«Men orker Nord-Norge å ta et oppgjør med sitt sterke samehat?»
«Forsoning i fare».
I en tidligere kommentar i Aftenposten reiser Harald Stanghelle spørsmålet «Men orker Nord-Norge å ta et oppgjør med sitt sterke samehat». Jeg leste hans kommentar i Aftenposten den 17. januar til filmen «La elva leve» og til Alta-aksjonen og stilte meg spørsmålet: «Har det noen hensikt for Nord Norge å ta et oppgjør med Harald Stanghelles følelsesladede boltring på siden av virkeligheten»?
Det er vel sannsynligvis ikke til noen nytte å kommentere «Forsoning i fare» som er overskriften på innlegget hans den 17.ds. Jeg skriver derfor for ettertiden, for å si det slik.
Det bor samlet sett flere tusen personer i byer som i Oslo, Bergen, Trondheim, Bodø, Tromsø og Alta, registrert i Sametingets valgmanntall. Hvorfor skal disse, og etter hvert deres barn og så barnebarn, ha særrettigheter utover de rettigheter og plikter som Norges øvrige befolkning har? Begrunnelsene for at det skal være slik, er ikke troverdig og heller ikke bærekraftig.
Som fast bidragsyter i Aftenposten, bør Stanghelle redegjøre for hvorfor han hevder at krav, om at FN’s bestemmelser om menneskerettigheter skal gjelde likt for alle i Norge, er hatefulle?
Diskrimineringsloven («Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.») ble fremmet av kommunal- og regionalminister Erna Solberg i Bondevik II-regjeringen: Det er viktig at norsk rett etablerer «et vern mot etnisk diskriminering som er minst like godt som det EU-landene har». Det er gode grunner for samtidig å inkorporere FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK) i norsk rett, argumenteres det videre for i lovforslaget: «Inkorporering av konvensjonen er et tydelig signal om at Norge tar konvensjonsforpliktelsene på alvor».
Ikke helt på alvor, viser det seg. For hvorfor skal likeverdet, bærebjelken i demokratiet, vern mot etnisk diskriminering, ikke gjelde nordenfjells?
Samelandsideologene dyktighet i å tåkelegge den indre sammenhengen i sitt løpende politiske arbeide, gjør at min kommentar til Harald Stanghelles skriverier nødvendigvis må bli lang.
Sametingets valgmanntall og næringspolitisk interessekamp
Nedenfor kommenterer jeg det Stanghelle skriver under overskriften «Forsoning i fare» (..) i en tid da samene igjen overkjøres og konfliktnivået igjen bygger seg opp». Velmenende skriverier, men hvis innhold nærmest kan forveksles med en søknad om æresmedlemskap i det etnonasjonale Norske Samers Riksforbund (NSR). Og i alle fall ikke som bidrag til forsoning.
La meg forklare. Først om «samene som overkjøres». Ordet same er som kjent, definert i sameloven (§ 2-6). Denne snodige og som konsekvens, diskriminerende særlovsbestemmelse, innebærer at det i Sametingets valgmanntall er voksende flertall som lever som Stanghelle og aktivisten Ellen Marie Hætta Isaksen, langt unna «samisk levemåte», hva nu det er i våre dager, men som Stanghelle beskrivende heier på. (Odd Mathis Hætta, tidligere NSR-leder forlot NSR på 90-tallet) skriver i sin bok «Samer og samiske forhold i navn og tall», utgitt i 2017, om endringen av sameloven i 1997: Lovendring som førte til at kultur og språk ikke lenger er bærebjelken i samemanntallet». De konstruerte samer utgjør et klart flertallet av de som er innmeldt i samemanntallet. Les mer om dette i hans bok.
Sametingets valgmanntall fylles nu opp av by- og storbysamer og i økende omfang av unge voksne i kraft av den politisk konstruerte identitet, «urfolk». I tillegg til at disse har alle rettigheter som norske statsborgere, nyter de godt av tilleggsrettigheter definert i 15-talls lover som skiller på etnisitet og avstamning; – med andre ord systemisk forskjellsbehandling av innbyggerne i Norge, altså institusjonalisert diskriminering over en lav sko. I strid med Diskrimineringsloven, FNs rasediskrimineringskonvensjon osv. Samene overkjøres således ikke, men Stanghelle har jo rett i at «konfliktnivået på ny bygger seg opp». På grunn av at andre overkjøres av lovgivning og avstamningspolitiske ordninger.
Og videre. Skriverier som «den samiske minoritetens eksistensgrunnlag» gjenspeiler ikke virkeligheten og er noe tull. Det, dét i dag dreier seg om, er en næringspolitisk interessekamp mellom samiske reineiere på den ene siden, og på den annen side storsamfunnets interesser og behov, herunder interessene til samer som ikke driver med rein og interessene til også andre nasjonale minoriteter.
Reineierne stiller ikke med handicap. I verktøykassen til reineierne finnes blant annet Reindriftsloven (en ættelov = moderne form for adelskap = et næringspolitisk privilegium), lovbestemmelser om alders tids bruk og sedvane, samt om ny veileder for reindrift i plan- og bygningsloven (ny i april 2021). Sammen med samtykkedialogverktøyet, konsultasjons-kapittelet i sameloven (ny fra 1. juli 2021), sikrer nevnte lovgivning forrang til samisk reindrift ved interessekonflikter; – på sett og vis en form for lovfestet overkjøring, for å si det slik, av majoritetsbefolkningen, nasjonale minoriteter som blant andre ikke-reindriftssamer, – flertallet..
