Fornorskningspolitikken/skolepolitikken var ikke hovedårsaken til at storparten av samene ble fornorsket.  Med fornorskning mener jeg her overgangen fra samisk til norsk tale innen den samiske befolkningen.

Min konklusjon er at det er blitt lagt alt for stor vekt på fornorskningspolitikken/skolepolitikken som forklaring til at det samiske språket har forsvunnet i mesteparten av Troms og i Finnmark og i det øvrige Norge.

Summen av språkpåvirkningene fra de norsktalende som de samisktalende til daglig omgikk (og omgås med), det stadig økende antallet blandingsekteskaper og moderniseringen i Norge, særlig etter 1945 og behovet for å mestre majoritetsspråket, betydde nok adskillig mer.

 Om ordet fornorskning

Ordet fornorskning er et diffust- og svevende ord og derfor velegnet til bruk i den samepolitiske propagandaen. Begrepet blir brukt som det passer.

Min forståelse av ordet fornorskning er at det betyr «en som ikke er norsk blir norsk». En som er blitt fornorsket er følgelig norsk. Dette vil igjen si at vedkommende er blitt som den øvrige befolkningen i Norge. Altså at vedkommende ikke skiller seg fra den øvrige befolkningen i Norge i slikt som språk, levesett og livsanskuelse og i sine seder og skiller. Begrepene integrering og assimilering hører naturlig hjemme her.

I dag bedrives en utbredt fornorskningspolitikk overfor våre nye landsmenn. Det arbeides systematisk for å integrere og assimilere de nyankomne til Norge, herunder også deres barn. I dette arbeidet har det å sørge for at innvandrerne og deres barn lærer det norske språket fått en hovedprioritet.

I den samepoltiske debatten står begrepet fornorskning sentralt.

I den samepolitiske debatten finner en ofte formuleringen «språklig- og kulturell fornorskning». Når det gjelder den språklige fornorskningen så forklares ordet med at samisktalende og deres etterkommere har begynt eller begynner å snakke norsk, etterhvert bare norsk.

Når det gjelder den kulturelle fornorskningen så er den konkrete forklaringen om hva som har skjedd og skjer temmelig diffus.  Det gis sjelden og aldri eksempler på hvilke konkrete, spesifikke, kulturelle, samiske særtrekk som er blitt byttet ut og erstattet med norske, kulturelle trekk. Det jeg sikter til her er elementer knyttet til levesett og livsanskuelse og til seder og skikker.  Et viktig spørsmål som dukker opp her er: Hvis det er så beklagelig at samiske, kulturelle særtrekk er blitt borte, burde disse da ikke gjeninnføres eller gjenopptas/revitaliseres? I så tilfelle hvilke? Et eksempel på et samisk, kulturelt særtrekk som er blitt borte er ofring til steiner og bergformasjoner. Et annet eksempel er at bruken av komager er blitt borte.  

Hvilken del av den samiske kulturen som er blitt fornorsket bør eventuelt revitaliseres?

Språklig fornorskning av samisktalende

I det som følger avgrenser jeg meg til området språklig fornorskning av samisktalende.

Det er kristne, reformistiske motiver som er drivkraften til at norske myndigheter starter opp med å lære samer å lese og skrive. Samene som alle andre i Norge, skulle selv kunne tilegne seg innholdet i de hellige skriftene ved at de selv skulle kunne lese dem på sitt eget språk.

Den dansk-norske pietistiske kongen Fredrik den fjerde sluttet seg til denne tanken. Han var konge i perioden 1699–1730. Han satte i gang et arbeide for å kristne samene som ble sett på som hedninger. (Sokneprest Johan Fritzner finner imidlertid bevis for at samene ble kristnet i katolsk tid i ordet dievnas som betyr forrette nattverden, som igjen er et låneord fra det gammelnorske ordet tjonasta.)

(Dette er en opplysning fra doktorgradsavhandlingen: «Skolebøker for samebarn i Norge fra Thomas von Westen til i dag». Avhandlingen er skrevet av Baard Tveter ,1955, s.3.)

Fra dette tidspunktet starter den dansk-norske staten opp med å lære samer å lese og skrive. Presten Thomas von Westen ble engasjert av staten på den tiden, spesielt i å arbeide med kristningen av samene i Norge. Han er senere blitt omtalt som samenes apostel.

