Mitt høringssvar deler jeg inn i «Beskrivelse av forarbeidet – start og prosess (del 1), «Slagside» (del 2) og «Stortingets mandat tolkes – kommisjonens anbefalinger» (del 3).
Sammendrag
Sametinget og Samisk kirkeråd foreslo en samisk sannhetskommisjon i 2016. Det ble argumentert for behovet for forsoning mellom urfolk og storsamfunn og for «konkrete tiltak» for «å bryte ettervirkningene av historisk kolonisering og undertrykking».
Forslag om å granske urett mot samer, kvener og norsk-finner ble lansert. Kontroll- og konstitusjonskomitéen fikk oppdraget å holde en åpen høring og ba Sametingsrådet om å orientere «relevante miljøer» om høringen. Den 15. mai 2017 stilte 48 representanter fra samiske miljøer opp i Stortinget, mens det kvenske/norskfinske miljøet, stilte med 4 talspersoner under høringen.
På første innspillmøte den 15. desember 2017 med Stortingets presidentskap møtte Sametinget, Norsk-Finsk Forbund, Norske Kveners Forbund og Kvenlandsforbundet. i presidentskapets mandatutkast politiseres kommisjonens arbeide; – forslag til tiltak forventes «å forholde seg til nylig utførte utredninger og arbeider på feltet som samerettsutvalgets NOU 2007:13 «Den nye sameretten».
I mandatutkast som ble lagt frem på innspillmøte 24. mai 2018, omtales «samenes posisjon som urfolk og kvenenes/norsk-finnenes stilling som nasjonal minoritet». Med denne formuleringen får mandatet en etnisk slagside; – urfolket og de andre minoritetsgruppene.
Så skjer det som ikke skal skje. Sametingsrådet og Stortingets presidentskapet møtes utenom fastlagt felles møteplan til samtaler om mandat og sammensetning av kommisjonen. Sametinget tildeles en ekstra pott penger for å orientere «det samiske samfunnet» om det forestående arbeide til kommisjonen. Av møtereferatet fremgår det at Sametingsrådet har skissert et opplegg for kommisjonens informasjons- og kommunikasjonsstrategi.
Opplegget følges. Kommisjonsleder Dagfinn Høybråten setter strategisk retning for arbeidsform og ledelse samt for intern og ekstern kommunikasjon. Gjennom skriverier og intervjuer opplyser han offentligheten om funn i granskningsprosessen. På tampen av granskningsarbeidet ser Høybråten behov for «å forankre kommisjonens arbeid i berørte miljøer» og trommer sammen til høringsmøte i Stortinget 6. mars 2023. 36 organisasjoner/institusjoner stiller opp. Samepolitisk toneangivende personer i «samiske samfunn», i kirkelige institusjoner og i akademia, dominerer.
Stortingsrepresentant Svein Harberg (H) er saksordfører for KK-komitéens behandling av kommisjonsrapporten. Til de som vil sende inn høringsuttalelse er beskjeden fra Harberg «at Stortinget behandler rapporten, og ikke det som ikke er der.» Harberg opplyser at det også vil bli avholdt en muntlig høring i Stortinget. Hvorfor denne høringen skal avholdes og hvem som blir invitert, er ikke kjent.
I høringsuttalelsens del 2, «Slagside», kommenterer jeg tilgjengelig saksrelevante opplysninger som reiser spørsmål om habilitet og uavhengighet i prosessen, og det faktisk fra før start til mål. Det omtalte forspillet, sammensetningen av kommisjonen og kommisjonssekretariatet omfatter tung samisk- og samepolitiskkompetanse og erfaringskompetanse fra Sametinget.
Kommisjonslederens var minister i Bondeviks regjeringer og generalsekretær i Nordisk Ministerråd. Høybråten var opptatt av «det samiske» og etter hvert også av «samenes rett til selvbestemmelse og utvikling» og «urfolks rettigheter».
I kommisjonsrapporten vises det, foruten til Nordisk Ministerråd, også til Samerådet, Samisk Parlamentarisk Råd (SPR) og til Norges Institusjon for Menneskerettigheter (NIM). Da samepolitikerers rolle og plass i disse institusjonene kanskje ikke er godt nok kjent, har jeg med eksempler fra praksis, trukket frem institusjonenes involvering i utformingen av den såkalte samepolitikken i Norge. Det er ikke tvilsomt at de grenseoverskridende ambisjoner til etnopolitikerne, vil generere enda mer konflikt.
Kommisjonen problematiserer ikke det faktum at vi her i landet har mange lover og ordninger som skiller på etnisitet og avstamning og som derfor i innhold og form er diskriminerende. Spørsmålet stilles ikke om disse lover og ordninger kan være i strid med flere bestemmelser i Grunnloven; – §§ 2, 49, 98 og 100.
Adelsloven som kom i 1821, opphevet adelsprivilegiene. I juni 1990 ratifiserte Norge ILO-konvensjon nr. 169 som brukes og misbrukes til å begrunne privilegier og særrettigheter til innbyggere som i varierende grad er av samisk avstamning samt til innbyggere med reinmerke. Det dreier seg om særrettigheter som kan gå i arv med hjemmel i Sameloven og i Reindriftsloven; – den siste er en ren ættelov (se §32 i reinsdriftloven). En særegen politikk, i form av en moderne type adelskap, er blitt etablert i Norge, i strid med § 118 i Grunnloven: «Ingen grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser må for ettertiden opprettes.»
Del 3 «Sametingets mandat tolkes – kommisjonens anbefalinger». Stortingets oppdrag til kommisjonen var å granske urett begått mot samer, kvener, norsk-finner og skogfinner. Kommisjonen gransket urett begått mot urfolk, kvener, norsk-finner og skogfinner.
Hovedmålsettingen er at kommisjonen «(…) skal legge grunnlaget for fortsatt forsoning mellom samer, kvener/norskfinner og majoritetsbefolkningen (..) og legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen».
Kommisjonen sorterer sine anbefalinger «under fem pilarer som forsoningsprosessen må bygge på»: 1: Kunnskap og formidling, 2: Språk, 3: Kultur, 4: Forebygging av konflikter og 5: Implementering og regelverk. Kommisjonens forslag på tiltak skal forutsetningsvis legge til rette for likeverd i møte med offentlig forvaltning, og slik legge grunnlaget for forsoning. Det knyttet seg derfor stor spenning til på hvilken måte kommisjonen ville behandle den urett som er begått av myndighetene mot samer som ikke driver med rein, mot andre nasjonale minoriteter og majoritetsbefolkningen.
Uretten vil leve videre fremover om Stortinget slutter seg til hovedtrekkene i anbefalingene. Stortinget bør svare med å treffe de tiltak som er nødvendig for å sikre bærebjelken i den demokratiske idé; – likeverdet.
Skal ønsket om likeverd og forsoning innfris, kommer ikke Stortinget unna å måtte oppheve lover og politiske ordninger som skiller på etnisitet og avstamning. Og videre gjennomføre nødvendige lovendringer og iverksette tiltak som gjør den samiske reindriften økologisk bærekraftig og bedriftsøkonomisk lønnsom for reineierne.
Mens kommisjonen i tråd med mandatet, arbeider for å få til forsoning og større likeverd, bygger Regjering og Storting ut og sementerer ny urett gjennom nye etniskrelaterte lover og ordninger.
Den uretten som storsamfunnet, nasjonale minoriteter og samer som ikke driver med rein, utsettes for mens kommisjonen arbeider, omtales ikke i kommisjonsrapporten. I 2020-2023 kom myndighetsbeslutninger og NOU’er og utredninger, med forslag om mer samifisering og etnokratibygging, på løpende bånd.
Del 1: Beskrivelse av forarbeidet; – start og prosess
Før starten
Den 3. mai 2017 skriver lederen for Kontroll- og konstitusjonskomitéen Martin Kolberg (Ap) til sametingsråd Inger Eline Eriksen (Árja): «Komitéen har vedtatt å holde en åpen høring 15. mai 2017 og ber på denne bakgrunn Sametinget om å orientere relevante miljøer.»