Hele denne etnopolitiske pakken er forankret i Sametingets planverk 1998-2001om
forhandlinger: «Det vil være en sentral oppgave å innføre forhandlingsplikt mellom samene og norske myndigheter. (…) Denne plikten omfatter mer enn en ren konsultasjon, og må medføre gjensidige forpliktelser. (….) . Forhandlingsplikten må bygges opp til å gjelde alle saker som Sametinget selv finner nødvendig».
– Hopp!
– Hvor høyt?
Da jeg leste Stanghelles formulering om at «samene blir en tapende part i konflikter som underminerer et livsgrunnlag og en kultur» kom jeg til å tenke på følgende formulering i en leder i Ságat for 10 år siden; 30. november 2013: «(..) Sammenlignet med de fleste andre urfolk, lever samene i Norge et luksusliv, både materielt og med hensyn til menneskelige rettigheter. De store samiske kampsakenes tid er forbi, og samefolket i vårt land fremstår like livstrette som alle andre søkkrike og overmette nordmenn (..)».
Dette beskriver situasjonen til samene for 10 år siden. Siden da har avstanden til «samisk levemåte» blitt større og større.
Samisk reindrift – Norsk reindrift
Harald Stanghelle skriver om samisk reindrift og viser til Fosen-saken. Samelandsbevegelsen definerer all aktivitet blant de som i varierende grad er av samisk avstamning, som samisk kulturutøvelse. Riksmyndighetene ser det på samme måte. Reindrift er definert som samisk kulturutøvelse. Det foreligger ingen nektelse (iht artikkel 27 i FNs konvensjon om sosiale og politiske rettigheter) av kulturutøvelsen på Fosen. I Høyesterett var det spørsmålet om å dyrke sin egen kultur som ble behandlet. Da må det i den konkrete sak gjøres en avveining mellom, på den ene side en folkegruppes ønske om å drive med reindrift uten begrensninger, og på den annen side samfunnets rett og plikt til å sørge for at nødvendige behov i samfunnet blir dekket. Hva er Stanghelles løsninger for vindparken på Storheia og i Roan?
Man kan for øvrig orientere seg om det økonomiske resultatet av kulturutøvelsen samisk reindrift i de årlige reindriftsavtalene med staten. «Reindriftsavtalen 2021-2022», totalregnskapet 2020 samisk reindrift: Produksjonsbaserte inntekter 82 032 000, Statstilskudd 88 652 000, Erstatning rovdyr 97 572 000. I flg. melding fra Miljøverndirektoratet i 2019, har «samiske reineierne søkt erstatning for 69.000 reinsdyr som antas tatt av rovvilt i driftsåret 2017/2018.» De samfunnsmessige følgekostnader av kulturutøvelsen kommer i tillegg.
Totalregnskapet for 2021 viser Inntekt – samisk reindrift: kr 142 632 pr årsverk og kr 893 000 i inntekter pr årsverk for norsk reindrift. Statstilskudd + erstatninger for samisk reindrift viser kr 137,94 pr. kg produsert reinkjøtt.: For norsk reindrift kr 32,73 pr kg produsert reinkjøtt
En jobb for gravejournalister å finne ut av årsaken til den store forskjellen og hva myndighetene konkret vil gjøre for å følge opp §1 i Reindriftsloven: «For det samiske reinbeiteområdet skal loven legge til rette for en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift.»
Og i marsnummeret 2021 i Aftenpostens Innsikt. Reineier Are Smuk Figved sier til Innsikt: «Den økende etterspørselen har hatt stor effekt for reineierne. Mens de før var sterkt avhengige av direkte subsidier, er de blitt nesten helt uavhengige av støtte. Men rovdyr er fortsatt en utfordring.» Dette er som man vil se, positiv galt for å si det forsiktig.
Landbruks- og matdepartementet styrer politisk med reindriften. I LMD sitter reindriften på begge sider under forhandlinger.
Reindrift er ikke landbruk, men en utmarksnæring. Det burde falle naturlig å flytte denne næringen til Næringsdepartementet, der også fiskerinæringen ligger. Finansdepartementet bør inn som part under forhandlingene med Staten om reindriftsavtalen, med krav til lønnsomhet i reindriften.
Tillit og sannhet
Bare 8% av finnmarkingene, i en NORUT-undersøkelse offentliggjort i 2015, sier at de har «stor og svært stor tillit til institusjonen Sametinget». Som Stanghelle riktig skriver «Tilliten er tynnslitt» «og her ligger det et enormt ansvar på lederne for dagens norske storsamfunn». Samelandsideologene og reineierne har vel også et ansvar, blant annet et ansvar for ikke å skjule sannheten. Media har også et ansvar her, og bør ta det på alvor.
Og hvilket ansvar har Stanghelles sannhetsvitne, sametingspresident Silje Karine Muotka (NSR)? Jo, hun kan jo for det første også begynne med å fortelle sannheten f.eks om Stilla-aksjonen. Det lå ikke i NVEs planer at Masi skulle demmes ned. Et forslag om dette ble skrinlagt tidlig på 70-tallet. Reineierne mistet ikke reintråkk og reinen heller ikke beiteland som følge av vannkraftprosjektet. Reineierne fikk strøm, det ble bedre lys i husan, og samelandsbevegelsen ved NSR og Norske Reindriftssamer Landsforbund (NRL) fikk adgang til regjeringsapparatet både gjennom en bakdør og en sidedør. Denne muligheten har de vært flinke til å utnytte med sin særegne arbeidsform med list som kommunikasjonsstrategi.