Fra og med da startet diskusjonen, først og fremst mellom de geistlige, om samene skulle tilegne seg kristendommen ved å lese religiøse skrifter som er skrevet på «norsk» dvs. dansk, eller ved å lese skrifter skrevet på samisk. Om det skulle være på samisk så måtte det følgelig utvikles et samisk skriftspråk. Det fantes ikke noe samisk skriftspråk på den tiden. Dessuten så var den samisken som ble snakket i de forskjellige områdene av Norge så forskjellige at de til dels ikke forsto hverandres tungemål. Dette gjorde det ikke akkurat enkelt å utvikle et samisk skriftspråk. I nevnte doktorgradsavhandling kommer forfatteren inn på dette en rekke ganger. Et eksempel er at Tvete siterer sokneprest Meyer i Loppa sogn som skriver (Brev av 14.april 1849) at «flere Finner (dvs. samer. Min anmerkning.) har anmodet om at deres Børn måtte undervises på norsk.  I Loppen er de finske (samiske, min anmerkning) bøker inntvungne i skolen. Det samiske språk i Loppen er så forskjellig fra Stockfleths bøker at de forstår dem ikke, og dette forsinker i høy grad læringen.». (s.111)

Å lære en samisktalende befolkning som i hovedsak eller i meget stor utstrekning, ikke forsto norsk talemål, å lese og forstå det de leste på «norsk» dvs. dansk skriftspråk, var selvsagt ingen enkel oppgave. Oppgaven var vel for det meste umulig.

Diskusjonene om hvilket skriftspråk som skulle brukes bølget fram og tilbake til langt ut på 1900-tallet. Av og til hadde de som ville bruke dansk skriftspråk overtaket og av og til hadde de som ville bruke samisk skriftspråk overtaket. Men om den ene fløyen fikk overtaket, dvs. fikk medhold hos det sentrale statsapparater, så var det langt ifra sikkert at den samme fløyen oppnådde det samme ute i regionene og distriktene. Der hendte det rett som det var at de som praktiserte undervisningen «på gulvet» fortsatte som før. Dette uansett hvilken fløy som fikk medhold hos staten på det aktuelle tidspunktet..

Hvordan alt dette utviklet seg skildres temmelig detaljert i doktorgradsavhandlingen til Baard Tveter med tittelen: «Skolebøker for samebarn i Norge fra Thomas von Westen til i dag» (1955).»

Avhandlingen kan lastes ned her

https://www.nb.no/items/e870761b13a297b792fb33a204a40993?page=1&searchText=Skoleb%C3%B8ker%20for%20samebarn%20i%20Norge%20fra%20Thomas%20von%20Westen%20til%20i%20dag

Skoleåret var fram til 1860-tallet på 2-3-4 uker i året og ble drevet som omgangskole. Dette hadde den praktiske konsekvens at lærerne var i hjemmene, også hos samisktalende voksne, for å undervise. Det sier seg selv at muligheten for å kunne lære de samisktalende barna det norske språket under slike betingelser var temmelig begrenset, ja, nærmest umulig.

Om dette skriver Tvete i doktorgradsavhandlingen: «Men så lærte vel samene dansk slik som hensikten var? I språkblandete distrikter hvor sameungdomen gikk på skole sammen med norske barn, slik som det nå ble etter at misjonen var avskaffet, lærte de vel noe norsk, særlig ved omgang av norske barn. Men i rene samedistrikter, med to ukers skole om året, og med Saxtorphs `Udtog` som lærebok i `norsk` og med lærere som bare sånn måtelig forsto dette språket, er det nokså utenkelig at resultatet kunne bli stort over null. Utenfor disse to ukene hørte de jo som regel ikke et norsk ord.» (s.65)

Det burde vel være klart at med et så kort skoleår så bidro ikke fornorskningspolitikken gjennom skoleordningen, til noen fornorskning av samene?  

I den utstrekning som de lærte seg noe norsk eller til og med gikk over til å ha norsk som sitt viktigste språk, så var det derfor som et resultat av omgang med norsktalende. I hvilken grad de samisktalende forsto norsk eller kunne snakke noe eller mye norsk var garantert avhengig av i hvor stor grad den hadde kontakt med og omgang med norsktalende, ikke av skolegangen.

Tvete forteller at allerede i 1780 ble dette påpekt av biskop Schønheyer i en innberetning til missionskollegiet, hvor han blant annet skrev at «De samer som har omgang med nordmenn kan noe norsk, men de som bor fraskilte (…) dem er det verre stilt med.» ( s.59.)

Spørsmålet om skoleundervisning på norsk førte til at de samisktalende skolebarna lærte seg norsk eller ikke, var et gjennomgangstema i hele perioden som Tvete skriver om. En kan for eksempel lese dette: «Fornorskningsmennene hadde et alt for optimistisk syn på hvor lett det skulle gå å få samene til å gå over til det norske språk. Det var bare å ansette en norsk lærer til hvert prestegjeld, så var denne overgangen snart et fullbrakt faktum. (Morgenbladet 1849 nr.205)» (s.121)

Om dette skriver professor Jens Andreas Friis: «Om man satte en skolelærer i hver gamme, ikke bare en kort skoletid, men gjennom hele året, så ville det ikke kunne utrettes mye med mindre man da antar at samebarn har langt lettere for å tilegne seg et fremmedspråk enn andre barn som har duelige språklærere.» (s.121)

Tvete viser ytterligere til Friis som skrev at «Som forholdene nå er lærer samebarna i sjødistriktene  ingenlunde norsk av skolemesteren, men det lille de lærer, lærer de ved omgang med norske barn hvor naboskapet er således. Hvor dette ikke er således lærer de først norsk etter konfirmasjonsalderen ved å komme ut blant nordmenn. Det norske språk vil gå sin jevne gang fremad, men det som i så måte kan utrettes i skoleundervisningen, er bare som en dråpe i havet, slik som undervisningen nå drives. (Bare på norsk uten noen forklaring på samisk eller bare på samisk.)» (s.122)

Jens Andreas Friis (1821 – 1896) tok teologisk embetseksamen i 1844, studerte samisk og finsk og ble professor i det samiske og det finske språk. I storparten av sitt yrkesaktive liv arbeidet han med samerelaterte spørsmål. Han var i sin tid en sentral bidragsyter til debatten rundt de samerelaterte spørsmålstillingene. Han blir sett på som en «samenes venn».

