligere KMD- og sameminister – opplyste: «Jeg er opptatt av at vi skal ha god dialog med Sametinget også i saker der det ikke er konsultasjonsplikt».

Denne arbeidsformen genererer konflikt, er uakseptabel og i strid med den

demokratiske idé med åpenhet, innsyn og likeverd som bærebjelke.

Myndighetene begår her nok en urett mot majoritetsbefolkningen og ikke-samiske minoriteter. Prinsippet om lukkethet og etnopolitisk relatert politikkutvikling i nord, en følelsesmessig motivert fragmentering av samfunnet i særinteresser, forsterkes. Åpenhet og vanlige demokratiprosesser vil fortsatt gjelde i syd. Kommisjonen har ikke grepet fatt i denne åpenbare forskjellsbehandlingen av landets innbyggere. Forskjellsbehandlingen skaper heller ikke overskrifter i syd; – den registreres knapt.

Handlinger som kan bidra til «videre forsoning» og «mer likeverd» ville være å foreslå for Stortinget å få utredet om norsk systemisk forskjellsbehandling av innbyggerne er i strid med «FN konvensjon for avskaffelse av alle former for rasediskriminering», og EU-direktiver om forbud mot diskriminering på etnisk grunnlag og bestemmelser i Diskrimineringsloven.

Selvom disse prinsipielle utfordringene «ikke er der», bør Stortingetavklare om den pågående, permanente forskjellsbehandlingen av norske innbyggere er i strid med folkeretten og norsk lov.

I stillingen som generalsekretær i Nordisk Ministerråd (2013-2019) argumenterer Dagfinn Høybråten sammen med fiskeriminister og nordisk samarbeidsminister Elisabeth Aspaker (H) for «urfolks rettigheter» og deres «rett til selvbestemmelse og utvikling» (Nordnorsk Debatt 20. januar 2014 og Nordic Co-operation 21. januar 2014).

Samene har som kjent, bodd og virket på Nordkalotten sammen med andre folkegrupper i hundrevis av år. I Høybråtens og Aspakers felleskronikk er begrepet medbestemmelse fraværende. Betyr det at den ikke-samiske del av befolkningens syn på hvordan livet på Nordkalotten bør leves og utvikles, må tilpasses det til enhver tid gjeldene synet til samelandsideologene?

Generalsekretær Høybråten kan ikke ha fått med seg lederen i den norskspråklige samiske avisen Ságat, den 30. november 2013:

«(..) vi (tror) at det er positivt at det samiske samfunnet tar en debatt både om ILO-konvensjonen og andre internasjonale regler som gjelder statens forhold til urfolk. Sammenlignet med andre urfolk, lever samene i Norge et luksusliv, både materielt og med hensyn til menneskelige rettigheter. (..) samefolket i vårt land fremstår like livstrette som alle andre søkkrike og overmette nordmenn (..)».

Også Nordkalottfolket tar til orde for en gjennomgang av ILO 169.

«(..) En diskusjon om verdens urfolk er viktigere å diskutere enn situasjonen for samer i Norge». Da Sametinget behandlet Sametingets rapport til ILO for perioden 1. juni 2008-31. mai 2013, uttalte Nordkalottfolket i en komitemerknad: «ILO 169 vil ikke utgjøre den store forskjellen for samer i Norge, da vi allerede har lovfestede rettigheter og et oppbygd demokrati som ikke vil endre dette. ILO oppfattes ikke til å være tilpasset dagens samfunnsforhold, verken i Norge eller andre land, og det viser også den lave oppslutningen den har på verdensbasis (17 land i 2007).»

«Norges Institusjon for Menneskerettigheter» (NIM)

omtales i kommisjonsrapporten. Derfor noen relevante opplysninger om NIM som «ikke er der»: Etter forslag fra Olemic Thommessen (H) opprettet Stortinget i 2015 NIM, som startet sin virksomhet i 2016 under ledelse av Petter Wille.  

Stortingspresident Thommessen (H) sier til «Finnmarken» den 13. oktober 2013 i forbindelse med åpningen av det 7. Sametinget: «Konsultasjonsordningen er den viktigste ordningen til å løfte fram samiske rettigheter». Den samiske kulturen må «dyrkes og videreutvikles», mener Thommessen som da var styreleder i «Foreningen Norden» som har signert en samarbeidsavtale med Sametinget.  Til «Finnmarken» sier Thommessen at han alltid har vært opptatt av samisk kultur og viser i intervjuet til samiske artister som imponerer ham.

Med begrepet kultur mener den samepolitiske eliten «det materielle og immaterielle grunnlaget for kultur» som jo konsultasjonsordningen er tuftet på. Det er noe ganske annet enn Thommessens omtale og forståelse av begrepet samisk kultur. Men slik jeg oppfatter ham og andre sentrale politikere, tilstrekkelig til å tilfredsstille kravet om samiske rettigheter; dvs sær- eller tilleggsrettigheter.

NIMs tilblivelse, organisering, styre og ledelse har alminnelig interesse. Petter Wille (ansatt i UD) var svært aktiv i arbeidet med å få på plass en tekst i ILO-konvensjon som var slik at en kunne argumentere for at samene i Norge er et urfolk.

I artikkelen «Who Owns the Land? Norway, the Sami and the ILO Indigenous and Tribal Peoples Convention” (2013), som er skrevet av professorene Anne Julie Semb og Hanne Hagtvedt Vik ved UiO, opplyses det at «Norske, samiske representanter deltok aktivt i utformingen av det norske bidrag til ILO-prosessen; særlig Aslak Nils Sara, Leif Dunfjeld og Leif Halonen fra Samerådet utviklet nære relasjoner til Arnesen og Wille». Arne G. Arnesen, var underdirektør i Landbruksdepartementets reindriftskontor. Leif Dunfjeld fra NSR og Samerådet var en hovedaktør i prosessen som førte til at ILO-konvensjon nr. 169 (indigenous and tribal peoples) ble oversatt til urfolk og stammefolk på norsk, ble vedtatt. I den norske delegasjonen inngikk også etter hvert Marit Myrvoll (NSR), siden da blant annet medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Petter Wille er i dag spesialrådgiver i NIM.

I tillegg til det som skrives i rapporten om NIM – Stortingets kontrollorgan for menneskerettigheter – mener jeg opplysninger som dette hører med; – er innafor saksordførerens kravspesifikasjon til innspill til KK-komitéen:

Ved etableringen av NIM opplyses det at NIM er en «uavhengig offentlig organisasjon med tre strategiske målsettinger: Vi skal være en sterk faglig aktør, en samlende brobygger og en tydelig vaktbikkje». Initiativet er prisverdig, men NIMs praksis er tvilsom, dessverre med preg av aktivisme. Den 1. januar 2017 blir avdeling for urfolket i Norge; – «Gáldu – kompetansesenter for urfolks rettigheter», integrert i NIM, med kontoradresse Kautokeino. Ansatte i NIM har fortsatt arbeidsadresse Kautokeino. Det er derfor nærliggende å trekke den slutning at det er en egen samepolitisk, motivert avdeling i NIM.

Styreleder i NIM er Trine Skei Grande (V). Hun overtok som leder etter Marit Berger Røsland (H). I 2019 var Skei Grande kultur- og likestillingsminister. Den 5. april 2019 opplyser Kultur- og likestillingsdepartementet at det etter konsultasjoner med Sametingsrådet om oppfølging av Samisk språkutvalgs NOU 2016: 18 «Hjertespråket», er «konstatert semje om omtale og dei tiltaka som direkte eller indirekte (min understrekning) følgjer opp NOU 2016: 18 Hjertespråket». (I klart språk: Tilrettelegging av Sametingsrådets inntogsmarsj i rådhus og fylkeshus samt samifisering av stedsnavn, navn på fjord, kyst, vidde og fjell fra syd til nord; – se Del 3).

Som statssekretær for utenriksminister Børge Brende (H), begrunner Marit Berger Røsland på Nordnorsk Debatt den 5. oktober 2016 regjeringens tildelingen av rollen til Sametinget som «regional samfunnsutvikler», ved å slå fast at «urfolkenes rettigheter står høyt på dagsorden». Samme år rykker politisk ledelse i UD og KMD ut i Nordlys, Nordnorsk Debatt, med en oppfordring til «et samlet nordnorsk miljø» i offentlig og privat sektor: «Et samlet nord kan også gjøre det bedre for de samiske interessene og Sametinget når de skal koordinere sin politikk i Nord Norge».

Fra starten av, har NSR hatt plass i styret i NIM.  Aili Keskitalo (NSR) ble utpekt av Stortinget til nytt styremedlem i NIM fra 1. juli 2023 etter Gro Dikkanen, sametingsrepresentant for NSR og pådriver i arbeidet med Finnmarksloven. NSR er representert i NIMs fagutvalg ved Eirik Larsen; – ifølge NIMs nettside: «Eirik Larsen, urfolk, leder menneskerettighetsavdelingen i den sivile samiske organisasjonen Samerådet og medlem av Sametinget». Eirik Larsen overtok etter Aili Keskitalo i fagutvalget.

Om seg selv sier Samerådet dette på sin nettside:

«Samerådet är samernas gemensamma ideella, kulturpolitiska och politiska institution som är verksam i Norge, Sverige, Ryssland och Finland som en samarbetsorganisation för samiska organisationer.»

Samerådets Gällivare-deklarasjon 2022: «Vi har, som urfolk, en spesiell tilknytning og rettigheter til landområdene vi lever i, og livberger oss av. Det er en forutsetning for et styrket Sápmi (min utheving) at myndigheter og andre brukere anerkjenner våre rettigheter.»

Den 7. mars 2024 sier NIM-direktør Adele Matheson Mestad til Ságat at hun håper at oppfølgingen av kommisjonsrapporten «blir god og effektiv, slik at vi kan komme ut av dette med et styrket urfolksvern» (min utheving). Matheson Mestad viser til sametingspresidenten som «sa det så klokt» med at «fortiden kan vi ikke endre. Men det vi kan gjøre noe med, er de handlinger som bygger fremtiden»; – og som altså ifølge NIM-direktøren dreier seg om handlinger som må føre til «styrket urfolksvern» og som «beskytter urfolks rettigheter»; – i virkeligheten permanente særrettigheter og politiske privilegier til norske statsborgere som i dag er fullt integrert i storsamfunnet.

Adele Matheson Mestad: Hva med handlinger som styrker fellesskap og samhold, og som beskytter alle folks rettigheter?

Det har festet seg et klart inntrykk av at politikerne var kunnskapsløse om konsekvensene av ratifiseringen av ILO-konvensjonen 169. Jeg registrer også at det i media den senere tid er reist spørsmål om Stortinget ble ført bak lyset under behandlingen av konvensjonen. Det burde fange NIMs oppmerksomhet og interesse.

Men hittil står NIM på sitt; – samene er urfolk og en ILO-169 folkegruppe.  Menneskerettighetsinstitusjonen er ikke i stand til å begrunne dette reelt. NIM bør ikke slippe unna ved kun å henvise til folkeretten, politisk-juridisk konstruert handleplikt uten en foregående faktabasert, politisk analyse og prosess som dokumenterer behov for ILO-169 tiltak. En faktabasert analyse som disse tre sitatene inviterer til:

Professor emeritus, UiO, Ole Jørgen Benedictow avsluttet sin replikk i VG i en debatt om urfolk slik: «(..) det er tatt inn i ILO-konvensjonen at samene er urfolk i Norge, det er politisk korrekt og smart, men det er faglig uriktig». 

Språkviter Sylfest Lomheim, professor i norsk og oversettelse, besvarte slik spørsmålet om hans syn på den offisielle norske oversettelsen av ILO-169 til «urfolk og stammefolk»: «Omsetjinga er svært tvilsam».

Professor dr. juris Carl August Fleischer, formulerte seg slik om ILO-konvensjon 169 da

han var rådgiver i UD i folkerettsspørsmål: «Uheldige» «juristkulturer» i Norge – tendenser til å påstå folkerettslige bindinger for Norge og det norske demokrati, uten forsvarlig grunnlag for slike påstander.”

NIM hører ikke på det øret ei heller reflekteres det over det faktum at storbysamer og bysamer er i flertall i Sametingets valgmanntall og lever som folk flest; – urbant, ikke i en naturbasert tilværelse som NIM etterlater inntrykk av at «urfolket» gjør.

NSR er driveren i utvikling av samepolitikk. Partiet endrer politisk strategi tidlig på 1990-tallet. Språk- og kultursatsingen ble endret til makterobring som strategisk satsingsområde. I 1997 brøt de norske samiske organisasjoner avtale med samiske organisasjoner i Sverige og Finland. Den 28. februar 1997 vedtok Stortinget enstemmig en endring av Sameloven om at også oldeforeldre skulle telle med ved innmelding i Sametingets valgmanntall:

«Lovendringen førte til at kultur og språk ikke lenger er bærebjelken i samemanntallet», påpeker Odd Mathis Hætta i sin bok «Samer og samiske forhold i navn og tall», utgitt i 2017. Samer som knytter sin identitet til grunnleggende samiske kultursærtrekk som språk, bosettingsområde som delvis har beholdt sine skikker og sedvaner, omtaler Odd Mathis Hætta som «essensielle samer.»

«De er i sterkt mindretall i Sametingets valgmanntall i forhold til de konstruerte samene. Det er de som gjennom mange generasjoner er fornorsket og har sin identitet kun knyttet til bestemmelsene i sameloven om at en av deres oldeforeldre kan ha behersket samisk. Men de kan ikke dokumentere det. De kan ikke samisk og skiller seg heller ikke kulturelt fra den øvrige befolkningen». (side 188). 

NIM skal avgi høringsuttalelse til kommisjonsrapporten, opplyste Matheson Mestad. Da får offentligheten vite hvilke tiltak i form av verne- og særrettigheter, NIM lanser som «bygger fremtiden» for innbyggerne og næringslivet nordenfjells; – i den delen av Norge som den politiske eliten ser på som samisk territorium, og der NIM anbefaler «styrket urfolksvern». NIM utviser en så stor og omfattende aktivitet innen det samiske og det samepolitiske feltet at det nærmest oppleves som samepolitisk motivert aktivisme.

