Innlegg skrevet av Per Arne Amundsen
Fra ILO C-107 til C-169. En kupplignende prosess som førte til at Stortinget ble forledet ved ratifiseringen i 1990.
I denne artikkelen har jeg en gjennomgang av hva som har skjedd i utviklingen internasjonalt, både når det gjelder folkeretten og når det gjelder forståelsen internasjonalt av hva som kjennetegner de som i dag blir omtalt som «indigenous peoples» i FN-systemet og som i Norge blir omtalt som ”urfolk”.
Jeg viser også hvilken rolle deler av den norske Regjeringen spilte under forhandlingene i Genève om revisjon av ILO- konvensjon nr. 107. (C-107). En delvis revisjon som endte opp med at en ny ILO-konvensjon, C- 169, ble vedtatt i 1989.
Jeg viser også at det var en fraksjon i Regjeringen og i Ap som endret norsk samepolitikk på det tidspunktet, uten at dette var klarert med hele Regjeringen, resten av Ap eller Stortinget. Det var Ap som hadde Regjeringsmakta i denne perioden.
Jeg dokumenterer at den norske ILO-delegasjonen fikk instruks fra Utenriksdepartementet (UD) om å arbeide for endring i definisjonsbestemmelsene i C-107, slik at samene i Norge skulle bli omfattet.
Jeg påviser også at de ikke klarte å få det til. Og at beskrivelsen av «indigenous peoples» i C-107, som ble vedtatt i 1957, og som i Norge feilaktig blir omtalt som ”urfolk”, er den samme i FN systemet i dag.
Til tross for dette ble det fremstilt som om initiativet kom fra ILO selv og at samene rent faktisk var blitt inn-definert.
****************************************************************
Revisjon av C107 – aktiviteter i og fra Norge.
I 1957 ble C-107 vedtatt av ILO. Denne konvensjonen fikk hovedtittelen «C-107 – Indigenous and Tribal Populations Convention, 1957 (No. 107)». Hovedtittelen ble ikke oversatt til norsk.
Konvensjonen fikk en undertittel med den beskrivende teksten «Convention concerning the Protection and Integration of Indigenous and Other Tribal and Semi-Tribal Populations in Independent Countries ”
Den offisielle, norske oversettelsen av undertittelen er: «Konvensjon nr. 107 om vern og integrering av innfødte og andre befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land.»
Undertittelen er helt entydig på at dette dreier seg om innfødte befolkningsgrupper som lever under stammeforhold og at disse befolkningsgruppene ikke er integrert i det øvrige samfunnet i de landene som de lever i. Altså befolkningsgrupper av en bestemt type, eksempelvis indianerne i USA.
Carsten Smith skrev i NOU 1984:18 at C-107 er ment å beskytte og integrere «naturalorienterte, ikke industrialiserte kulturer», som ikke er integrert i «storsamfunnet» i de landene de bor i.
I 1958 behandlet Stortinget spørsmålet om ratifisering av ILO-konvensjon C-107. I innstillingen fra Sosialdepartementet het det at «Konvensjon nr. 107 omhandler befolkningsgrupper som ikke finnes i vårt land,….».
Hovedargumentet var at samene i Norge allerede den gang, var integrert i det norske samfunnet. Når konvensjonen var myntet på ikke-integrerte befolkningsgrupper, så måtte konklusjonen bli det den ble. Konvensjonen var irrelevant for forholdene (samene) i Norge og ble dermed ikke ratifisert.
Samerådet.
Før jeg går videre er det nødvendig å si litt om Samerådets rolle. Nordisk Sameråd ble dannet i 1956. Det er et samarbeidsorgan mellom samiske ikke statlige organisasjoner i Norden og har iflg Store Norske leksikon Sekretariat i Utsjoki i Finland.
Samerådet består i dag av de fleste toneangivende samepolitiske organisasjonene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Fra Norge er Norske Samers Riksforbund (NSR), Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) og Samenes Folkeforbund (SFF) medlemmer. Det er Samerådet som trekker opp de ideologiske og politiske linjene i deklarasjoner som Samerådet vedtar. Medlemsorganisasjonene er forpliktet til å ratifisere disse deklarasjonene, ellers blir de ekskludert fra Samerådet.
Samerådet hadde til å begynne med kontakt med «Den europeiske mindretallsunionen. (FUEN)»,
Samerådet valgte imidlertid i løpet av siste halvdel av 1960-tallet, å vende seg bort fra minoritetsbevegelsen til fordel for den internasjonale bevegelsen som var innrettet mot de samme befolkningsgruppene som C-107 er innrettet mot, nemlig «indigenous and tribal polulations.» Det formelle vedtaket for denne kursendringen skjedde på Samerådets konferanse i 1971.
Dermed startet lobbyvirksomheten fra Samerådet, dets medlemsorganisasjoner og støttespillere ovenfor myndighetene i Norge, Sverige og Finland, samt Nordisk råd, for at samene skulle bli anerkjent som en «indigenous and tribal polulations»-gruppe.
Samerådet innså at det ville bli vanskelig å få myndighetene med på at samene var «indigenous and tribal polulations»- eller innfødte stammepopulasjoner.
Om det var representanter for Samerådet som først reiste spørsmålet om å få revidert C-107 er ikke dokumentert. Uansett; spørsmålet ble reist og Samerådet, dets medlemsorganisasjoner og støttespillere deltok aktivt i å fremme krav om å få gjennomført en revisjon. Hovedargumentet for å få laget en ny og delvis revidert konvensjonen, var at C-107 har som målsetning å integrere avsondrete, ikke-integrerte befolkningsgrupper som lever under mer eller mindre stammeforhold.
Dermed ble det satt i gang en lobbyvirksomhet ovenfor ILO – systemet og ovenfor myndighetene i medlemslandene i ILO, blant annet i Norge, for å få revidert konvensjonen. (De visste ikke da at det skulle bli laget en ny konvensjon)
Her sto «The World Council of Indigenous Peoples», WCIP, etter hvert sentralt. WCIP ble stiftet på en internasjonal konferanse i Port Alberni, Canada, i 1975, der representanter fra 19 land deltok. Samerådet`s Aslak Nils Sara deltok bl.a. i forarbeidet til opprettelsen av WCIP. Ved opprettelsen var følgende representanter fra Samerådet til stede: Fra norsk side stilte Aslak Nils Sara, Ole Henrik Magga og Alf Isak Keskitalo. Fra svensk side Ingwar Åhren og Nils Mikal Utsi. Fra finsk side stilte Pekka Lukkari, Esko Palonoja og Nils-Aslak Valkeapää. Sara var visepresident i WCIP i perioden 1981–84 og styremedlem til 1996.
I Norge ble det arbeidet etter to spor. Det ene sporet var å få revidert C-107. Det andre sporet var å få norske myndigheter til å gå med på et krav om at samene i Norge er å regne som en C-107-gruppe.
