Svaret er ja.

Jeg begrunner i det som følger hvorfor jeg mener at svaret må bli ja.

Stortinget la til grunn at en slik ratifikasjon ikke ville medføre noen endring av norske lover og ordninger som innebærer særrettigheter for samene i Norge.  I ettertid er det imidlertid blitt innført en rekke samepolitisk relaterte lover og ordninger som er begrunnet med at Norge er folkerettslig forpliktet til dette pga. ratifiseringen av ILO-konvensjon nr. 169.

I tillegg forteller daværende Sametingspresident Ole Henrik Magga(NSR) i et intervju at Justis og politidepartementet, i en henvendelse til Sametinget, gjorde Sametinget oppmerksom på at Norge hadde et lovverk som ikke var i tråd med innholdet i ILO-konvensjon nr. 169.

Det samme departementet hevdet i en høringsuttalelse det stikk motsatte.

En mer detaljert gjennomgang:

Den norske ratifiseringen av ILO-konvensjon nr. 169 («C169 – Indigenous and Tribal Peoples Convention, 1989») skjedde på uforsvarlig og mangelfull måte og forbløffende raskt. Fra C169 ble vedtatt i juni 1989 av ILO, til den ble vedtatt ratifisert av Stortinget i juni 1990, gikk det bare ett år. Jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle hvor Norge har ratifisert en FN-konvensjon (ILO er en del av FN-systemet.) så raskt etter at den er blitt vedtatt.   (C169 er en delvis revisjon av C107.)

Regjeringen Syse kom til makta høsten 1989. Dette skjedde altså kort tid etter at C169 var blitt vedtatt av ILO. Syse-regjeringen overtok etter Regjeringen til Gro Harlem Brundtland (Ap).

NSR, Samerådet, tilsammen med i hvert fall en fraksjon i Ap og i Ap-Regjeringen, var sentrale pådrivere for å få laget og vedtatt en revisjon av C107, som ble til C169.  Det ble i forbindelse med forhandlingene om innholdet i den nye konvensjonen gitt en instruks fra regjeringshold til den norske forhandlingsdelegasjonen som deltok under forhandlingene i ILO, om at den måtte sørge for at den nye konvensjonen ble slik at samene kunne bli anerkjent som berettiget til å bli beskyttet av innholdet i denne konvensjonen eller sagt på en annen måte; ble en «urbefolkning/et «urfolk»».

Den som ønsker å lese mer om hva som skjedde den gangen kan lese artikkelen « ILO 169 er et bestillingsverk» https://edl.no/2022/03/31/ilo-169-et-bestillingsverk/

Den nye borgerlige Regjeringen, under ledelse av Jan. P. Syse (H), hadde av en eller annen grunn, det svært så travelt med å få ratifisert C169. På rekordtid fikk den satt i gang og avviklet en, etter min mening, symbolsk høringsrunde.

Om jeg skal våge meg til å spekulere, så kan årsaken til dette hastverket ha vært at pådrivere innen embetsverket – og byråkratiet ellers i Regjeringen (Støttespillere til NSR og Samerådet.), hadde påvirket de nye statsrådene, slik at det umiddelbart ble satt i gang – og gjennomført en rask ratifiseringsprosess.

De som ble bedt om å komme med høringsuttalelser var departementene og samepolitiske organisasjoner og institusjoner som beskjeftiget seg med samepolitiske spørsmål. Utenom disse var det bare LO og NHO som fikk anledning til å uttalte seg.  En slik framgangsmåte er opplagt kritikkverdig. Dette fordi at dersom de tiltakene som påbys i C169 blir satt ut i livet i Norge, så vil dette få konsekvenser også for den ikke-samiske delen av befolkningen, i hvert fall i områdene nord for Dovre.

Dermed forbrøt Regjeringen Syse seg mot den praksis som går ut på at alle berørte parter skal få anledning til å uttale seg før Regjering og Storting fatter denne typen beslutninger. Var dette et brudd på den daværende forvaltningsloven? Mye kan tyde på det.