Sametingsråden utfører oppdraget; – orienterer «relevante miljøer». Av de kvenske/norsk-finske organisasjonene, ble kun Norske Kveners Forbund orientert om høringen.
Den 15. mai 2017 stilte 48 talsmenn og talskvinner fra samiske miljøer opp i Stortinget, mens det kvenske/norskfinske miljøet, stilte med 4 talspersoner under høringen.
Egentlig var starten en Samisk sannhetskommisjon
Sammen med Sametinget (Sametingsrådet) lanserte Samisk kirkeråd forslag om en samisk sannhetskommisjon. I en pressemelding 15. juni 2016 fra Den Norske Kirke, uttaler generalsekretær Tore Johnsen i Samisk Kirkeråd at tiden er moden for en fordypet samtale om behovet for forsoning mellom urfolk og storsamfunn. Kirkerådet vil ha «konkrete tiltak» for «å bryte ettervirkningene av historisk kolonisering og undertrykking», fastslår han.
I pressemeldingen legger Samisk Kirkeråd ikke skjul på et ideologiserende og politiserende engasjement. Det evige temaet «samisk selvbestemmelse» opptar Kirkerådet. I 2019 vedtar Kirkerådet ny strategiplan: «Det er viktig å delta i prosesser som kan styrke arbeidet med samisk kirkeliv i et urfolksperspektiv».
Samisk Kirkeråd vil ha frem i lyset «ettervirkningene av historisk kolonisering og undertrykking» og «konkrete tiltak». Er det foreldre sammen med lærere, internatbestyrere og ansatte, ideelle og frivillige organisasjoner og myndighetspersoner som man vil ta et oppgjør med, der de befinner seg under gravstøtter i gravlunder rundt omkring, ute avstand til å fortelle og å opplyse? Foreldre som gjorde sitt ytterste, under kummerlige forhold, for at barna fikk lære å lese, skrive og regne det være seg i skolestua, på internat eller i private hjem, for å hindre analfabetisme og å bryte ut av fattigdom.
Prosessen underveis mot avslutningen
Den 15. desember 2017 innkalte Stortingets presidentskap til første innspillmøte om mandatet, sammensetningen av kommisjonen og navn på kommisjonen. På innspillmøtet møtte Sametinget, Norsk-Finsk Forbund, Norske Kveners Forbund og Kvenlandsforebundet (nu Kvensk-Finsk Riksforbund). Neste innspillmøte ble berammet til 24. mai 2018.
I innkallingen til første innspillmøte den 15. desember 2017, står det i presidentskapets mandatutkast at kommisjonen «i utforming av forslag til tiltak» forventes «å forholde seg til nylig utførte utredninger og arbeider på feltet som samerettsutvalgets NOU 2007:13 «Den nye sameretten».
NOU 2007:13 gjelder rettigheter til land-, vann- og havområder samt plikt for fylkeskom-muner og kommuner å konsultere (dvs forhandle) med Sametingsrådet og «samiske interesser.» Dagens samiske særrettigheter er altså ikke særrettigheter, men rettigheter ifølge presidentskapet. Stortingets presidentskap politiserer her kommisjonens arbeide og skreddersyr det mot samelandsbevegelsens politiske intensjoner og politikk.
Presidentskapet la altså inn klare etnopolitiske føringer i forslag til mandat. I revidert mandatutkast som ble lagt frem på innspillmøte 24. mai 2018, omtales «samenes posisjon som urfolk og kvenenes/norsk-finnenes stilling som nasjonal minoritet». Med denne formuleringen får mandatet en urettvis, etnisk slagside; – urfolket og de andre minoritetsgruppene. Samer omtales som urfolk, mens kvener/finner omtales som nasjonale minoriteter. Det forsterkerhierarkisering og hindrer fremdrift i forsoningen. Det er bare å lese innholdet i ILO-169 med alle de påbud om særrettigheter og politiske privilegier som er nedfelt der, så innser man at denne formuleringen innebærer en kraftig hierarkisering.
Skulle dette mandatønsket bli godtatt, er det i realiteten en invitasjon fra Stortinget til en utvikling i etnisk nasjonalistisk retning.Det avstamningspolitiske grepet om samfunnsutviklingen nordenfjells, strammes inn.
Etter innsigelser fra ikke-samiske organisasjoner ble henvisninger til NOU-ene «Den nye sameretten» og «Hjertespråket» samt formuleringene «urfolk» og «det samiske folk» fjernet i forslaget til mandat. Men, henvisningene dukker imidlertid opp i kommisjonens rapport og anbefalinger, som jeg kommer tilbake til.
På innspillmøtet den 24. mai ble brev fra Presidentskapet datert 6. mars 2018, gjenstand for spesiell oppmerksomhet. I brevet opplyses det om at det den 27. februar ble avholdt et møte mellom Presidentskapet og Sametingsrådet om mandatet og kommisjonens sammensetning. Dette møtet, utenom fastlagt møteplan, viser at praksisen med forskjellsbehandling av samer og norskfinnene/kvener, er allerede dypt etablert i Stortingets organer.
På innspillmøtet den 24. mai ble det også gjort kjent at Sametinget er tildelt en ekstra pott penger. Det ble opplyst at pengene skal finansiere arbeidet med å forberede «det samiske samfunnet» (et ættesamfunn) på det forestående arbeide til kommisjonen.
Årlig fullfinansierer landets myndigheter sametingsystemets virksomhet i ættesamfunnet. Her er den samepolitiske elite representert; – med hovedkontoret i Karasjok og 8 kontorer fra Nesseby i nord til Røros i syd samt 19 samiske språksentre fra Tana i nord til Oslo i syd. Ved hovedkontoret arbeider det 16 personer i heldagsstilling med utredninger, utvikle etnopolitikk og å skrive talepunkter, i tillegg til sametingspresidenten og fire sametingsråder med hver sine rådgivere.
Ságat opplyser 1. november 2022 at Sametingsrådet har avsatt penger i 2023-budsjettet til «oppfølging av rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen». NSRs imponerende politiske influencernettverket med NRK Sápmi med avdelingskontorer i Tromsø, Bodø og på Marienlyst, skal mobiliseres.
Før Stortingets presidentskap treffer endelig vedtak om mandat og sammensetning av kommisjonen, mottar Presidentskapet brev fra Sametingsrådet:
«Sametinget forventer at Stortingets presidentskap gjennomfører konsultasjoner med Sametinget, og at det oppnås et fritt og forhåndsinformert samtykke før endelig mandat og sammensetning av kommisjonen vedtas.»
Sametingsrådet krever her vetorett før Stortingets presidentskap treffer endelig beslutning om mandat og sammensetting av kommisjonen. Sametingsrådet vil at kommisjonsarbeidet legges under Sametingets kontroll.
Praksisen med forskjellsbehandling av samer og kvener og norskfinner ser ut til å være dypt inngrodd. Ikke bare i statsapparatet, men også i nasjonalforsamlingen. Selv i arbeidet med å opprette denne kommisjonen ser vi hvordan man også i Stortingets arbeid prioriterer «det samiske» i forhold til de andre nasjonale minoritetene.
Strategisk retning for kommisjonens arbeidsform, intern og ekstern kommunikasjon
I det omtalte brevet av 6. mars 2018 legger presidentskapet ved referat fra møtet den 27. februar. Ifølge møtereferatet anførte Sametingsrådet: «Det må skapes engasjement for kommisjonen også utenfor kvenske og samiske miljøer. Majoritetsbefolkningen må gjøres kjent med kommisjonens arbeid. Kommisjonen bør bidra til samfunnsdebatten. lnformasjon/-informasjonsstrategi fra kommisjonens side bør overveies i forbindelse med mandatet.»