Skoler og skoleinternater bygges

Skoleloven av 1860 utvidet skoleåret til 12 uker. Denne lengden på skoleåret varte helt til etter siste verdenskrig. I tillegg ble «ikke-kristne/borgelige» fag tatt inn i undervisningen.

Forlengelsen av skoleåret førte blant annet til at en ikke lenger kunne fortsette med omgangsskoleundervisning. Når skoleåret ble utvidet så mye som det ble, førte dette til at belastningen for de hjemmene som måtte stille sine hjem til disposisjon for skoleundervisningen ble for stor.

Men når en ikke lenger kunne holde på med omgangskoleundervisning; hva måtte en gjøre da? Bygge skolebygninger selvsagt. Men skulle en bygge skolebygninger over alt, også der hvor det var en veldig spredt bosetting, med noen ytterst få barn på hvert bosted? Om det siste ble gjort, ville det bli svært kostbart pga. at dette ville kreve mange flere skolebygninger og mange flere lærere.

Myndighetene hadde da tre alternativer.

  1. La barna som bodde på små steder bli analfabeter.
  2. Tvangsflytte foreldre med barn i skolepliktig alder til steder hvor det ble reist skolebygninger. 
  3.  Bygge skoleinternater.

Myndighetene valgte det siste alternativet.

Skoleinternatene ble altså ikke bygget for å plage og fornorske samebarna, men fordi at det var et generelt behov for skoleinternater om en ville at alle i den oppvoksende slekt skulle få en skolegang og lære å lese og skrive. Det ble bygget skoleinternater også på steder hvor det ikke fantes samisktalende eller finsktalende barn.

Også Sannhets- og forsoningskommisjonen skriver i sin rapport (2023) om hva som var årsaken til at skoleinternater ble bygget.  En kan lese at «Store avstander, spredt bosetting, krevende skolevei og dårlig utbygd kommunikasjon førte til at internatskoler var den eneste måten kommunen kunne sikre tilfredsstillende skolegang for alle.» (s.239)

Kommisjonen skriver også at

«Begrunnelsen for etableringen av disse kommunale internatskolene i Troms/Romsa/Tromssa og Nordland/Nordlánnda ser ut til å ha mange paralleller til den kommunale internatbyggingen i Vest-Finnmark: Internatskoler var den eneste måten kommunen kunne sikre tilfredsstillende skolegang for alle i kommuner med store avstander, spredt bosetting, krevende skolevei og dårlig utbygd kommunikasjon. Forskjellen mellom Sør-Troms og Nordland/Nordlánnda på den ene sida og Nord- Troms og Vest-Finnmark på den andre ser ut til å være at utbyggingen av internatskolene i Troms/Romsa/Tromssa og Nordland/Nordlánnda ikke var direkte begrunnet med fornorsking. Det er likevel ikke tvil om at også disse internatene bidro til å fremme fornorskingen.» (s.240)

Men hvor effektiv kunne et slikt fornorskningsframstøt ved hjelp av skoleinternatordningen bli? Ikke særlig effektiv etter min mening. Dette fordi at skoleåret i mesteparten av den tiden, ikke var på mer enn 12 uker i året, med 2-3 uker på skoleinternat og 2-3 uker hjemme. I tillegg var barna hjemme utenom skoleåret. Det sier seg selv at barna ikke sluttet å snakke samisk om foreldre og andre nære slektninger, bekjente og sambygdinger snakket samisk til dem når de ikke bodde på skoleinternatene. Det samiske språket forsvant der hvor omgangskretsen til barna sluttet å snakke samisk til dem, ikke pga. skolebestemmelsene.

Jeg bodde selv på et skoleinternat på barneskolen på 1950- og 1960-tallet, i Loppa kommune. Der var det den gangen slik at ingen eller så godt som ingen i kommunen som var i min alder, kunne snakke samisk. Skoleinternatordningen var nødvendig allikevel pga. bosettingsmønstret og topografien. Vi var 2-3 uker på skoleinternat og 2-3 uker hjemme. Jeg opplevde ikke skoleinternatet som en jammerdal. Heller tvert imot.