I henvendelsen fra Regjeringen til de høringsinstansene som Regjeringen hadde plukket ut, ble det stilt tre spørsmål:

«a) Er norsk lovgivning og praksis i samsvar med de krav som er kommet til uttrykk i konvensjonen?

b) Dersom det svares nei på punkt a, bør det i så fall gjøres endringer i lovgivning eller praksis slik at Norge kan oppfylle kravene i konvensjonen?

c)Dersom det svares ja på punkt a, bør Norge ratifisere konvensjonen?»

Disse spørsmålene stilles alltid når norske myndigheter og høringsinstansene forelegges spørsmålet om ratifikasjon av en konvensjon.

Årsaken til dette er at i Norge praktiseres det prinsipp, at nasjonale lover og regler ikke er ment å være i strid med statens folkerettslige forpliktelser. Dette blir omtalt som presumpsjonsprinsippet.

I tillegg er det slik at i Norge praktiseres den ordningen at dersom vi har ratifisert en traktat eller konvensjon, blir ikke noe av den gjort internrettslig gyldig dersom Stortinget lar være å føre noe av den inn i den norske lovgivningen. Kun det som blir implementert blir internrettslig gyldig.  Denne typen forhold mellom folkerett og nasjonal rett kalles for dualisme.

Justis- og politidepartementet avleverte sin høringsuttalelse den 6. mars i 1990. Der uttalte det seg om saken med utgangspunkt i spørsmålene som var blitt stilt.

Justis- og politidepartementet påpekte at dersom det er slik at det finnes norske lover som strider imot innholdet i konvensjonen så er det «nødvendig med endring av norske regler før ratifikasjon kan skje.» (Uthevet av meg.)

Departementet hevdet også at «det bør bemerkes at konvensjonen ikke anses å stille krav om særrettigheter for urbefolkninger» (Uthevet av meg.) og at det ikke er grunn til «å kreve bestemte endringer av norske interne regler før en ratifikasjon kan finne sted.» (Uthevet av meg.)

Justis – og politidepartementet svarte altså bekreftende på spørsmålet om norske lover og praksis er i samsvar med innholdet i C169. Dette betyr at departementet hevdet at det ikke var nødvendig å endre på norske lover og ordninger som en konsekvens av en ratifikasjon, samt at konvensjonen ikke påbyr innføring av noen samepolitiske særrettigheter. Departementet konkluderte deretter med at «Norge kan og bør ratifisere ILOs konvensjon nr. 169».

De andre departementene henviste i sine høringsuttalelser til synspunktene i Justis – og politidepartementet i sine høringsuttalelser.

Da saken kom opp i Stortinget i juni 1990, hevdet saksordfører Karita Bekkemellem (Ap) det samme. Hun sa at en ratifikasjon ikke ville innebære at Norge ville bli forpliktet til å tildele samene noen særrettigheter, altså i praksis å endre på innholdet i det norske lovverket. 

Tidligere Sametingspresident Ole Henrik Magga forteller om ratifikasjonsprosessen

I «Utskrift av intervju med Ole Henrik Magga 6. november 2013» hvor intervjuerne var Hanne Hagtvet Vik, Anne Julie Semb og Helge Pharo ved UiO, forteller tidligere Sametingspresident Ole Henrik Magga (NSR) dette om ratifikasjonsprosessen:

Magga: «Sametinget fikk jo dette spørsmålet som noe av det første å uttale seg om, «bør Norge ratifisere ILO-konvensjonen», og vi ble uttrykkelig gjort oppmerksom på at Norge per i dag, antagelig, hadde en lovgivning som ikke var i harmoni med konvensjonen. At vi i så fall måtte være innforstått med det, at slik var det ikke.

 Vik: Hvem gjorde dere uttrykkelig oppmerksom på det?