Om mandatet til kommisjonen fremholder Sametingsrådet at: «i tillegg til å avlegge en avsluttende rapport finne egnede midler til å formidle den kunnskapen som fremskaffes. Dette kan gjøres ved bruk av digitale medier/internett, gjennom samarbeid med tradisjonelle massemedier og gjennom andre kanaler kommisjonen oppfatter som hensiktsmessige.»
Og slik ble det. Kommisjonslederen satt strategisk retning for arbeidsform og ledelse, samt for intern og ekstern kommunikasjon. Sekretariatet ble bemannet med en kommunikasjonsrådgiver i heldagsstilling; – medlem av NSR og fast møtende i Sametinget 2013-2017, som vararepresentant for sametingsråd Silje Karine Muotka.
Kommisjonsleder Dagfinn Høybråten ble etter hvert travelt opptatt, gjennom skriverier og intervjuer å opplyse offentligheten om funn i granskningsprosessen. Høybråten beretter om hvor trist de som i varierende grad er av samisk avstamning, har det i Norge, i dag, om «fortsatt grov diskriminering av samene», om at «vi fortsatt lever med konsekvenser av fornorskningen som bæres av stadig nye generasjoner», og om «den samiske smerten.» Han oppsummerer kommisjonens granskning så langt, med beskjed om at «norsk historie må skrives om». «Nå er det tid for et oppgjør» sier han til Aftenposten og den 3. februar 2023 ber han gjennom VG offentligheten forberede seg på en «samisk bombe» den 1. juni.
I norsk forvaltningstradisjon er forhåndskonklusjoner av pågående utredninger og utvalgs-/kommisjonsarbeide, en politisk nykonstruksjon! Høybråten begrunner hans helt spesielle arbeidsform (kjent fra tiden som partileder), med at det var Stortinget som var oppdragsgiver, ikke Regjeringen. I måneder før rapporten legges frem, orienterer kommisjonslederen offentligheten, stykkevis og delt, om hva kommisjonens medlemmer vil komme til å samle seg om.
Den valgte arbeidsformen for kommisjonen fortsetter. Den 6. mars trommer kommisjonen til et høringsmøte i Stortinget med formål «å forankre kommisjonens arbeid i berørte miljøer, og for å gi berørte parter mulighet til å komme med synspunkter på hva forsoning kan innebære i vårt samfunn». Dette en sentral utredningsoppgave for kommisjonen, så man kan stille spørsmål om dette initiativet kan saklig begrunnes.
https://uit.no/tavla/artikkel/796519/sannhets-_og_forsoningskommisjonens_horingsmote
36 organisasjoner/institusjoner stiller opp. Samepolitisk toneangivende personer i «samiske samfunn», i kirkelige institusjoner og i akademia, dominerer.
https://www.youtube.com/watch?v=jU71u_1O4nM
Ifølge Stortingets mandat skal kommisjonen «legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen.» Hva med behovet for større likeverd mellom minoritetene? Sivil- og offentlig sektor til majoritetsbefolkningen som kan sies å være «motpart» og på anklagebenken (!), slipper ikke til på høringsmøtet.
Har demokrati- og likeverdsprinsippet om åpenhet og innsyn vært ivaretatt i granskningsprosessen, slik at majoritetsbefolkningen, herunder de av borgerne som er fratatt mulighetene til å drive med rein, er blitt konsultert? Det er et sentralt og viktig spørsmål, for, som Ivar B. Neumann, NUPI, sier: «Sitter man ikke ved bordet, står man på menyen.»
Til kommisjonsmøtet den 13. april forelå det et meget stort antall innspill og merknader til rapportutkastet. Det var da enighet om å møtes for siste gang. Dette møtet finner sted den 3. mai. Et stort antall nye merknader og kommentarer til utkastet ble lagt på bordet. I en særmerknad til rapporten skriver kommisjonsmedlem Aslak Syse: «(..) nye tekstbokser og tekstbiter skal produseres i etterkant av møtet slik at bare leder og sekretariat vet nøyaktig hvilken tekst som nå er gått til trykking. Dette er etter min oppfatning en konsekvens av en uforsvarlig arbeidsmåte over tid, og ikke minst gjennom det siste året som burde vært brukt til konsolidering. Til tross for at jeg – og flere andre av kommisjonsmedlemmene – gjentatte ganger tok opp arbeidsmåten og foreslo andre måter å gjennomføre oppdraget på, ble dette i liten grad tatt hensyn til.»
Etter avslutningen 1
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har lagt opp til skriftlig høring med høringsfrist 15. mars.
Svein Harberg (H), fra Aust-Agder er saksordfører for saken i komitéen. På en to dagers konferanse i november arrangert av Troms og Finnmark fylkeskommune, opplyser Harberg om at det i tillegg til den skriftlige høringsrunden som avsluttes, 15. mars, vil det bli gjennomført en fysisk høring, hvor komitéen inviterer ulike organisasjoner og institusjoner.
Saksordfører Svein Harberg er blant forslagstillerne, da et kvalifisert flertall i Stortinget den 15. mai 2023, ga samene i Norge, grunnlovsvern som Norges urfolk. Harberg var til stede under Sametingets behandling av kommisjonsrapporten i komitéer og i plenum i Karasjok 4.-8. mars.
Også i forrige stortingsperiode var Svein Harberg medlem av KK-komiteen. Den 24. mars 2020 leverte komiteen sin innstilling til Stortinget om «Riksrevisjonens undersøkelse av samiske elevers rett til opplæring i og på samisk.» Komiteens merknader til Riksrevisjonens rapport åpner ved at den «viser til vårt felles ansvar for å ta vare på Norges opprinnelige språk». KK-komiteen påstår med andre ord at samisk er Norges opprinnelige språk. Og dermed at samene i Norge, er Norges urfolk/urbefolkning i betydningen «opprinnelige befolkning i et område» (Sitat fra Språkrådets bokmålsordbok.)
Til de som vil avgi høringsuttalelse er Svein Harberg beskjed «at Stortinget behandler rapporten, og ikke det som ikke er der.» Hva mener han med den beskjeden?
Kommisjonen har gransket urett begått mot urfolk og tre nasjonale minoriteter, og ikke som Stortinget ba om, nemlig urett begått mot samer, kvener, norsk-finner og skogfinner.
Vil en påpekning og problematisering, i et høringssvar, av dette forhold, være innafor eller utafor saksordfører Harbergs kravspesifikasjon? Vil komiteen legge til side, – og ikke forholde seg til høringssvar med eventuelle påvisninger av unøyaktigheter, åpenbare misforståelser, viktige mangler om nusituasjonen, og også hva angår historien og forholdet til majoritetsbefolkningen, i rapporten?
Etter avslutningen 2
KK-komiteen legger altså opp til fysisk høringer etter den skriftlige, før komitéen avgir innstilling til Stortinget i plenum. Betyr det at Stortinget nok en gang vil gi Sametinget ved Sametingsrådet mye mer oppmerksomhet og tid til å legge frem sine synspunkter, enn norskfinner, kvener, skogfinner og majoritetsbefolkningen?
Eller blir det verre enn som så? Vil Sametingsrådet i tillegg, bli konsultert i saksbehandlingen av kommisjonens rapport, etter avsluttet siste høring, og før komitéens innstilling sendes Stortinget?
Erfaringer fra prosessen med Stortingets presidentskaps saksbehandling av mandat
og sammensetning av kommisjonen, gjør at jeg tør reise denne problemstillingen.
For etnopolitikerne i Sametinget kan ikke ha vært fornøyd med utviklingen i presidentskapets håndtering av mandat og sammensetning av kommisjonen. I et brev til presidentskapet skriver Sametingsrådet: «Sametinget forventer at Stortingets presidentskap gjennomfører konsultasjoner med Sametinget, og at det oppnås et fritt og forhåndsinformert samtykke før endelig mandat og sammensetning av kommisjonen vedtas.»