Det må også nevnes at i den tiden var ikke kommunikasjonene som de er i dag. Det var ikke skolebusser og brøytede veier om vinteren; dersom det nå var veier i det hele tatt.  Et lite barn kunne derfor ikke bo særlig langt fra skolebygningen før det ble slik at barnet, rett som det var, ikke klarte å komme seg på skolen om vinteren pga. dårlig vær.

Så spørsmålene blir:

  1. Kunne myndighetene gjøre noe annet enn å bygge- og drifte skoleinternater?
  2. Var skolepolitikken og bygging av skoleinternatene hovedårsaken til at en så stor del av den samisktalende befolkningen i Troms og i Finnmark etter hvert sluttet å snakke samisk og gikk over til norsk som sitt hovedspråk eller sitt eneste språk?

Mitt entydige svar på begge spørsmålene er Nei.

Mangel på samisktalende lærere

Et annet stort problem som var knyttet til undervisningen av de samisktalende barna var den permanente mangelen på samisktalende lærere. Boka «Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814 til 1905,» kom ut i 1957 og er skrevet av Helge Dahl.  Boka er veldokumentert og gir et grundig innsyn i den språkpolitikken og skolepolitikken som ble ført av norske myndigheter i denne perioden.

Helge Dahl skildrer i ovenfor nevnte bok, grundig og med en rekke, veldokumenterte eksempler, hvordan myndighetene prøvde og prøvde og prøvde på å få utdannet samisktalende lærere, først og fremst ved å rekruttere dem fra ungdommen innen den samisktalende befolkningen, men mislyktes i all hovedsak. Og lyktes de å rekruttere noen, så sluttet flere av dem før endt utdanning. Fullførte de utdanningen så var de stort sett ikke lærere særlig lenge. Alt dette ifølge Helge Dahl.

At de sluttet som lærere hadde nok mange grunner, men det er forståelig at de gjorde det. I den første tiden ble undervisningen drevet som omgangsskole-undervisning. Det vil si at lærerne reiste rundt til de forskjellige bygdene og holdt skole i hjemmene til de som bodde der. Bosetningen den gangen var veldig spredt. Det fantes ingen andre måter å forflytte seg på enn ved å gå på sine egne bein, sitte i en pulk trukket av et reinsdyr, sitte i en hesteslede eller ro eller seile langs land i fjordene og ute ved kysten.

Det var nok ikke enkelt for disse lærerne å komme til fremmede hjem, mange ganger hvor de garantert følte og opplevde seg som uvelkommen. I de fleste hjemmene var det i tillegg virkelig trangboddhet og fattige kår. Disse forhold skildrer Dahl i sin bok.

Dessuten så hadde disse lærerne fra de samisktalende hjemmene fått seg «boklig lærdom», blant annet ved at de kunne skrive, lese og regne. Dette førte garantert til at disse menneskene, mange ganger, ble ettertraktet arbeidskraft innen andre yrker enn læreryrket. Og de fant nok ut, rett som det var, at andre yrker var mere attraktive enn det å reise rundt og bedrive undervisning i hjemmene.

Problemet med mangel på samisktalende lærere fortsatte etter at fastskoleordningen ble innført og eksisterer fortsatt i dag. Dette siste på tross av at det for mange år siden ble opprettet et eget lærerutdanningstilbud i Kautokeino for samisktalende personer.

Stor befolkningsvekst i Troms og i Finnmark

I løpet av 1800-tallet var det en kraftig befolkningsvekst i Troms og i Finnmark. Hovedårsaken til dette var en betydelig innvandring av norsktalende fra de sørligere delene av Norge og en betydelig innvandring av samisktalende og finsktalende fra Finland og svensk side av Tornedalen.

Tallene jeg benytter i det som følger er henter fra SSB sine folketellinger i perioden 1845 -1930. I denne perioden registrerte SSB også antallet norske, samer og kvener, og i en del av denne perioden også antallet «blandete».

Det som jeg trekker ut av opplysningene fra SSB sine folketellinger, er relevant i vurderingen av den språklige fornorskningsutviklingen av samene i Norge.

Antallet samer i Troms var i 1845 på 5867 personer.

I 1930 var antallet samer 8116 personer eller 8,3% av befolkningen. I løpet av 85 år var det en økning på 2249 personer eller  38%.

Antallet samer i Finnmark var i 1845 på 6545 personer.

I 1930 bodde det 11 305 samer i Finnmark eller 20,4 % av fylkets befolkning.

I løpet av 85 år var det en økning på 4760 personer eller 72%.

Antallet norske i Troms var i 1845 på 24 489 personer.

I 1930 var antallet norske på 85 850 personer.  

I løpet av 85 år var det en økning på 61 361 personer eller 250%.

Antallet norske i Finnmark var i 1845 på 4500 personer.

I 1930 var antallet norske 34 618 personer.

I løpet av 85 år var det en økning på 30 118 personer eller  økning på 149%.

Blå søyler: Antallet norske personer i Troms. Brune søyler: Antallet norske personer i Finnmark.

Blå søyler: Antall samer bosatt i Troms. Brune søyler: Antall samer bosatt i Finnmark.