Den 13. desember 2023 la Landbruksdirektoratet, avdeling reindrift, frem «Totalregnskap for reindriftsnæringen – regnskap 2022 og budsjett 2023». Det må forventes at også landbruksdirektoratets rapport om status og utsikter for samisk reindrift, drøftes i høringsuttalelsen. Som Stortingets kontrollorgan; – som «uavhengig offentlig organisasjon (..) sterk faglig aktør, samlende brobygger og vaktbikkje», plikter NIM å søke sannheten. Den er neppe å finne i det som oppleves som et etnopolitisk forretningsområde i NIM; – Gáldu?

Samerådet og Samisk Parlamentarisk Råd (SPR)

På regjeringens nettside kan man lese at samarbeidet mellom ministrene for «samiske saker» i Finland, Sverige og Norge (sameministrene) og sametingspresidentene har en «uformell, men nær tilknytning til Nordisk Ministerråd.» I sin karakter også politisk bindende viser det seg.

Sametingspresidentenes hovedoppgave i samarbeidet med sameministrene er å påse at politikkutviklingen med konkrete tiltak, ikke strider mot de permanente, avstamningspolitiske privilegier som samelandsbevegelsen er blitt tildelt. Politiske, kulturelle, sosiale og økonomiske særrettigheter samt samisk næringslivs (bortsett fra reindriften, hva er det?) særinteresser, skal sikres.

Referanserammen til sametingspresidentenes politiske kontroll, er Samerådets deklarasjoner (se nettsiden til Samerådet med Trondheims-deklarasjonen 2017); – selvbestemmelse og selvstyre i egne områder. Forhandlingskapittelet i Sametingets planverk 1998-2001 er sametingspresidentenes kontrollverktøy.

Samerådet kom i gang med sitt arbeide i 1956. Fra starten som Nordisk Sameråd etter initiativ fra Norske Samers Riksforbund. NSR er sammen med søsterorganisasjoner i Finland og Sverige og organisasjonene til reineierne i de tre land, toneangivende i samarbeidet. Da etniskrelaterte organisasjoner i Nord-Vest Russland ble innlemmet i samarbeidet, endret Nordisk Sameråd navn til Samerådet.

Samerådet og Nordisk Ministerråd innledet samarbeide på 1960-tallet. Ministerrådet bidro med penger til finansiering av Samerådets virksomhet som det etter hvert ble knyttet betingelser til: «Ministerrådet krävde i samband med beviljningen 1989 att Samerådet måste grunda en kulturnämnd, att en del av pengarna skall gå till Samerådets sekretariat och att man avlönar en kultursekreterare.» På 90-tallet ble ministerrådets bidrag til finansiering av Samerådet grenseoverskridende virksomhet trappet opp.

Flertallsvedtaket i Stortinget i mai 2023 om å bytte ut formuleringen «den samiske folkegruppe» med «det samiske folket, som urfolk» i Grunnloven, forsterker Samerådets samarbeide med Nordisk Ministerråds, i rollen som grenseoverskridende politikkutvikler i arktisk område.

I 1997 undertegnet Samerådet og sametingene en avtale om å etablere Samisk Parlamentarisk Råd (SPR).  SPR er et felles organ for sametingene i Norge, Sverige og Finland. Representanter for etnisitets-/sameorganisasjoner i Nord-Vest Russland kan møte i SPR med tale- og forslagsrett.

På regjeringens nettside kan man lese (oppdatert 14.02.2020): «Rådet er et institusjonalisert samarbeid mellom sametingene i saker som berører samer i flere saker eller samene som ett folk. (..) Samisk parlamentarisk råd vil være et viktig organ for det nordiske samarbeide fremover og vil også ha betydning i en internasjonal sammenheng.»

Nordensamarbeidets mål «er å gjøre Norden til en av verdens best integrerte, dynamiske og nyskapende regioner, og å være en pådriver for den nordiske integrasjonsprosessen (..).»  https://www.norden.no/om-foreningen/prinsipprogram.

Norden kan ikke bli «en av verdens best integrerte, dynamiske og nyskapende regioner» ved å tildele samelandsideologene lovfestet politisk handlingsrom i nordområdene; – handlingsrom basert på segregering.

På 90-tallet legges altså grunnlaget for et samepolitisk kvantesprang i bit-for-bit-strategien i de lange linjers politikk, videreført helt frem til våre dager med NIM, grunnlovsendring og kommisjonen for granskning av sannhet og urett med forslag til forsoning. 

I 1995 ble forslag om å utrede en Nordisk samekonvensjon lagt på bordet til Nordisk Ministerråd.  De tre regjeringene og sametingene fremmet forslag til Nordisk samekonvensjon i januar 2017. Ledelsen i Samerådet; – rådets president Áile Javo (NSR) og leder for Samerådets menneskerettighetsavdeling Eirik Larsen (NSR) likte ikke det de leste: «(..) den nye samekonvensjonen utraderer samenes selvbestemmelse» (Ságat den 8. juni 2022).

Etter krav fra Samerådet ble nye forhandlinger om konvensjonsteksten åpnet. Norske interesser under disse forhandlinger håndteres av statssekretær Nancy Charlotte Porsanger Anti (Sp), politisk leder av KDDs avdeling for urfolk og nasjonale minoriteter. Porsanger Anti er aktiv samepolitiker, tidligere 1. vara til Sametinget for Sp og da også med reindrift som hovednæring.

I et møte i Stockholm den 18. januar 2023 mellom ministrene ansvarlig for samiske saker, og sametingspresidentene i Finland, Norge og Sverige fremgår det av protokollen at «målbild är ett undertecknande av den nordiska samekonventionen under 2023 för att repektive land sedan ska kunna gå vidare med sin ratificeringsprocess.»  

«Spørsmålet om statene skal undertegne og ratifisere vil først bli aktuelt etter at de tre sametingene eventuelt har bifalt konvensjonsteksten», opplyser KDD i nordnorsk presse 6. juni 2024 Det er en klargjørende beskjed til folk, næringsliv og folkevalgte om fremtidsutsiktene nord for Dovre; – Sametinget bestemmer. 

Intet tyder på at nuværende norske Regjering vil avvise konvensjonsteksten. Så hvis Sametinget godkjenner teksten, ligger det i kortene at Regjeringen har konkludert med å sende Nordisk samekonvensjon til Stortinget, med anbefaling om ratifikasjon. Vil Finland og Sverige følge Norges selvdefinerte rolle som bjellesau?  

Samekonvensjonen angår alle nord for Dovre, uansett etnisitet. Dersom den norske regjeringen velger å fremme konvensjonen uten at politiske miljøer og nærings- og arbeidslivet blir hørt, må det være grunn til å forvente at vedkommende stortingskomité returnerer konvensjonen til Regjeringen, med anmodning om at konvensjonsteksten sendes ut på offentlig høring.

NSR styrer som nevnt, over et imponerende nettverk for målrettet lobbying mot politiske influencere og sentrale partipolitikere. Deler av nettverket vekker undring, eksempelvis samarbeidsavtalen mellom Sametinget og Foreningen Norden. Nordisk integrasjon er overskriften på Foreningen Nordens kjernesaker. Sametinget (dvs det utøvende organet Sametingsrådet) er bundet til beslutninger i Samerådet, med segregering som mål.

En konsultasjonsavtale mellom Sametinget og Stortinget utredes av Stortingets presidentskap opplyste stortingspresident Tone W. Trøen (H) før hun fratrådte i 2021. (Trøen er styreleder i Foreningen Norden). Stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) bekrefter at utredninger om en konsultasjonsavtale pågår.

Etnopolitikerne slår seg ikke til ro med at en konsultasjonsavtale blir tema under saksbehandlingen av kommisjonsrapporten i Stortinget. De skrur opp samtykkedialogtempoet, og gir seg neppe før de har driblet konsultasjonsballen inn i Stortinget.

Det er en rød tråd til stede i det som skjer i utviklingen av såkalt samepolitikk. I sum intet mindre enn en oppmuntring til paraplyorganisasjonen til samepolitiske organisasjoner i Norge, Finland, Russland og Sverige, Samerådet, om å gå videre i arbeidet med planene om segregering; – å etablere et etnokratisk parallellsamfunn i nord; – et grenseoverskridende ættesamfunn. https://static1.squarespace.com/static/5dfb35a66f00d54ab0729b75/t/5eb545f4bcecfc62f7580685/1588938231473/Tra%CC%8Aante_deklarationen_svensk.pdf

Kommisjonen drøfter ikke konsekvensene for storsamfunnet/-majoritetsbefolkningen av dét, det her legges opp til av permanent forskjellspolitikk i praksis. Ansvarlig politiske

myndigheter i de nordiske land må sette ned foten, nu!

Ættelovgivning – Grunnloven utfordres

Olav Gunnar Ballo:

«En lovgiving basert på etniske skiller i befolkningen vil over tid ikke kunne være bærekraftig, og vil ikke la seg forsvare, uansett hvor gode intensjonene måtte være, fordi den i sitt vesen alltid vil være diskriminerende. Ingen urett lar seg forsvare bare ved at den speilvendes.»

Det eksisterer ett betydelig antall lover og ordninger her i landet, som skiller på etnisitet og

avstamning. Denne delen av norsk lovverk med ordninger, er en effektiv driver i en villet norsk forskjellspolitikk, basert på systemisk diskriminering på etnisk og avstamningsrelatert grunnlag:

Norske statsborgere utenfor Finnmark, diskrimineres i forhold til finnmarkinger,  ikke-samiske minoriteter diskrimineres i forhold til den samiske minoriteten (norske statsborgere som i varierende grad er av samisk avstamning), ikke-samiske organisasjoner diskrimineres i forhold til samiske organisasjoner,  majoritetsbefolkningen diskrimineres i forhold til samene, fastboende samer diskrimineres i forhold til reindriftssamer, innbyggere og næringer i nabokommuner til Sametingets virkeområder, diskrimineres i forhold til innbyggere og næringer i virkeområdene,  kommunestyrer og fylkesting diskrimineres i forhold til Sametinget.

Finske og kvenske kulturminner som er eldre enn fra 1537 diskrimineres i forhold til samiske kulturminner som får automatisk fredning dersom minnet er eldre enn fra 1917.

(Klassifisering av kulturminner utløser vern og penger. Klassifisering av kulturminner som samiske, fremstår som et samepolitisk satsingsområde).

Spørsmålet som derfor må stilles og besvares, er om disse lover og ordninger er i brudd med flere bestemmelser i Grunnloven; – §2: «Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene», §49: «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer», §98: «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling», §100: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.» (§19 i Offentlighets-loven setter bom for en åpen og opplyst offentlig samtale om den såkalte samepolitikken og dermed bom for et reelt demokrati.)

I 1821 kom adelsloven som opphevet adelsprivilegiene. Men i juni 1990 ratifiserte Norge

ILO-konvensjon nr 169.  Konvensjonen blir brukt og misbrukt til å begrunne politiske, juridiske og økonomiske privilegier og særrettigheter til innbyggere som i varierende grad er av samisk avstamning samt til innbyggere med reinmerke. Det dreier seg om særrettigheter som kan gå i arv, med hjemmel i Sameloven og i Reindriftsloven; – den siste er en ren ættelov (se §32 i Reindriftsloven).

En særegen politikk, i form av en moderne type adelskap, er blitt etablert i Norge, i strid med § 118 i Grunnloven: «Ingen grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser må for ettertiden opprettes.»

750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov markeres som et nasjonalt jubileum i år. Landsloven endret Norge. Ættesamfunnet ble sterkt svekket. Politisk nyskapning i form av nye lover og lovendringer som er innført etter siste århundreskiftet, trekker opp rammen for en skrittvis institusjonalisering av et grenseoverskridende ættesamfunn i nord; – parallellsamfunnet, nasjonen Sápmi. 

Kommisjonen drøfter ikke denne flukten fra likeverdet; – bærebjelken i demokratiet. Det bør Stortinget gjøre.

Del 3: Stortingets mandat tolkes – kommisjonens anbefalinger

NSR har god erfaring med at det å holde i pennen, i møte med representanter for status med manglende kunnskaper om historien og virkeligheten i nord, – viser det seg, og med bruk av list som kommunikasjonsstrategi, gir gode muligheter til veldig mye makterobring. Er Stortinget og opinionsdannere over tid ført bak lyset?

Folketellingen (SSB) i 1876 viste for eksempel at 64,6% av samene som var bosatt i

Finnmark i 1876, var gift med en ikke-same. Giftemål over språk- kommune- og fylkesgrensene har siden da blomstret til en nordkalottmiks av innbyggere, – norsk ættede, finskættede, kvener, samer, karelere m.fl.  

På Nordnorsk Debatt den 9. mai 2020 drøfter kommisjonsleder Dagfinn Høybråten

Stortingets bestilling om granskning av urett begått mot «samer, kvener, norsk-finner og skogfinner». Høybråten skriver:

«Et granskingsarbeid i urfolks- og minoritetssamfunn krever dessuten en særlig bevissthet om maktforhold og hvordan de kan virke inn også på forhold under selve granskingen».

Oppfinnelsen samer som «urfolk» i Norge, fremstår som det 21.-århundrets politiske forretningside. I august 2013 gjennomfører Sentio en velgerundersøkelse for NRK Sápmi. Bare 38,6% av de spurte sametingsvelgere i undersøkelsen ønsker mer makt og myndighet til Sametinget. 50% av Ap’s, 65,5% av Høyres og 95,5% av FrPs sametingsvelgere sa nei til mer sametingsmakt.

Dette er oppsiktsvekkende opplysninger, i det man må anta at de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall, er personer som er særlig opptatt av samepolitiske spørsmål og problemstillinger. Men sentrale politikere fanget ikke opp strømningen i datiden. De befinner seg på siden av virkeligheten. I 2017 proklamerte Regjeringen at «Sametinget har en helt spesiell oppgave: Sametinget representerer ett folk – samene – Norges urfolk».