Dernest bør Muotka, i anstendighetens navn, ikke forholde seg taus til spørsmål, stilt over en årrekke, om hvordan det kan ha seg at hun og tidligere sametingspresidenter som er etterkommere av innvandrere fra Finland på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, kan titulere seg som urfolk i Norge, og med henvisning til (les misbruk av) ILO-konvenjonen nr 169, gjeldende for innfødte stammefolk, ha krav på særrettigheter som selvstyre og selvbestemmelse. De titusener andre som er etterkommere av innvandrere fra Finland og Sverige ble norsk da de kom til Norge og må i dag greie seg med medbestemmelse.
Løftet om mindre makt og mindre penger ble til mer makt og mer penger
Det holder selvsagt med medbestemmelse. Forskjellsbehandling av medborgere på avstamnings- og etnisk grunnlag, svir.Og koster som alle vet, milliarder i overføringer til en voksende etnokratisk gjøkunge i det demokratiske redet, og til såkalte «samiske formål.» Slik skulle det ikke bli hvis Høyre kom til makteni 2013.
Til NRK Sápmi sa statsministerkandidat Erna Solberg 20. mai 2013 NEI til økt makt til Sametinget. Samtidig sa Solberg at hun ønsker å utvikle «Norges internasjonale forpliktelser overfor urfolk». To motstridende løfter! «Forpliktelsene overfor urfolk» trumfer fortsatt forpliktelsene overfor vanlige folk.
«Solberg vil ikke love mer penger til Sametingets oppgaver hvis Høyre kommer inn i regjeringskontorene etter høstens valg». Slik oppsummerte NRK Sápmi redaksjonelt samtalen med statsministerkandidaten i mai 2013. Det ble som kjent mye mer penger til Sametinget og samtidig økt makt og innflytelse til samelansbevegelsen under regjeringene Solberg.
Og betydelig mer penger til såkalt samisk forskning; – 143,1 mill fra Forskningsrådet i perioden 2014-2021 mot 66,6 mill i Stoltenberg-perioden 2006-2013. Og enda mer makt, innflytelse og penger vil bli sluset inn til Sametinget hvis Stortinget ratifiserer Nordisk samekonvensjon, endrer §108 i grunnloven som foreslått, og vedtar forslaget til minerallovutvalget – i tråd med regjeringens mandat (!) – om urfolksvederlag til reineierne og Sametinget.
Folkegrupper som i århundreder har levd i fredelig samarbeid, settes opp mot hverandre Det skapes konflikter mellom disse som ikke har vært der før. Det legges opp til en politikk som splitter, og som ingen rikspolitikere trenger å leve med.
Rikspolitikere valgt bort demokratiet for å komme til en forståelse med NSR. De synes ikke å bry seg om hva folket i nord, flertallet av sametingsvelgerne og ikke minst egne partifeller her, mener og ønsker. De hører ikke på det øret og vender det blinde øyet til.
Jakten på sannheten
Sannhets- og forsoningskommisjonen er også denne gangen tema i Harald Stanghelles kommentar. Det er riktig som han skriver at Stortinget har gitt kommisjonen i oppdrag å granske urett begått mot samer, kvener, norsk-finner og skogfinner. Sametingspresident Silje Karine Muotka (NSR) sa i sin nyttårstale at: «Stortinget har opprettet kommisjonen for å granske fornorskingspolitikken mot samer, kvener og skogfinner.» Merkelig at ingen av de fire andre medlemmene av sametingsrådet eller deres politiske rådgivere eller de mange sametingsdirektører eller noen av de 16 fast ansatte i Sametingets politiske sekretariat, oppdaget feilinformasjonen i utkastet til nyttårstalen.
Så henviser Stanghelle til kommisjonsleder Dagfinn Høybråten. Før kommisjonsarbeidet kom i gang skriver han på Nordnorsk Debatt: «Et granskingsarbeid i urfolks- og minoritetssamfunn krever dessuten en særlig bevissthet om maktforhold og hvordan de kan virke inn også på forhold under selve granskingen.» Hva mener Høybråten med dette å si? Har kommisjonslederen kommet til at det som Stortingets oppdrag egentlig går ut på, er å granske urett begått mot urfolk og tre nasjonale minoritetene?
Og er det slik å forstå at de særrettighetene som er tildelt en bestemt identitets- og tilhørighetsgruppering av norske statsborgere, som i varierende grad er av samisk avstamning, egentlig er rettigheter, og ikke særrettigheter? Vi får avvente kommisjonens tolking av Stortingets bestilling.
Høybråten var statssekretær i Bondevik II-regjeringen som fremmet og fikk vedtatt Finnmarksloven og konsultasjonsavtalen med Sametinget. I nordnorsk presse den 20. januar 2016, skriver han som generalsekretær i Nordisk Ministerråd, om «urfolks rettigheter» og retten til «selvbestemmelse og utvikling» for menneskene som er bosatt i Arktisk».
Sannhets- og forsoningskommisjonens leder omtaler samene som urfolk. Han tar dermed standpunkt i en pågående betent debatt. Talspersoner for kvenene/finnene hevder at de er like mye og like lite urfolk som samene, mens samiske talspersoner avviser dette synspunktet.
