Stortinget gir den 14. juni 2018 sin egen oppnevnte uavhengige kommisjon, Sannhets- og forsoningskommisjonen, en bestilling på tilltak for «fortsatt forsoning» samt tilltak for «større likeverd» mellom majoritetsbefolkningen og minoritetesbefolkningen.

Har kommisjonen lykkes? I forhold til bestllingen, nei. La meg forklare:

Det startet med forslag om «en Samisk sannhetskommisjon» med tanke om å skape «forsoning mellom urfolk og storsamfunn»; et forslag fra Sametingsrådet og Samisk kirkeråd.

I en pressemelding fra Den Norske Kirke 15. juni 2016 forklarer generalsekretæren i kirkerådet: «(..) Å bryte ettervirkningene av historisk kolonisering og undertrykking krever konkrete tiltak». Han etterlyser en samtale om «prinsippet om samisk selvbestemmelse.»
I strategiplan 2019 til Samisk kirkeråd opplyses det at «Det er viktig å delta i prosesser som kan styrke arbeidet med samisk kirkeliv i et urfolksperspekiv».

Etter øredøvende taushet i 21 måneder fra kommisjonen ble oppnevnt, bryter kommisjonsleder Dagfinn Høybråten lydmuren i en kronikk i Nordnorsk Debatt den 9. mai 2020. Han problematiserer Stortingets bestilling: «Et granskingsarbeid i urfolks- og minoritetssamfunn krever dessuten en særlig bevissthet om maktforhold og hvordan de kan virke inn også på forhold under selve granskingen».

Har kommisjonsleder Høybråten kommet til at det Stortingets bestilling går ut på, er å granske urett begått mot urfolk og tre nasjonale minoriteter, og ikke som vedtatt av Stortinget, – urett begått mot «samer, kvener, norsk-finner og skogfinner»? Har Høybråten gitt seg selv et mandat?

Å avvikle folkegruppenes forskjellige status som et mulig tiltak til forsoning, ligger det altså i utgangspunktet ikke an til. Innbyggerne rangeres. Verselinjen i Norges nasjonalsalme «Lat folket som brødr saman bu, som kristne kan seg søma» er glemt. Gjelder ikke budskapet i Norges nasjonalsalme så langt nord, som på Nordkalotten?

«Særlig bevissthet om maktforhold»? Nettopp! Kommisjonen burde bidra til at dagens skjeve makforhold bringes til opphør? Det er ikke mening skapt at fremtidige generasjoner må betale for urett som andre langt tilbake i tid, har eller kan ha begått.

Sitter det fortsatt i veggene? Som minister i Bondevik II-regjeringen var Høybråten med på å innføre en permanent etnisk slagside i norsk politikk. I stillingen som generalsekretær i Nordisk ministerråd var han opptatt av «urfolks rettigheter» og deres «rett til selvbestemmelse og utvikling» (Nordic Co-opera’on 21. januar 2014).

Saksbehandlingen før Stortinget oppnevnte kommisjonen, var også spesiell.

Saksbehandlingen startet med et brev fra KK-komiteens leder Martin Kolberg (Ap) til sametingsråd Inger Eline Eriksen: «Komiteen har vedtatt å holde en åpen høring 15. mai 2017 og ber på denne bakgrunn Sametinget om å orientere relevante miljøer». Norsk-finske og kvenske organisasjoner hørte ingenting fra Kolberg om høringen. På høringen stilte 48 personer fra samiske miljøer, 4 talspersoner fra kvenske/norsk-finske miljøer.

I innkallingen til første innspillmøte den 15. desember 2017, står det i presidentskapets mandatutkast at kommisjonen «i utforming av forslag til tiltak» forventes «å forholde seg til nylig utførte utredninger og arbeider på feltet som samerettsutvalgets NOU 2007:13 «Den nye sameretten». Presidentskapet (fire av seks medlemmer står bak forslaget om å skrive samene som ett folk, Norges urfolk, inn i grunnloven) la altså inn klare etnopolitiske føringer i mandatet. I revidert mandatutkast som ble lagt frem på innspillmøte 24. mai 2018, omtales «samenes posisjon som urfolk og kvenenes/norsk-finnenes stilling som nasjonal minoritet».

Etter innsigelser fra ikke-samiske organisasjoner ble hverken «NOU 2007:13, «urfolk» eller «det samiske folk» skrevet inn i mandatet. Men som man ser av kommisjonens rapport, skriver kommisjonen disse formuleringene inn som premiss for sine forslag.