Magga: Ja, vi fikk jo den fra, jeg tror det var justisdepartementet som spurte oss om ratifiseringen av konvensjonen, om Sametingets oppfatning. Da skrev vi sånn her, og jeg husker det for jeg skrev det selv, ord for ord, omtrent at vi er i en prosess i Norge hvor det ventelig innom kort tid vil skje endringer i lovverket, slik at Norge kommer i harmoni med konvensjonens krav, det føler vi oss veldig trygg på. Så vi anbefaler at Norge nå ratifiserer konvensjonen, for det vil ha en betydelig effekt for andre land og hvordan de vil forholde seg til den.

 Vik: Du har i andre sammenhenger tidligere beskrevet at det ikke var enighet om den strategien umiddelbart på Sametinget.

 Magga: Nei, det var jo ikke det. For folk, særlig saksbehandlere, var fremme umiddelbart og sa «ja, men Norge er ikke i harmoni med konvensjonen. Vi kan ikke ratifisere konvensjonen. En konvensjon må være funksjonell fra dag én når den er ratifisert og trer i kraft» Så vi hoppet over det steget politisk, av rett og slett strategiske grunner, og ikke hektet oss opp i at `nei, man ratifiserer ikke en konvensjon som lovverket ikke er i harmoni med`. `I god tro med at vi nå er i en god prosess.`, og det står der i vårt svar at `ut ifra det, så anbefaler vi at den ratifiseres.`  For resten av konvensjonen, og vi visste jo utmerket godt på hvilke deler, artikkel 14, som ikke var med. Jeg tror ikke vi nevnte artikkel 14 særskilt. Vi skrev bare generelt, at vi var klar over at den ikke var på høyde med konvensjonen. I ettertid har man jo omtalt det sånn at Stortinget var helt ubevisst, altså bevisstløs i gjerningsøyeblikket da man ratifiserte og vedtok ratifikasjon. Hvilket jeg har vanskelig for å tro.»

Magga var Sametingspresident på den tiden. Det Sametinget skulle uttale seg om, var en høringsuttalelse til spørsmålet om norsk ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 169.  Magga forteller ikke noe om når Justis – og politidepartementet henvendte seg til Sametinget i sakens anledning. Mest sannsynlig var det en gang på høsten 1989.

https://www.bing.com/search?q=Forum+for+samtidshistories+intervjuprosjekt++Utskrift+av+intervju+med++Ole+Henrik+Magga++6.+november+2013++++++Intervjuere%3A++Hanne+Hagtvet+Vik++Anne+Julie+Semb++Helge+Pharo+&qs=n&form=QBRE&sp=-1&pq=&sc=5-0&sk=&cvid=5B822A9FB9BB461080A77E3518E12CD5&ghsh=0&ghacc=0&ghpl=

Justis – og politidepartementet feilinformerte med overlegg i sin høringsuttalelse

Justis – og politidepartementet hevdet altså i sin høringsuttalelse at «det bør bemerkes at konvensjonen ikke anses å stille krav om særrettigheter for urbefolkninger» og at det ikke er grunn til «å kreve bestemte endringer av norske interne regler før en ratifikasjon kan finne sted

Men ifølge daværende Sametingspresident Ole Henrik Magga, fortalte Justis- og politidepartementet noe ganske annet til Sametinget. Magga forteller altså at: «vi ble uttrykkelig gjort oppmerksom på at Norge per i dag, antagelig, hadde en lovgivning som ikke var i harmoni med konvensjonen. At vi i så fall måtte være innforstått med det, at slik var det ikke.»

Justis – og politidepartementet hadde altså ikke misforstått. Det feilformerte med overlegg i sin høringsuttalelse.

Stortinget ble villedet av denne feilinformasjonen og sluttet seg derfor enstemmig til å gi en anbefaling overfor Regjeringen om en ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 (Det er Regjeringen som foretar slike ratifiseringer etter en eventuell anbefaling fra Stortinget.) Dette gjorde Stortinget ut ifra den oppgitte forutsetningen om at en ratifikasjon ikke ville ha internpolitiske- eller internrettslige konsekvenser.

Ettertiden har bevist at Justis -og politidepartementet feilinformerte

Det som har skjedd i ettertid, bekrefter dessuten helt klart at Justis -og politidepartementet feilinformerte med overlegg og at Stortinget derfor ble villedet.