Sametingsrådet har gode kort på hånden; – konsultasjonsavtalen av 2005 med «Sametingets planverk 1998-2001», som bærebjelke: «Det vil være en sentral oppgave å innføre forhandlingsplikt mellom samene og norske myndigheter. (…) Forhandlingsplikten må bygges opp til å gjelde alle saker som Sametinget selv finner nødvendig».
Med konsultasjonsavtalen som er fremforhandlet med sametingspresident Sven Roald Nystø (NSR), inngår Stortinget en bindende pakt med fremtidige sametingsråd. «Og du kan si, sannsynligvis den beste sameminister vi har hatt, er Erna Solberg.» (Ole Henrik Magga (NSR), Sametingets første president i et intervju med «Forum for samtidshistorie», UiO, publisert i mars 2014.)
Om fritt og forhåndsinformert samtykke sier tidligere visepresident i Sametinget, ekspert-medlem i et FN-organ for arktisk urfolks rettigheter, Laila Susanne Vars: «Det må føres reelle konsultasjoner hvor urfolk står fritt til å gi sitt forhåndsinformerte samtykke til aktiviteter som kan være til skade for de tradisjonelle næringene som kystfiske og reindrift. Eller man skal ha rett til å la være å samtykke.» Med andre ord krav om vetorett til Sametinget.
Sametingsrådet aksepterer ikke noe slurv, slinger i valsen, avvik fra det vante og fastsatte. I saker som gjelder Sápmi, vil etnisk-nasjonalistisk innstilte politikere ha full kontroll.
Presidentskapet utreder for tiden en konsultasjonsavtale mellom Sametinget og Stortinget.
Del 2: Slagside
Stortinget opprettet Sannhets- og forsoningskommisjonen den 14. juni 2018 med mandat også å legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd og forsoning mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen. – forslått av Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes.
Stortingets presidentskap ble anmodet av Stortinget å foreslå mandatet til og sammensetning av kommisjonen. Av presidentskapets seks medlemmer da, var fire medlemmer blant forslagsstillerne om å skrive inn i Grunnloven «samene som ett folk, samene som Norges urfolk».
Kommisjonen teller mange forskere, fagfolk med UiT-bakgrunn. Dessuten; – «Samenes politiske og akademiske miljø er bredt representert» (Journalist og forfatter med studier ved UiT, Per Lars Tonstad, i Nordnorsk Debatt, da sammensetningen av kommisjonen ble kjent)
Kommisjonssekretariatet, opprinnelig med tre stillinger, ble lagt til UiT, – også med tung samisk- og sametingskompetanse. Sekretariatslederen har vært seniorrådgiver i Sametinget i avdelingen for rettigheter og internasjonale saker, i 2015-2016 ansatt i KMD som utvalgssekretær for «Samisk språkutvalg» som avga NOU 2016:18 Hjertespråket.
En stilling som utreder, med erfaring som prosjektleder for forvaltningsplan for Skoltebyen på oppdrag fra Sametinget. Utrederen har etter dette vært tilknyttet Universitetsmuseet i Tromsø (UiT) i ulike stillinger, og har hatt flere forskningsprosjekter om samisk identitet og kultur.
Den ansatte i stillingen som rådgiver, er medlem av Norske Samers Riksforbund (NSR), møtte i Sametinget som vararepresentant 2013-2017 for sametingsråd Silje Karine Muotka og har jobbet som kommunikasjonsrådgiver ved UiT.
Etter kritikk imøtekom kommisjonslederen behovet for kvensk og finsk kompetanse i sekretariatet; – i starten ved opprettelse av en halv stilling. Det har i granskningsperioden vært utskiftinger og nyrekruttering til sekretariatet.
Stortinget og Sametinget har full kontroll over sekretariatet som skal dokumentere granskningen av dem begge.
Lederen av kommisjonen Dagfinn Høybråten var statsråd i Bondevik II-regjeringen som i 2005 fremmet og fikk vedtatt Finnmarksloven. Loven skal som kjent forvalte «grunn og naturressurser i Finnmark til beste for innbyggerne i Finnmark og særlig (min understrekning) som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv». Særlig! En lov med sterk etnisk slagside.
I 2005 fremmet Bondevik-regjeringen også, og fikk vedtatt konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen. Den gir unntak fra offentlighetens mer generelle tilgang til saker i offentlig forvaltning. Behandling av «samiske saker» er holdt utenfor og finner sted under radaren (19 i offentlighetsloven).
Norske myndigheter driver altså politikkutvikling i lukket rom med Sametingsrådet, Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) og «samiske interesser» i saker som også angår de andre minoritetene, samer som ikke driver med rein, majoritetsbefolkningen og nærings- og arbeidslivet. Norske myndigheter har avvist forslag om å utrede om norsk systemisk forskjellsbehandling av innbyggerne er i strid med «FN konvensjon for avskaffelse av alle former for rasediskriminering», EU-direktiver om forbud mot diskriminering på etnisk grunnlag og bestemmelser i Diskrimineringsloven. Kommisjonen har heller ikke grepet fatt i denne åpenbare forskjellsbehandlingen av landets innbyggere.
I stillingen som generalsekretær i Nordisk Ministerråd (2013-2019) argumenterer Høybråten for «urfolks rettigheter» og deres «rett til selvbestemmelse og utvikling» (Nordnorsk Debatt 20. januar 2014, Nordic Co-operation 21. januar 2014) https://www.norden.org/en/node/3531
Generalsekretær Høybråten kan ikke ha fått med seg lederen i den norskspråklige samiske avisen Ságat den 30. november 2013: «(..) vi (tror) at det er positivt at det samiske samfunnet tar en debatt både om ILO-konvensjonen og andre internasjonale regler som gjelder statens forhold til urfolk. Sammenlignet med andre urfolk, lever samene i Norge et luksusliv, både materielt og med hensyn til menneskelige rettigheter. (..) samefolket i vårt land fremstår like livstrette som alle andre søkkrike og overmette nordmenn (..)».
Også Nordkalottfolket tar til orde for en gjennomgang av ILO 169. «(..) En diskusjon om verdens urfolk er viktigere å diskutere enn situasjonen for samer i Norge». Da Sametinget behandlet Sametingets rapport til ILO for perioden 1. juni 2008-31. mai 2013, uttalte Nordkalottfolket: «ILO 169 vil ikke utgjøre den store forskjellen for samer i Norge, da vi allerede har lovfestede rettigheter og et oppbygd demokrati som ikke vil endre dette. ILO oppfattes ikke til å være tilpasset dagens samfunnsforhold, verken i Norge eller andre land, og det viser også den lave oppslutningen den har på verdensbasis (17 land i 2007).»
«Norges Institusjon for Menneskerettigheter» (NIM)
omtales i kommisjonsrapporten. Etter forslag fra Olemic Thommessen (H) opprettet Stortinget i 2015 NIM, som startet sin virksomhet i 2016.
I tillegg til det som skrives i rapporten om NIM, mener jeg opplysninger som dette hører med; – er innafor saksordførerens kravspesifikasjon til innspill:
Ved etableringen av NIM opplyses det at NIM er en «uavhengig offentlig organisasjon med tre strategiske målsettinger: Vi skal være en sterk faglig aktør, en samlende brobygger og en tydelig vaktbikkje». Initiativet er prisverdig, men NIMs praksis er mer tvilsom, dessverre med preg av aktivisme. Den 1. januar 2017 blir avdeling for urfolket i Norge; – «Gáldu – kompetansesenter for urfolks rettigheter», integrert i NIM, med kontoradresse Kautokeino. Ansatte i NIM har fortsatt arbeidsadresse Kautokeino. Det er derfor nærliggende å trekke den slutning at det er en egen samepolitisk, motivert avdeling i NIM.
Styreleder i NIM er Trine Skei Grande (V). Hun overtok som leder etter Marit Berger Røsland (H). I 2019 var Skei Grande kultur- og likestillingsminister. Den 5. april 2019 opplyser Kultur- og likestillingsdepartementet at det etter konsultasjoner med Keskitalos Sametingsråd om oppfølging av Samisk språkutvalgs NOU 2016: 18 «Hjertespråket», er «konstatert semje om omtale og dei tiltaka som direkte eller indirekte følgjer opp NOU 2016: 18 Hjertespråket». (Sametingsrådets inntogsmarsj i rådhus og fylkeshus samt samifisering av stedsnavn, navn på fjord, kyst, vidde og fjell fra syd til nord; – se Del 3).