I St.prp.nr 36 (1958) som omhandlet spørsmålet om norsk ratifikasjon av C-107, kan man lese at «Konvensjon nr.107….omhandler folkegrupper som ikke finnes i vårt land, og det er derfor ingen grunn til å gå inn på ratifikasjonsspørsmålet.» Dette ble også stadfestet av Stortinget. Sentralt i begrunnelsen for dette standpunktet var argumentet om at samene i Norge den gangen var så integrert i det øvrige samfunnet i Norge at konvensjonen ikke var relevant for forholdene i Norge.
Debatten rundt dette spørsmålet fortsatte likevel.
Daværende statssekretær i Utenriksdepartementet, Thorvald Stoltenberg, uttalte på FNs konferanse om rasisme i 1978, at samene var en urbefolkning i Norge. (Kilde: Hanne Hagtvedt Vik https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/mennesker/1924-da-samene-ble-norges-urfolk.html ). Stoltenberg var den første som brukte betegnelsen ”urfolk” i offisiell tale.
Krav fra samepolitisk hold, med tilknytning til Samerådet, om ratifikasjon av C-107, ble flere ganger tatt opp med myndighetene. Dette førte til at Regjeringen i 1978 besluttet å få nærmere utredet spørsmålet om norsk ratifikasjon av C-107.
Denne beslutningen førte til NOU 1980: 53 «Vern av urbefolkninger» som kom i 1980. Utredningen var et enmannsverk. Den ble skrevet av statsviter og jurist Einar Høgetveit. Han konkluderte, utrolig nok, med at samene i Norge kunne regnes som berettiget til å bli beskyttet av innholdet i C-107. I denne utredningen betegnet han samene som en urbefolkning. Høgetveit ble senere hovedsekretær for den gruppen som gjennomførte en utredning som førte til «NOU 1984:18 Samenes rettsstilling». Han deltok også aktivt i Genève som utsending fra Regjeringen, i forbindelse med arbeidet med å revidere C-107. Han ble senere en pådriver for å få gjennomført en rask ratifisering av den nye ILO-konvensjon C-169, som ble ratifisert av Stortinget i 1990.
Lobbyvirksomheten, fra blant annet WCIP, ovenfor ILO, førte til at det i 1986 ble holdt et møte av sakkyndige i Genève for å drøfte en mulig revisjon av C-107. I hvor stor grad representanter for den norske regjeringen deltok i denne lobbyvirksomheten kjenner jeg ikke til. En av de sakkyndige var Einar Høgetveit fra Justisdepartementets lovavdeling. Han ble sendt av UD som (privat !!) sakkyndig uten formelt mandat. Han ble likevel oppfattet av ILO som formell utsending fra den norske regjeringen. Knut Frydenlund var da statsråd i UD.
Møtet tilrådde en delvis revisjon og utførte grunnlagsarbeidet for behandlingen som skulle skje på arbeidskonferansen i ILO i 1988, og som førte til at C-107 ble delvis revidert og hvor man besluttet å lage en ny konvensjon – C-169 – som så ble vedtatt av ILO i 1989.
De departementene som var delaktige i arbeider med revisjonen var Utenriksdepartementet, som ledet arbeidet, samt Justisdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Landbruksdepartementet.
I et notat datert til den 16. mai 1988, fra UD,s Rettskontor, kan en blant annet lese dette:
«Den norske delegasjonen til konferansen på dette punkt skal etter forslag fra KUD til UD bestå av: Førstekonsulent Irvin Høyland, UDs rettsavdeling, Aslak Nils Sara, formann i Norsk Sameråd, og som rådgiver under deler av konferansen underdirektør Arne G. Arnesen, Landbruksdepartementets reindriftskontor. Dessuten skal byråsjef Solbakk i KAD etter planen besøke konferansen som ledsager for statsråd Engseth.»
I notatet kan en også lese dette: «Konvensjon nr. 107 er ratifisert av bare 27 stater, hovedsakelig latin-amerikanske stater og stater uten urbefolkning. Ingen nordiske land har ratifisert, delvis på grunn av at konvensjonen ikke ble ansett som anvendelig på samer, som jo ikke kan sies å leve helt eller delvis under stammeforhold. I de senere års debatt er dessuten integrasjonsformålet blitt fremholdt som en hindring for tiltredelse.»
Det het også at
«For Norge, som for de fleste andre land, vil imidlertid to forhold bli viet spesiell oppmerksomhet:
a) De innledende artiklene (definisjoner og formål)
Her vil statens delegasjon arbeide for en definisjon som klart omfatter samene, samtidig som formålet søkes endret til positiv støtte for opprettholdelse av urbefolkningenes egen kultur. Stikkord kan være `selv-identifikasjon`, `medinnflytelse` og `saklig avgrenset selvforvaltning”.
En instruks, godkjent av berørte departementer, datert til den 30. mai 1988, ble oversendt til den norske forhandlingsdelegasjonen i Genève. Da var forhandlingene om revisjon av C-107 i gang.
I denne instruksen kan en blant annet lese at: «Det skal gjøres klart at Norge anerkjenner samene som urbefolkning, og i tråd med dette skal representantene arbeide for en endring av ILO-konvensjonens definisjonsbestemmelser slik at den norske samebefolkningen faller innenfor.
Man skal i denne forbindelse ha for øye at den reviderte konvensjonen forutsettes å ha gyldighet for alle urbefolkninger, fra norske samer med sine organisasjoner og institusjoner til små og isolerte stammer i tropiske regnskoger.»
Det sto også at «I tråd med norsk samepolitikk bør det fremheves at prinsippet om reell likebehandling innebærer at det tas hensyn til urbefolkningenes kulturelle og sosiale særtrekk»
Det foreligger ingen dokumentasjon for at denne vesentlige politikkendringen ble forelagt for, eller klarert av Regjeringen eller av Stortinget. Ei heller at dette ble forelagt for, eller klarert av, Ap`s sentrale organer (Landsmøte, Programkomite).
Når det gjelder Stortinget så kan det dokumenteres at det ikke ble informert om politikkendringen og initiativet overfor ILO. Det ble heller ikke konsultert om innholdet. Denne konklusjonen kan trekkes av følgende:
I møte 10. Juni 1988, 10 dager etter at instruksen ble avsendt, legges sak om ILO frem for Stortinget.
Der foreslås det i St.prp. nr. 46 (1987-88) at – ”ILO-konvensjoner som Norge tidligere ikke har ratifisert – behandles ikke av dette Storting”.
I proposisjonen står det på sidene 20-21 om ILO C-107.
”Etter Regjeringens syn den gang fantes det ikke slike befolkningsgrupper i Norge. Stortinget sluttet seg til dette og konvensjonen ble lagt til side som uaktuell.”