Høybråten rangerer individer i nordkalottmiksen og skiller disse vekk fra andre innen samfunnsfellesskapet i nord. Disse katalogiserer også han som urfolk i Norge. De fleste av også Høybråtens «urfolk», er etterkommere av innvandrere fra Finland og Sverige gjennom 1800-tallet og i begynnelsen av 1900.

Å rangere innbyggerne i landet bryter med folkeretten. Og jeg minner om verselinjen i Norges nasjonalsalme «Lat folket som brødre saman bu, som kristne kan seg søma». Og spørsmålet reiser seg: Gjelder ikke Paulus’ budskap i brevet til Galaterne om likeverd og fellesskap, nord for Dovre; – ingen raseforskjell, ingen rangsforskjell, ingen kjønnsforskjell, kapittel 3, 26-29: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. (..)» … og jeg føyder til for egen regning og risiko; – ikke nordmann eller same eller norsk-finne eller kven eller skogfinner… «Dere er alle én i Jesus Kristus (..)»  

Kommisjonen følger det egentlige sporet til sentrale politikere, også i regjering, og mener altså at de nasjonale minoritetene samer, kvener, norskfinner og skogfinner ikke er likeverdige grupper og vil derfor måtte få forskjellig status i granskningsarbeidet. Og slik ble det. Samer omtales som urfolk. Norskfinner/kvener/skogfinner omtales som nasjonale minoriteter. Her legges det inn urettvise føringer i arbeidet. Noe som forsterker eksisterende hierarkisering og som konsekvens, får uheldige konsekvenser for arbeidet med forsoningen.

Er det urett begått mot urfolk og tre nasjonale minoriteter som Stortinget vil at kommisjonen skal granske? Eller har Høybråten gitt seg selv et mandat? Å avvikle folkegruppenes forskjellige status som et mulig tiltak til forsoning, ligger det altså etter dette, ikke an til. Høybråten inviterer altså til en kamp om sannheten. Så; – hvordan kan kommisjonen finne frem til felles sannhet når alle kan lage sin egen? 

Granskningen krever «en særlig bevissthet om maktforhold», skriver Høybråten. Nettopp! Kommisjonen burde ha bidratt til at dagens skjeve maktforhold bringes til opphør. Det er ikke mening skapt at fremtidige generasjoner må betale for urett som andre langt tilbake i tid, har eller kan ha begått. Forsinket hevn er et dårlig utgangspunkt for å oppnå felles forståelse, forsoning og likeverdighet i samfunnet.

Kommisjonen opplyser at den «har i sitt arbeid vært opptatt av å erkjenne betydningen av den opplevde uretten som har ført til fornorsking, også i dag, i de berørte gruppene».

Fornorskning som en villet politikk og fornorskning som en konsekvens av samfunnsutviklingen og foreldres ønske, flyter over i hverandre i rapporten. Også mangel på presiserende forklaring på begrepet urett gjør at begrepet vil flyte i spekteret fra rettslig ulovlig overgrep til sosialt ubehag, såret selvbilde, følelse av overkjøring, tilsidesettelse, m.m. Dermed dukker definisjonen på det flytende begrepet «hatefulle ytringer» opp på agendaen.

Sametingsrådet har over en årrekke arbeidet for å få aksept for forslaget om en «handlingsplan mot samehets»; – et nytt politisk satsingsområde for etnopolitisk maktbygging. Som ledd i arbeidet med «forebygging av konflikter» slutter kommisjonen seg til «forslagene fra Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 2022: 9) til tiltak for å motvirke hat og diskriminering overfor urfolk og minoriteter.»

Om «hatefulle ytringer» skriver Amnesty Norge i sin rapport «Negative holdninger og stereotypier om samer på facebook», utgitt i september 2023, at Amnesty «legger derfor til grunn en noe bredere forståelse enn den rent strafferettslige definisjonen, og forstår hatprat som språklige angrep eller nedsettende kommentarer basert på beskyttede karakteriska.»   

«Vi må overvinne den såkalte tilskuereffekten og reagere hvis vi ser hets.» (Sametingsråd Myrnes Balto i nordnorske aviser 15. mai i år.) Er det nu blitt slik at hvis NSR’ere synes de «ser hets», ja så er det hets? Hvis de føler sosialt ubehag av et blikk eller anser en ytring for å være hatefull eller krenkende, ja så er den hatefull og krenkende.  Og skulle noen finne på å ytre seg i strid med det NSR mener, kan man rammes av Amnesty Norges kategori «hatefulle ytringer».  

Er man i ferd med å godta en woke- og kanselleringskultur ogen berøringsangst- og

taushetskultur i offentligheten? En ytring om urfolk, ILO-konvensjon 169, Finnmarksloven, Samerådet, Konsultasjonsavtalen, Grunnlovens §108, Reindriftsloven, Sameloven, «Sápmi», om «Avdeling for urfolk» i KDD, m.m, som strider mot det NSR forfekter, kan havne i kategorien «hatprat».  Aili Keskitalo, (NSR) nu også politisk rådgiver i urfolksspørsmål i Amnesty, er årvåken. Har vi egentlig å gjøre med et angrep på ytringsfriheten, på en åpen og opplyst debatt, og derigjennom en ytterligere innskrenkning av debatten om den såkalte samepolitikken, gjennom å skremme vekk motstemmer?

Presidentskapets arbeide med mandatets «fremtidsrettede perspektiv» har hatt som utgangspunkt at samene er Norges urfolk og en ILO-169 folkegruppe. Denne feilslutning ble premissgivende for kommisjonenes anbefalinger til forsoningstiltak, noe jeg kommer tilbake til nedenfor. Uretten vil leve forsterket videre fremover om Stortinget slutter seg til anbefalingene. Stortinget bør heller svare med å treffe de tiltak som er nødvendig for å sikre bærebjelken i den demokratiske idé; – likeverdet.

I kommisjonsmandatetstår det:

«Granskningen skal ha et fremtidsrettet perspektiv.» Hovedmålsettingen er at kommisjonen «(…) skal legge grunnlaget for fortsatt forsoning mellom samer, kvener/norskfinner og majoritetsbefolkningen». Og videre «Kommisjonen skal legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen».

Det knyttet seg derfor stor spenning til på hvilken måte kommisjonen ville behandle den urett som er begått av myndighetene mot samer som ikke driver med rein, mot andre nasjonale minoriteter og majoritetsbefolkningen; – urett som også er begått etter at kommisjonen ble opprettet! (Se nedenfor). Sannheten er at de gjennomførte og foreslåtte avstamningsfunderte tiltakene ekskluderer og splitter, og er ikke noe godt utgangspunkt for «fortsatt forsoning» og «større likeverd».

Kommisjonenes anbefalinger

Kommisjonen sorterer forslagene sine «under fem pilarer som forsoningsprosessen må bygge på»:

Pilar 1: Kunnskap og formidling

Kommisjonen foreslår at det etableres et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett, med ansvar for forskning, dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid: «Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) og National Centre for Truth and Reconciliation i Canada kan tjene som forbilder for etablering og organisering av kompetansesenteret om fornorskingspolitikk og urett.»

(«Det som skjedde med samene, vil noen kalle et kulturelt folkemord, mener Somby». (Lektor Liv Inger Somby, Høyskolen i Kautokeino, seniorrådgiver i Gáldu 2010-2011, medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen, til NRK 30. mars 2018. Stortinget satt ned kommisjonen den 9. mai 2019.)

Sannhets- og forsoningskommisjonen har vært på studietur til Canada for å lære av sannhets- og forsoningsarbeidet der. Sametingspresident Silje Karine Muotka skriver i et leserinnlegg på Nordnorsk Debatt den 23. september at «det er godt å høre at han (saksordfører Svein Harberg, min bemerkning) har store forventninger til Stortingets behandling av rapporten og den videre prosessen, for det har Sametinget også.»

Har Muotka og Harberg sammenfallende forventninger til resultatet av forsoningsprosessen? Muotka tilføyer: «på spørsmål fra NRK om hvorvidt Norge kan måle seg med Canada i deres oppfølging av rapporten svarte saksordfører i kontroll- og konstitusjonskomiteen Svein Harberg (H) at Norge bør kunne være best, og han tror vi er på god vei til det.»

Canada og Norge to forskjellige virkeligheter. Urbefolkningen var der da europeerne innvandret. Nordmennene var her da samene, innvandret.

Apropos studietur.  Har Harberg vært på studietur til Helsinki og Stockholm for å bli opplyst om hvorfor Finland og Sverige ikke har ratifisert ILO 169? 

Danmark på grunn av Grønland og landets historiske interesser i Vest-India, Nederland og Tyskland med sin koloniale fortid, har ratifisert ILO-169. Disse land har korrekt oversatt det autoritative indigenous i ILO-169, til henholdsvis innfødte, inhemse og eingeborne. Urbefolkning var første oversettelse til norsk. Etter å ha tenkt seg om, landet den politiske eliten på begrepet urfolk. Det er også faglig feil, men altså politisk korrekt og også smart.

Først vellykket gjennomføring av reparasjonstiltak, deretter forsoning, mener Silje Karine Muotka. Norge er på god vei til å bli best i klassen når det gjelder forsoningsarbeide, mener Svein Harberg. Øyner han enighet med NSR om handlinger for å få til «videre forsoning»?

I så fall hvilke reparasjonstiltak forventer Harberg at Stortinget må sørge for gjennomføring av, for at NSR kan gi klarsignal til Urfolksavdelingen i Kommunal-og distriktsdepartementet om å tromme sammen til konsultasjonsmøte for å røyke forsoningspipe?

Som første land på kloden ratifiserte Norge ILO-konvensjonen nr 169 med uttalt håp om at flere land raskt fulgte Norge og ratifiserte. 34 år etter at Stortinget ratifiserte konvensjonen, viser fintellingen at Norge mislykkedes som bjellesau. 23 land har pr i dag ratifisert ILO-169.

Pilar 2: Språk

Kommisjonen viser til «NOU 2016: 18 Hjertespråket og foreslår at det utarbeides en overordnet strategi for å oppnå språklig likestilling innen oppvekst og utdanning, helse og omsorg, og forvaltning og justis, tilpasset samiske språk.» Her inngår politikkområder som folkevalgte og administrasjonen i kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for.

Konkret foreslår kommisjonen satsing på oppfølging av NOU 2016: 18 «Hjertespråket». Kommisjonen oppfordrer «reindriftsforvaltningen til å i større grad benytte samisk som arbeids- og forvaltningsspråk» for å unngå misforståelser med konsekvenser for reindriftsutøvere. Har kommisjonen tenkt gjennom fousteninger og konsekvenser?

Stortinget behandlet Hjertespråket» i møte den 30. mai 2023 (!); – under sak «endring av samelovens språkregler» (!) https://www.stortinget.no/no/Saker-og-  publikasjoner/Vedtak/Beslutninger/Lovvedtak/2022-2023/vedtak-202223-074/

Stortingsflertallet påviser i saksbehandlingen ikke et reelt behov, men anbefaler likevel samiske språks inntogsmarsj i rådhus, fylkeshus og alle offentligheter hvor sameloven, reindriftsloven og konsultasjonsordningen slår inn.

Stortingsflertallet ruller ut den røde løperen for etnisk-nasjonalistisk innstilte politikere. De får lagt i hendene et universalverktøy i makterobring i rådhus og fylkeshus. NOU «Hjertespråket» er til forveksling nærmest en veiledning i hvordan språket med hjelp av konsultasjonsplikt, kan brukes av NSR til å fremme premisser til etnokratisering av politikken nord for Dovre. Klarsignal er også gitt til å starte allerede planlagt arbeide med å teppelegge Norge, fra syd til nord, med samiske navn. Natur- og fjellområder får navn som er ukjent og knapt noen kan uttale.

Sannhets- og forsoningskommisjonen foreslår ikke tiltak for fremme av det finske språket som minoritetsspråk i Norge. Å revitalisere finsk er etter mitt skjønn, sentralt i arbeidet med å få til forsoning i nord, som kommisjonen i henhold til mandatet, har som formål å fremme. Kvensk-Finsk Riksforbund og Norsk-Finsk Forbund arbeider for å få finsk godkjent som minoritetsspråk. Dette forsoningstiltaket bør Stortinget stille seg positivt til. «Politisk avdeling for urfolk og nasjonale minoriteter» i KDD bør orientere Stortinget om avdelingens begrunnelse om å avvise forslag om det finske språket som minoritetsspråk i Norge. Også NSR som mener at finsk må holdes utenfor, vil her kunne bidra med en klargjøring.

Pilar 3: Kultur

«Kommisjonen foreslår å styrke de økonomiske rammene for samiske, kvenske og skogfinske kulturnæringer og -institusjoner.»

Til tross for gode intensjoner med språk- og kulturtiltak, så vil ikke-samiske nasjonale minoriteters politiske og økonomiske handicap i forhold til samene (benevnt som urfolk av kommisjonen), i praksis øke kraftig.

NSR definerer som kjent, kultur som det materielle og immaterielle grunnlaget for kultur. I NSRs verden er derfor tilnærmet all menneskelig virksomhet i «de samiske områder» for samisk kulturutøvelse å regne. Skolter, sjøfinner og bufinner er blitt til samer. De driver altså med samisk kulturutøvelse.  Lovgivende og dømmende myndighet ser det langt på vei, på samme måte. Dagens samiske reindrift defineres som kulturutøvelse, reinen som kulturbærer. Fiske i «sjøsamiske områder» defineres som kulturvern, og godtgjøres med ekstra kvote.

Samisk kunst og kulturprosjekter surfer på en sameromantisk bølge i syd.  Det vil vise seg om statlige bevilgninger til samisk forskning også fremover vil nå nye høyder. I perioden 2006-2013 bevilget eksempelvis Forskningsrådet 66,6 mill til samisk forskning. I neste 8-årsperiode overførte Forskningsrådet 143,1 mill til samme formål.