På innspillmøtet den 24. mai vakte presidentskapets brev av 6. mars 2018 hoderysting. I brevet orienterer presidentskapet om at det den 27. februar ble avholdt et møte mellom presidentskapet og Sametingsrådet om mandatet og kommisjonenes sammensetning. Dette møtet, utenom fastlagt møteplan, er et nedslående eksempel på at praksisen med forskjells- behandling av samer og de andre nasjonale minoriteter, er dypt inngrodd. I Stortinget prioriteres «det samiske» og her forveksles dessuten Sametingsrådet med Sametinget og omvendt.

Maktens arroganse utspilte seg under selve innspillmøte 24. mai. Det ble da opplyst at Sametinget er blitt tildelt en ekstra pott penger for å finansiere arbeidet med å forberede «det samiske samfunnet» på det forestående arbeidet til kommisjonen.

Den 1. juni la kommisjonen frem rapporten med konkrete tiltak for «fortsatt forsoning» og «større likeverd». Da skulle Høybråten, ifølge VG, «slippe en samisk bombe». (..) Norge bør ta ordentlig oppgjør om fornorskningen». Dreier dette seg om en forsinket hevn på fortiden og dermed tilrettelegging for videre etnopolitisk makterobring. Uten å være klar over det?

Det store bildet av tilltak: Til tross for gode intensjoner med språk- og kulturtiltak, så vil nasjonale minoriteters politiske handicap i forhold til samene (benevnt som urfolk av kommisjonen), i praksis øke kraftig. Kommisjonen foreslår satsing på oppfølging av NOU 2016: 18 «Hjertespråket». Stortinget behandlet «Hjertespråket» i møte den 30. mai 2023 (!); – under sak «endring av samelovens språkregler.» https://www.stor’nget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Vedtak/Beslutninger/Lovvedtak/2022-2023/vedtak-202223-074/

Stortingsflertallet påviser ikke et reelt behov, men anbefaler likevel samiske språks inntogsmarsj i rådhus, fylkeshus og alle offentligheter hvor sameloven, og konsultasjons- ordningen slår inn. Kostbart merbyråkrati blir det og også mye ikke-bærekraftig styr.

Kommisjonen fremmer andre forslag under overskriften «Forebygging av konflikter». «Gjennom mange tiår har reindriftsarealene gradvis blitt redusert», feilinformerer kommisjonen, og foreslår «en samlet gjennomgang av reindriftens arealsituasjon» (og) «kulturbærende rolle, (..)» Hva med situasjonen til andre næringer og behovet for å ruste

opp landets infrastruktur og å skape lønnsomme arbeidsplasser og bolyst i nord.

Kommisjonen «oppfordrer ‘l kartlegging av eiendoms- og bruksrettigheter i områdene utenfor Finnmárku/Finnmark/ Finmarkku i tråd med folkeretten (også) retten til reinbeite

utenfor dagens reinbeitedistrikt og nasjonale minoriteters bruksrettigheter etter hevd og alderstids bruk.» Det vises til NOU 2007: 13 «Den nye sameretten» (gjelder land og vannrettigheter syd for Finnmark og konsultasjoner med Sametinget og «samiske interesser») og til NOU 2008: 5 «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark».

Uklart hva kommisjonen oppfordrer til. NOU 2008:5 påviser ikke noen spesiell samisk sedvane i fiskeriene, eller at det finnes en spesifikk, levende sjøsamisk kultur og sjøsamisk fiske. Så det kan ikke dreie seg om kartlegging av rettigheter til fiskerier som ikke eksisterer.

Er det doktrinen territoriet til to folk og deling av utbytte av mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen kommisjonen har i tankene? I NOU 2007:13 viser samerettsutvalget til i alt 31 forvaltningslover som innfører konsultasjonsplikt og hvor Sametinget er den ene part i konsultasjoner mot alle forvaltningsorganer på alle nivå (NOU 2007:13 Bind B sidene 961 og 962),

En av disse lover er «Lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforsking og undersøkelser etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster».

NSR legger ikke skjul på sin agenda: «Vi jobber for rettslig anerkjennelse av samenes eiendoms- og bruksrettigheter til land, vann og naturressurser». Særlig for NSR er kommisjonens rapport derfor en kjærkommen drahjelp til ledelsens arbeide med å gjennomføre NSRs valgprogram 2021-2025 (nsr.no).