En kan også lese at: ”Disse sidene ved konvensjonen har også skapt bekymring innen ILO selv. På denne bakgrunn sammenkalte ILO`s styre et ekspertmøte i september 1986, der det også deltok en norsk sakkyndig for å vurdere om og i hvilken utstrekning konvensjon nr. 107 burde revideres. Møtet konkluderte enstemmig med at konvensjonens grunntone er avlegs, og at konvensjonen derfor bør revideres. Revisjonsspørsmålet vil derfor bli tatt opp på ILO`s arbeidskonferanse i 1988 og 1989, med tanke på å utarbeide et nytt instrument.
Kommunal- og arbeidsdepartementet tilrår på denne bakgrunn at spørsmålet om en eventuell norsk ratifikasjon av konvensjon nr. 107 vurderes på nytt når den reviderte konvensjonen foreligger og etter at spørsmålet om ratifikasjon er endelig drøftet med Samerettsutvalget.” (side 21)
I komiteens innstilling (Innst. S. Nr. 85 (1988-89) står det at «For konvensjon nr. 107 om vern og integrering av urbefolkning foreslår departementet at spørsmålet om eventuell ratifikasjon blir tatt opp med Samerettsutvalget etter at konvensjonen er blitt revidert på arbeidskonferansene i 1988 og 1989.”
I proposisjonen sto det også at: ”Samerettsutvalget avga også en høringsuttalelse om konvensjon nr. 107, inntatt som vedlegg 2 i utvalgets første utredning. Når det gjelder spørsmålet om Norge bør ratifisere konvensjonen, mente utvalget det var for tidlig å ta stilling til dette. Spørsmålet bør avgjøres først når utvalget har gjennomført sitt arbeid. Dette synspunktet ble delt av en rekke av de andre høringsinstansene. Utvalget uttalte at det fant det naturlig at ratifikasjonsspørsmålet blir behandlet i utvalgets sluttinnstilling. Det vi fortsatt gå flere år før sluttinnstillingen vil foreligge.”
Til tross for informasjonen til Stortinget om at det skal tas stilling til det samiske spørsmålet på et langt senere tidspunkt, får altså den norske delegasjonen instruks fra UD om å endre den omforente norske samepolitikken på en vesentlig måte.
Hvorfor informeres det ikke i proposisjonen, eller under stortingsmøtet, om en Instruks som ble sendt 10 dager tidligere, og som hadde til hensikt å kullkaste norsk samepolitikk?
Konklusjon: Opplysninger om instruksen og oppnevnelsen av en norsk delegasjon med deltaker fra Samerådet og NSR og embedsmenn som var positiv til de politiske målsetningene som Samerådet og NSR hadde formulert, ble holdt tilbake ovenfor Stortinget. Ikke ett ord ble ytret om at Norge er i ferd med å forplikte seg til en helt ny samepolitikk, som gikk ut på å få laget en konvensjon med definisjonsbestemmelser som gjør at samene i Norge faller innenfor.
Det er derfor nærliggende å omtale oppførselen som er politisk kupp ovenfor Stortinget.
Det var en fraksjon i Regjeringen Brundtland (II) (Førde-fraksjonen), og Arbeiderpartiets venstrefløy, som formulerte målsetningene og som fremmet denne under forhandlingene i Genève.
ILO-konvensjon nr. 169, som ble resultatet av revisjonen av C-107, kan derfor sees på som et bestillingsverk fra denne fraksjonen. Dette i nært samarbeide med representantene for Samerådet og NSR, som deltok i den norske delegasjonen og som i tillegg hadde egne representanter i Genève. Det må også føyes til at det innen embetsverket fantes personer som ut ifra egen overbevisning, arbeidet aktivt for å få dette til.
Det kan passe å ta inn noen sitater som forteller om den nevnte Førde-fraksjonen som erobret makten i Ap.
Fra Store Norske Leksikon
”På Arbeiderpartiets landsmøte i 1981 kunne programkomiteens formann Einar Førde legge frem et forslag til nytt prinsipprogram som varslet retrett fra de sosialistiske dogmer. Han ble overraskende valgt til partiets nestleder på samme møte.”
Fra Vårt Land 4. Juni 2012 Roy Vega
”Kritisk sett synes Arbeiderpartiets ideologiske problemer faktisk å ha begynt med trangen til venstredreining som kom gjennom Einar Førdes fraksjon, da Førde ble leder for å utarbeide prinsipprogrammet for partiet i mars 1978.”
” Arbeiderpartiets ideologer, som Trygve Bull d.y, Halvdan Koht og Einar Førde synes hver på sin måte å ha fått Arbeiderpartiet til å stivne i doktrinære former i møte med nye tider. Men siden det til dags dato ikke er skrevet ut en eneste (kritisk) hvitbok om denne epoken, blir vi langt på vei fratatt muligheten til å se inn i et Arbeiderparti som siden 1978 har begynt å maskere sine ideologiske føringer stadig mer.
Etter flere tiår med politisk og ideologisk hegemoni sitter Arbeiderpartiet på dypet i det norske samfunnet, med godt grep i embedsverk, byråkrati og ikke minst medier. For å få et bedre bilde av dette, bør vi nok gå tilbake til en prosess som synes å ha begynt med Einar Førdes ledelse i komiteen for Arbeiderpartiets nye (ideologiske) prinsippprogram.”
” Gro Harlem Brundtland blir også en del av denne lite påaktede politiske historien, hjulpet opp og fram av Førde-fraksjonen i Arbeiderpartiet, med meget viktige råd og vink før hun gikk på som miljøvernminister og raskt kom med i fraksjonsstridighetene – og konspirasjonene – med brodd mot statsminister Odvar Nordli og industriminister Bjartmar Gjerde.”
” EF-avstemningen gav i 1972 et utfall som normalt ville sende ethvert ja-parti ut av regjeringsposisjon sett med norske øyne. Det globalistiske perspektivet fikk seg et skudd for baugen, på utsiden. Men hva skjedde videre? Jo, helt samtidig som venstresiden i Arbeiderpartiet posisjonerte seg og fikk langt mer reell makt innad i partiorganisasjonen, satt Jens Chr. Hauge, Arve Johnsen og Finn Lied og formulerte videre mandat for Den norske Stats Oljeselskap i Stavanger, etter høyst bedriftsøkonomiske konsepter under den trauste statsminister Odvar Nordli, og hans lojale industriminister Bjartmar Gjerde. Rivninger og fraksjonsstrid var det, slik det går fram bl.a. aktørenes memoarer, men samkjørt med statsminister og en liten krets støttespillere i fagbevegelsen kom nå en todeling, der den ideologisk bevisste venstresiden av Arbeiderpartiet kjørte sitt løp, mens en ”bedriftsdel” kjørte sine opplegg på partiets høyreside.”