Den sterke økningen av norske og av samer i Troms og i Finnmark i perioden 1845 -1930 var så stor at den ikke bare kan tilskrives et fødselsoverskudd. (Fram til 1950 toppet Finnmark alle dødelighetsstatistikker.) Det må ha vært en betydelig innvandring/innflytting av norske fra lenger sør i landet og av samer fra Finland og svensk side av Tornedalen.

At det må ha vært en betydelig innvandring til Norge gjennom Skibotndalen til Troms synliggjøres ved at i Lyngen og i Sørfjorden bodde det, ifølge SSB sin folketelling, til sammen 2749 samer i 1930.  Dette utgjør 28,4% av den samlede samiske befolkningen i Troms på det tidspunktet.. I Karasjok kommune bodde det på samme tid 899 samer og i Kautokeino kommune 887 samer.

De eksakte tallene over hvor stor innvandringen av samer var, finnes i råmaterialet til SSB sine folketellinger.

Økningen av antallet samer i Troms og i Finnmark forteller at fornorskningspolitikken gjennom skoleordningen, fram til 1930, var mislykket. Dette om en tar utgangspunkt i befolkningsutviklingen til samer bosatt i Troms og i Finnmark i denne perioden; altså fra da skoleundervisningen av samiske barn startet og fram til 1930.

Etter 1930 ble det slutt på å registrere etnisk tilhørighet i folketellingene.

Befolkningsutviklingen i Finnmark fra 1567 til 1900

Grafen under er en fremstilling av befolkningsveksten i Finnmark fra 1567 til 1900. Den grafiske fremstillingen under er utarbeidet av professor Knut Skog (1936 -2018) ved UiT. Grafen ble laget i 2014.

Jeg velger å ta den med fordi at den også viser den beregnende befolkningsutviklingen i Finnmark fra midten av 1500-tallet og fram til 1845, som dermed også gir en innsikt i den demografiske utviklingen i Finnmark i perioden før 1845.

Tvete om resultatet av fornorskningspolitikken

Tvete viet oppmerksomhet omkring befolkningsutviklingen i Troms og i Finnmark i sin doktorgradsavhandling.  Han legger fram en rekke tall når det gjelder befolkningsutviklingen for samer og for norske og konkluderer med at «Dette viser at det samiske folkeelement i folketall sto stadig svakere i forhold til nordmennene, som vandret inn i forholdsvis betydelig antall og slo seg ned i samedistriktene. Dette forholdet var det som etter hvert fornorsket samene.» (s.161)

Tvete skriver som en oppsummering av resultatet av fornorskningspolitikken at «Til tross for iherdig fornorskningspolitikk og den sterke innskrenkningen av samiske bøker og samisk språk i skolen, må således resultatet i norsk lei sies å være temmelig magert» (s.217)

og at

«Etter flere århundres påvirkning av norsk kultur norsk samfunnsorden, norsk administrasjon, norsk prediken og lang tids norskundervisning i norske skoler, med forbud eller sterk innskrenkning i å bruke morsmålet, var det enda bare et mindretall på noen få prosent som kunne snakke eller forstå norsk på et nonelunde ordentlig vis. Og disse hadde ganske sikkert lært norsk ved å omgås nordmenn. Den lille skolenorsken de lærte var de vanhjulpen med og glemte derfor snart igjen.» (s.217)

«Blandete»

Det er veldokumentert at det var en omfattende giftemålsaktivitet over språkgrensene/etnisitetsgrensene i lang tid. Samer, kvener og norske har blandet blod og kultur i århundrer.

I en del folketellinger ble det operert med kategorien «rene» og med kategorien «blandete». Om begrepet «rene lapper» skriver SSB at «Ved  disse  Opgaver  bør  for  det  første  mærkes,  at  Benævnelsen  ,,Lapper  og Finner»  i  Modsætning  til  Personer  af  blandet  Herkomst  ikke  maa  opfattes, som om  førstnævnte  skulde  være  ganske  ublandede. Professor  Friis  paaviser  saaledes  i  sin  ovenfor   citerede  Bog 3),   ,,at  Lapperne  neppe  nogetsteds  længer  udgjør  en  ren  Race,   men  at  der  allerede  fra  gammel  Tid  af  flyder  baade   norsk, svensk,  finsk  og  russisk  Blod  i  deres  Aarer,….»   Boka til Friis som det vises til ble utgitt i 1871.

https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_ii_c1_i.pdf

(Det må tilføyes at de genetiske undersøkelser som i de senere årene er blitt gjort på dagens samer, viser at de er av blandet avstamning. Friis sin påpekning er altså blitt bekreftet av genforskningen.)

Antall ekteskap over språk- og avstamningsgrensene i Finnmark

«Ekteskap, etnisk blandet etter opphav. Finnmark. 1876.»

Mannens avstamning satt til venstre i oppsettet.