Vil kommisjonens arbeide med mandatets «fremtidsrettede perspektiv» ha som utgangspunkt at samene slik staten har definert same på, er Norges urbefolkning og en ILO-169 folkegruppe, og at dette således vil være premissgivende for kommisjonenes anbefalinger for forsoningstiltak, og for å få ryddet opp i uretten mot kvener/norskfinner? En slik tilnærming er helt uakseptabel. Uretten vil i så fall leve videre med konsekvenser av polarisering som følgeskade.
Kommisjonsrapporten vil vise i hvilken grad kommisjonen har gått inn i det historisk materiale som viser hvordan innbyggerne uansett etnisitet; – småbrukere, fiskere, folk i reindriften, bosatte i gris grente strøk over det ganske land, i arbeiderstrøk i byene, levde og ble behandlet av myndighetene på 1800-tallet og fram til 2. verdenskrig. Dersom kommisjonen ikke har gjort dette, ligger ønsket om å få til forsoning dårlig an.
Faghistoriker Trond Gabrielsens, Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier, UiO, dokumenterer på Finnmark Forlag: «Nordmennene ble like mye presset som samene. Det var ikke en etnisk kamp. Samene var ikke de eneste som ble presset. Det var en kamp der en overklasse kjempet for å undertrykke hele befolkningen, en kamp mellom stater og mellom kongedømmer om land og ressurser. Det dreide seg ikke om at nordmenn presset samer eller at det bare var «samer som ble presset». Hele befolkningen nordpå ble innordnet og underlagt den politiske kongemakten, den religiøse eliten og den økonomiske overklassen, ikke bare samene». (Trond Gabrielsen er registrert i Sametingets valgmanntall. Han spør «fortjener jeg da som «same», etter den måten staten har definert meg, større rettigheter til den umatrikulerte grunnen av land og vann enn andre?»).
Du skriver at 650 sannhetsvitner er hørt. Med bakgrunn i det som er lekket ut til media fra vitneutsagn om hvordan det var, må vi være forberedt på mange smertefulle fortellinger. Høybråten har i alle fall bebudet historier om «den samiske smerten».
Jeg vet ikke om det er innenfor mandatet, men med bakgrunn i mine kunnskaper om leve-forholdene i nord, vil det i jakten på den hele og fulle sannheten etter mitt syn, være relevant for kommisjonen å orientere seg nærmere om Ellisif Wessels liv i Sør-Varanger og hennes kamp for landets fattigste arbeiderklasse, for rettferdighet for de menneskene som hadde det minst.
Kommisjonsmedlemmene vil også ha utbytte av å kikke nærmere på innholdet i de årlige medisinalberetninger som landets leger fra og med 1803 ble pålagt å sende inn til myndighetene. Her finnes et vell av opplysninger som enestående kildemateriale på kommunenivå om befolkningens kamp for tilværelsen, om sunnhetstilstand og levevilkår. For alle som ønsker å orientere seg om hvordan utviklingen har skjedd også på det kulturelle og sosiale område, er beretningene av uvurderlig betydning.
I 1803 påla nemlig København alle offentlige leger i Norge å sende inn medisinalberetninger. I 1830 ble det gitt et nytt direktiv som nu omfattet alle leger i Norge. De skulle innberette langt flere forhold enn tidligere opplyses det om i Forordet til «Utdrag av medisinalberetninger fra Finnmark 1863 – 1929», – «Gode og dårlige tider – helsa følger svingningene» ved Anders Forsdahl.
Jeg sakser fra forordet om det som skulle innberettes: «hvilken innflytelse været hadde på sunnhetstilstanden, meteorologiske iakttagelser, fattigsykepleien, eventuelle badeinnretninger i distriktet, legale obduksjoner, legevitenskapelige, naturhistoriske, kjemiske og fysiske iakttagelser av interesse for legevitenskapen. Senere kom det flere pålegg, som utvidet innberetningsplikten til også å omfatte f.eks.: hygieniske, forhold generelt, boliger, næringsveier, næringsmidlenes beskaffenhet og mulige misbruk, sedelighetsforhold, alkoholmisbruk og forekomst av utøy.
Fra 1860 ble plikten til å gi slike medisinalberetninger pålagt helserådsordføreren, hvilket i praksis vil si distriktslegen.
I de årlige medisinalberetninger, har kommisjonen med tidsvitnes autoritet et enestående kildemateriale på kommunenivå på landsbasis om befolkningens kamp for tilværelsen, om sunnhetstilstand og levevilkår, om elendighet, sult, mobbing og trakassering som rammet småkårsfolk uten hensyn til etnisk tilhørighet.
Så var det virkningen av fornorskningspolitikken.
Forskningspolitikken får gjennomgå som et overgrep på foreldre og barn og ikke som en løsrivelse fra analfabetismen. Men hva ville Stanghelle i dag ha sagt dersom statlige myndigheter ikke hadde sørget for at samene og kvenene/finnene lærte å lese og skrive norsk? I dag er fornorskningspolitikk ikke ansett som et «knusende overgrep», men som forutsetning for integrering!
Skolepolitikken og her i særlig grad byggingen av internatene har fått hovedskylden for at storparten av etterkommerne av de samisktalende ikke lærte å snakke samisk. Til det er å si at den eneste forskjellen når det gjelder bygging av internater, var at i Nord-Troms og Finnmark ble det bygget statsinternater i tillegg til kommunalt bygde internater. Det ble bygget en rekke internater også utenom de områdene som det ble snakket samisk og/eller finsk/kvensk.