” Tidlig i 1978 ble Einar Førde leder for et utvalg som skulle utrede den viktige mediepolitikken og mediestrategien for Arbeiderpartiet. Ikke lenger etter, i mars 1978, pekte sentralstyret i partiet ut Einar Førde som leder for den nyoppnevnte prinsipprogram-komiteen. Med dette var Einar Førde Arbeiderpartiets sjefsideolog. Med seg hadde han et team hvor Arne Treholt og Jens Evensen stod meget sentralt. Også Reiulf Steen bidro sterkt til å få Einar Førde til topps i partiet. Mens Høyres Erling Nordvik anbefalte folk om å ”hive seg i kalosjan”, i det som entydig så ut til å bli en ny høyrebølge, gikk Arbeiderpartiet inn i en forholdsvis krapp venstresving, og vinket samtidig farvel til mange velgere. Jappene kunne hoppe på bordene mens Førde, Treholt og en klikk på omrking 15 personer rundt dem satt inne i en osteklokke. Ønsker Arbeiderpartiet seg en gjentagelse av denne historien, så er det bare å stevne fram omtrent som man gjør i dag, og slik de ideologiske kulturene faktisk ble videreførte gjennom Brundtland-regjeringen.
Hva så med Gro Harlem Brundtland? Hun kom svært tidlig med i Einar Førdes team, som nå gjennom flere år hadde arbeidet hektisk, systematisk og svært konspiratorisk på flere nivå innad i Arbeiderpartiet. Som miljøvernminister fikk Brundtland nå oppsving. Dette takket være et strategisk løft fra Arbeiderpartiets venstreside, som brukte og misbrukte den unge miljøvernministeren i sine fortsatte konspirasjoner og fraksjonsstridigheter mot statsminister Odvar Nordli. Blant annet på det sikkerhetspolitiske feltet.”
” Einar Førde ble sjefsideolog
Sett under ett var det tydelig at Arbeiderpartiets venstreside nå arbeidet målbevisst for å få den nå avdøde Einar Førde og Arne Treholt opp og frem, henholdsvis på det innenrikspolitiske og utenrikspolitiske plan. Sistnevnte med ryggdekning også fra Jens Evensen og Thorvald Stoltenberg. Stoltenberg stod langt mer til venstre på det utenrikspolitiske området enn de fleste var – og er – klar over. Thorbjørn Berntsen hang også med som trofast støttespiller i dette oppløpet, samtidig som Thorbjørn Jagland også kom inn. Etter å ha lest Odvar Nordlis biografi, Min vei, (Tiden, 1985) og Haakon Lies biografier, er det mitt inntrykk at det pågikk en psykologisk ladet filibuster-teknikk rettet både mot Trygve Bratteli og Oddvar Nordli som statsministre.”
”OdvarNordlis politiske karriere kuliminerte det ved at Gro Harlem Brundtland fra Førde-fraksjonen ble konspirert inn som statsministerkandidat, på bekostning av Rolf Hansen. Til forkleinelser for Odvar Nordli. Sistnevnte gikk av og trakk seg tilbake som en mentalt sliten og bitter mann. Under Brundtland kom personer som Thorbjørn Jagland og senere Jens Stoltenberg gradvis sigende inn.”
At det var et nært samarbeide mellom representanter for Samerådet og representanter for Regjeringen opplyses det om i artikkelen «Who Owns the Land? Norway, the Sami and the ILO Indigenous and Tribal Peoples Convention”(2013)
Artikkelen er skrevet av Hanne Hagtvedt Vik, Department of Archaeology, Conservation and History, University of Oslo, Oslo, Norway og Anne Julie Semb, Department of Political Science, University of Oslo, Oslo, Norway”.
Der kan en blant annet lese dette: “Norwegian Sami representatives participated actively in shaping Norwegian contributions to the ILO process; in particular, Aslak Nils Sara, Leif Dunfjeld and Leif Halonen of the Nordic Sami Council developed close relations to Arnesen and Wille” (s.15)
(Norske, samiske representanter deltok aktivt i utformingen av det norske bidrag til ILO-prosessen; særlig Aslak Nils Sara, Leif Dunfjeld og Leif Halonen fra Samerådet utviklet nære relasjoner til Arnesen og Wille.)
Leif Dunfjeld som tilhørte Samerådet og NSR arbeidet for WCIP i Geneve i denne perioden. Han spilte en sentral rolle på vegne av Samerådet og NSR. I en artikkel med tittelen “Historical Synopsis of the Sami/United Nations Relationship” som er skrevet av Christian Jakob Burmeister Hicks, kan en lese dette:
“The most significant participation came from the Nordic Saami Council. Leif Dunfjeld, currently a Senior Advisor for the Norwegian Ministry of Municipal Affairs, was working in Geneva in November 1986. At the time he was working as a representative for the Nordic Saami Council on the Working Group on Indigenous Peoples. In 1986, the ILO Convention 107 was up for review. None of the other indigenous groups saw the significance of participating in this process. Mr. Dunfjeld was a major player in the revision process.»
(https://epost.telenor.no/?_task=mail&_frame=1&_mbox=INBOX&_uid=47039&_part=2&_action=get&_extwin=1)
Min forståelse om at det var en fraksjon innen Regjeringen og Ap som sto for dette, uten at resten av Regjeringen og Ap ante hva som var på gang, indikeres blant annet av det som Hanne Hagtvedt Vik (UiO) og Anne Julie Semb (UiO) skriver i den tidligere nevnte artikkelen «Who Owns the Land? Norway, the Sami and the ILO Indigenous and Tribal Peoples Convention”
Der kan en blant annet lese dette:
“The MFA (UD) regularly negotiated human rights treaties and had well-established bureaucratic procedures through which such matters were handled. Regular and relatively detailed memoranda in the archives show that top officials and political leadership were kept informed of the progress in the ILO revision process. However, the officials of other ministries who followed indigenous issues at the international level had colleagues and superiors with limited experience with direct involvement in creating international human rights treaties. It is likely that these officials consulted their political superiors prior to declaring Norwegian support for the ILO revision efforts, and that these emphasized the political importance of getting a revised convention that Norway could ratify. The consulted archival materials, however, give no indication that the political leaderships of the ministries of Local Government and Labour, or Justice, felt the need for a closer consideration of the relevance of the revision efforts for the domestic situation. That the discussions that prepared Norwegian positions were held on a low level, indicate that neither the politicians nor the top officials expected the ILO process tone have significant bearing on the on-going domestic processes.”
Fotnote lagt inn av forfatterne: “The Norwegian Cabinet discussed the ILO process for the first time when the Minister of Local Government on 25 April 1990 proposed a resolution in support of ratification of C169.”
Det faktum at Regjeringen behandlet spørsmålet første gang i april 1990, viser at prosessen med å få samene omfattet av ILO-konvensjonen ble drevet frem i det skjulte. Det skulle fremstå som om initiativet til politikkendringen kom fra ILO, og ikke fra Arbeiderpartiets venstrefløy.