Kulturarven skal sikres og bevares. Den 10.-12. 2013, finner en internasjonal konferanse om ILO-169 sted i Alta. Fra sluttdokumentet: «Alle folk, herunder urfolk og nasjoner, har rett til selv å bestemme over sine land, territorier og ressurser, inklusive vann (..)».  ABC-nyheter rapporterte fra konferansen: «Urfolk krever vetorett over olje-, gass- og gruveutvinning», og gjengir så en uttalelse fra Egil Olli (Same-Ap) og Aili Keskitalo: «Erklæringen innebærer at Sametinget bør få vetorett». Sametingspresident Egil Olli: «(.) Vi mener at det som er definert som nasjonale ressurser, også er urfolksressurser. Vi mener utbyttet må deles (..)» 

Ni år senere fremmer Minerallovutvalget forslag om betaling av «urfolksvederlag» fra gruveindustrien til reineierne og Sametinget, – i tråd med utvalgets mandat gitt i 2020.

Sametingets virksomhet skal bygges ut territorielt, i saksfelt og byråkrati. 

Følgeskadene for samfunnet, næringsliv og innbyggerne i nutid og fremtid av denne tilnærmingen for utøvelse av politikk, er ikke gjenstand for drøftelser i rapporten fra kommisjonen.  Reindriftsøkonomi/-lønnsomhet er et ikke-tema i rapporten. Jeg hadde en forventning om at kommisjonen ville knytte kommentarer til de offentlige totalregnskap for reindriften. Årlig finansieres den samiske del av reindriften over statsbudsjettet med beløp tilnærmet inntektene på reinslakt.

Pilar 4: Forebygging av konflikter

Reindriften får stor plass i kommisjonsrapporten. Kommisjonen foreslår en samlet gjennomgang av reindriftens arealsituasjon og betydning for samisk kultur. Det skal skje på sviktende grunnlag viser det seg. Kommisjonen desinformerer: «Gjennom mange ti-år har reindriftsarealene gradvis blitt redusert».  I disse tiårene har reindriften gratis fått ta i bruk fraflyttede private eiendommer og nedlagte gårdsbruk, til reinbeite, samtidig som reinantallet har økt. Dette nevnes ikke, og rapportens fremstilling av reindriftsnæringen og virksomheten i reinbeiteområdene er derfor skjev.

Stortingets bestilling på forslag til handlinger for «videre forsoning» og «større likeverd» krever en kommentar til det kommisjonsrapporten ikke omtaler om reindrift og reindriftspolitikk.

Kommisjonens tankegang synes å være at forebygging av konflikter kan skje ved at en urett skal gjøre en annen urett, til rett, gjennom handlinger som «styrker urfolksvernet» og beskytter «urfolks rettigheter»; – som i praktisk politikk innebærer tildeling av

Permanente avstamningspolitiske privilegier nord for Dovre; – uvitende om konsekvensene.

Derfor noen ord om utvikling av en reindriftspolitikk og forvaltningen av politikken, som langt på vei igangsetter konflikter. Igjen, – dette dreier seg om iboende konsekvenser av «det som ikke er der»:

Ansvarlig statsråd for reindriftssaker i daværende regjering, var landbruks- og matministeren; – i årene 2019-2021 Olaug Bollestad (KrF).

Kommisjonen synes å dele Bollestads løsning – uttrykt kort tid etter tiltredelsen – på problemer til den samiske reindriften: «En av reindriftens utfordringer er tilgang på nødvendige arealer for økt produksjon og lønnsomhet».  

NRL og Sametingsrådet ba kort tid etter Bollestad tiltredelse som statsråd, om konsultasjoner med Landbruks- og matdepartementet (LMD) Den 22. og 28. mars 2019 fører LMD forhandlinger med NRL og Sametingsrådet om endringer i reindriftsloven.LMD kaster kortene.Resultatet av disse forhandlingene står å lese i Sametingsrådets sakspapirer til plenumsmøte i Sametinget i juni 2019:

«Sametinget viser til at regjeringen har fått invitasjon til å delta i arbeidet og har gitt utrykk for vilje til å følge opp utvalgets tilrådninger når disse foreligger». (Ságat). Sametinget er plassert i førersetet., slik Samerådet tilfreds ser det.

Det arbeidet som LMD på vegne av Regjeringen har takket ja til å delta i, er Sametingets Lovutvalgs arbeide med ny reindrifts lov; – med mandat blant annet å foreslå indre selvstyre og lovfestet arealvern for samisk reindrift. 

NRL og Sametingsrådet smir videre, mens jernet er varmt. Nye «konsultasjoner». Den 28. april 2019 kunngjør LMD, ny «Planveileder Plan- og Bygningsloven – reindrift». LMD begrunner behovet for en ny planveileder slik:

«Reindriften er en arealavhengig næring, og til­gang på nødvendige arealer er en sentral forutsetning for at næringen oppnår målet om økt produk­sjon og lønnsomhet».

LMD deler NRLs forståelse av reindriftens situasjon, og tar omforenet grep: ILO-169 skrives inn i planveilederen. Samisk reindrift skal ha forrang, er i realiteten beskjeden fra Bollestad til fylkesordførere og fylkesrådmenn, ordførere og kommunaldirektører, bedrifter, gründere, personer og familier som driver areal- og naturbasert næringsvirksomhet, hyttefolk og alle voksne og barn som på årsbasis benytter naturen til vanlig friluftsliv, i «det samiske bosettingsområdet Sápmi som strekker seg fra Hedmark til Finnmark».

Når begreper som «urfolk», «urfolksrettigheter» og ILO-169 bringes inn i politikken–ofte på autopilot – og i lovtekster og forskrifter, gjelder ikke lenger den demokratiske ideen likeverd og prinsippet om likhet for loven. Når statsborgere av samisk avstamning er involvert i politikk og rettsliggjøring, kan prinsippet om likhet for loven fravikes. Det har Stortinget bestemt. (se bl.a artikkel 9 og 10 i ILO-169)

Deler av innholdet i den 48-siders planveilederen er som hentet fra et samepolitisk manifest, gjenkjennelig fra politiske plattformer til NSR, og som altså nu har fått sin politiske godkjenning, svart på hvitt, av Regjeringen. Olaug Bollestad kan ikke ha hatt arbeidet med «videre forsoning» og «større likeverd» i tankene da hun godkjente veilederen.

Kommisjonen omtaler ikke veilederen. Med planveilederen, legger LMD et nytt samtykkedialogverktøy ned i NSRs og NRLs verktøykasse for videreutvikling av etnopolitikk, slik Samerådet har lagt opp til i Trondheims-deklarasjonen.

Med veilederen for PBL-reindrift på plass, ser Sametingsrådet nu mulighetene for raskt å kunne sette agenda for regjeringens snarlige sluttbehandling av NOU 2007:13 «Den nye sameretten».  Sametingspresident Aili Keskitalo sender et brev den 15. april 2019 til justis- og beredskapsminister, tidligere KMD- og sameminister Monica Mæland (H). Keskitalos viser til LMDs arbeide med å følge opp NOU «Den nye sameretten» og etterlater inntrykk av at LMD, slik hun har forstått, er innstilt på at det jobbes frem enighet med Sametingsrådet og NRL om en «finnmarkslov» for Troms og Nordland.

Keskitalo fremsetter krav om å få fortgang i arbeidet med å følge opp NOU «Den nye sameretten»; – «styring og forvaltning av utmarksressursene i Troms og Nordland». Keskitalo minner Mæland i brevet om at statsråd Linda Hofstad Helleland (H) i møte 19. mars 2021 med henne, «ga der uttrykk for viktigheten av at Sametinget i dette spørsmålet også er aktiv opp mot fagdepartementene».

Keskitalo avslutter sin henvendelse til Mæland slik:

«Jeg håper du kan se til at arbeidet med den videre oppfølgingen av Samerettsutvalgets forslag nå kommer i gang, og at det holdes et møte med Sametinget der det søkes enighet om hvordan dette legges opp».

Nye konsultasjonsmøter: -Hopp! -Hvor høyt?

Den 11. juni 2021 svarer Solberg-regjeringen ved Hofstad Helleland, på Keskitalos krav: «Vi ønsker å innføre en forvaltningsordning for statseid grunn i Nordland og Troms, som gir lokalsamfunnene større innflytelse og involvering».

Da offentliggjøres regjeringsbeslutning om fremtidig eierskap og forvaltning av statsgrunn i Troms og Nordland. Ut med Staten ved Statskog som eier og forvalter av utmarken og nasjonale naturressurser. Inn med eierskap til Sametinget. Nei til Fjelloven som forvaltningsregime. Et slags FeFo-regime som forvaltningsordning(Hålogalandeiendommen) skal gi «lokalsamfunnene større innflytelse og involvering.» Er dette alvorlig ment?

Ifølge Sametingets valgmanntall utgjør de stemmeberettigede som også kan avgi stemme til Stortinget, under 3% i Troms og under 1% i Nordland, hvorav engasjerte i reindriften en liten andel. Er det riktig at et så lite mindretall skal ha en bestemmende innflytelse over tilværelsen til det store flertallet, herunder innbyggere av samisk avstamning som ikke er reindriftsutøvere? Har man regnet på konsekvensene av å institusjonalisere politisk-praktiske bremseklosser mot utvikling av nødvendig infrastruktur og nye arbeidsplasser?

For at det ikke skal oppstå tvil om «urfolks» rett til særrettigheter og privilegier, legger

Regjeringen frem forslag om å tilføye ILO-169 i Samelovens §1; – formålsparagrafen, og om å endre Samelovens språkregler (!!). Politikerne legger ut et røykteppe og desinformerer.

I april og juni 2021 gir altså et flertall i Stortinget sin tilslutning til den nye planveilederen og til endringene i Sameloven. Stortingsflertallet kan neppe ha tenkt gjennom hverdagskonsekvensene nordenfjells av å satse på etnopolitikere som sentrale premissleverandører og samtykkedialogpartnere. I alle saker som disse og «samiske interesser» krever skal være gjenstand for samtykkedialog, har etnopolitikerne lovfestet stålkontroll over politiske prosesser.Reineierne og NSR er sikret økt handlingsrom for krav om mer tilgang på arealer og politisk makterobring. Dype samfunnsendringer er nu underveis i nord.

Den 12. september 2022 legger Sametingsrådet og NRL i felleskap frem «Reindriftslovutvalgets innstilling» (på bestilling fra LMD); – reineiernes eget forslag til organisering, styring, ledelse og utvikling av sin virksomhet. Reineiernes tilrådinger foreligger.  (Statssekretær for samepolitiske saker i Støre-regjeringen, er Nancy Charlotte Porsanger Anti (Sp) med bakgrunn som 1. vara til Sametinget i forrige periode. Porsanger Anti er reineier. Ansvarlig i Støre-regjeringen for reindriftspolitiske saker (til august 2023), var landbruks- og matminister Sanda Borch; – Sp-kandidat til Sametinget i valgene i 2013, 2017 og 2021)

Kommisjonen berører ikke ordningen med reindriftens arealbrukskart ved inntegning i reindriftskartet uten at grunneier får anledning til å uttale seg. Denne praksis gir reindriften arealrettigheter og innskrenker grunneiernes råderett over egen eiendom. Eiendomsvernet er en sterk menneskerettighet etter den europeiske menneskerettskonvensjon. Stortinget må sørge for at kommuner og statsforvalter ikke praktiserer arealforvaltning i strid med menneskerettighetene.

Kommisjonen foreslår videre «en samlet gjennomgang av reindriftens arealsituasjon» (og) «kulturbærende rolle, (..)» Hva med situasjonen til andre næringer og behovet for å ruste opp landets infrastruktur og å skape lønnsomme arbeidsplasser og bolyst i reinbeitedistrikt? Mens kommisjonen er i sving, vedtar et stortingsflertall endringer i Sameloven. Ny veileder for reindriftsavsnittet i PBL kom likeledes på plass, som nevnt. Vedtakene gir reindriften forrang ved interessekonflikter.

Kommisjonen

«oppfordrer til kartlegging av eiendoms- og bruksrettigheter i områdene

utenfor Finnmárku/Finnmark/ Finmarkku i tråd med folkeretten (også) retten til reinbeite utenfor dagens reinbeitedistrikt og nasjonale minoriteters bruksrettigheter etter hevd og alder tids bruk.» (Hvorfor ikke bare «utenfor Finnmark» eller hvorfor ikke Finnmark først?)

Kommisjonen viser til NOU 2007: 13 «Den nye sameretten» (gjelder land-, vann- og havrettigheter og konsultasjoner med Sametinget og «samiske interesser»), og videre til NOU 2008: 5 «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark».

«NOU 2008: 5» påviser ikke noen spesiell samisk sedvane i fiskeriene, eller påviser at det finnes en spesifikk, levende sjøsamisk kultur og sjøsamisk fiske. Her er kilden Kystfiskeutvalgets innstilling. Leder av utvalget var dr. juris Carsten Smith; tidligere leder av samerettsutvalget og en venn av Sametinget.

Kommisjonen har ikke tatt for seg NOU 2001:34 «Samiske sedvaner og rettsoppfatninger», del X Kapittel 3 «En etnisk samisk sedvanerett i fiskeriene?»: Jeg siterer herfra: «(..) folk i samiske kjerneområder driver sitt fiske på en måte som ikke kan skilles fra norsk praksis i andre distrikter (..) Siden sjøsamene har tapt sin etniske identitet gjennom økonomisk og kulturell assimilasjon, er eneste mulighet en lokal sedvanerettsløsning». Om sedvanerettsløsning heter det i kapittel 4 at «(..) siden samiske og norske fiskerimønstre er identiske, er det ikke snakk om en spesiell samisk fiskeriutøvelse. Etnisk orientert fiskeripraksis finnes ikke». 

Det er uklart hva Sannhets- og forsoningskommisjonen anbefaler og oppfordrer til. Men for samelandsbevegelsen har det vært klart i årtier. Den krever selvbestemmelse i egne land-, vann- og havområder; – dette uten å avgrense et eneste politikkområde fra denne målsettingen:

«Vi jobber for rettslig anerkjennelse av samenes eiendoms- og bruksrettigheter til land, vann og naturressurser.» (NSR 2021-2025, nsr.no).