Det er nå det ene: Det andre er at skoleåret fram til 2.verdenskrig var fra 12 til 16 uker i året. Dette ble gjort på den måten at skolebarna var noen uker hjemme og noen uker på internat. I dag er skoleåret på 35 uker.
Det burde være opplagt at barna ikke sluttet å snakke samisk pga. at de var på internat i så kort tid. Når de kom hjem så snakket de vel samisk med sine foreldre og besteforeldre, om de valgte å snake samisk til sine barn og barnebarn.
Hovedårsaken til at etterkommere av samisk- og finsk/kvensk – talende ikke lærte seg språket til sine forfedre og formødre, var at disse sluttet å snakke samisk eller finsk/kvensk til sine etterkommere. Der hvor forfedrene og formødrene fortsatte å snakke samisk til sine etterkommere, slik som i Indre-Finnmark, snakkes det fortsatt samisk.
Anbefaler for øvrig boka: Internatliv. Den unike historien om skoleinternatene i Finnmark som er skrevet av Ingjerd Kjelle.
Samisk kirkeråd og samelandsideologene vil ha frem i lyset «ettervirkningene av historisk kolonisering og undertrykking» med konkrete tiltak. Jeg kan ikke tenke meg at Sannhets- og forsoningskommisjonen legger på bordet en rapport med polariserende tiltak. I så fall har kommisjonen ikke gjort den jobb som Stortinget påla kommisjonen.
«Dei («fornorskningslærerne», min bemerkning) trudde at fornorskning var til det beste for samar og kvenar. Det gjorde også alle dei foreldra som valde å gå over til å bruke norsk i staden for samisk eller kvensk som heimespråk. For mange var vegen om norsk vegen ut av fattigdom. Kven er vi som no på 2000-tallet feller moralske dommar over dei språk- og identitetsvala som lærarar og foreldre gjorde for to til tre, fire generasjonar sidan? Forseinka hemn på fortida er ein billeg idrett». (Professor Tove Bull, UiT i «Nordlys» 8. april 2016).
Stanghelle skriver videre at kommisjonslederen «har slått fast at norsk historie må skrives om». Det er Sametingsrådet (formodentlig i samråd og forståelse med Samerådet) i full sving med etter oppdrag fra Kunnskapsdepartementet (Jan Tore Sanner). Den 19. november 2019 meddelte Kunnskapsdepartementet: «Utdanningsdirektoratet og Sametinget har en åpen prosess når vi utvikler læreplaner og ønsker å involvere alle dere som er interessert i opplæringen. Sametinget har ansvaret for utvikling av fagene Samisk visuell kultur og Samisk historie og samfunn, valgfritt programfag på videregående». Med dette gir regjeringen i virkeligheten Samerådet i oppdrag å opplyse den oppvoksende slekt om nordnorsk historie; – om Nordkalottens historie. Med omskrivning av historien og ny lovgivning, blir samfunnsstrukturen endret.
Så skriver Stanghelle videre at «kommisjonen skal nemlig også foreslå tiltak som bidrar til videre forsoning». Ja, vel! Det vil måtte innebære at kommisjonen også må kikke nærmere på, og mene noe om, den innebygde uretten i den såkalte samepolitikken (avstamningspolitikken) i tiden etter at kommisjonen ble nedsatt.
Kommisjonen må videre drøfte om de snakker sant, de som hevder at statlige myndigheter begikk en urett mot den ikke-samiske del av befolkningen da ILO konvensjon 169 ble ratifisert og Finnmarksloven og konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen ble vedtatt. Sannheten er at disse avstamningsfunderte tiltakene er ekskluderende og splittende. Denne påstanden blir også sannhetskommisjonen utfordret til å mene noe om.
I en VG-kronikk hevder Dagfinn Høybråten at «vi fortsatt lever med konsekvenser av fornorskningen som bæres av stadig nye generasjoner». I hvor mange generasjoner mener Høybråten er passende for nordområdene å betale for urett andre i tidligere tider har eller kan ha begått? I Sametingets budsjett for 2023 har sametingsrådet avsatt penger til å følge opp kommisjonens anbefalinger!
Vi får avvente å se hvilke forsoningstiltak sannhetskommisjonen anbefaler. NSR og Samisk kirkeråd slo tidlig frempå med forslag om en samisk sannhetskommisjon. Tiden er moden for en fordypet samtale om behovet for forsoning mellom urfolk og storsamfunn, sier generalsekretær Tore Johnsen i pressemelding 15. juni 2016 fra Den Norske Kirke. Johnsen sier: «Å bryte ettervirkningene av historisk kolonisering og undertrykking krever konkrete tiltak, og kirkene har i lys av sin historiske rolle et ansvar for å bidra».
Vil NSR og Samisk kirkeråd, som aldri har lagt skjul på sitt politiserende engasjement med vekt på selvbestemmelse og selvstyre som politisk målsetting, få sine ønsker om en forsinket hevn på fortiden, oppfylt? Sannhets- og forsoningskommisjonen kommer med svaret.
Samelandsbevegelsens mål, arbeidsform og kommunikasjonsstrategier
Så siterer Stanghelle fra sametingspresidentens nyttårstale. «Vi kjemper for vår fremtid, fordi vår kultur og levemåte er knyttet til naturen og det naturen kan gi oss» Og hennes dramatiske konklusjon er, skriver Stanghelle: «Når selve naturen vakler, da vakler vi også som mennesker.»