«Samene er indigenous peoples»
På den 76. Internasjonale Arbeidskonferanse i Geneve, som var fra 7. til 28.6.1989, erklærte Statssekretær Arne Arnesen, på vegne av regjeringene i Norge, Sverige og Finland at samene er ”indigenous peoples” i Norge, Sverige og Finland .
Meg bekjent var ikke spørsmålet om samene i Norge er å betrakte som en befolkningsgruppe gruppe som faller inn under definisjonsbestemmelsene i C169, behandlet av noe statsorgan i Norge på det tidspunktet. Utsendingen fra den norske regjeringen tok seg enten til rette på utilbørlig vis, eller så hadde han fått klarering fra Norske myndigheter (noen i UD) til å hevde dette. Om han hadde noen slik klarering fra Sverige eller Finland kjenner jeg ikke til.
Den 27.06.89 ble C-169 vedtatt av ILO.
To sentrale spørsmål kan reiser her før en går videre:
Hvor mange utenom de som var involvert i forberedelsene til revisjonsforhandlingene og de som deltok under revisjonsforhandlingene, kjente til målsettingen om å få utarbeidet og vedtatt en konvensjon som skulle ha definisjonsbestemmelser slik at den norske samebefolkningen kunne bli omfattet?
Hva var begrunnelsen for at fraksjonen innen Regjeringen og Ap gikk inn for en slik målsetting?
NY REGJERING – HVA SKJER?
Regjeringen Brundtland (II) fratrer den 16.10.89 og Regjeringen Syse tiltrer. Den består av H, Krf og SP.
Jeg vil anta at de personene innen embetsverket som hadde vært med i revisjonsprosessen av C-107 og som ivret for at Norge måtte ratifisere C-169 – og det raskt – umiddelbart etter regjeringsskiftet, satte i gang med lobbyvirksomhet ovenfor de nye og aktuelle statsrådene og statssekretærene, for å overbevise dem om at det var viktig å få en rask vurdering av om Norge skulle ratifisere C-169 eller ikke. De ønsket å fullføre kupp-planen så raskt som mulig.
Det greide de.
Denne konklusjonen kan trekkes på bakgrunn av at allerede den 13.11.89, under en måned etter at Syse-regjeringen var innsatt, avga Olje- og energidepartementet sin høringsuttalelse til spørsmålet om norsk ratifisering av C-169 – som første departement.
Man kan anta at høringsuttalelsene, fra departementene som er toneangivende, var ferdigskrevet av de personene i Brundtland II regjeringen som var aktive for å få revidert C-107, da Syse-regjeringen tiltrådte.
C-169 ble sendt ut til høring bare til en engere krets av berørte parter. Disse var alle departementene, en del samiske og samepolitiske organisasjoner og institusjoner og LO og NHO. Andre berørte parter fikk ikke anledning til å avgi høringsuttalelse. Etter min mening var dette et brudd på forvaltningsloven som tilsier at alle berørte parter skal gis anledning til å uttale seg.
Justis- og politidepartementets høringsuttalelse ble retningsgivende for de fleste departementene. I deres uttalelse kan en blant annet lese at «konvensjonen ikke kan anses for å stille krav om særrettigheter for urbefolkningene». Departementet hevdet også at C-169 ikke innebar nye regler som står i motstrid med norsk rett og at det derfor «ikke (er) grunn til å kreve bestemte endringer av norske interne regler før en norsk ratifikasjon kan finne sted».
Praksis i Norge er at før en eventuelt ratifiserer en konvensjon så endrer en, om nødvendig, norsk lovgivning slik at den ikke strider med reglene i den nye konvensjonen.
Miljøverndepartementet mente imidlertid i sin høringsuttalelse at norske lover ikke var i overenstemmelse med innholdet i C-169 og at en derfor burde utsette en eventuell ratifiseringsprosess til Samerettsutvalgets innstilling om retten til naturressursene kom med sine konklusjoner. Miljøverndepartementet ble imidlertid lagt under press, særlig fra Justisdepartementet. Dette skjedde i form av et brev forfattet av Høgetveit, hvor det ble argumentert for at Miljøverndepartementet burde endre sin høringsuttalelse. De i embetsverket i Regjeringen, som ville ha en rask ratifikasjonsprosess, ønsket ikke å risikere at stortingsrepresentanter skulle begynne å tvile på at det ville være riktig å ratifisere C-169 før en hadde vurdert om en måtte endre norske lover før en ratifiserte konvensjonen. Det kunne jo til og med oppstå en debatt om det ville være riktig å endre lover, eller innføre nye samepolitisk relaterte lover, noe som igjen kunne sette hele ratifiseringsmålsettingen i spill.
Presset førte fram og Miljøverndepartementet endret sin høringsuttalelse. I den nye høringsuttalelsen som ble forelagt for Stortinget fra Miljøverndepartementet, heter det derfor blant annet at «Miljøverndepartementet har imidlertid forstått det slik at det kan ta noen tid før utvalgets innstilling foreligger»
Det som skjedde i denne forbindelsen er utførlig beskrevet i tidligere nevnte artikkel «Who Owns the Land? Norway, the Sami and the ILO» s. 27-29.
Det må også nevnes at de samepolitiske organisasjonene argumenterte aktivt for en rask ratifisering.
Ingen av høringsuttalelsene vurderte eller drøftet om samene i Norge faller innenfor definisjonsbestemmelsene i C-169. Det ble ”tatt for gitt” eller ”lagt til grunn”.
Stortingsbehandlingen
Den 18.mai 1989 ble St.prp. nr. 102 vedtatt i Statsråd og oversendt til Stortinget. Stortinget ble bedt om å ta stilling til om C-169 skulle ratifiseres eller ikke av Norge.
Den 7.6.1990 ble saken behandlet i Stortinget. Saksordfører var Karita Bekkemellem (Ap). I sin redegjørelse uttalte hun blant annet at «Konvensjonen kan ikke anses å stille krav om særrettigheter for urbefolkninger». Begrunnelsen for at Norge skulle ratifisere så raskt, var at en rask ratifisering fra norsk side kunne få mange andre land til å ratifisere, noe som ville være med på å styrke den politiske og rettslige stillingen til urbefolkningsgrupper rundt omkring i verden.
Ingen av innleggene på Stortinget, knyttet til spørsmålet om ratifisering, berørte spørsmålet om samene i Norge faller innenfor definisjonsbestemmelsene. Også i Stortinget ble dette ”tatt for gitt” eller ”lagt til grunn”.
Det hele var ”ufarlig”, nærmest proforma, og ville ikke medføre noen endring av norsk samepolitikk. Og det ble ”hastebehandlet” i siste liten før stortinget skulle ta ferie.
Stortinget vedtok enstemmig å anbefale ratifisering. Norge ratifiserte konvensjonen den 20. juni 1990.