                                                                      Antall blandete ekteskap

Norsk-Finsk………………………………………………………………………….…….…..1550

Norsk-Samisk…………………………………………………………………………..………1016

Norsk-Blandet («Blandet» kan for eksempel være Norsk-Samisk.)  …1784

Samisk-Finsk …………………………………………………………….……………..………..388

Samisk-Blandet…………………………………………………………………………………..771

Finsk-blandet…………………………………………………….…………….………………..709

Finsk-Norsk……………………………………………………………………………….………1000

Samisk-Norsk………………………………………..……………………..……..…….……….746

Blandet-Norsk……………………………………….……………………..………………….1283

Finsk-Samisk……………………………………………………………….………..…..……….701

Blandet-Samisk………………………………………………………..…………………………907

Blandet-Finsk……………………………………………………………………….……..……..548

 Kilde: «Folkemengdens bevegelse 1735-2014» s.238. (Boka er utgitt 2014 og skrevet av SSB.)

(Jeg har ikke funnet lignende tall for det samme for Troms fylke.)

Antallet samer bosatt i Finnmark som var gift med en ikke-same var altså i 1875 på 4529 personer.

Antall «rene» samer bosatt i Finnmark var i 1875 på 7008 personer.

Prosentandel samer som var gift med en ikke-same i 1875 i Finnmark var: (4529 :7008) x 100% = 64,6% %.

Allerede i 1875 var altså samgifte mellom samer og ikke-samer svært utbredt. Det relativt store omfanget i giftemål mellom samer, kvener og nordmenn førte også til en kulturblanding, både i Troms og i Finnmark.  Befolkningen har som nevnt blandet blod og kultur i århundrer. Dette bærer både folket og kulturen i dette området preg av også i dag. Dette uansett om den enkelte person sitt kulturuttrykk, blir sett på som og oppfattet som norsk, kvensk/finsk eller samisk og uansett hva den enkelte selv oppfatter seg som.

I heftet som ble utgitt i etterkant av folketellingen som ble gjort i 1930, kan en blant annet lese dette: «Som før nevnt volder blandingsbefolkningen store ulemper ved bearbeidelsen av folketellingsmaterialet for samer og kvener; for 1891, 1900 og 1910 er da også opgavene over blandingsbefolkningen meget unøiaktige. For 1875,1920 og 1930 lar det sig gjøre å sammenligne de blandede i første ledd.»

En kan også lese at: «For riket i det hele viser antallet av blandede i første generasjon nedgang både for sam- og kvenblandede siden 1920. Samtidig er, som vi før pekte på, antallet av rene samer og kvener gått tilbake, mens antallet av personer blandet i 2nen generasjon er steget sterkt. Ser vi på Troms og Finnmark hver for sig, viser det sig en karakteristisk forskjell på disse to fylker. For Troms er det nedgang fra 1920 for norsk-samene og sam-kvenene, mens det er en liten stigning for norsk-kvener. Finnmark derimot viser en påtagelig stigning for norsk-samene og en liten nedgang for norsk-kvenene i siste ti-år, mens antallet av sam-kvenene er det samme. Av de forskjellige blandingstyper er i tidsrummet 1875-1930 norsk-samene steget sterkest, nemlig fra 1762 til 5016. Norsk-kvenene er steget fra 2610 til 4589 og sam-kvenene fra 1089 til 2542. Statistikken har forøvrig alltid vist at samene i langt sterkere grad enn kvenene inngår blandede ekteskap. Den overveiende del av samene og kvenene hører hjemme i bygdene i de to nordligste fylker Troms og Finnmark.»

Ifølge folketellingen for 1930 var fordelingen av norske, samer, kvener og blandete i Finnmark slik.

Merknad: Antallet «blandete» er i 1930 større eller adskillig større enn antallet «rene» samer eller «rene» kvener som var bosatt i fylket, m.a.o. en effekt av utstrakt samgifte over språkgrensene.

I Troms bodde det 3486 «blandete» av delvis samisk avstamming i 1930. Det utgjorde 43% i forhold til antallet rene samer i Troms.

Denne prosessen med giftemål over språkgrensene fortsatte og ble forsterket etter 1930. Antallet «blandete» fortsatte derfor å øke. I tillegg økte antallet norsktalende både relativt og absolutt i Troms og i Finnmark i denne perioden.

Den gjennomgripende fornorskningen skjer først i Troms. Dette med unntak av noen småsteder i fylket.

De siste områdene hvor det er en overgang til norsk er i Indre-Finnmark, men den er bare delvis. I disse områdene snakkes det fortsatt i stor grad samisk.

Det er opplagt at den omfattende giftemålsaktiviteten over språkgrensene og etnisitetsgrensene (som har fortsatt fram til i dag), var en sterkt medvirkende årsak til at befolkningen, i stadig større grad, gikk over til å snakke norsk. Dette fordi at de norske var i stort overtall i de fleste områdene i Troms og i Finnmark; særlig i Troms.