Her overskrides grensen til jåleri. Alle, uansett etnisitet, har et forhold til naturen «og det naturen kan gi oss.» I Muotkas verden dreier kampen «for vår fremtid» i praksis seg om vern og avvikling, ikke utvikling. Bare spør kommunale myndigheter, bønder, gårdbrukere og andre i næringslivet, investorer, gründere, hytteeiere og andre friluftsfolk, og nasjonale minoriteter. Og vanlige folk og Nordkalottfolket på Sametinget!
Jeg leser Stanghelles refleksjoner i «Men orker Nord-Norge å ta et oppgjør med sitt sterke samehat» og i «Forsoning i fare» som en utfordring til bærebjelken i demokratiet, likeverdet. Et sitat fra finnmarking og stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo uttrykker mitt syn på hvordan jeg opplever det Stanghelle skriver: «En lovgiving basert på etniske skiller i befolkningen vil over tid ikke kunne være bærekraftig, og vil ikke la seg forsvare, uansett hvor gode intensjonene måtte være, fordi den i sitt vesen alltid vil være diskriminerende. Ingen urett lar seg forsvare bare ved at den speilvendes.»
I tidligere korrespondanse med Harald Stanghelle har jeg vist til samelandsbevegelsens arbeidsformer og kommunikasjonsstrategier som gjennom lovgiving trumfer ivaretagelse av demokratiske verdier som likeverd. Stanghelle viser til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP).
NSR og NRL er mest opptatt av artikkel 27 i konvensjonen. Artikkel 26 som handler om likhet for loven, nevnes ikke. Myndighetenes avstamningspolitikk samt deres politisk tilpassede tolking og bruk av artikkel 27, avskaffer i praksis artikkel 26 som lyder:
«Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe slikt grunnlag som rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling forøvrig.»
Det er aldri blitt vurdert eller drøftet om foreslåtte og/eller innførte samepolitisk, motiverte særrettigheter/forskjellsbehandling kan stridemot denne artikkelen i SP.
Tilslutningen til påstander om kulturutøvelse, setter prinsippet om likhet for loven til side. For en fisker som bor i samisk virkeområde, er fisket for samisk kulturutøvelse å regne og premieres med ekstrakvote. Yrkesbroder utenfor samisk virkeområde, på andre siden av fjorden, som gjør jobben sin som fisker, må avslutte når kvoten er fisket opp.
Sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) i nyttårstalen 1. januar 2018: «En same er sterk på sin egen måte. Andre vil kanskje ikke oppdage vår styrke fordi vi uttrykker den på en annen måte enn de. Vi har alltid forsøkt å kjempe med list.» (Keskitalo forveksler her samer med samelandsideologer).
Sametingsråd Runar Myrnes Balto (NSR), da NSR-leder i permisjon, forklarer i A-magasinet at «nordmenns syn på samer i dag er todelt. Dels er det en eksotisering basert på manglende kunnskap og forestillingene om et primitivt liv» dels av konflikter og hets «typisk der folk lever tettere på samisk samfunn». Hva er «samisk samfunn» i Oslo, Stanghelle?
Sametingsråd Myrnes Balto har helt rett, absolutt helt rett! Med manglende kunnskaper og forestillinger om historien og virkeligheten i nord, og villedet av NSRs kommunikasjons-strategi samt av det lovfestede samtykkedialogverktøyet Konsultasjonsavtalen, surfer samelandsbevegelsen usett inn i rikspolitiske beslutningsprosesser hvor det i lukket rom besluttes løsninger for andre som man neppe vil godta å leve med selv.
Kan det være håp i hengende snøre?
Kanskje. Politiske begivenheter i stortingsmiljøer kan tyde på at toppolitikere nu stiller seg spørsmålet om de gjennom årene er blitt villedet eller endog blitt lurt trill rundt av NSR og NRL:
Innleder grasrotrabalderet om Sametingets valgmanntall, de unisone protestene mot reineier-nes eget forslag til ny reindriftslov, og det faktum at regjeringen Støre-Vedum reserverer seg slik i ordlyden i «Melding St. nr, 16 (2021-2022) om samisk språk, kultur og samfunnsliv», en oppvåkning i rikspolitiske miljøer?: «Tiltak som er omtalt under Sametingets merknader og Sametingets mål, er uttrykk for ønsker og krav fra Sametingets side som regjeringen ikke nødvendigvis har tatt stilling til». Sånt er nytt av året. Nevnes må også erklæringen i Hurdalsplattformen: «Sikre at offentlighetsloven og prinsippet om meroffentlighet praktiseres i alle offentligheter». Det kan ikke bety annet enn endelig farvel til den udemokratiske og polariserende §19 i offentlighetsloven, fra 2005/06.
Hos NSRs bestevenn i politikken, i alle fall hittil, Høyre, kan en forsiktig oppvåkning være på gang. Høyres sametingsprogram «Vi tror på Sápmi», «Sápmi inn i fremtiden» beskriver i virkeligheten Høyres politikk i nordområdene. Nordområdeprogrammet for periodene 2013-2025 kunne en inntil nylig lese på partiets hjemmeside sammen med hele partiprogrammet.
Da nordområdemeldingen ble lagt frem, var den norske oversettelsen av partiets nordområdeprogram Mis lea jáhkku Sápmái (Vi tror på Sápmi) i en periode ute av hjemmesiden. Sist jeg var inne på hjemmesiden, fant jeg nordområdeprogrammet 2021-2025 under temaet «Samepolitisk utvalg»..