I dag har vi fasiten. Norsk ratifisering er blitt brukt som en begrunnelse for å innføre en rekke samepolitisk motiverte særrettigheter (for eksempel i Finnmarksloven) og det argumenteres for å innføre flere lover og ordninger med den begrunnelse at Norge er forpliktet til dette pga at Norge har ratifisert C-169. Kun 22 stater har til nå ratifisert C-169, de fleste av dem ligger i Sør- og Latin-Amerika.
En er derfor på trygg grunn når en konkluderer med at Stortinget ble forledet i denne saken.
Det som skjedde i prosessen, fra forarbeidet til revideringen av C-107 startet, og fram til vedtaket i Stortinget, kan med rette omtales som et politisk kupp eller en kuppartet politisk prosess.
****************************************************************
Faller samene i Norge innenfor definisjonsbestemmelsene i C-169?
Dersom de ikke gjør det, ble konvensjonen ratifisert på feilaktig grunnlag.
Den engelske tittelen er «C-169 – Indigenous and Tribal Peoples Convention, 1989 (No. 169)
Den offisielle norske oversettelsen av C-169, som Regjeringen og Stortinget ble forelagt har tittelen «ILO‑konvensjon nr. 169 om urbefolkning og stammefolk i selvstendige stater». ( I dag holder Regjeringen og Sametinget seg med en uoffisiell oversettelse av C-169, hvor ordet urbefolkning er blitt byttet ut med ordet urfolk.)
Oversettelsen til norsk gir et umiddelbart inntrykk av, eller forståelse av, at konvensjonen er ment for to typer befolkningsgrupper – et urfolk og et stammefolk.
Fra myndighetene, og fra samepolitisk hold, er det hele tiden blitt hevdet at samene er en urbefolkning eller et urfolk . Begrunnelsen for dette er at samene i Norge tilfredsstiller betingelsene som er nedfelt i artikkel 1.1.b. i C-169. I den offisielle oversettelsen til norsk er artikkelen som følger:
«b) folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.» (Her er det engelske ordet indigenous blitt oversatt til opprinnelig.)
Representantene fra Samerådet og for de norske myndighetene som deltok under revisjonsforhandlingene i Genève, hadde som nevnt, som målsetting å revidere C-107 slik at den nye, reviderte utgaven av C-107 skulle få definisjonsbestemmelser som gjorde at samene i Norge falt innenfor disse bestemmelsene.
Klarte de det?
Nei, men de har fremstilt det som om de klarte det.
Hvorfor jeg mener at de ikke klarte det, skal jeg begrunne i det som følger.
Hva klarte så norske myndigheter å få endret eller revidert av definisjonsbestemmelsene i C-107?
La oss se på det:
ILO-konvensjon nr.107(C-107) er som tidligere nevnt, forløperen til ILO-konvensjon nr.169.
C-169 er en delvis revisjon av C-107.
ILO-konvensjon nr. 107 (C-107) ble vedtatt i 1957. Den fikk hovedtittelen «C-107 – Indigenous and Tribal Populations Convention, 1957 (No. 107)»
Undertittelen til konvensjonen er: «Convention concerning the Protection and Integration of Indigenous and Other Tribal and Semi-Tribal Populations in Independent Countries ”
Den offisielle, norske oversettelsen av undertittelen er: «Konvensjon nr. 107 om vern og integrering av innfødte og andre befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land.»
Hovedtittelen til C-107 er ikke blitt oversatt i den offisielle oversettelsen til norsk. De engelske hovedtitlene til C-107 og C-169 er nesten identiske. Den eneste forskjellen er at ordet populations i C-107 er byttet ut med ordet peoples i C-169.
(C-107 er fortsatt virksom. Den er ratifisert av 11 land. En del land sa opp ratifiseringen av denne konvensjonen da C-169 ble vedtatt. C-169 er ratifisert av 22 land, de aller fleste i Sør- og mellom Amerika.)
Det står i teksten i C-169 at den er en delvis revisjon av C-107. Det går ikke fram noe sted i C-169 at målgruppene er annerledes enn i C-107. Også C-169 er følgelig innrettet mot innfødte befolkningsgrupper som lever under stammeforhold.
Da Stortinget vedtok å anbefale ratifisering av C-169, ble det forutsatt (”lagt til grunn”) at samene i Norge tilfredsstilte definisjonsbetingelsene i konvensjonen. Dette skjedde uten at det noe sted i saksforberedelsene, var blitt drøftet og/eller vurdert om så er tilfelle. En slik vurdering er heller ikke blitt gjort senere, verken av Regjeringen, Samerettsutvalget eller andre organer.
I Samerettsutvalgets videre arbeid måtte de ha som en forutsetning at samene var dekt av C-169, siden det var ”lagt til grunn” av Stortinget.
Formuleringen «urfolk og stammefolk» gir det feilaktige inntrykket at det er to forskjellige typer befolkningsgrupper C-169 er innrettet mot – urfolk og stammefolk. Dette i motsetning til C-107 hvor det helt entydig går fram blant annet av undertittelen, at konvensjonen er innrettet mot en type befolkningsgrupper, som blir betegnet som innfødte befolkningsgrupper som lever under stammeforhold.
Det er ikke antydet noe sted i C-169 at denne konvensjonen ikke gjelder for innfødte befolkningsgrupper som lever under stammeforhold og/eller at den gjelder for to forskjellige typer befolkningsgrupper.
Hva ble endret ?
Hva klarte så norske myndigheter å få endret eller revidert i definisjonsbestemmelsen i C-107?
La oss se på det.
Definisjonsbestemmelsen i C-107
Undertittelen til C-107 er tydelig i sin beskrivelse av hva som kjennetegner de gruppene som konvensjonen er innrettet mot. Den ble fjernet i C-169. Det ble ikke skrevet inn noen ny undertittel.
Artikkel 1 i C-107 inneholder definisjonsbestemmelsene. Disse er som følger:
«1. This Convention applies to
members of tribal or semi-tribal populations in independent countries whose social and economic conditions are at a less advanced stage than the stage reached by the other sections of the national community, and whose status is regulated wholly or partially by their own customs or traditions or by special laws or regulations;
members of tribal or semi-tribal populations in independent countries which are regarded as indigenous on account of their descent from the populations which inhabited the country, or a geographical region to which the country belongs, at the time of conquest or colonisation and which, irrespective of their legal status, live more in conformity with the social, economic and cultural institutions of that time than with the institutions of the nation to which they belong.
2. For the purposes of this Convention, the term semi-tribal includes groups and persons who, although they are in the process of losing their tribal characteristics, are not yet integrated into the national community.