Er samtykkedialoger om særretten til land-, vann og havområder i gang? Sannhets- og forsoningskommisjonens anbefalinger og deler av statsminister Jonas Gahr Støres tale til Sametinget den 9. mars 2023, med en historiefortelling som konsekvens, fremmer «samiske interesser», er nærmest en marsjordre til samtykkedialogpartner Sametinget, dvs Sametingsrådet, dvs Samerådet, om å be om konsultasjoner. Statsminister Gahr Støre sa:

«Vi har en felles fortelling, en felles historie, det samiske folk og nordmenn. Men samenes historie, som urfolk, går lengre tilbake. Den har vart lenger. Dere var her for lenge, lenge siden. Lenge før grenser, før stater, før statsinstitusjoner, før skrevne lover. Samene oppdaget ressursene i naturen, på land, i elvene og i sjøen, hvordan de kunne utnyttes og bevares. Dere samlet kunnskap, fra det å leve av naturen, som dere delte med oss, det norske fellesskapet.»

Tar statsministeren her for hardt i? Nei, mener mange i akademia og i media, og i politikken hvor man nok ikke ville ha brukt akkurat de ordene.  Men ny kunnskap fra forskning i inn- og utland viser at historiefortellingen om at samene er Norges opprinnelige folk, at «vi var her først», ikke kan stemme. Norge trenger derfor en fordomsfri debatt om historien basert på faktabasert forskning og formidling. Plutselig politikkutvikling basert på synsing, følelser og på troen på ting som ikke stemmer, er konfliktgenerende og ødeleggende for fellesskapet.

Så viser det seg som forventet at anbefalingene og statsministerens ord faktisk ble tolket som en marsjordre til Regjeringens samtykkedialogpartner.  Den 23. mai 2024 melder Ságat:

«Cecilie Myrseth ble næringsminister 19. april. Bare noen få uker etter tiltredelsen møtte hun sametingspresident Silje Karine Muotka (..). Sametinget og Nærings- og fiskeridepartementet samarbeider om et veikart for samisk næringsliv, som regjeringa vil legge frem til høsten. Veikartet vil synliggjøre mulighetene og utfordringene i samisk næringsliv og bidra til å styrke næringsutvikling basert på samisk kultur, fremme entreprenørskap og innovasjon, og støtte opp om en bærekraftig utvikling i samiske områder, redegjør Sametinget i en pressemelding.»

«Samisk næringsliv»? Et veikart for «samisk næringsliv» angår hele befolkningen. Er fylkeskommunene og kommunene hørt om begrunnelsen og behovet for et slikt veikart?

«Samiske områder» ble politisk bindende fastslått i en stortingsmelding i 2019; – (Meld. St 19 (2016-2017) «Opplev Norge – unikt og eventyrlig»): «Det samiske bosettingsområdet Sápmi strekker seg fra Hedmark til Finnmark». (Dvs til og med Finnmark, helt til russegrensen.)

Konsekvensene av såkalte samepolitiske tiltak i et veikart som fremmes, blir neppe faglig, saklig og ærlig utredet. Hittil har i alle fall nettopp det vært mangelvare. Et nedslående eksempel på noen av konsekvensen av hel-volley politikken til den politiske eliten, kan man lese om i Teknisk Ukeblad 28. mai 2024 (journalist Ellen Synnøve Viseth): «Dette har Fosen-saken kostet».

Fosen utgjør i utstrekning en mindre del av «samiske områder». Så hva blir det neste, og det neste, og det neste? Dét blir i alle fall veldig dyrt for skattebetalerne. Massive samfunnsskadelige følgekostnader kommer i tillegg til gradvis nedbygging av likeverd, demokrati og kommunalt selvstyre. Alt dette merkes ikke av befolkningen eller stortingsrepresentantene i valgkretser syd for «det samiske bosettingsområdet Sápmi.»  

https://www.nordnorskdebatt.no/knefall-og-nakketak/o/5-124-269797

Pilar 5: Implementering og regelverk

«Kommisjonen anbefaler at tiltakene for implementering av regelverk tar sikte på å legge til rette for likeverd i møte med offentlig forvaltning, og legger derfor grunnlaget for forsoning.»

Å legge til rette for kommisjonens anbefaling om likeverd og forsoning, innebærer at Stortinget må oppheve lover og politiske ordninger som skiller på etnisitet og avstamning. Og videre gjennomføre allerede vedtatte lovendringer som sikrer bærekraftig beitebruk og dyrevelferd; – en grunnleggende forutsetning for at samisk reindrift kan bli bedriftsøkonomisk lønnsom for reineierne. 

For når det gjelder reindriftssamisk reindrift, kan Stortinget sørge for at regjeringen umiddelbart iverksetter Stortingsvedtaket som påbyr ID-merking av all tamrein med datachips i øret. Mattilsynet og Veterinærinstituttet har sterkt anbefalt individmerking av rein. ID-merking har som formål å sikre dyrevelferd, bærekraftig beitebruk, oversikt, kontroll og dermed tilrettelegging for bedriftsøkonomisk lønnsom tamreindrift.

Kommisjonen ser annerledes på ID-merking av rein og mener at

«Stortingets vedtak i 2019 tyder på at man ikke har forstått at øremerking er kulturelt definert «kart» og et «språk», og derfor er viktig samisk kulturuttrykk. (..) Reinmerking er med andre ord en meget viktig del av samisk multifunksjonelt kommunikasjonssystem og slik sett et sentralt element i reindriftens sosiale og økonomiske organisering».

Å fjerne dagens «multifunksjonelle kommunikasjonssystem» som dreier seg om å skjære flere snitt i dyrets øre,er ifølge kommisjonen et «kulturtap.» (side 555-557 i rapporten).

Ny urett

etableres mens kommisjonen gransker tidligere urett. I den perioden kommisjonen arbeidet, må regjeringsapparatet og et stortingsflertall helt ha glemt eller oversett det mandatet Stortinget ga kommisjonen. For kommisjonen hadde knapt kommet i gang med sitt oppdrag, før den politiske eliten trapper opp avstamnings- og forskjellspolitikken; – vedtar diskriminerende lover, etablerer etniskrelaterte ordninger og gjennomfører politiske tiltak som ekskluderer og splitter. Viser det seg.

Mens kommisjonen i tråd med mandatet, arbeider for å få til forsoning og større likeverd, bygger altså Regjering og Storting ut og sementerer ny urett. Det skjer også i lukket rom i samråd og forståelse med den etnopolitiske eliten i Sametinget og talspersoner for reindriften. Hva kommisjonen måtte komme frem til, hva rapporten måtte inneholde, blir med dette i praksis, sett på som temmelig irrelevant.

Sannhets- og forsoningskommisjonen omtaler ikke den uretten, som majoritetsbefolkningen, nasjonale minoriteter og samer som ikke driver med rein, utsettes for, mens kommisjonen arbeider.

I perioden etter 2020 kommer myndighetsbeslutninger og NOU’er og utredninger på løpende bånd, med forslag om mer samifisering og etnokratibygging; – i sum grunnlag for en plan for tilsnikelse av mer makt; – en ferdigutviklet idé til en

Meny over kortreist konsultasjonsmat for samelandsideologene:  

1: Minerallovutvalget politiske utgangspunkt og forutsetning er gitt i regjeringens mandatet; utbetaling av «urfolksvederlag» fra gruvedrift til reineierne og Sametinget,

2: Ytringsfrihetskommisjonen omtaler

«et fellessamisk medieselskap som samer selv bestemmer over, og som er uavhengig», og anbefaler at «NRK Sápmis eierskap og uavhengighet» utredes.»  

(Gjennom nyheter, temavalg, vinkling og intervjuobjekter formidles tankegodset til etnonasjonalistene i en jevn strøm, i en eller annen fasong, gjennom NRK-kanaler. NRK-systemet med NRK Sápmis nøkkelrolle, kanalens formål, organisering, ledelse og bemanning bør derfor nu bli gjenstand for en nærmere gjennomgang. Et kritisk søkelys burde for lengst vært retten mot måten NRK ivaretar samfunnsansvaret nordenfjells på, gjennom nyhets-, kultur-, og konfliktjournalistikk.)

3: Sametingets reindriftslovutvalg legger frem forslag til ny reindriftslov i tråd med NRLs

hjertesak, etter bestilling fra Landbruks- og matdepartementet (LMD) i mars 2019.

4: Det Juridiske Fakultet ved UiT fikk i desember 2020 «nesten 8,5 mill i forskningsstøtte fra Norges forskningsråd, for å foreslå gode forvaltningsmodeller for land og naturressurser i de samiske områder i Norge.» Pengene skal gå med til «å finne frem til grunnforvaltningen

som tilfredstiller forpliktelsene». Korttittelen på prosjektet er «GoSápmi» (Oppslag i Ságat). 

(Tidlig på nyåret 2021 utpeker forskningsminister H Asheim (H) avtroppende sametingspresident Aili Keskitalo, til nytt styremedlem i UiT med erfaringer fra «det samiske» og «urbefolkningsoppgaver», som begrunnelse. Erfaringer med «det samiske», ja så absolutt, men det har heller vært sparsomt med «urbefolkningsoppgaver» for Keskitalo. Naturlig nok fordi innfødte som lever avsondret i stammesamfunn, i sin opprinnelig, naturbaserte tilværelse, og som er politisk marginalisert (urbefolkning), ikke finnes her til lands.

Den 17. juni 2022 vedtar UiT-styret enstemmig UiTs strategi mot 2030. «Eallju – Drivkraft i nord» er overskriften på visjon og strategi. UiT-ledelsen forklarer på nettsiden:

«(..) Vår visjon er å være en drivkraft i nord. Det nordsamiske begrepet eallju, som betyr arbeidsiver, setter tonen for drivkraften i UiT. Sammen med studenter, ansatte og samfunnet forøvrig skal vi utnytte vår beliggenhet i Nord-Norge og Sápmi, vår faglige bredde og tverrfaglige fortrinn til å forme framtiden.»)

5: Regjeringsbeslutning i juni 2021 foreslår gratis medeierskap for Sametinget til og

forvaltning av statsgrunn i Troms og Nordland, a la Finnmarkseiendommen, (er premiss for Sametingets reindriftslovutvalgs arbeide med forslag til ny reindriftslov).

6: Stortingets kontrollorgan NIM offentliggjør sin utredning «Menneskerettslig vern mot

inngrep i samiske bruksområder»

7: «Stortingsmelding 16 (2021-2022) om samisk språk, kultur og samfunnsliv» er utarbeidet

av Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) og Sametingsrådet (NSR og NRL) i

fellesskap! KDD beskriver utfordringene. NSR/NRL gir løsningene.

8: Den 3. april 2023 legger SALT Lofoten AS frem rapport på oppdrag fra KDD: «(..)

 hensynet til sjøsamisk fiske kan reise særlige utfordringer rundt hvordan sjøsamisk fiske

 defineres og kartlegges, og hvordan kommunene skal ta hensyn til slike interesser i

 arealplanleggingen.»

9: I mai 2023 overtok Norge lederskapet i Arktisk Råd. Ca en måned før overtakelsen møtte utenriksminister Anniken Huitfeldt og klima- og miljøminister Espen Barth Eide sametingspresident Silje Karine Muotka. Norsk lederskaps prioriteringer 2023-2025 står på dagsorden for konsultasjonene. Hva ble Huitfeldt og Barth Eide enige med Muotka om å prioritere i inneværende to-årsperiode?

Man må kunne forvente at utenriksminister Espen Barth Eide nu, mer enn ett år etter forhandlingene om nordområdepolitikk med Silje Karine Muotka, tar seg tid til å informere offentligheten om hvilke saker han er blitt enige med samelandsbevegelsen å prioritere.

Fra samepolitiske miljøer:

10: Forslag fra Same-Ap om etablering av Innovasjon Sápmi

11: Forslag fra Sametingsrådet om «Helse Sápmi» med Sámi Klinihkka over hele landet; – et

statlig foretak, direkte underlagt Helse- og omsorgsdepartementet, med eget styre,

administrerende direktør og et årlig budsjett.

12: Krav fra Sametingsrådet i 2022 om å utrede lovfesting av «sjøsamiske

rettigheter». «Spørsmålet om «menneskerettighetene og urfolksrettigheter» gjelder også    

i «våre havområder». (Sametingspresident Silje Karine Muotka, 17. mars 2023).

13: Den 15. mai 2024 ble det kjent gjennom oppslag i næringslivsavisen E24 at Sametingsrådet vil be om fullmakt fra Sametinget til å gå til rettsak mot staten om elektrifisering av Melkøya. I 2002 står Snøhvit-utbyggingen på den politiske agendaen. NSRs standpunkt da var at samenes rett til naturressursene også inkluderer kontinentalsokkelen med olje- og gassforekomstene. I dag bruker NSR saken om elektrifisering av Melkøya til å insistere på samenes rett til å eie og forvalte nasjonale naturressurser. Forsøker Silje Karine Muotka egentlig å presse samtykkedialogpartner Staten til forhandlingsbordet?

Formålet med konsultasjoner er å oppnå enighet; –

med andre ord, det skal forhandles. Sametinget (NSR, NRL og «samiske interesser») fremmer krav om nye særrettigheter. Holdningene hos valgte politikere i kommuner, fylkeskommuner og i regjeringsapparatet og på Stortinget synes å være minst mulig debatt og mest mulig konsensus. La oss finne et kompromiss for å slippe utmattende og plagsomt styr, synes å være holdningen. Kompromisser inngås. Slik er NSR og NRL blitt myndighetenes sentrale premissgivere i utvikling av nordområdepolitikk og tilværelsen for innbyggerne i nord.