Fornorskningen skyter fart etter krigen

Etter krigen skyter overgangen fra samisk til norsk stor fart i storparten av Troms og Finnmark. Overgangen til norsk språk er så stor og skjer så raskt at den kan omtales som resolutt og monolittisk.  Nesten ingen i den oppvoksende etterkrigsgenerasjonen i storparten av Troms og i tillegg, i hvert fall i kyst- og fjordstrøkene i Vest-Finnmark, lærte å snakke samisk. Dette skjedde fordi at foreldre og besteforeldre til etterkrigsgenerasjonen i området, som kunne snakke samisk, sluttet å snakke samisk til sine barn og barnebarn. 

Jeg er født rett etter krigen og vokst opp i Loppa kommune. Jeg vet ikke av en eneste i min aldersgruppe i denne kommunen som lærte å snakke samisk. Dette har ført til at nå er det samiske språket helt borte hos den fastboende befolkningen i Loppa kommune. De som kunne ha lært deler av etterkrigsgenerasjonen i kommunen å snakke samisk er nå borte.

Hva som var den psykologiske beveggrunnen til dette resolutte valget er det ikke blitt forsket på. Jeg for min del tror at tvangsevakueringen i 1944 av befolkningen i Nord-Troms og Finnmark, var en sterkt medvirkende årsak til dette valget.  Særlig når mora og bestemora, som ikke kunne norsk eller kunne norsk dårlig, kom til norsktalende områder lenger sør i Norge, så ble nok opplevelsen av å ikke kunne snakke norsk eller snakke dårlig norsk, opplevd som nedverdigende. De opplevde nok dette som en skam. Den naturlige slutningen som ble trukket, var nok at slike opplevelser skulle deres barn og barnebarn slippe å oppleve. Og i tillegg ble nok også den slutningen trukket at samisk hadde man ikke bruk for i fremtiden.

Sannhets- og forsoningskommisjonen er litt inne på hvordan tvangsevakueringen virket inn på fornorskningsprosessen; altså på overgangen fra samisk til norsk tale etter krigen. I rapporten kan en lese at «Evakueringsspråket var norsk, både tale- og skriftspråket. For kvener og samer som i liten eller ingen grad behersket norsk muntlig og/eller skriftlig, var det ekstra utfordrende å komme sørover til norskspråklige områder.  For samisk- og kvensktalende som allerede hadde noe kunnskap i norsk, førte evakueringen til at den norske språkpåvirkningen økte. Særlig barna lærte og tok til seg norsk språk. For noen ble tvangsevakueringen et språkskille, de fortsatte å bruke norsk som dagligspråk også etter at de kom hjem. Andre beholdt kvensk og samisk som førstespråk. Mønsteret var ofte at de som reiste tilbake til bygder der få var blitt tvangsevakuert, som i Øst-Finnmark, i større grad holdt fast ved morsmålet. Mens de som reiste tilbake til bygder der de fleste hadde vært tvangsevakuert, som Vest-Finnmark og Nord-Troms, i større grad la om til norsk som dagligspråk også etter krigen. Tvangsevakueringen førte til økte ferdigheter i norsk for noen, og for andre en språklig fornorsking.»  (s.275)

Det er her på sin plass å bemerke at en av de aller største forsømmelsene til den samfunnsfaglige delen ved UiT, er at de unnlot å gjennomføre en større spørreundersøkelse blant den befolkningen i Troms og i Finnmark som kunne snakke samisk, om hvorfor de unnlot å lære sine barn og barnebarn å snakke samisk. Hvordan begrunnet de sine avgjørelser overfor seg selv og andre?

Hadde en slik større undersøkelse blitt gjennomført, hadde vi i dag hatt et godt empirisk materiale som fortalte oss om hva som var de psykologiske beveggrunnene til at de gjorde det valget som de gjorde. Nå er de som kunne ha blitt utspurt borte og kan ikke spørres.  Ved denne forsømmelsen er derfor forklaringen til at etterkrigsgenerasjonen ikke lærte å snakke samisk i dette området, overlatt til spekulasjoner og vulgærpropagandaen.

Moderniseringen av Norge har bidratt til fornorskningen av samene

Også moderniseringen av Norge i etterkrigstiden bidro i betydelig grad til fornorskningen av samene. Dette har også samfunnsforskere sett på og kommentert.

Et eksempel på dette finner en i boka «Sametinget. Institusjonalisering av en ny Samepolitikk» (2018). Den er skrevet i felleskap av Per Selle og Torvald Falch. Per Selle er professor ved UiB og UiT. Han har en omfattende faglig produksjon innen det samiske- og samepolitiske feltet og har hatt utredningsoppgaver for Sametinget. Torvald Falch er seniorrådgiver på Sametinget og har vært rådgiver for/på Sametinget siden 1994. 