Den offisielle oversettelsen av artikkel 1.1. til norsk er:
«1. Denne konvensjonen gjelder for-
a) personer fra befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land og hvis sosiale og økonomiske forhold ligger på et mindre framskredet trinn enn det som er nådd av andre deler av landets befolkning og hvis stilling helt eller delvis er bestemt av deres egne sedvaner og tradisjoner eller spesielle lover eller forskrifter.
b) Personer fra befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land og betraktes som innfødte fordi de stammer fra befolkningsgrupper som bodde i landet, eller i et geografisk område som landet tilhører, på tidspunktet for erobring eller kolonisasjon og som, uansett sin rettslige stilling, lever mer i samsvar med datidens sosiale økonomiske og kulturelle institusjoner enn med institusjonene i den nasjon de tilhører.»
(Oversettelsen av pkt. 2? ”ennå ikke integrert” er viktig)
Definisjonsbestemmelsen i C169
Artikkel 1 i C-169 inneholder også definisjonsbestemmelsene. Den er slik:
1. This Convention applies to:
(a) tribal peoples in independent countries whose social, cultural and economic conditions distinguish them from other sections of the national community, and whose status is regulated wholly or partially by their own customs or traditions or by special laws or regulations;
(b) peoples in independent countries who are regarded as indigenous on account of their descent from the populations which inhabited the country, or a geographical region to which the country belongs, at the time of conquest or colonisation or the establishment of present state boundaries and who, irrespective of their legal status, retain some or all of their own social, economic, cultural and political institutions.
2. Selfidentification as indigenous or tribal shall be regarded as a fundamental criterion for determining the groups to which the provisions of this Convention apply.
I den uoffisielle oversettelsen av C-169 som Regjeringen holder seg med, kan en lese dette:
Artikkel 1
1. Denne konvensjonen gjelder for:
a) stammefolk i selvstendige stater som gjennom sine sosiale, kulturelle og økonomiske forhold skiller seg fra andre deler av det nasjonale fellesskap, og hvis status helt eller delvis er regulert av deres egne skikker og tradisjoner, eller av særlige lover eller forskrifter;
b) folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.
2. Egen identifisering som urfolk eller stammefolk skal være et grunnleggende kriterium for å bestemme hvilke grupper bestemmelsene i denne konvensjonen skal gjelde for.
Hva er endret og hva er ikke endret i artikkel 1 i C-169, sett i forhold til artikkel 1 i C-107?
Om artikkel 1.1.a.
Artikkel 1.1.a. i C-107: «personer fra befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land og hvis sosiale og økonomiske forhold ligger på et mindre framskredet trinn enn det som er nådd av andre deler av landets befolkning og hvis stilling helt eller delvis er bestemt av deres egne sedvaner og tradisjoner eller spesielle lover eller forskrifter.»
Artikkel 1.1.a. i C-169: «stammefolk i selvstendige stater som gjennom sine sosiale, kulturelle og økonomiske forhold skiller seg fra andre deler av det nasjonale fellesskap, og hvis status helt eller delvis er regulert av deres egne skikker og tradisjoner, eller av særlige lover eller forskrifter;»
Min merknad:
Befolkningsgruppene blir klassifisert som stammer i begge konvensjonene. Formuleringen «hvis sosiale og økonomiske forhold ligger på et mindre framskredet trinn enn det som er nådd av andre deler av landets befolkning» i C-107 er endret til «… sosiale, kulturelle og økonomiske forhold skiller seg fra andre deler av det nasjonale fellesskap» i C-169.
Det uttrykkes i begge konvensjonen at befolkningsgruppene lever under annerledes sosiale, kulturelle og økonomiske forhold enn majoritetsbefolkningen.
Om artikkel 1.1.b.
Artikkel 1.1.b. i C-107: « Personer fra befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land og betraktes som innfødte fordi de stammer fra befolkningsgrupper som bodde i landet, eller i et geografisk område som landet tilhører, på tidspunktet for erobring eller kolonisasjon og som, uansett sin rettslige stilling, lever mer i samsvar med datidens sosiale økonomiske og kulturelle institusjoner enn med institusjonene i den nasjon de tilhører.»
Artikkel 1.1.b. i C-169: « folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»
Min merknad:
Begrepet «stammeforhold» er utelatt i C-169.
I begge konvensjonene er det nedfelt i artikkel 1.1.b. at disse må nedstamme fra de som bebodde landet eller en geografisk region i landet på det tidspunktet da kolonisering elle erobring fant sted og at de må ha beholdt sine sosiale, økonomiske og kulturelle institusjoner fra den tiden da kolonisering skjedde. I C-169 er «politiske institusjoner» tilføyd.
Det er i også tilføyd i C-169 at konvensjonen også er innrettet mot personer/grupper som er etterkommere av de som bodde i landet eller en geografisk region i landet da «de nåværende statsgrenser ble fastlagt».
C-169 fikk en helt ny artikkel 1.2. Der heter det at «Egen identifisering som urfolk eller stammefolk skal være et grunnleggende kriterium for å bestemme hvilke grupper bestemmelsene i denne konvensjonen skal gjelde for.»
«Grensedragningen»
Så til den endringen som den norske Regjeringen klarte å få til under ILO-forhandlingene i Genève 1988 og 1989, i et forsøk på å oppnå målsettingen om å få endret definisjonsbestemmelsene i den nye konvensjonen, «slik at den norske samebefolkningen faller innenfor». Det er formuleringen om at C-169 er ment å gjelde for «folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige(«indigenous») fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da ……de nåværende statsgrenser ble fastlagt…» (uthevet av meg)
Det er først og fremst denne definisjonsbestemmelsen som myndighetene har vist til når de har hevdet at samene i Norge er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i C-169. PÅ KMD sin hjemmeside kan en lese at «I Norge er det klart at samene fyller vilkårene i denne definisjonen.» De viser her til artikkel 1.1.b. i C-169.
En kan i høyeste grad stille seg spørsmålet om dagen samer tilfredsstiller kriteriet om å ha forfedre og formødre som bodde i Norge da storparten av Norges statsgrense ble trukket i 1751. Hvor mange av dagen samer kan vise til at de har samiske forfedre og formødre som bodde i Norge da statsgrensen ble trukket i 1751? Særlig i perioden 1850 til 1900 var det en betydelig innvandring av samisktalende fra Finland og svensk side av Tornedalen. Hvor stor denne innvandringen var er ikke blitt undersøkt. En studie av kirkebøker- og folketellingene fra nevnte periode vil kunne avklare dette.
Kravet i denne artikkelen om at de folkene som konvensjonen er innrettet mot, «…har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner» ignoreres av norske myndigheter.
Min vurdering er at norske myndigheter mislyktes i sin målsetningen om at en skulle få inn i C-169 nye «definisjonsbestemmelser, slik at den norske samebefolkningen faller innenfor». Den eneste nye bestemmelsen som de klarte å få inn, som samene i Norge muligens faller inn under, er bestemmelsen om at de må være etterkommere av de som bebodde landet eller deler av landet, da statsgrensene ble trukket. Men selv om samene faller inn under denne bestemmelsen; en blir ikke en «C-169-gruppe» av å falle inn under kun en bestemmelse, en må tilfredsstille alle bestemmelsene.