I ettertid er det blitt innført en rekke samepolitisk, motiverte lover og ordninger som er blitt begrunnet med henvisning til at Norge er folkerettslig forpliktet til å gjøre dette pga. at Norge har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169. Jeg nøyer meg her med å nevne finnmarksloven og den siste endringen av sameloven. Den pålegger nå offentlig valgte organer og deres underliggende organer å gjennomføre «konsultasjoner» med representanter for samer, samt samiske- og samepolitiske organisasjoner i saker som berører eller kan berøre samiske interesser.

Mer om det norske lovverket kan lese i artikkelen «Har Norge lover som skiller på etnisitet?» https://edl.no/2019/02/07/har-norge-lover-som-skiller-pa-etnisitet/

Etter bestilling fra daværende Solbergregjering (H,V,Krf.), er det nylig avlevert en NOU. Den har tittelen «NOU 2022: 8 Ny minerallov». Der er det, som et svar på en eksplisitt bestilling fra Solberg-regjeringen om dette, blitt fremmet et forslag til lovfesting av en ny type beskatning i Norge. Den nye skatten eller særskatten skal kreves inn fra mineralnæringen (gruvedriften) i Norge. Dette fra Dovre til grensen mot Russland. Utvalget kaller denne særskatten for «urfolksvederlag.» Begrunnelsen som er gitt for dette forslaget, er at Norge er folkerettslig forpliktet til å gjøre dette pga. at Norge har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169. Om Stortinget kommer til å bøye seg for påstanden om at Norge er folkerettslig forpliktet til å innføre en slik særskatt gjenstår å se.

Kommer det nye lover og lovendringer pga. Norges folkerettslige forpliktelser som er skrevet inn i C169?

En rekke av de påbud/pålegg som finnes i ILO-konvensjon nr. 169 er imidlertid ennå ikke blitt skrevet inn i det norske lovverket. Det er derfor å forvente at flere lovforslag og/eller lovendringer kommer til å bli fremmet med utgangspunkt i innholdet i C169.

Jeg vil i denne sammenhengen nøye meg med å vise til strafferetten.

I artikkel 10 i ILO-konvensjon nr. 169 er følgende, kategoriske pålegg/påbud skrevet inn (Det står «skal».):

«1. Når det fastsettes straff med hjemmel i alminnelig lovgivning overfor medlemmer av disse folk, skal det tas hensyn til deres økonomiske, sosiale og kulturelle særtrekk.

2. Fortrinnsvis skal andre straffereaksjoner enn fengsling benyttes.»

Om en holder seg til begrunnelsen («folkerettslig forpliktet») for innføringen av en rekke samepoltisk, motiverte lover og ordninger, så er det berettiget å reise spørsmålet om hvorfor strafferetten ikke er blitt revidert slik at den er i samsvar med innholdet i artikkel 10 i ILO-konvensjon nr. 169.  Dette slik at blant annet de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall blir dømt og straffet i tråd med bestemmelsene i artikkel 10, når de forbryter seg mot Norges lover.

Utfra forutsetningen om «folkerettslig forpliktelse» så er det berettiget å spørre om hvorfor Stortinget har forsømt seg her.

Det er her på sin plass å påpeke at artikkel 10 i ILO-konvensjonen synliggjør veldig tydelig hvor uholdbart det er å hevde at denne konvensjonen er ment å gjelde for en befolkningsgruppe som lever under slike forhold som det som samene i Norge gjør.

De som er innmeldt i Sametingets valgmanntall er i all hovedsak velintegrerte, velutdannede, veltilpassede, urbane mennesker som ikke skiller seg språklig, kulturelt, økonomisk og sosialt ifra den øvrige befolkningen i Norge.

Det var nok ikke slike befolkningsgrupper ILO siktet til da ILO-konvensjon nr. 169 ble laget og vedtatt.

Uansett: Stortinget anbefalte en ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 på et villedet grunnlag.