Der skriver forfatterne at «Den integrerende kraften til en moderne skole og et moderne helsevesen i kombinasjon med de store endringene i kommunikasjon kan knapt overvurderes. Mye av fornorskningen er derfor et resultat av slike store samfunnsendringer som ikke hadde som målsetting å svekke det samiske, men som likevel gjorde det, særlig i kystområdene. Slike uindenterte konsekvenser av modernisering, som nesten alltid er viktig i politikk og samfunnsliv, var gjerne vel så viktig som den indenterte fornorskningspolitikken med vekt på skolesystemet.» (s.50)

Det er vel ingen i dag som mener noe annet enn at forutsetningen for å kunne gjennomføre en fungerende skoleundervisning av barn, må være at undervisningen skjer på et språk som barnet forstår. Dersom så ikke er tilfelle må derfor barnet lære seg det språket som undervisningen skal foregå i før en undervisning begynner. Det er særlig derfor det legges så stor vekt på at barna til våre nye landsmenn – og kvinner skal være i barnehage for å lære seg norsk før de begynner på barneskolen.

Kritikken av den måten undervisningen av samisktalende barn ble gjennomført på i store deler av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet er derfor berettiget.

Det er lett å kritisere statsmakta for alle de pedagogiske dumhetene som ble gjort innen skolepolitikken i perioden fra slutten av 1700-tallet og fram til 1960 tallet. Det som jeg særlig sikter til her er den måten undervisningen av de samisktalende og finsk/kvensktalende barna ble gjennomført på. At det for eksempel er nærmest umulig å gjennomføre en undervisning i en situasjon hvor lærer og elev ikke forstå hverandres språk, burde være opplagt og en selvfølge. At denne i dag opplagte forståelsen, manglet i stor grad er grundig beskrevet. Men også på det regionale- og lokale plan manglet en slik forståelse i betydelig eller stor grad. 

Et eksempel på dette gis i boka «Internatliv» (2022) som er skrevet av Ingjerd Tjelle.

Hun forteller om Oslo-jenta Inger Johanne Seierstad som kom til Kautokeino skoleinternat som erstatningslærer i 1953. Da som 21-åring. Hun kunne ikke samisk da hun kom til Kautokeino. 

I et intervju med henne i 2020 sa hun dette: «Man må jo være mindre intelligent for ikke å skjønne at man må lære seg samisk for å kunne undervise barna. Vi maste på skoleledelsen om at vi måtte få kurs ettersom det jo sto i stillingsannonsen at vi var forpliktet til å ta samiskkurs. Da fikk vi beskjed om at det var kun HVIS det ble arrangert kurs at vi var forpliktet til å delta.» (s. 285)

Det var tydeligvis ikke bare hos den sentrale statsmakta at det manglet en forståelse for nødvendigheten av at minst en av partene i relasjonen lærer – elev forstår den andres språk om en skal kunne gjennomføre en meningsfull undervisning.

Oppsummering

På tross av at det på slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall bodde adskillig flere samisktalende i Troms enn i Indre-Finnmark så er det i Troms at det samiske språket forsvinner først. Årsaken til dette er at det er i dette området de norsktalende er i størst overtall.

I de indre områdene av Finnmark holder det samiske språket fortsatt stand, den dag i dag.  Årsakene til dette er at i dette området har det helt inn til mot vår tid, flyttet inn relativt få norsktalende. I tillegg var en stor andel av de samisktalende reindriftsamer som oppholdt seg rundt omkring på vidda med sine familier. De hadde derfor enda mindre kontakt med de norsktalende enn de fastboende samene.  Disse reindriftssamene hadde i tillegg liten kontakt med de norsktalende også i sommerhalvåret.

Skolepolitikken var stort sett den samme i Indre Finnmark som ellers i Troms og i Finnmark. Det ble bygget skoleinternater også der.  Reindriftssamene så ikke på skoleinternatene som noen trussel mot det samiske språket og mot deres kultur. Den slutningen kan en trekke ut fra det forholdet at Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) på et møte i 1952 krevde at det måtte bygges internater også for reindriftsamene sine barn.

Fornorskningen skjer som nevnt først i Troms, med unntak av noen småsteder i fylket. De siste områdene hvor det er en overgang til norsk er i Indre-Finnmark, men den er bare delvis og i liten grad. I disse områdene snakkes det fortsatt i stor grad samisk.

Det var en stor forskjell i utviklingen.

Årsaken til den språklige fornorskningsprosessen – overgangen fra samisk tale til norsk tale – kan listes opp på denne måten (i uprioritert rekkefølge).

1. Påvirkning fra de norsktalende som etterhvert ble i dominerende overtall. Dess større overtall, desto sterkere påvirkning.

2.Blandingsekteskap.

3.Skolepolitikken/fornorskningspolitikken.

4.Integreringen av de samisktalende gjennom moderne skolevesen, helsevesen og utbygging av kommunikasjonene, særlig etter 1950.

Konklusjon

Min konklusjon er at det er blitt og blir lagt alt for stor vekt på fornorskningspolitikken/skolepolitikken som forklaring til at det samiske språket har forsvunnet i mesteparten av Troms og Finnmark og i det øvrige Norge.

Summen av språkpåvirkningene fra de norsktalende som de samisktalende til daglig omgikk og omgås med, det stadig økende antallet blandingsekteskaper og moderniseringen i Norge, særlig etter 1945 og behovet for å mestre majoritetsspråket, betydde nok adskillig mer.