Som statssekretær under utenriksminister Børge Brende (H), begrunner Marit Berger Røsland på Nordnorsk Debatt den 5. oktober 2016 regjeringens tildelingen av rollen til Sametinget som «regional samfunnsutvikler», ved å slå fast at «urfolkenes rettigheter står høyt på dagsorden». Samme år rykker politisk ledelse i UD og KMD ut i Nordlys med en oppfordring til «et samlet nordnorsk miljø» i offentlig og privat sektor: «Et samlet nord kan også gjøre det bedre for de samiske interessene og Sametinget når de skal koordinere sin politikk i Nord Norge».
Fra starten av, har NSR hatt plass i styret i NIM. Aili Keskitalo (NSR) ble utpekt av Stortinget til nytt medlem i NIM fra 1. juli 2023 etter Gro Dikkanen, sametingsrepresentant for NSR og pådriver i arbeidet med Finnmarksloven. NSR er representert i NIMs fagutvalg ved Eirik Larsen; – ifølge NIMs nettside: «Eirik Larsen, urfolk, leder menneskerettighetsavdelingen i den sivile samiske organisasjonen Samerådet og medlem av Sametinget». Eirik Larsen overtok etter Aili Keskitalo i fagutvalget.
På Samerådets nettside sier Samerådet om seg selv: «Samerådet är samernas gemensamma ideella, kulturpolitiska och politiska institution som är verksam i Norge, Sverige, Ryssland och Finland som en samarbetsorganisation för samiska organisationer.»
Den 7. mars 2024 sier NIM-direktør Adele Matheson Mestad til Ságat at hun håper at oppfølgingen av kommisjonsrapporten «blir god og effektiv, slik at vi kan komme ut av dette med et styrket urfolksvern». Matheson Mestad viser til sametingspresidenten som «sa det så klokt» med at «fortiden kan vi ikke endre. Men det vi kan gjøre noe med, er de handlinger som bygger fremtiden»; – og som ifølge NIM dreier det seg om handlinger som må føre til «styrket urfolksvern» og som «beskytter urfolks rettigheter»; – i virkeligheten særrettigheter og politiske privilegier.
NIM gjør forsøk på å skape et inntrykk av at samene er urfolk, og at de lever i en naturbasert tilværelse. Storbysamer og bysamer er i flertall i Sametingets valgmanntall og lever som folk flest.
NIM skal avgi høringsuttalelse til kommisjonsrapporten, opplyser Matheson Mestad. Da får offentligheten vite hvilke tiltak i form av verne- og særrettigheter, NIM lanser som «bygger fremtiden» for innbyggerne og næringslivet nordenfjells; – i den delen av Norge som den politiske eliten ser på som samisk territorium, og der NIM anbefaler «styrket urfolksvern». NIM utviser en så stor og omfattende aktivitet innen det samiske/samepolitiske feltet at det nærmest oppleves som samepolitisk, motivert aktivisme.
Den 13. desember 2023 la Landbruksdirektoratet, avdeling reindrift, frem «Totalregnskap for reindriftsnæringen – regnskap 2022 og budsjett 2023». Det må forventes at også landbruksdirektoratets rapport om status og utsikter for samisk reindrift, drøftes i høringsuttalelsen. Som Stortingets kontrollorgan; – som «uavhengig offentlig organisasjon (..) sterk faglig aktør, samlende brobygger og vaktbikkje», plikter NIM å søke sannheten. Er den å finne i det som oppleves som et samepolitiske forretningsområde i NIM, Gáldu?
Samerådet og Samisk Parlamentarisk Råd (SPR)
Etter flertallsvedtaket i Stortinget i mai 2023 om å bytte ut formuleringen «den samiske folkegruppe» med «det samiske folket, som urfolk» i Grunnloven, har Nordisk Ministerråds mangeårige samarbeide med Samerådet, forsterket Samerådets rolle som grenseoverskridende politikkutvikler i arktisk område.
Samerådet og Nordisk Ministerråd innledet samarbeide på 1960-tallet. Ministerrådet bidro med penger til finansiering av Samerådets virksomhet som det etter hvert ble knyttet betingelser til: «Ministerrådet krävde i samband med beviljningen 1989 att Samerådet måste grunda en kulturnämnd, att en del av pengarna skall gå till Samerådets sekretariat och att man avlönar en kultursekreterare.» På 90-tallet ble ministerrådets bidrag til finansiering av Samerådet grenseoverskridende virksomhet trappet opp.
I 1997 undertegnet Samerådet og sametingene en avtale om å etablere Samisk Parlamentarisk Råd (SPR). Rådet er et felles organ for sametingene i Norge, Sverige og Finland. Representanter for etnisitets-/sameorganisasjoner i Nord-Vest Russland kan møte i SPR med tale- og forslagsrett.
På 90-tallet legges altså grunnlaget for et politisk kvantesprang i bit-for-bit-strategien i de lange linjers politikk, helt frem til våre dager med grunnlovsendring og kommisjonen for granskning av urett og forslag til sannhet og forsoning.
I 1995 ble forslag om å utrede en Nordisk samekonvensjon lagt på bordet til Nordisk Ministerråd. De tre regjeringene og sametingene fremmet forslag til Nordisk samekonvensjon i januar 2017. Ledelsen i Samerådet likte ikke det de leste. «(..) den nye samekonvensjonen utraderer samenes selvbestemmelse» (Ságat den 8. juni 2022). De som ikke likte det de leste og ikke gir seg før nordiske myndigheter går med på å tildele samene råderett og selvbestemmelse i egne land-, vann- og havområder, er Samerådets president Áile Javo (NSR) og leder for Samerådets menneskerettighetsavdeling Eirik Larsen (NSR).
Nye forhandlinger om konvensjonsteksten ble åpnet. Den 18. januar 2023 ble sameministrene og sametingene enige om å undertegne «den nordiska samekonventionen under 2023 før att respektive land sedan ska kunna gå vidare med sin ratificeringsprosess».
Dersom den norske regjeringen velger å fremme konvensjonen uten at politiske miljøer og nærings- og arbeidslivet blir hørt, må det være grunn til å forvente at vedkommende stortingskomité returnerer samekonvensjonen til regjeringen, med anmodning om at konvensjonsteksten sendes ut på offentlig høring.
NSR har etablert et imponerende nettverk for målrettet lobbying mot politiske influencere og sentrale partipolitikere. Foreningen Norden har inngått en samarbeidsavtale med Sametinget (dvs Sametingsrådet) som er bundet til beslutninger i Samerådet om mål og strategier.
En konsultasjonsavtale mellom Sametinget (Sametingsrådet) og Stortinget er til utredning opplyser stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap). Etnopolitikerne slår seg ikke til ro med at en konsultasjonsavtale mellom Sametinget og Stortinget blir tema under saksbehandlingen av kommisjonsrapporten i Stortinget. De skrur opp tempoet, og gir seg ikke før de har driblet konsultasjonsballen i mål.
Det er en rød tråd til stede i det som skjer i utviklingen av såkalt samepolitikk. I sum intet mindre enn en oppmuntring til paraplyorganisasjonen til samepolitiske organisasjoner i Norge, Finland, Russland og Sverige, Samerådet, om å gå videre i arbeidet med planene om å etablere et etnokratisk parallellsamfunn i nord; – et grenseoverskridende ættesamfunn:
Det er ikke tvilsomt at de grenseoverskridende ambisjoner til etnopolitikerne vil generere enda mer konflikt. Ansvarlig politiske myndigheter i de nordiske land må sette ned foten, nu!