Tidligere nordområdeprogrammer er ikke å finne. Så nu lurer sikkert NSR-toppene på om Høyre-ledelsen har mistet troen på nasjonen Sápmi som den «røde tråden» i nordområdepolitikken? Hva med erklæringen fra valgkampen i 2017 om at «Naturen tilhører reindriftssamen; var den ikke alvorlig ment? Og gjelder heller ikke lenger programposten om at «Høyre vil mot 2030 bidra til å videreutvikle Sametingets virksomhet»? Har partiet også lagt på hylla forslaget om å utrede en konsultasjonsavtale mellom Sametinget og Stortinget? Blir det heller ingen hjelp og støtte å få til forslaget fra sametingsrådet om å etablere «Helse Sápmi», et statlig foretak, direkte underlagt Helse- og omsorgsdepartementet, som skal ledes av en administrerende direktør, ha et eget styre og et årlig budsjett? (Se Ságat)
Og hva med idéen om å etablere «Innovasjon Sápmi» som verktøy til finansiering av Samisk næringsliv, lansert under Arendalsuka; – blir det tema i konsultasjonsmøter og er det hjelp å få her?
I oktober 2016 vedtok NSR på sitt landsmøte i Alta å opprette «en samisk ambassade» i Oslo for å «styrke dialogen med sentrale myndigheter». Om NSR børster støvet av forslaget og fremmer det som såkalt konsultasjonssak, blir det mulig å få til gode løsninger? Sametingsideologene ser på forholdet mellom Sametinget og den norske stat som «et folk-til-folk-forhold», en «mellomfolkelig relasjon». Når representanter for sametingssystemet og regjeringsapparatet forhandler, er det altså representanter for to nasjoner som møtes til forhandlinger
At Høyre (forhåpentligvis) er i gang med å slette NSR-fotavtrykk i programmer og tankegodset til etnonasjonalistene i veggene, burde ikke komme som en overraskelse. Høyre falt ut av Sametinget ved valget i 2021 og mistet to stortingsrepresentanter i Nord Norge.
Økt politisk handlingsrom til samelandsbevegelsen likevel
Rikspolitikere har vedtatt lover på lover som sikrer samelandsbevegelsen økt politisk handlingsrom. Derfor trenger bevegelsen egentlig ikke rikspolitikerne, for å si det slik. Noe etnopolitiker, Sametingets tidligere visepresident, fagdirektør i NIM, nu rektor ved Samisk Høyskole og leder for FN-organ for «urfolks rettigheter» i Arktisk, Laila Susanne Vars, klargjør på denne måten i en kronikk Nordlys 8. februar 2012: «Spilles det ikke på lag med «urfolk» oppstår «mulighet for rettsprosesser, internasjonale klagebehandlinger, og økonomiske og etiske omkostninger».
Det passerte på Aps og Høyres hjemmebane kan indikere en viss oppvåkning og at man her nu tør ta risikoen med å komme på kant med samelandsideologer i og utenfor Sametinget og deres hjelperyttere i akademia og riksmedia. Men det er langt vei frem.
Jeg ser at Stanghelle er bekymretfor at man kanskje ikke får til forsoningsprosesser knyttet til det arbeidet som Sannhets- og forsoningskommisjonen holder på med. Til det vil jeg bemerke at det fra såkalt samepolitiske hold kommer gode bidrag til dette, når det fremmes krav om at utmarka i Karasjok kommune skal tilfalle samene.
NSR sin lokalavdeling i Karasjok leverte inn et slikt krav til Finnmarkskommisjonen. Det samme gjorde Karasjoklista som har to representanter i kommunestyret i Karasjok. Dette kravet er nå ført videre til Utmarksdomstolen for Finnmark av «Guttormgruppen». Dette er altså ikke et krav som er fremmet over bordet etter 4 halvlitere på puben i Karasjok, – og det var det. Dette kravet er nå i rettssystemet og Høyesterett vil nok måtte ta stilling til dette kravet. De mener alvor.
På NSR sin hjemmeside kan en lese at «Vi jobber for rettslig anerkjennelse av samenes eiendoms- og bruksrettigheter til land, vann og naturresurser.» https://nsr.no/var-politikk/rettigheter-og-miljo/
Er det på slike premisser at Sannhets og forsoningskommisjonen skal forsøke å oppnå forsoning? Hva mener Harald Stanghelle?
NSR er altså part i den pågående rettssaken i Karasjok. Folket i nord som leser Stanghelles kommentar i Aftenposten, vil nok oppleve kommentaren som drahjelp til NSR og Samerådets mål og strategier, sist fastslått i Samekonferansen i Gällivare i august i fjor, Váhtjer deklarationen 2022. Derfor avslutningsvis noen ord om
Samerådet med politisk innflytelse, makt og stålkontroll
Som man vil se av siste avsnitt i deklarasjonen, er den bindende for deltagende organisasjoner, i Norge i hovedsak NSR og NRL. Derfor litt om NSRs og NRLs bindinger til Samerådet (Nordisk-Russisk Sameråd) og SPR (Samisk parlamentarisk råd). Jeg eksemplifiserer forholdet til prosessen med Nordisk samekonvensjon.
Forhandlinger mellom regjeringene og sametingene i Norge, Sverige og Finland om teksten i Nordisk samekonvensjon, kom i gang. De fant sted uten offentlig innsyn om mandat, og uten å involvere regionale politiske folkevalgte organer i de tre land, i forhandlingene. Protokol-lene fra forhandlingene var likeledes unntatt offentlighet. KMD-minister Jan Tore Sanner viste til § 20 i offenlighetsloven, – hensynet til utenrikspolitiske interesser, som begrunnelse for unntaket.