Sametingets nettverk

På dyktig vis har NSR som nevnt ovenfor, bygd opp et imponerende kontakt- og nettverk med politiske influensere og viktige institusjoner over hele landet:

https://www.nordnorskdebatt.no/nsrs-imponerende-makterobring/o/5-124-266770,

I tillegg til dette og til den lovfestede samtykkedialogordningen av 2005/2021, må kommuner og fylkeskommuner som har signert

Samarbeidsavtaler med Sametinget,

forholde seg til forpliktelser de har påtatt seg gjennom avtalene (Les avtalene på Sametingets nettside og se at Sametinget egentlig ikke påtar seg andre forpliktelser enn å følge med og å si fra når/hvis avtalepartnerne slik Sametingsrådet ser det, synder mot forpliktelsene i avtalene). Samarbeidsavtalene med Sametinget er signert uten kunnskap om konsekvensene. 

Politikerne og administrasjonen i fylkeshus og rådhus vil fremover være omringet av statsfinansierte samelandsideologer som forsøker å fremme egne saker og å oppnå økonomiske fordeler eller politisk makt, ved «å late som om de er urfolk». (Rauna Kuokkanen, professor i urfolksforskning ved Lapin yilopisto, Lappi

Universitet, Rovaniemi i samtale med Joni Saijets, Ođđasat, den 7. november 2023)

Tromsø kommune signerte en samarbeidsavtale med Sametinget 8. oktober 2013, Bodø kommune den 8. august 2015. Det er allment kjent at avtalene er kommet i stand etter sterk påvirkning fra samelandspolitiske influencere i akademia og gjennom forskjellige former for press fra rikspolitikere og samelandsbevegelsens bestevenner i rikspolitikken.

I begge avtaler er det tatt inn en bestemmelse som gir Sametinget mandat til å definere hva som inngår i avtalene til enhver tid: «Denne avtalen er ikke til hinder for samarbeid som ikke er nevnt i avtalen».  Kommunene forplikter seg altså til å samarbeide om tiltak som ikke er nevnt i avtalene. Her følger to eksempler på tiltak som «ikke er nevnt i avtalen», (altså som ikke står der.)

Bodø blir utpekt til «European Capital Of Culture 2024». Sametinget bidrar som «Offentlig partner». Den 10. januar 2022 overtar tidligere sametingspresident Aili Keskitalo, medlem av NSR, og samelandspolitiker, som styreleder, etter Hill-Marta Solberg, statsforvalter i Nordland. Styreleder Keskitalo og sametingspresident Silje Karine Muotka (NSR) signerer deretter den 31. januar 2022, i Karasjok, en samarbeidsavtale mellom Bodø2024 og Sametinget:

https://sametinget.no/_f/p1/i83f0e337-69e5-4bd1-925d-d2f5fc93a56d/underskrevet-samarbeidsavtale-bodo2024.pdf

«Bodø2024 plikter å holde Sametinget jevnlig orientert om programarbeidet for kulturhovedstadsprosjektet. (..) Det etableres første kvartal 2023 en politisk hovedkomite med representanter fra Sametinget og Bodø2024 sine eiere. Det etableres et samarbeide mellom kommunikasjonsavdelingen i Bodø2024 og Sametinget for å bidra til at kommunikasjonsarbeidet i forhold til samisk kultur kan gjøres på en best mulig måte.»

Bodø2024 forplikter seg. Sametinget styrer unna forpliktelser. Samelandsbevegelsen ved NSR sitter på begge sider av bordet. Silje Karine Muotka vil påse at Aili Keskitalo holder orden i sysakene til samelandsbevegelsen. NSR har stålkontroll over Bodø2024.

Samisk-relaterte kulturprosjekter er med underveis, fra start til mål. Bodø2024 og Sametinget er enige om «å gjennomføre en særlig satsing på samiske prosjekter i uken rundt samenes nasjonaldag. Tråante 2017 kan brukes som inspirasjonskilde». Samarbeidet finaliseres ved at «Det legges også opp til en samisk uke i løpet av høsten 2024»

Bymuseet i Bodø er i kulturhovedstadsåret omgjort til et samisk museum

med utstillinger innen samisk kultur, kunst og historie, melder NRK Sápmi. Den 8. juni meddelte NRK at «Sápmi – det samiske landslaget, er verdensmester i fotball»

etter 2-1 seier over Tamil Eelam i finalen, som ble spilt på Aspmyra. (I reportasjen fra finalen opplyser NRK at «Tamil Eelam er et område som dekker nordøstlige delen av Sri Lanka. Siden 1972 har Tamil Eelam prøvd å løsrive seg og det har ført til en lang borgerkrig.»)

Rabalderet om Bodø2024 som europeisk kulturhovedstad fortsetter etter at det gikk opp for folk flest at Bodø2024 nærmest har latt seg innlemme i samelandsbevegelsen.

https://www.an.no/det-samepolitiske-bakteppet-til-bodo2024/o/5-4-1912593

Om to år ligger det an til en ny innlemming; – denne gangen med utgangspunkt i samarbeidsavtalen fra 2021 mellom Sametinget og Tromsø kommune:

Tromsø er kåret til «Europeisk ungdomshovedstad i 2026». Sametingspresident Silje Karine Muotka (NSR), ordfører Gunnar Wilhelmsen (Ap) og fylkesordfører i Troms, Kristina Torbergsen (Ap) legger i en fellesuttalelse på Nordnorsk Debatt den 16. juni, ikke skjul på at de er stolte.

«Det samiske» vil også være en sentral del av ungdomssatsingen frem mot og under 2026.

«Det vil være et sterkt samisk preg i gjennomføringen av året; sier samelandspolitiker Brynjar Saus (Same-Ap) som har vært en del av arbeidet for å få ungdomshovedstaden til Tromsø.  «I løpet av 2026 og frem mot det året så vil de se samiske kulturarrangementer, ledet og drevet frem av ungdommer, sier Saus til NRK Sápmi. Han trekker frem at de vil satse på samiske kulturarrangementer for unge, for eksempel workshops og seminarer, i tillegg til at de vil jobbe med samisk politikk, kultur og historie.

Dette samspillet mellom folkevalgte og samelandsbevegelsen er et skoleeksempel på dyktig utøvelse av NSRs ikke ukjente list- og avsporingsstrategi. De jobber i det stille, bak lukkede dører (§19 offentlighetsloven) og satser på manglende kunnskaper i syd om virkeligheten og historien i nord, og på berøringsangst, og lykkes med det.

Referatene fra de halvårlige møter mellom sametingspresidenten og statsråden for samiske saker, er en studie i flytting av posisjoner og erobring av politisk makt under radaren. Ved uenighet protokollerer samtykkedialogpartnerne sine standpunkter, med behov for videre klargjøringer og åpning for nye utredninger, som utgangspunkt for å fortsette samtykkedialogen til enighet er oppnådd; – i saker som også angår/får konsekvenser for majoritetsbefolkningen. Samme greie og styr i kommuner og fylkeskommuner som gjennom samarbeidsavtale med Sametinget og konsultasjonsplikten diktert av Stortinget, er bundet på hender og føtter.

OPPSUMMERING – SAMMENHENG

Jeg har i det ovenstående beskrevet det politiske bakteppet til Sannhets- og forsoningskommisjonen, dens anbefalinger og dermed kommisjonens bidrag til riks-myndighetenes utvikling av den såkalte samepolitikken – urfolkspolitikken – i Norge, hvis Stortinget gir sin tilslutning til anbefalingene.

Noe av svaret på spørsmålet om hvordan alt dette har kunnet skje og skjer, finnes i uttalelser gitt av dr. juris Carsten Smith, NSR-toppene Aili Keskitalo og Runar Myrnes Balto:

I Advokatbladet 4-2011 besvarer samerettsutvalgets formann Carsten Smith spørsmålet om Sametinget har tatt seg til rette og blitt noe mer enn et rådgivende organ som forutsatt:

«Hovedpoenget var å opprette Sametinget. Senere skulle det suksessivt oppnå makt ved blant annet delegasjon. Det har de gjort på en ganske dyktig måte». Smith fortsetter: «(..) skritt fire vil være å sikre sjøsamenes kultur via områderettigheter til fiske og skritt fem vil være en nordisk samekonvensjon».

«Nordmenns syn på samer i dag, er todelt. Dels er det en eksotisering basert på manglende kunnskap og forestillingene om et primitivt liv» dels av konflikter og hets «typisk der folk lever tettere på samisk samfunn». (Sametingsråd Runar Myrnes Balto til A-magasinet 52/21).

«En same er sterk på sin egen måte. Andre vil kanskje ikke oppdage vår styrke fordi vi uttrykker den på en annen måte enn de. Vi har alltid forsøkt å kjempe med list.» (Sametingspresident Aili Keskitalo på NRK1 den 1. januar 2018).

Sentrale politikere henger ikke med i svingene. De har ikke forstått hva som foregår i lukket rom, hvordan avstamningsideologi i praksis blir premiss for nordområdepolitikk, og hvorfor.

NSR har god erfaring med at det å holde i pennen «på en ganske dyktig måte», i møte med representanter for status som med manglende kunnskaper om historien og virkeligheten i nord, og med bruk av list og tåkelegging som kommunikasjonsstrategi, gir svært gode muligheter til veldig mye makterobring.

Den samepolitiske retorikken samsvarer med det mange sentrale politikere tenker. Men samtidig ser disse politikere bort fra at andelen av innmeldte i Sametingets valgmanntall (ca 23.500) i forhold til antall stemmeberettigede i Norge, står i et helt ubegripelig og urimelig misforhold til den politiske innflytelse og definisjonsmakt som sentrale politikere har lagt i hendene på et fåtall etnopolitikere; – faktisk utvidet til å gjelde hele landet etter endringer i Sameloven i 2021 og Grunnloven i 2023!! Hvor skal dette ende? Relevant spørsmål: Forstår myndighetene hva de har skrevet under på?

Kommer Stortinget til å banke igjennom vedtak som vil innebære at den ikke-samiske befolkningen og næringslivet i Norge bare må forsone seg med alle de samepolisk, motiverte lovene og ordningene som finnes og som måtte komme i tillegg, i kjølvannet av Stortingets behandling av kommisjonsrapporten? Vedtak som i så fall forskjellsbehandler og diskriminerer på etnisk- og avstamningsrelatert grunnlag, til gunst for samene, slik same er definert i Sameloven.

Samelandsideologenes oppskrift på behandling av kommisjonsrapporten er gitt. NSR skrinlegger ikke mulighetene for forsoning. Men forutsettingen er at Norge først gjennomfører det NSR omtaler, som «reparasjonstiltak.»

Når det angår reparasjonstiltak, vil ikke bare Samisk Kirkeråd, men også Den Norske Kirke, (DNK) ha et ord med i laget; – og det i et «urfolksperspektiv», viser det seg, dessverre: «Kirken har en viktig rolle i forsoningsarbeidet med urfolk, mener biskopenes leder.» (NRK Troms og Finnmark den 31. mars 2024, under sitt opphold i Finnmark i den stille uken). Det er feil, men politisk korrekt at fult integrerte norske statsborgere som i varierende grad er av samisk avstamning, kan klassifisere seg om urfolk.

Biskop Olav Fykse Tveit sikter vel til «C169 – Indigenous and Tribal Peoples Convention, 1989 (No.169)» (innfødte/opprinnelige som lever i stammesamfunn); – men som i den politisk konstruerte utgaven på norsk nu har tittelen: «ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.» Hvordan kan troen på ting som ikke kan stemme, være en oppskrift på forsoning? Fykse Tveit kan heller ikke ha fått med seg budskapet i brevet datert den 31. mars 1981 fra Samerettsutvalget (ved dr. juris Carsten Smith) til Justis- og politidepartementet, om at samene i Norge ikke lever i stammesamfunn.

Politikere i Regjering, Storting, fylkeskommuner og kommuner står i Sametingets valgmanntall. Hvordan disse kan tilhøre samme folkegrupper som isolerte, politisk marginaliserte og utrydningstruede folk i den fjerde verden, som har behov for storsamfunnets beskyttelse av bestemmelser i ILO-169, for å overleve, bør DNK redegjøre nærmere for.

Den 7. juni 2023 besøker preses, biskop Fykse Tveit, Tysfjord og Hamarøy: 

«Kirken vil gjøre opp for urett mot samene (..) forståelse blir viktig for en framtidig forsoningsprosess. (..) vi skal prøve å forstå, men også ved å snakke med de som er rammet». (NRK Nordland, den 7. juni 2023). Det er bra.

«Urfolksperspektivet» i politikken rammer nemlig majoritetsbefolkningen og næringslivet i nord. Som ledd i arbeidet med forsoning, bør DNK eksempelvis tenke gjennom om det er hold i påstanden om at statlige myndigheter begikk en urett mot den ikke-samiske del av befolkningen da ILO konvensjon 169 ble ratifisert, og Finnmarksloven og Konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen ble vedtatt. Sannheten er at disse etnisk- og avstamningsfunderte tiltakene rammer; – og ikke bare det, de ekskluderer og splitter, og er etter min oppfatning en bremsekloss i arbeidet med forsoning.

Før Fyske Tveits besøk i Indre Finnmark fant sted, gjennomfører biskop Olav Øygar

en visitas til Hammerfest, Kvalsund og Kokelv sokn i dagene 23.-28. april.  Besøk i «sjøsamiske bygder» og temaet «sjøsamisk kultur» sto på programmet. Visitasen ble gjennomført under overskriften «Å være kirke i Sjøsameland».

Betraktninger om sjøsamelandet, og om folket her, i «sjøsamiske bygder» med «sjøsamisk kultur», og «sjøsamisk fiskeri», er på siden av gårsdagens og dagens virkelighet:

I NOU 2001:34 «Samiske sedvaner og rettsoppfatninger» del X» som er utredet og skrevet av jussprofessor Peter Ørebech ved UiT, kan man lese at «(..) siden samiske og norske fiskerimønstre er identiske, er det ikke snakk om en spesiell samisk fiskeriutøvelse. Etnisk orientert fiskeripraksis finnes ikke.» Konklusjonen ble trukket etter omfattende og grundige forundersøkelser, som er gjengitt i NOU’en.