Ættelovgivning – Grunnloven utfordres
Det eksisterer ett 15-talls lover og ordninger her i landet, som skiller på etnisitet og
avstamning. Denne delen av norsk lovverk med ordninger, er en effektiv driver i en villet norsk forskjellspolitikk basert på systemisk diskriminering:
Norske statsborgere utenfor Finnmark, diskrimineres i forhold til finnmarkinger, ikke-samiske minoriteter diskrimineres i forhold til den samiske minoriteten (norske statsborgere som i varierende grad er av samisk avstamning), ikke-samiske organisasjoner diskrimineres i forhold til samiske organisasjoner, majoritetsbefolkningen diskrimineres i forhold til samene, fastboende samer diskrimineres i forhold til reindriftssamer, innbyggere og næringer i nabokommuner til Sametingets virkeområder, diskrimineres i forhold til innbyggere og næringer i virkeområdene, kommunestyrer og fylkesting diskrimineres i forhold til Sametinget.
Spørsmålet som derfor må stilles og besvares, er om disse lover og ordninger er i brudd med flere bestemmelser i Grunnloven; – §2: «Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene», §49: «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer», §98: «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling», §100: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.» (§19 i Offentlighets-loven setter bom for en åpen og opplyst offentlig samtale om den såkalte samepolitikken og dermed for reelt demokrati.)
I 1821 kom adelsloven som opphevet adelsprivilegiene. Men i juni 1990 ratifiserte Norge ILO-konvensjon nr 169. Konvensjonen blir brukt til å begrunne politiske, juridiske og økonomiske privilegier og særrettigheter til innbyggere som i varierende grad er av samisk avstamning samt til innbyggere med reinmerke. Det dreier seg om særrettigheter som kan gå i arv med hjemmel i Sameloven og i Reindriftsloven; – den siste er en ren ættelov (se §32 i reinsdriftloven).
En særegen politikk, i form av en moderne type adelskap, er blitt etablert i Norge, i strid med § 118 i Grunnloven: «Ingen grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser må for ettertiden opprettes.»
750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov markeres som et nasjonalt jubileum i år. Landsloven endret Norge. Ættesamfunnet ble svekket. Politisk nyskapning i form av nye lover og lovendringer som er innført etter siste århundreskiftet, trekker opp rammen for en skrittvis institusjonalisering av et grenseoverskridende ættesamfunn i nord; – parallellsamfunnet, nasjonen Sápmi.
Dette politiske paradokset problematiseres ikke av kommisjonen. Det bør Stortinget gjøre.
Del 3: Stortingets mandat tolkes – kommisjonens anbefalinger
På Nordnorsk Debatt den 9. mai 2020 drøfter kommisjonsleder Dagfinn Høybråten Stortingets bestilling om granskning av urett begått mot «samer, kvener, norsk-finner og skogfinner». Høybråten skriver: «Et granskingsarbeid i urfolks- og minoritetssamfunn krever dessuten en særlig bevissthet om maktforhold og hvordan de kan virke inn også på forhold under selve granskingen».
Kommisjonslederen mener at de nasjonale minoritetene samer, kvener, norskfinner og skogfinner ikke er likeverdige grupper og de vil derfor måtte få forskjellig status i granskningsarbeidet. Og slik ble det. Samer omtales som urfolk. Norskfinner/kvener/-skogfinner omtales som nasjonale minoriteter. Her legges det inn urettvise føringer i arbeidet. Noe som forsterker eksisterende hierarkisering og som konsekvens, vil få uheldige konsekvenser for arbeidet med forsoningen.
Er det urett begått mot urfolk og tre nasjonale minoriteter som Stortinget vil at kommisjonen skal granske? Eller har Høybråten gitt seg selv et mandat? Å avvikle folkegruppenes forskjellige status som et mulig tiltak til forsoning, ligger det altså etter dette, ikke an til. Høybråten inviterer altså til en kamp om sannheten. Så; – hvordan kan kommisjonen finne frem til felles sannhet når alle kan lage sin egen?
Granskningen krever «en særlig bevissthet om maktforhold», skriver Høybråten. Nettopp! Kommisjonen burde ha bidratt til at dagens diskriminerende, skjeve maktforhold bringes til opphør. Det er ikke mening skapt at fremtidige generasjoner må betale for urett som andre langt tilbake i tid, har eller kan ha begått.
Stortingets bestilling er granskning av urett begått mot samer, kvener, norsk-finner og skogfinner. Å rangere innbyggerne i landet bryter med folkeretten og også med verselinjen i Norges nasjonalsalme «Lat folket som brødre saman bu, som kristne kan seg søma:». Hvorfor gjelder ikke budskapet i Galaterbrevet kapittel 3, 28-29, om likeverd, i «det samiske bosettingsområdet Sápmi som strekker seg fra Hedmark til Finnmark»? (sitat fra Stortingsmelding nr. 19 (2016-2017) «Opplev Norge – unikt og eventyrlig»)
Kommisjonen opplyser at den «har i sitt arbeid vært opptatt av å erkjenne betydningen av den opplevde uretten som har ført til fornorsking, også i dag, i de berørte gruppene». Mangel på presiserende forklaring på begrepet urett gjør at det vil flyte i spekteret fra rettslig ulovlig overgrep til sosialt ubehag, såret selvbilde, skjeve blikk, følsom overfor ord og kroppsspråk, brustne illusjoner, følelse av overkjøring, tilsidesettelse, m.m. Dermed dukker definisjonen på begrepet «hatefulle ytringer» opp på agendaen.
Sametingsrådet har over en årrekke arbeidet for å få aksept for forslaget om en «handlingsplan mot samehets»; – et nytt politisk satsingsområde for etnopolitisk maktbygging. Som ledd i arbeidet med «forebygging av konflikter» slutter kommisjonen seg til «forslagene fra Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 2022: 9) til tiltak for å motvirke hat og diskriminering overfor urfolk og minoriteter.»
Om «hatefulle ytringer» skriver Amnesty Norge i sin rapport «Negative holdninger og stereotypier om samer på facebook», utgitt i september 2023, at Amnesty «legger derfor til grunn en noe bredere forståelse enn den rent strafferettslige definisjonen, og forstår hatprat som språklige angrep eller nedsettende kommentarer basert på beskyttede karakteriska.»
Er dette grobunn for å rotfeste en woke- og kanselleringskultur og berøringsangst- og taushetskultur i offentligheten? En ytring om/kommentar til ILO-konvensjonen, Finnmarksloven, Konsultasjonsavtalen, Grunnloven §108, Reindriftsloven, Sameloven, m.m som strider mot det NSR forfekter, kan havne i kategorien «hatefulle ytringer» og «samehets». Aili Keskitalo (NSR), politisk rådgiver i urfolksspørsmål i Amnesty, er årvåken.
Presidentskapets arbeide med mandatets «fremtidsrettede perspektiv» har hatt som utgangspunkt at samene er Norges urfolk og en ILO-169 folkegruppe. Denne feilslutning ble premissgivende for kommisjonenes anbefalinger til forsoningstiltak, noe jeg kommer tilbake til nedenfor. Uretten vil leve forsterket videre fremover om Stortinget slutter seg til anbefalingene. Stortinget bør heller svare med å treffe de tiltak som er nødvendig for å sikre bærebjelken i den demokratiske idé; – likeverdet.
I kommisjonsmandatetstår det: «Granskningen skal ha et fremtidsrettet perspektiv.» Hovedmålsettingen er at kommisjonen «(…) skal legge grunnlaget for fortsatt forsoning mellom samer, kvener/norskfinner og majoritetsbefolkningen». Og videre «Kommisjonen skal legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen».
Det knyttet seg derfor stor spenning til på hvilken måte kommisjonen ville behandle den urett som er begått av myndighetene mot samer som ikke driver med rein, mot andre nasjonale minoriteter og majoritetsbefolkningen; – urett som også er begått etter at kommisjonen ble opprettet! (Se nedenfor)
Sannheten er at de gjennomførte og foreslåtte avstamningsfunderte tiltakene ekskluderer og splitter, og er ikke noe godt utgangspunkt for «fortsatt forsoning» og «større likeverd».