Med konsultasjonsplikten (les Avtaleprosedyrene), doktrinene «Norge er tuftet på territoriet til to folk, nordmenn og samer» (Jagland-regjeringen 1997) og «Sametinget har en helt spesiell oppgave: Sametinget representerer ettfolk – samene – Norges urfolk» (Solberg- regjeringen 2017), umyndiggjør myndighetene seg selv. NSR kan fortsette sin etnopolitiske reise i retning av et institusjonalisert Sápmi.

Konsultasjonsordningen (2005/2006) og doktrinene er utviklet i samråd og forståelse med sentrale samelandideologer som nu har blikket stivt rettet mot «Nasjonaljubileet i 2030 – NORGE I TUSEN ÅR!» I god tid før nasjonaljubileet gjelder det å få på plass en politisk- administrativ struktur for konstruksjonen territoriet til to folk; – etter hvert et grenseoverskridende etnokratisk parallellsamfunn med samene i Norge, Sverige, Finland og Russland som et felles folk i nasjonen Sápmi.

Parallellsamfunnet er underveis med drahjelp fra dagens ledende rikspolitikere; – urfolk inn i Grunnloven den 15. mai og endringer i sameloven den 30. mai i år. Og fra gårdagens ledende rikspolitikere: «Vi tror på Sápmi» programfester Høyre; – presentert som «nytenkning i samepolitikken». I kapittelet «Sápmi inn i fremtiden» forklarer partiledelsen nytenkningen slik: «(..) Høyre tok initiativ til ratifisering av ILO-konvensjonen og konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og sentrale myndigheter. (..) Høyre støtter reindriftens særstilling i Norge (og vil) Bidra til at reindriften får selvråderett i tråd med gjeldende lovverk.»

Rikspolitikere har bundet seg til NSR-pålen i Sametinget. Nordenfjells bør man derfor være forberedt på at det fremover blir enda mer av det samme; – svekket grunnlag for forsoning, blant annet som følge av nedgradering av prinsippet om likhet for loven.

Kommisjonens medlemmer og sekretariatet

Forskere, fagfolk med UiT-bakgrunn får som kjernt, stor plass i kommisjonen.

uit.no/kommisjonen/medlemmer

Kommisjonssekretariatet uit.no/kommisjonen/sekretariatet ble lagt til UiT, opprinnelig i tre stillinger:


Sekretariatsleder er Liss Ellen Ramstad. Hun har master i rettssosiologi og har siden 2007 vært seniorrådgiver i Sametinget i avdelingen for rettigheter og internasjonale saker. I 2015- 2016 var hun ansatt i Kommunal- og moderniseringsdepartementet som utvalgssekretær for «Samisk språkutvalg» som avga NOU 2016:18 Hjertespråket

Utreder Cathrine Baglo har hovedfag i arkeologi og disputerte i 2011 på en doktoravhandling om såkalte levende etnografiske utstillinger av samer i Europa og Amerika. Fra 2001-2002 var hun prosjektleder for forvaltningsplan for Skoltebyen i Neiden på oppdrag fra Sametinget. Hun har siden dette vært tilknyttet Universitetsmuseet i Tromsø (UiT) i ulike stillinger, og har hatt flere forskningsprosjekter om samisk identitet og kultur.

Inger Ellen Utsi er ansatt som seniorrådgiver i sekretariatet. Hun har økonomi- og journalistutdanning, har medvirket i flere filmer som skuespiller og arbeidet som kommunikasjonsrådgiver ved UiT, kontorsted Alta. Utsi stilte til valg til Sametinget for Norske Samers Riksforbund (NSR) i nordre valgkrets. Hun ble ikke stemt inn direkte, men overtok i form av vararepresentant for Silje Karine Muotka, da Muotka ble valgt inn i Sametingsrådet. Hun satt på Sametinget i en periode.

Etter kritikk om manglende kvensk, norskfinsk og skogfinsk kompetanse i sekretariatet, ansatte Dagfinn Høybråten Ann-Kaisa Räisänen i halv stilling. I en pressemelding fra UiT heter det: «Räisänen jobber som faglig ansvarlig ved Kvensk Institutt i Børselv. Hun er i ferd med å avslutte sin doktorgrad om kvensk språk ved Universitetet i Oulu (..) Tiltredelsen skjer i midten av august 2019».

Det har i granskningsperioden vært utskiftinger og nyrekruttering til sekretariatet.