Heller ikke NOU 2008: 5 «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark» (Kystfiskeutvalgets innstilling.), kunne påvise noen spesiell samisk sedvane i fiskeriene, eller påvises at det finnes en spesifikk, levende sjøsamisk kultur. (Kystfiskeutvalget ble ledet av dr. juris Carsten Smith, kjent som en meget god støttespiller til samelandsideologene.)

Finnes det ikke lenger en levende sjøsamisk kultur, kan det heller ikke finnes sjøsamer. Det finnes imidlertid en god del fiskebåtredere og fiskere i dag, som i varierende grad er etterkommere av tidligere samer, men dette gjør dem ikke til hverken samer eller sjøsamer i etnisk og kulturell forstand.

At det finnes samer som fisker, slik samer er definert i sameloven, er bra. Om Nord-Hålogaland bispedømme kjenner til hva som i dag skiller denne gruppen med sin angivelige sjøsamiske kultur, fra den øvrige kyst- og fjordkulturen i Nord Norge når det gjelder språk, levesett og livsanskuelse, seder og skikker og i yrkesutøvelse, så bør Nord-Hålogaland bispedømme opplyse offentligheten om dette. Ingen har til nå lagt frem slike opplysninger.

I bispedømmets fjord- og kystområde består befolkningen i stor utstrekning av blandete, etterkommere av tidligere innvandrere og innflyttere (nordmenn, finner, russere, samer, kvener, karelere, m.fl) som har bodd og jobbet her på permanent eller periodevis basis gjennom historien og i nyere tid. I tillegg øker antallet nye landsmenn og kvinner både relativt og absolutt i området.  Som et eksempel fra tidligere tider, kan nevnes at da ishavsnæringen blomstret i Hammerfest var innslaget av mannskap på båter som drev selfangst i Ishavet, rekruttert fra gruppen finsktalende innvandrere, betydelig.

Biskopen benytter betegnelsen sjøsameland. Han bør fortelle både menigheten og befolkningen for øvrig, hva som skal til for kunne bli betegnet som en sjøsame, og hva som er den geografiske utbredelsen av sjøsamelandet.

Visitasen finner sted i deler av bispedømmet viden kjent som reindriftssamisk område. I Hammerfest kommunes arealplan er 97% av landarealet i kommunen definert som reinbeiteland. Det fremkommer ikke av visitasforedraget om de problemer, og påkjenninger som Kirken og Hammerfest-samfunnet utsettes for, gjennom konsekvensene av reindriftssamisk kulturutøvelse, var tema under biskopens møte med ledelsen i kommunen.

Lanseringen av nyskapningen Sjøsameland, vil Sametingsrådet/NSR sikkert sørge for å fase inn i deres plan om å få rikspolitikerne til å lovfeste «sjøsamiske rettigheter».

Den 17. mars 2023 skriver sametingspresident Silje Karine Muotka (NSR) i Fiskeribladet: Spørsmålet om «menneskerettighetene og urfolksrettigheter» gjelder også i «våre havområder». Sametingspresidenten har til gode å fortelle hva som er utbredelsen til deres havområder. (Hvis det er noen sitt havområde, er det ikke andre sitt havområde.) Det er på tide at NSR opplyser om hva som er den geografiske utbredelsen av deres havområder. Er for eksempel Svalbardsonen innbefattet i dette området? Det bør journalister og politikere etterlyse svar på.

En nøkkelrolle i politikkutvikling i norsk nordområde fikk NSR som nevnt ovenfor, i 2016. Da ble Sametinget av regjeringen tildelt rollen som «regional samfunnsutvikler» fulgt opp med en samtidig anmodning til «nordnorske miljøer» om å tilrettelegge for at «de samiske interessene og Sametinget får koordinere sin politikk i Nord Norge.»  Et «nytt møtested mellom regjeringen, politisk ledelse i de tre nordligste fylkeskommunene og Sametinget», ble samtidig etablert. Formålet er «videreutvikling og samarbeid om nordområdepolitikken», orienterer UD og KMD om på Nordnorsk Debatt den 12. august og 5. oktober 2016.

I den bebudede «framtidige forsoningsprosess» bør ledelsen i DNK og Nord-Hålogaland Bispedømmeråd legge inn et besøk på finnmarkforlag.no med historiker Trond Gabrielsen som eier og redaktør. Gabrielsen med slektsbakgrunn i Porsanger, er innmeldt i Sametingets valgmanntall:

«Nordmennene ble like mye presset som samene. Det var ikke en etnisk kamp. Samene var ikke de eneste som ble presset. Det var en kamp der en overklasse kjempet for å undertrykke hele befolkningen, en kamp mellom stater og mellom kongedømmer om land og ressurser. Det dreide seg ikke om at nordmenn presset samer eller at det bare var «samer som ble presset. Hele befolkningen nordpå ble innordnet og underlagt den politiske kongemakten, den religiøse eliten og den økonomiske overklassen, ikke bare samene». (finnmarkforlag.no).

Sametinget krever altså at Stortinget gjennomfører det tinget omtaler som reparasjonstiltak, før det kan bli snakk om forsoning. På bordet ligger det krav om innføring av nye særrettigheter og særfordeler på veien mot forsoning. Ender det med et strategisk, langvarig reparasjonsarbeid i Stortinget (mot år 2030)?  Er meningen med reparasjonsarbeidet at urfolksavdelingen i KDD, når tiden er inne,skal tromme sammen til konsultasjonsmøte for å røyke forsoningpipe; – forsegle doktrinen om to territorier i Norge; – ett norsk og ett samisk område med selvbestemmelse og selvstyre?

Barne- og familiedepartementet (BFD) etablerte i mars 2023 en nasjonalkomité for «Nasjonaljubileet 2030 NORGE I TUSEN ÅR». I den nasjonale komiteen på 10 medlemmer, har departementet utpekt to politikere, stortingspresident Masud Gharahkhani og sametingspresident Silje Karine Muotka. Silje Karine Muotka er det eneste komitémedlemmet med adresse nord for Trondheim.

Med det som sikkert oppleves som drahjelp fra NIM, Kommisjonen og DNK, og med håp om en ikke-usannsynlig forståelse hos et flertall yrkespolitikere, er det tenkelig at NSRs Muotka og Samerådet resonerer som så at deres feiring i år 2030 vil finne sted på eget territorium.

Det er grunn til å tro at uten å være klar over NSRs egentlige interesse for år 2030, forpliktet Høyreledelsen seg tidlig, nettopp til år 2030. Den 17. oktober 2011 sier sametingspresident Aili Keskitalo til NRK Sápmi at hun er glad for at Høyre i «sitt valgprogram har forsikret at Høyre vil mot 2030 bidra til å videreutvikle Sametingets virksomhet», og at hun stoler «på at Høyre sentralt holder stø kurs i samepolitikken. Hittil har det ikke vært noen grunn til å tvile på det», avslutter Keskitalo.

Hva partifeller og velgere mener, synes å være underordnet. Med Keskitalo-Solberg linjen som kompass i nordområdepolitikken og med konsultasjonsordningen som verktøy, bygges Sametingets virksomhet for tiden ut territorielt, i saksfelt og byråkrati.

Et flertall av innmeldte i Sametingets valgmanntall definerte i en spørreundersøkelse utført av Sentio for NRK Sápmi før valget i 2013, den sentrale premissen for nettopp «stø kurs i same-politikken». Bare 38,6% av sametingsvelgerne ønsket overføring av mer politisk innflytelse og makt til Sametinget.  

Under Stortingets behandling av forslaget til etablering av en sannhets- og forsoningskommisjon, stilte Høyre og kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, ansvarlig for samiske saker i Regjeringen, seg avvisende til forslaget om en kommisjon, som foreslått. SAMI, «Politisk avdeling for samer og nasjonale minoriteter» i Kommunal- og moderniseringsdepartementet frarådet etablering av en kommisjon med blant annet den begrunnelse at det kunne føre til krav om tiltak. Dessuten var man i gang med tiltak for å sikre samiske rettigheter gjennom politisk arbeide.

Om en eventuell kommisjon skriver Sanner i et brev den 22. mai 2017 til KK-komiteen: «Det er også avgjørende at en eventuell kommisjon blir tilstrekkelig bredt sammensatt, slik at ulike syn kan få brytes i arbeidet.» Slik ble det ikke. Synet til «motparten», sivil- og offentlig sektor til majoritetsbefolkningen, som kan sies å sitte på anklagebenken, skulle imidlertid ikke få slippe til.

Høyres sametingsgruppe og Høyres samepolitiske arbeidsutvalg; – høringsinstans for Høyres sentralstyre, var sterkt uenig med Sanner. Partiets gruppeleder i Sametinget og leder av utvalget, Ellen Kristina Saba, gjorde kjent at sametingsgruppen og utvalget «vil sende brev til Høyres stortingsgruppe, med anmodning om å støtte en statlig kommisjon.» (NRK Sápmi 31. mai 2017). Den 14. juni 2018 stemmer Høyre ja i Stortinget til forslaget om etablering av kommisjonen.

Ikke overraskende. Det samepolitiske arbeidsutvalget er sentral i arbeidet med å få på plass Høyres sametingsprogrammer, plattformen for partiets nordområdepolitikk; – fra 2017-2021, 2021-2025 med overskriften «Mis lea jáhkku Sápmai», oversatt til norsk «Vi tror på Sápmi».

Høyre-politiker i kommune- og fylkestingspolitikken i Finnmark, Ellen Kristina Saba, har dobbel stemme. Hun er æresmedlem av NSR:

«Jeg har vært medlem i NSR nesten hele livet, og det er viktig å understreke at det er kulturorganisasjonen jeg er medlem av. Politisk har jeg imidlertid ikke alltid vært enig med dem. NSR er i mitt hjerte, og dermed ikke det dummeste samarbeidsalternativet», sier hun tilNRK Sápmi 7. november 2012 som opplyser at «Ellen Kristina Saba var nominert på 2. plass på lista til Norske Samers Riksforbund (NSR)/Samefolkets partii 2005». Høyre er informert om æresmedlemskapet opplyser Saba, og tilføyer at «dette er helt uproblematisk for partiet».  

I kapittelet «Sápmi inn i fremtiden» i 2017-2021 programmet, heter det at «Høyre tok initiativ til ratifisering av ILO-konvensjonen og konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og sentrale myndigheter».

Som første land, ratifiserte Norge ILO-169, ved et enstemmig stortingsvedtak i juni 1990.

(Finland, Sverige og Russland har som kjent, ikke ratifisert ILO-konvensjonen).

Konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og sentrale myndigheter, ble ved et flertallsvedtak i Stortinget i juni 2021, utvidet til også å gjelde fylkeskommuner og kommuner.

Dersom ikke sentrale politikere straks rydder tid til å skaffe seg ny kunnskap og

oversikt over historien og virkeligheten i nord, ligger det an til at det blir enda mer av det samme i årene fremover; – og det gjennom en bebudet samtykkeprosess etter den opptrukne linjen fra fornorskning via forsoning til samisk selvbestemmelse og selvstyre i

«våre land-, vann- og havområder», slik NSR ser for seg.

I et brev til meg datert 5. april 2023 gir ekspedisjonssjef Bjørn Olav Megard i «Avdeling for urfolk og nasjonale minoriteter» i KDD også klar beskjed til folk og næringslivet fra Hedmark til russegrensen; – det kan komme «ytterligere tiltak til fordel for samene, ikke færre».

Den 19. april i år utpekte statsministeren som nevnt, nye statsråder til å bestyre politikken i Nærings- og fiskeridepartementet. I perioden 2015-2017 var næringsminister Cecilie Myrseth fylkesrådsleder for Troms fylkeskommune. Kapittelet Urfolksdimensjonen i «Fylkesplan for Troms» 2014-2025 er inntil at en ny fylkesplan vedtas, styrende for utviklingen av den såkalte samepolitikken i Troms.

Ansvarlig for utviklingen av fylkesplanen var Willy Ørnebakk (Ap), tidligere gruppeleder for Same-Ap i Sametinget og partiets kandidat som sametingspresident. Som spesialrådgiver bisto Raimo Valle, fylkesråd Ørnebakk i utviklingsarbeidet. Valle har slått til lyd for «Samisk region». Han var statssekretær for samiske saker i den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen frem til august 2012, da han overaskende fratrådte. Valle er nu tilsluttet Romssa Sámi Searvi/Tromsø Sameforening NSR.

Fiskeriminister er Marianne Sivertsen Næss. Hun er innmeldt i Sametingets valgmanntall.

Om også næringsministeren står i samemanntallet, kjenner jeg ikke til. Saksrelevante opplysninger om Cecilie Myrseth reiser imidlertid spørsmål om også hennes habilitet, når såkalte samepolitiske saker er forhandlingstema i Nærings- og fiskeridepartementet og i sine underliggende etater.

Meldingen i Ságat den 23. mai 2024 indikerer at urfolksdimensjonen nu blir et permanent kapittel i regjeringens såkalte samepolitikk. (Se sidene 29-30).  Det som ekspedisjonssjef Megard for ett år siden mente kan komme av avstamningspolitiske tiltak, ligger det an til å komme i tur og orden fremover.

En titt på Postlisten til Sametinget og Kalenderen til Sametingsrådet dokumenterer noe av det Sametingsrådet holder på med; – i forståelse med Samerådet:

https://sametinget.no/Kalender/CalendarEvents.aspx?lang=1&dir=ComingEvents&MId1=7&CategoryID=2

Er Stortinget over tid ført bak lyset? Det var samisk språk og kultur (i alminnelig forståelse av ordet kultur) Sametinget opprinnelig skulle holde på med. Under forarbeidene til opprettelsen av Sametinget, og i Odelstings-debatten i mai 1987 før vedtaket om opprettelsen av et sameting, ble det om og om igjen, understreket at årsaken til at Sametinget skulle bli opprettet, var at det skulle ivareta den samiske kulturens egenart.