Kommisjonenes anbefalinger
Kommisjonen sorterer forslagene sine «under fem pilarer som forsoningsprosessen må bygge på»:
Pilar 1: Kunnskap og formidling
Kommisjonen foreslår at det etableres et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett, med ansvar for forskning, dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid: «Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) og National Centre for Truth and Reconciliation i Canada kan tjene som forbilder for etablering og organisering av kompetansesenteret om fornorskingspolitikk og urett.»
(«Det som skjedde med samene, vil noen kalle et kulturelt folkemord, mener Somby». (Lektor Liv Inger Somby, Høyskolen i Kautokeino, medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen til NRK 30. mars 2018)).
Pilar 2: Språk
Kommisjonen viser til «NOU 2016: 18 Hjertespråket og foreslår at det utarbeides en overordnet strategi for å oppnå språklig likestilling innen oppvekst og utdanning, helse og omsorg, og forvaltning og justis, tilpasset samiske språk.» Altså alle politikkområder som folkevalgte og administrasjonen i kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for.
Konkret foreslår kommisjonen satsing på oppfølging av NOU 2016: 18 «Hjertespråket». Kommisjonen oppfordrer «reindriftsforvaltningen til å i større grad benytte samisk som arbeids- og forvaltningsspråk» for å unngå misforståelser med konsekvenser for reindriftsutøvere.
Stortinget behandlet Hjertespråket» i møte den 30. mai 2023 (!); – under sak «endring av samelovens språkregler.» https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Vedtak/Beslutninger/Lovvedtak/2022-2023/vedtak-202223-074/
Stortingsflertallet påviser i saksbehandlingen ikke et reelt behov, men anbefaler likevel samiske språks inntogsmarsj i rådhus, fylkeshus og alle offentligheter hvor sameloven, reindriftsloven og konsultasjonsordningen slår inn.
Etnisk-nasjonalistisk innstilte politikere får lagt i hendene et universalverktøy i makterobring i rådhus og fylkeshus. Riksmyndighetene legger her ut et røykteppe. NOU «Hjertespråket» er til forveksling nærmest en veiledning i hvordan språket med hjelp av konsultasjonsplikt, kan brukes av NSR til å fremme premisser til etnokratisering av politikken nord for Dovre. Klarsignal er også gitt til å starte allerede planlagt arbeidet med å teppelegge Norge, fra syd til nord, med samiske navn. Norske navn på steder blir byttet ut med samiske navn. Natur- og fjellområder får navn som er ukjent og knapt noen kan uttale.
Pilar 3: Kultur
«Kommisjonen foreslår å styrke de økonomiske rammene for samiske, kvenske og skogfinske kulturnæringer og -institusjoner.»
Til tross for gode intensjoner med språk- og kulturtiltak, så vil ikke-samiske nasjonale minoriteters politiske handicap i forhold til samene (benevnt som urfolk av kommisjonen), i praksis øke kraftig.
NSR definerer som kjent, kultur som det materielle og immaterielle grunnlaget for kultur. I NSRs verden er derfor tilnærmet all menneskelig virksomhet i «de samiske områder» for samisk kulturutøvelse å regne. Skolter, sjøfinner og bufinner er blitt til samer. De driver altså med samisk kulturutøvelse. Lovgivende og dømmende myndighet ser det langt på vei på samme måte. Sjøsamisk fiske defineres som kulturvern. Dagens samiske reindrift defineres som kulturutøvelse, reinen som kulturbærer.
Kulturarven skal sikres og bevares. Følgeskadene for samfunnet, næringsliv og innbyggerne i nutid og fremtid av denne tilnærmingen for utøvelse av politikk, er ikke gjenstand for drøftelser i rapporten fra kommisjonen. Reindriftsøkonomi/-lønnsomhet er et ikke-tema i rapporten. Jeg hadde en forventning om at kommisjonen ville knytte kommentarer til de offentlige totalregnskap for reindriften. Årlig finansieres reindriften over statsbudsjettet med beløp tilnærmet inntektene på reinslakt.
Pilar 4: Forebygging av konflikter
Kommisjonen foreslår en samlet gjennomgang av reindriftens arealsituasjon og betydning for samisk kultur. Kommisjonen desinformerer: «Gjennom mange tiår har reindriftsarealene gradvis blitt redusert». I dette ti-året har reindriften gratis fått ta i bruk fraflyttede private eiendommer og nedlagte gårdsbruk, til reinbeite, samtidig som reinantallet har økt. Dette nevnes ikke, og rapportens fremstilling er derfor skjev.
Kommisjonen berører ikke ordningen med reindriftens arealbrukskart ved inntegning i reindriftskartet uten at grunneier får anledning til å uttale seg. Praksisen gir reindriften arealrettigheter og innskrenker grunneiernes råderett over egen eiendom. Eiendomsvernet er en sterk menneskerettighet etter den europeiske menneskerettskonvensjon. Stortinget bør sørge for at kommuner og statsforvalter ikke praktiserer arealforvaltning i strid med menneskerettighetene.
Kommisjonen foreslår videre «en samlet gjennomgang av reindriftens arealsituasjon» (og) «kulturbærende rolle, (..)» Hva med situasjonen til andre næringer og behovet for å ruste opp landets infrastruktur og å skape lønnsomme arbeidsplasser og bolyst i reinbeitedistrikt? Mens kommisjonen er i sving, vedtar et stortingsflertall endringer i Sameloven. Ny veileder for reindriftsavsnittet i PBL kom likeledes på plass. Vedtakene gir reindriften forrang ved interessekonflikter.
Kommisjonen «oppfordrer til kartlegging av eiendoms- og bruksrettigheter i områdene utenfor Finnmárku/Finnmark/ Finmarkku i tråd med folkeretten (også) retten til reinbeite utenfor dagens reinbeitedistrikt og nasjonale minoriteters bruksrettigheter etter hevd og alder tids bruk.»
Kommisjonen viser til NOU 2007: 13 «Den nye sameretten» (gjelder land. og vann- og havrettigheter og konsultasjoner med Sametinget og «samiske interesser») og videre til NOU 2008: 5 «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark».
«NOU 2008: 5» påviser ikke noen spesiell samisk sedvane i fiskeriene, eller påviser at det finnes en spesifikk, levende sjøsamisk kultur og sjøsamisk fiske. Her er kilden Kystfiskeutvalgets innstilling. Leder av utvalget var dr. juris Carsten Smith; tidligere leder av samerettsutvalget og en varm venn av Sametinget.
Kommisjonen har ikke tatt for seg NOU 2001:34 «Samiske sedvaner og rettsoppfatninger», del X Kapittel 3 «En etnisk samisk sedvanerett i fiskeriene?»: Jeg siterer herfra: «Den avgjørende særsamiske identiteten er fraværende hos dem som gjør krav på en spesiell samisk sedvanerett.(..) folk i samiske kjerneområder driver sitt fiske på en måte som ikke kan skilles fra norsk praksis i andre distrikter (..) Siden sjøsamene har tapt sin etniske identitet gjennom økonomisk og kulturell assimilasjon, er eneste mulighet en lokal sedvanerettsløsning». Om sedvanerettsløsning heter det i kapittel 4 at «(..) siden samiske og norske fiskerimønstre er identiske, er det ikke snakk om en spesiell samisk fiskeriutøvelse. Etnisk orientert fiskeripraksis finnes ikke».
Og fantes det ikke sjøsamer den gangen, så finnes det slettes ikke slike nu, over 23 år etter at NOU’en ble offentliggjort. Det er uklart hva Sannhets- og forsoningskommisjonen anbefaler og oppfordrer til. For samelandsbevegelsen er det klart. Den krever selvbestemmelse i egne land-, vann- og havområder: «Vi jobber for rettslig anerkjennelse av samenes eiendoms- og bruksrettigheter til land, vann og naturressurser.» (NSR 2021-2025, nsr.no). Dette uten å avgrense et eneste politikkområde fra denne målsettingen.