Etter oppnådd enighet om ordlyden i konvensjonen, fremmet så de tre regjeringene i januar 2017 forslag til Nordisk samekonvensjon; et ulikhetsmaskineri, en dreiebok og et veikart i politisk makterobring. Språkene er ikke lenger bærebjelken. Riksmyndighetene overlater nordlige landsdeler til sin egen skjebne og til beslutninger i sametingene og SPR.
Sametingsrådet til sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) godtok forhandlingsresultatet i november 2016. Men så viser det seg at enigheten støter på kvist internt i samelandsbevegelsen; dvs i Samerådet (Nordisk-Russisk Sameråd) og i Samisk Parlamentarisk Råd (SPR) hvor samer i Den Russiske Føderasjonen i nord sitter ved bordet, og har tale- og forslagsrett.
Samerådets president Áile Jávo (NSR) og leder for Samerådets menneskerettighets-avdeling, Eirik Larsen (NSR), «påsto at den nye samekonvensjonen utraderer samenes selvbestemmelse» (Ságat den 8. juni 2022).
Nu, som leder for SPR, snur sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) og skriver brev til
statsråd Linda Hofstad Helleland: «Slik teksten foreligger i dag vil det ikke være enighet i
Sametingene uten justeringer». (Statsråden hadde anbefalt Sametinget å godkjenne
konvensjonen som den foreligger, og aviste kravet om nye forhandlinger om konvensjonen).
Men så snur også statsråd Hofstad Helleland. Den 6. april 2021 svarer statsråden Keskitalo med at hun «ser frem til videre dialog om saken» med SPR (Ságat 8. juni 2022). Hvem som nu fører dialog, basert på fritt forhåndsinformert samtykke (vetorett), med hvem, om betingelsene for utvikling og bolyst i nord og overføring av politisk makt, er det ingen som kjenner til, bortsett fra de politisk innvidde da, innen sametingsystemet og i rikspolitikken. Ordinære demokratiske prosesser, settes til side. Folkevalgte organer i de områder der konvensjonsteksten slår inn, overkjøres og skal overkjøres.
At Aili Keskitalos sametingsråd «utraderer samenes selvbestemmelse» kunne NSR’ene i Samerådet, ikke la passere. Keskitalos presidentperiode gikk dermed mot slutten. Det mer ideologibevisste, handlingskraftige medlemmet av sametingsrådet, Silje Karine Muotka, rykket inn på presidentkontoret etter valget i 2021. Slik sikrer Samerådet og SPR, gjennom NSR, seg kontroll over sentrale premisser for politikkutviklingen i nordområdene.
Samelandspolitikerne har skyndt seg langsomt, rotfestet i troen på sin bit-for-bit-strategi i de lange linjers politikk. Og myndighetene har sett det de har likt å se og har meislet ut en såkalt samepolitikk som klarere og klarere fremstår som ubegripelig. Det må nødvendigvis bli slik når norsk samepolitikk bygger på den åpenbare misforståelsen at den politisk maktsøkende, sameelitens drivkraft og interesser er sammenfallende med behovet og forventningene til den samiske befolkningsgruppen.
I februar 2017 ga jeg ut boken «Fra idé til faktura – fra samepolitikk til politikk for Sametinget». I ledningskapittelet skriver jeg: «Underveis i arbeidet med boken fremsto det stadig klarere for meg at bløff, lureri, desinformasjon og hemmelighold med krenkelse av likeverd og demokratiet som konsekvens, har preget og fortsatt preger utviklingen av samepolitikken».
Det skjer for tiden en grasrotoppvåkning ute i folket og i politiske miljøer rundt om. Spørsmålet er om oppvåkningen er sterk nok til at rikspolitikerne avslutter «same procedure as every year» i avstamningspolitikken. Svaret får vi i løpet av inneværende stortingsperiode.
Etterskrift:
«Fra min tid som kommunalminister er det spesielt to samepolitiske saker jeg vil fremheve. For det første fikk regjeringen skåret gjennom i en langvarig verkebyll, forvaltningen av fellesarealene i Finnmark gjennom Finnmarksloven. (..) For det andre vil jeg nevne konsultasjonsavtalen med Sametinget, som ble undertegnet i 2005, er en sak som jeg er glad for at vi fikk gjennomslag for» (statsminister Erna Solberg i en kronikk i Nordlys 5. februar 2016.) «Finnmarkingene er nå herrer i eget hus med FeFo og det har blitt en meget bra løsning synes jeg, det har egentlig gått over all forventning» (statsminister Erna Solberg, 1. juli 2016, NRK Sápmi).
Avslutningsvis, ett par verselinjer fra Norges nasjonalsalme «Gud signe vårt dyre fedreland»: «Lat Folket som Brøder saman bu, Som Kristne det kann seg søma», som en velment påminnelse og hilsen til ettertanke til forkjemperne for 1. grunnlovsfesting av «ett folk» og den etnopolitiske konstruksjonen «samer som urfolk», 2. for politisk tilpasset tolking av artikkel 27 i FN-konvensjonen om sosiale og politiske rettigheter og 3. villedet bruk av ILO-konvensjonen nr 169 om innfødte stammefolk/urbefolkning (som det for øvrig ikke finnes noen eksemplarer av i Norge), men som i politikken overkjører historisk kunnskap, virkeligheten og forstand, med fatale konsekvenser. Her trengs uavhengig gravejournalistikk.