Utviklingen når det gjelder de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall og de innvalgte på Sametinget, har imidlertid vært at et stadig større flertall av dem, ikke er utøvere av en samisk, kulturell egenart. Disse skiller seg ikke kulturelt eller på annen måte, fra den øvrige befolkningen i Norge. Hvorfor disse har behov for særrettigheter og politiske privilegier for å kunne klare seg på lik linje med den øvrige befolkningen i Norge, trenger en klargjøring.

Dette faktum vil ikke Regjering og Storting forholde seg til. Det er både trist og bekymringsfullt. Å slippe unna med å henvise til folkeretten, holder ikke lenger. Folkeretten må følges!: «FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering», Artikkel I, Del 1.4:

«Særlige tiltak som settes i verk utelukkende for å sikre tilfredsstillende framgang for visse rasegrupper, etniske grupper eller individer som trenger slik beskyttelse som kan være nødvendig for å sikre at disse grupper eller individer på like vilkår skal kunne nyte og utøve menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, skal ikke anses som rasediskriminering forutsatt at tiltakene ikke fører til at det opprettholdes særlige rettigheter for forskjellige rasegrupper, og at de ikke fortsettes etter at de mål tiltakene tok sikte på, er oppnådd.»

I regjeringene (i dag i KDD og NFD) samt i regjeringsapparatet, på Stortinget, i fylkeskommuner og kommuner jobber politikere som er innmeldt i Sametingets valgmanntall.

Ved sametingsvalget i 2021 er, på landsbasis, 19,2% av de nominerte medlem/vara til kommunestyrer. 31% av kandidatene bor i bykommune. Dette er gjennomsnittlig. Det finnes valgkrets hvor 9 av 10 kandidater er medlem/vara i kommunestyrer. Og hvor 9 av 12 nominerte bor i bykommune.

Ingen av disse politikerne er berettiget å bli beskyttet av bestemmelsene i arbeidslivsorgani-sasjonen ILOs konvensjon nr 169. (Konvensjonen definerer som kjent, storsamfunnets plikt til å hjelpe ikke-integrert, utsatte og vanskeligstilte innfødte som lever i stammesamfunn (indigeneos and tribal peoples) til å få like levevilkår med landets øvrige befolkning.)

Så kan man lure på hvorfor disse politikerne har registrert seg i samemanntallet. I et opplysende debattinnlegg i Ságat 19. september 2024 drøfter professor emeritus UiT, Ivar Bjørklund og Line Kalak denne problemstillingen. Kalak har mastergrad i rettsvitenskap ved UiT, styremedlem i FeFo og er fylkestingsrepresentant for NSR-inspirerte Samelista. Bjørklund og Kalak skriver: «Politikere med karrierer i det norske politiske system, søker seg til Sametinget for å få gjennomslag for partipolitiske standpunkter, det være seg arealinngrep i samiske bruksområder eller prioriteringer som går på tvers av tingets samiske samfunnsansvar. (,,),

Og videre: «I dag ser vi at det demografiske tyngdepunktet i velgermanntallet er flyttet til byene og består av en stadig yngre velgermasse. (..). Det paradoksale er at det er Sametingets eget grep som har muliggjort denne situasjonen. Man kan derfor av god grunn spørre seg om Sametinget står i fare for å bli en trojansk hest.»

I 1997 vedtok Stortinget at å endre Sameloven. Om bare 1 av 8 oldeforeldre hadde samisk som hjemmespråk, skulle det telle med ved registrering i Sametingets valgmanntall (også omtalt som et blodprosentmanntall), vel og merke hvis man opplevde seg selv som same.

Sametingets valgmanntall er et etnisk register. Kanskje så stortingsrepresentant Steinar Eriksen (H), Finnmark, konsekvensene av valgmanntallet, – at en katastrofe for demokratiet, folkestyret og investerings- og bolyst i nord, før eller senere ville inntreffe. I odelstingsdebatten i mai 1987 om forslaget til samelov, uttalte Eriksen: «Sametinget må ikke bli et overkommunalt organ. Det vil føre til konflikter med kommunale myndigheter og med den øvrige befolkningen i samiske områder.» Regjering og Storting har siden da vendt det døve øret og blinde øyet til denne begrunnede bekymringen.

Også ordfører Hans Rønbeck (Ap), Karasjok, tilkjennega i skrift sitt syn på utviklingstrekkene i den såkalte samepolitikken, retorisk: «Blir ILO-konvensjonen ratifisert av Norge, frykter jeg for at det ikke vil gå mange år før det i store områder av Finnmark fylke ikke lenger blir mulig å bo for andre enn de som Norske Samers Riksforbund godkjenner som samer».

Norge er nesten der nu. For under skiftende regjeringer er NSRs definisjonsmakt bygget ut. Institusjonalisering av ny samepolitikk pågår (se kildeoversikt nedenfor). Et stortingsflertall tvinger folkevalgte til å dele makten med etnonasjonalistene i Sametinget. I saker som samelandsideologer og «samiske interesser» krever skal være gjenstand for samtykkedialog, har etnopolitikerne lovfestet stålkontroll over politiske prosesser. Det skaper ikke medborgere, men motborgere, og som man ser, også innad i samepolitiske miljøer.

Den grunnleggende forutsetningen for etablering av Sametinget er fjernet av tiden, utviklingen i Sametingets valgmanntall og av sametingspolitikerne selv.

Stortinget bør nu ta ansvar, ta timeout i den såkalte samepolitikken, skaffe seg oversikt, sørge for at det blir gjennomført undersøkelse om hva som er samenes nusituasjon innen alle samfunnsområder.

Vedtak i regjering og Storting må baseres på empiri og fakta. Norge trenger et samfunnsfellesskap uten etniske særrettigheter. Kontroll- og konstitusjonskomiteen bør derfor sørge for at det igangsettes en faglig, grundig utredning om samene i Norge er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ILO-konvensjon nr. 169? Videre om de permanente særrettigheter og permanente politiske privilegier som er blitt tildelt samene, kan stride mot

«FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering», art. 1.1, «FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter» art. 26, «FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter», art 2.2. og «Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen» art 14.

Disse konvensjoner som Norge har ratifisert, inneholder forbud mot permanent forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamning.

Det samme er tilfelle med «Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv (diskrimineringsloven)». Det er viktig at norsk rett etablerer «et vern mot etnisk diskriminering som er minst like godt som det EU-landene har» skrev kommunal- og regionalminister Erna Solberg i Bondevik-II regjeringen (KrF, H og V) inn i lovproposisjonen (Ot.prp. nr. 33 (2004-2005)). Men ..

Det var ikke meningen at politikk med vern mot etnisk diskriminering skulle gjelde hele landet. I samme periode ble Finnmarksloven og Konsultasjonsavtalen med prosedyrer for forhandlinger mellom Sametinget og Regjeringen i lukket rom, arbeidet frem og vedtatt (§19 i offentlighetsloven vedtatt i 2006).

Politiske beslutninger må bygge på uavhengig og troverdig kunnskap. En utredning som her foreslått, er dristig, men ikke farlig. Å løsne på grepet som NSR har på offentlig politikk og forvaltning, må til. Og det haster. Derfor er det nødvendig med en fordomsfri debatt i full offentlighet om den såkalte samepolitikken; – norsk urfolkspolitikk.

Det må kunne forventes at partiene tar ansvar og bidrar til samfunnsdebatten. Partiene må utfordres til å klargjøre sitt syn, og å ta standpunkt til denne politikken, gjennom partiprogrammene for 2025-2029 og i nominasjoner til Stortinget.

Sannhets- og forsoningskommisjonen skiller seg ut blant offentlige utvalg og kommisjoner med sin helt spesielle form for presentasjon av deler av innholdet i den avgitte utredningen/-rapporten. Ved den valgte formen for innholdsmarkedsføringen underbygges den påviste slagsiden i selve prosessen, i arbeidsformen og i kommisjonens anbefalinger. Alle som har lest rapporten kan ikke ha unngått å registrere kommisjonens kreative bruk av grafikk og visuelle virkemidler ved gjengivelse av utvalgte, selektive sitater fra kartleggingen av urett.

Innholdsmarkedsføringen konkurrerer med visjon UiTs Eallju 2030, som kommunikasjonsstrategi. Likevel bør kommisjonens rapport være en kilde til bakgrunnsinformasjon og ett referansegrunnlag for, en fordomsfri, bred debatt i full offentlighet, om politisk ramme og betingelser for utvikling og bolyst i nordlige landsdeler.

Det er forskjellsbehandling på linje med adelskap når personer i et felleskap blir tildelt særskilte politiske, økonomiske, forvaltningsmessige og nedarvelige særrettigheter ut fra påviselig eller antatt avstamning.

Avstamningspolitikken som utvikles uten innsyn, er elefanten i rommet, det alle vet og få vil eller tør snakke ut om.  Hva blir følgene for folks tilværelse og livskvalitet, for næring og politikk nordenfjells, av alle avstamningspolitiske lovtekster og ordninger?

I et intervju med avisen Ságat 27. mai 2024 påpeker kommisjonslederen Dagfinn Høybråten at «rapporten er av stor betydning, for innretningen av dagens politikk».  Høybråtens uttalelser i intervjuet publiseres under overskriften «Synd å snakke ned rapporten» 

Det kritiske røster til kommisjonslederen og rapporten gjør, er å snakke opp behovet for en innretning av samfunnspolitikk basert på rettferdighet, demokrati, likeverd og fellesskap, også nord for Dovre. 

I løpet av høsten skal Stortinget, etter planen, ta stilling til Sannhets- og forsoningskommisjonens anbefalinger. Forskutterer kommisjonsleder Dagfinn Høybråtens resultatet av Stortingets behandling av rapporten? 

Helt til slutt tar jeg med tre sitater som en oppfordringer til oss alle. Sitatene bør være retningsgivende for Stortingets behandling av kommisjonsrapporten; – og som konsekvens, beslutning om premissene for utviklingen av Norges nordområdepolitikk i praksis:

Aristoteles:

«Demokrati oppstår når man tilstreber alle borgeres frihet og likhet, og tar

hensyn til alle borgere, men ikke deres art.»

Dr. Martin Luther King Jr.:

«Commit yourself to the noble struggle for equal rights. You will make a greater person of yourself, a greater nation of your country, and a finer world to live in.»

H M Kong Harald:

«Mitt største håp for Norge ar at vi skal klare å ta vare på hverandre. At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, fellesskap og raushet. At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk. At Norge er ett.»

Det er kritisk viktig for samfunnsutviklingen at avstamningsideologi som premiss for politikkutvikling i vårt århundre, blir gjenstand for en fordomsfri debatt i full offentlighet.  

Stortinget bør her bidra ved å utsette plenumsbehandlingen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport til vårsesjonen 2025.

karl.wilhelm@sirkka.no

PS: Gjennom et langt liv (f 1939) som finnmarking og nu tromsøværing, skaffet jeg meg som bedriftsleder og bedriftsrådgiver kunnskap og innsikt i nordnorsk historie, nærings-, arbeids- og samfunnsliv. I min tid som fylkessekretær for Høyre i Finnmark jobbet jeg også tett med politikere i indre Finnmark. Jeg har vært medlem av sentralstyre i Unge Høyre, kommunalrådsekretær for samferdsel og havn i Oslo kommune (H) og statssekretær i Samferdselsdepartementet (H). Samisk politiske miljøer og Sametinget kjenner jeg fra innsiden som rådgiver for Sametingsrådet, «RidduRiddu», «Senter for nordlige folk» og som rådgiver for reineiere i strategi- og forretningsutviklingsprosesser.

I innspillprosessen til Stortingets presidentskap om mandat og sammensetning av kommisjonen, var jeg rådgiver for Kvenlandsforbundet. Jeg er etterkommer av finsktalende innvandrere på far siden. På mor siden er jeg etterkommer av norsktalende inntrengere, okkupanter og kolonister; – som enkelte ved UiT, nok vil mene.

UiT er en «regional utviklingsaktør» kunngjorde UiT-styret den 30. november 2017 og gjør klart at «viserektorer har på vegne av rektor ansvar for UiTs sin verksemd som regional utviklingsaktør og for å tydeliggjøre og forsterke UiTs samlede innsats på dette området».

Den 10. juli 2018 tydeliggjør og forsterker viserektor Sveinung Eikeland på Nordnorsk Debatt resultatet så langt, av rollen som «regional utviklingsaktør»: «Me hyllar Sametinget, som tok ein bit av staten primært i nord. Me

framsnakkar FeFo som tok ein stor bit». (FeFo – Finnmarkseiendommen).

Og alt dette var før UiT-styret klubbet «Eallju – Drivkraft i nord» som overskrift på UiTs visjon og strategi.

Kilde:

Anders Forsdahl «Utdrag av medisinalberetninger fra Finnmark 1863 – 1929», – «Gode og dårlige tider – helsa følger svingningene», 1991

Trond Gabrielsen «Riksombudsmenn i Nord-Norge 850-1350», 2007

Samerettsutvalget NOU 2007:13 Bind B «Den nye sameretten»

Carl August Fleischer «Om forståelse og misforståelser i forbindelse med ILO-konvensjon nr. 169 og andre juridiske spørsmål», 2007

Knut Skog «Folkerett. Norsk Rett. Samisk Rett», 2008

Odd Mathis Hætta «Regjeringens maktoverføring til Sametinget». kronikkserie i Altaposten november 2012

Per Selle, Anne Julie Semb, Kristin Strømsnes, Åsta Dyrnes Nordø «Den samiske medborgeren», 2015

Jarl Hellesvik «Samer og Samepolitikk», 2016

Odd Mathis Hætta «Samer og samiske forhold i navn og tall», 2017

Karl-Wilhelm Sirkka «Fra idé til faktura – fra samepolitikk til politikk for Sametinget», 2017

Torvald Falch, Per Sellle «Sametinget. Institusjonalisering av en ny samepolitikk», 2018,

Per Arne Amundsen Høringsuttalelse Endring av sameloven, Prop.116 L (2017-2018) (kopi Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité), 2020

Jarl Hellesvik Høringsuttalelse til forslag om endring av Reindriftsloven, (kopi Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité) september 2024