The United Nations Permanent Forum on Indigenous Issues (UNPFII)
FNs permanente forum for indigenus-saker (UNPFII) er et rådgivende organ for FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). Forumet skal gi råd og anbefalinger i saker som angår «indigenous peoples» innenfor økonomisk og sosial utvikling, kultur, utdanning, helse og menneskerettigheter.
Forumet ble opprettet i 2002. Ole Henrik Magga (NSR/Samerådet) var forumets første leder
Minst halvparten av de som sitter i UNPFII er representanter fra «indigenous peoples»-organisasjoner. Det UNPFII har å fortelle om hva som er de sentrale og viktige kjennetegnene til «indigenous peoples», må derfor anses å være den representative, internasjonale forståelsen om hva som er de sentrale og viktige kjennetegnene til «indigenous peoples», som forumet er opprettet for å bidra til å ivareta interessene til.
Forumet forteller på sin hjemmeside hva som definerer eller er kjennetegnene til «indigenous peoples», som UNPFII er innrettet mot.
Der opplyses det om at «Innfødte folk («Indigenous peoples») er arvtakere til og utøvere av unike kulturer og måter å forholde seg til mennesker og miljø på. De har beholdt sine sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske kjennetegn som er forskjellige fra de dominerende samfunnene de lever i.»
at….«Innfødte folk («indigenous peoples») er helt klart (beviselig) blant de mest vanskeligstilte og sårbare folkegruppene i verden.»
og at…«Det internasjonale samfunnet erkjenner nå at det kreves spesielle tiltak for å beskytte deres rettigheter og opprettholde deres distinkte kulturer og levesett.»
Opplisting av definisjonsbestemmelsen i C-107
(Vedtatt i 1957)
De lever under stammeforhold.
De står økonomisk og sosialt tilbake i forhold til den øvrige befolkningen i landet.
De har egne sedvaner og tradisjoner. De skiller seg med andre ord kulturelt fra den øvrige befolkningen i landet.
De har bevart sine sosiale, økonomiske og kulturelle institusjoner fra den gangen koloniseringen skjedde.
De nedstammer fra befolkningsgrupper som bodde i landet eller deler av landet da området ble kolonisert.
Kriteriene er innrettet mot nåsituasjonen, med unntak av pkt. 6 som trekker inn det historiske elementet.
”are not yet integrated into the national community”
Opplisting av definisjonsbestemmelsen i C-169
(Vedtatt i 1989)
Den er innrettet mot personer som lever under stammeforhold.
De skiller seg kulturelt fra den øvrige befolkningen i det landet de bor i.
De har bevart noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner fra den tiden da området ble kolonisert eller statsgrensen ble trukket.
De er etterkommere av befolkningsgrupper som bodde i landet eller deler av landet da området ble kolonisert eller statsgrensen ble trukket.
Kriteriene er innrettet mot nåsituasjonen, med unntak av pkt. 4 som trekker inn det historiske elementet.
Et subjektivt kriterium om egen indentifisering er tatt inn.
Opplisting av definisjonsbestemmelsen til UNPFII
(Gjelder nå i 2019)
De skiller seg kulturelt fra den øvrige befolkningen i det landet de bor i. De har distinkte kulturer og levesett.
De har beholdt sine sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske kjennetegn fra den tiden da området ble kolonisert eller statsgrensene ble trukket, som er forskjellige fra de dominerende samfunnene de lever i.
De er i en sårbar og vanskeligstilt situasjon. (Dette kan ikke bety noe annet enn at de sosialt og økonomisk ikke er på høyde med den øvrige befolkningen i landet.) Min kommentar
Beskrivelsen er innrettet mot nåsituasjonen, ikke mot det historiske elementet.
Ordet tribal (stamme) blir ikke benyttet.
Det subjektive elementet «selv-indentifisering» er ikke nevnt.
Oppsummering
Som en kan se så har en internasjonalt – fra 1957 og fram til i dag – holdt fast ved at når en skal identifisere hva eller hvem som er «indigenous and tribal populations», og som i dag blir omtalt i FN som «indigenous peoples» (I Norge omtalt som «urfolk»), så tar en utgangspunkt i nåsituasjonen.
I tillegg har en fra 1957 og til i dag holdt fast ved den samme beskrivelsen av disse befolkningsgruppene. En beskrivelse som forteller at «indigneous peoples» skiller seg kulturelt fra den øvrige befolkningen i det landet de bor i, at de har bevart sosiale, kulturelle, økonomiske, politiske kjennetegn og institusjoner fra den tiden da området ble kolonisert eller statsgrensene ble trukket, og at de ikke er på høyde økonomisk og sosialt med den øvrige befolkningen i landet.
I Norge har myndighetene imidlertid holdt seg med en særnorsk forståelse, eller mer presist; myndighetene har misforstått eller blitt forledet til å tro dette.
Når samelandsbevegelsen med Samerådet i spissen og Kommunal – og moderniseringsdepartementet begrunner at samene i Norge er for «indigenous peoples» («urfolk») å regne, argumenterer de nærmest ensidig med at det er fordi at de er etterkommere av samer som bodde i Norge da mesteparten av statsgrensen ble trukket i 1751.
De mener at den aktuelle situasjonen eller nåsituasjonen til samene i Norge er irrelevant i denne sammenhengen. Fordelen med en slik innfallsvinkel er at da trenger en ikke å forholde seg til virkeligheten i dag,
-en trenger ikke å reise spørsmålet om samene i Norge skiller seg kulturelt fra den øvrige befolkningen,
-en trenger ikke å reise spørsmålet om de har bevart sosiale, kulturelle, økonomiske, politiske kjennetegn og institusjoner fra den tiden da statsgrensen ble trukket,
-og en trenger heller ikke å reise spørsmålet om samene står kulturelt, sosialt og økonomisk tilbake for den øvrige befolkningen i Norge.
En har dermed gjort spørsmålet om samene i Norge er for «indigenous peoples» å regne til et arvelig spørsmål.
Avslutning
Her kan det passe å avlutte med å sitere fra Håndboka «ILO CONVENTION ON INDIGENOUS AND TRIBAL PEOPLES, 1989 (No. 169): A MANUAL» som er utgitt av ILO. Håndboka gir en veiledning i hvordan ILO -konvensjon nr. 169 må forstås.
I en kommentar i håndboka til artikkel 1.1. i C169, som angir definisjonsbestemmelsene for hvem konvensjon er ment å gjelde for, påpekes det at når man skal identifisere de gruppene som konvensjonen er ment å gjelde for så er det slik at «ILO fokuserer på den nåværende situasjonen, selv om historisk kontinuitet også er viktig.» («The ILO focuses on the present situation, though historical continuity is important too”)
29.03.2022
Per Arne Amundsen
Users Today : 118
Users Yesterday : 205
This Month : 118
This Year : 95505