Pilar 5: Implementering og regelverk
«Kommisjonen anbefaler at tiltakene for implementering av regelverk tar sikte på å legge til rette for likeverd i møte med offentlig forvaltning, og legger derfor grunnlaget for forsoning.»
Oppfølging av kommisjonens anbefaling om likeverd og forsoning innebærer at Stortinget må oppheve lover og politiske ordninger som skiller på etnisitet og avstamning. Og videre gjennomføre nødvendige lovendringer og iverksette tiltak som gjør den samiske reindriften økologisk bærekraftig og bedriftsøkonomisk lønnsom for reineierne.
Når det gjelder reindriftssamisk reindrift kan Stortinget sørge for at regjeringen umiddelbart iverksetter Stortingets vedtak av juni 2021 som påbyr ID-merking av all tamrein med datachips i øret. Mattilsynet og Veterinærinstituttet har sterkt anbefalt individmerking av rein. ID-merking har som formål å sikre dyrevelferd, bærekraftig beitebruk, oversikt, kontroll og dermed tilrettelegging for bedriftsøkonomisk lønnsom tamreindrift.
Kommisjonen ser det annerledes og mener at «Stortingets vedtak i 2019 tyder på at man ikke har forstått at øremerking er kulturelt definert «kart» og et «språk», og derfor er viktig samisk kulturuttrykk. (..) Reinmerking er med andre ord en meget viktig del av samisk multifunksjonelt kommunikasjonssystem og slik sett et sentralt element i reindriftens sosiale og økonomiske organisering». Å fjerne dagens merking som innebærer å skjære flere snitt i dyrets øre, beskrives av kommisjonen som et kulturtap.
Ny urett etableres mens kommisjonen gransker tidligere urett
I den perioden kommisjonen har arbeidet, må regjeringsapparatet og et stortingsflertall helt
ha glemt eller oversett det mandatet Stortinget ga kommisjonen. For kommisjonen hadde knapt kommet i gang med sitt oppdrag, før den politiske eliten trapper opp avstamnings- og forskjellspolitikken; vedtar diskriminerende lover, etablerer etniskrelaterte ordninger og gjennomfører politiske tiltak som ekskluderer og splitter. Viser det seg. Det kan ikke bli «større likeverd» og mye «forsoning» av sånt.
Mens kommisjonen i tråd med mandatet, arbeider for å få til forsoning og større likeverd, bygger altså Regjering og Storting ut og sementerer ny urett. Det skjer i lukket rom i samråd og forståelse med den etnopolitiske eliten i Sametinget og talspersoner for reindriften. Hva rapporten til kommisjonen måtte komme fram til og inneholde ble med dette i praksis sett på som temmelig irrelevant.
Sannhets- og forsoningskommisjon omtaler ikke den uretten, som storsamfunnet, nasjonale minoriteter og samer som ikke driver med rein, utsettes for, mens kommisjonen arbeider. I 2020-2023 kom myndighetsbeslutninger og NOU’er og utredninger, med forslag om mer samifisering og etnokratibygging, på løpende bånd:
Minerallovutvalget med forslag om «urfolksvederlag» til reineierne og Sametinget, i tråd
med utvalgets mandat, gitt av regjeringen.
Ytringsfrihetskommisjonen omtaler «et fellessamisk medieselskap som samer selv
bestemmer over, og som er uavhengig». Ytringsfrihetsommisjonen anbefaler at «NRK
Sápmis eierskap og uavhengighet» utredes. Tankegodset til etnonasjonalistene formidles i
en jevn strøm, i en eller annen fasong, gjennom NRK-kanaler. (NRK Sápmis nøkkelrolle i
NRK-systemet, dets formål, organisering og ledelse, og måten samfunnsansvaret
nordenfjells ivaretas på gjennom krise- og konfliktjournalistikk, bør kikkes nærmere på.)
Sametingets reindriftslovutvalg legger frem forslag til ny reindriftslov i tråd med NRLs
hjertesak, etter bestilling fra Landbruks- og matdepartementet (LMD) i mars 2019.
Det Juridiske Fakultet ved UiT får «nesten 8,5 mill i forskningsstøtte fra Norges
forskningsråd, for å foreslå gode forvaltningsmodeller for land og naturressurser i de
samiske områder i Norge.» Pengene skal gå med til «å finne frem til grunnforvaltningen
som tilfredstiller forpliktelsene». Korttittelen på prosjektet er «GoSápmi» (Ságat). (Omtrent
samtidig utpeker forskningsminister Henrik Aasheim avtroppende sametingspresident Aili
Keskitalo (NSR), til nytt styremedlem i UiT.)
Regjeringsbeslutning i juni 2021 om å gi Sametinget gratis eierskap til statsgrunn i Troms
og Nordland, a la Finnmarkseiendommen. (danner rammen for reindriftslovutvalgets
arbeide).
Stortingets kontrollorgan NIM offentliggjør sin utredning «Menneskerettslig vern mot
inngrep i samiske bruksområder»
«Stortingsmelding 16 (2021-2022) om samisk språk, kultur og samfunnsliv» er utarbeidet
av Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) og Sametingsrådet (NSR og NRL) i
fellesskap!
Den 3. april 2023 legger SALT Lofoten AS frem rapport på oppdrag fra KDD: «(..)
hensynet til sjøsamisk fiske kan reise særlige utfordringer rundt hvordan sjøsamisk fiske
defineres og kartlegges, og hvordan kommunene skal ta hensyn til slike interesser i
arealplanleggingen.»
Fra samepolitiske miljøer:
Forslag fra Same-Ap om etablering av Innovasjon Sápmi
Forslag fra Sametingsrådet om «Helse Sápmi» med Sámi Klinihkka over hele landet; – et
statlig foretak, direkte underlagt Helse- og omsorgsdepartementet, med eget styre,
administrerende direktør og et årlig budsjett.
Sametingsrådet, ledet av NSR fremmer i 2022 krav om å utrede lovfesting av «sjøsamiske
rettigheter». «Spørsmålet om «menneskerettighetene og urfolksrettigheter» gjelder også
i «våre havområder». (Sametingspresident Silje Karine Muotka, 17. mars 2023).
Det er berettiget å stille seg dette spørsmålet til slutt: Kommer Stortinget til å banke igjennom et vedtak som går ut på at den ikke-samiske befolkningen i Norge bare har med å forsone seg med alle de samepolitisk, motiverte lovene og ordningene som finnes (og som måtte komme i tillegg), som forskjellsbehandler og diskriminerer på etnisk- og avstamningsrelatert grunnlag, til gunst for samene?
Hva er same? Norge trenger en uavhengig kommisjon med mandat å granske konsekvensene av norsk etnokrati-, samifiserings- og avdemoktratiseringspolitikk.
Tromsø, 13. mars 2024
Karl-Wilhelm Sirkka
PS: Gjennom et langt liv som finnmarking og nu tromsøværing, skaffet jeg meg kunnskap og innsikt i nordnorsk historie, nærings- og samfunnsliv. I min tid som fylkessekretær for Høyre i Finnmark jobbet jeg også tett med politikere i indre Finnmark. Samisk politiske miljøer og Sametinget kjenner jeg fra innsiden som rådgiver for Sametingsrådet, «RidduRiddu», «Senter for nordlige folk» samt som rådgiver for reineiere i strategi- og forretningsutviklingsprosesser.
I innspillprosessen til Stortingets presidentskap om mandat og sammensetning av kommisjonen, var jeg rådgiver for Kvenlandsforbundet.
Jeg er etterkommer av finsktalende innvandrere på far siden. På mor siden er jeg etterkommer av norsktalende inntrengere, okkupanter og kolonister.
Kilde: Karl-Wilhelm Sirkka «Fra idé til faktura – fra samepolitikk til politikk for Sametinget», år 2017, 265 sider