Den 3. mars behandlet Stortinget Solberg-regjeringens Stortingsmelding om «Samisk språk, kultur og samfunnsliv». I fjor var regjeringens Nordområdemelding og regjeringens lovproposisjon om endringer i Sameloven tema i Stortinget. Debatten og vedtakene i bygger på den historieforståelse, virkelighetsoppfatning og politisk konstruerte grunnleggende forutsetning :

at folkeretten forplikter Norge til å innføre lover og ordninger som innebærer at staten, fylkene og kommunene må dele makten med Sametinget

at midlertidige særrettigheter for samene i den såkalte samepolitikken, er for permanente rettigheter å regne

at det ikke er et tap for demokratiet om kommunale- og fylkeskommunale organer i nord, ikke kan være reelle fora for politikkutvikling og beslutninger som må treffes, der alle mottar informasjon, kan fremsette synspunkter og argumentere, på like fot

at folkevalgte organer i nord er ute av stand til å ivare sine innbyggeres interesser uten først å ha forhørt seg hos «samiske interesser» og/eller konsultert Sametinget, og

at folkevalgte må finne seg i å ofre ellers normale spilleregler i offentlig politikk og forvaltning, på avstamningspolitikkens og etnonasjonalismens alter

at innmeldte i Sametingets valgmanntall kan levere inn klage til kommunen eller fylkeskommunen hvis de er misfornøyd med et vedtak etter forhandlinger mellom kommunen/fylkeskommunen og Sametinget og/eller «samiske interesser»

at en mini identitetsgruppering blant de som i varierende grad er av samisk avstamning, skal defineres som sentrale premissgivere for politikkutvikling og forvaltning i nord

at partidemokratiet ikke ser den splittelse i befolkningen som følger i kjølvannet av dets

eksotisering av «det samiske» og dyrking av en selvdefinert etnisk identitet

at det ikke er i strid folkeretten å innføre lover og praktiske ordninger som skiller på etnisitet

at det var helt riktig av Kunnskapsdepartementet å gi Sametinget ansvaret for å utvikle lære-planer for vgs i samisk kultur og historie (fullmakt til å skrive om Nordkalottens historie)

at dagens samepolitiske elite er urfolk og berettiget ILO-konvensjonen 169 selv om de er etterkommere etter innvandrere fra Finland og Sverige så sent som mot slutten av 1800- tallet og tidlig på 1900-tallet; – altså generasjoner etter grensedragningene i 1751/1826

at samene lever under slike forhold og med et levesett at de er berettiget til å bli beskyttet i henhold til bestemmelsene i ILO- konvensjon nr. 169 (som gjelder for marginaliserte innfødte stammefolk som lever og driver sin næring «på gamle måten» på land, vann/sjø)

at samer som ett folk og urfolk (og dermed ILO-169) kan implementeres i Grunnloven uten avklaring av konsekvenser

at den etnisk- og avstamningsbaserte særstilling i Norge ikke er i strid med FNs rasediskrimineringskonvensjon og diskrimineringsloven

at det urettferdige og uverdige i konstruert etnisk tilhørighet og avstamning, ikke er i brudd med de demokratiske prinsipper om likeverd og likhet for loven

at det ikke er i strid med det demokratiske prinsippet om likeverd, når samepolitikken føres på en måte hvor det også etter at Sannhets- og forsoningskommisjonen ble opprettet, begås urett mot de andre nasjonale minoritetene som finner, kvener og skogfinner samt majoritetsbefolkningen i Norge

at med retten til land og vann menes råderetten (med interessekonflikter om utmark har reineierne i realiteten lovfestet forrang, «Naturen tilfører reindriftssamen», budskap i valgkampvideo fra Høyre under valgkampen 2017)

at Sametinget besitter relevant kompetanse for næringsutvikling til å ivareta «rollen som regional samfunnsutvikler» i nord og aktør i «videreutvikling av nordområdepolitikken»

at henvisning til parolebegreper som «det samiske», «det samiske perspektivet», «samiske verdier», «samiske interesser», «det samiske prosjektet», «det samiske grunnsynet», «urfolksdimensjonen», «urfolksrettigheter», «urfolksfeltet» og «det samiske Vi» faktisk begrunner reelle behov og legitimerer såkalte samepolitiske tiltak, og ikke må ses på som tåkelegging, avsporing, desinformasjon, forsøk på forvirring og utestegning/- utfrysning

at Grunnlovens §49 (gjelder lokalt selvstyre/-lokaldemokrati) om innbyggernes rett til å styre lokale anliggender, ikke skal gjelde i hele landet

at posisjonen som «urfolk» kan nedarves gjennom generasjoner, uavhengig av den samfunnsmessige utviklingen

at stedsnavn på samisk – uten tradisjon og uten å være i daglig bruk av folk og av næringsliv på stedet, som forutsettes i Lov om Stadnamn – kan godkjennes og føres inn i kartverk, og at norske stedsnavn på kartverk kan byttes ut med stedsnavn på samisk

at regionale fiskerimyndigheter pålegges å utøve en ordning med etnisk- og avstam- ningsbasert, begrunnet forskjellsbehandling innen fiskeriene, med tildeling av tilleggskvote til fiskere bosatt i de områder i den enkelte kommune hvor Sametinget mener det bor sjøsamer

at det er helt i orden at Sametinget har tre representanter i Fjordfisknemda og Nordland, Troms og Finnmark har en representant hver, slik at når fiskeriregulering i Nordland skal tilrådes, har Nordland en stemme og Sametinget tre

at det likeledes må aksepteres at det fiskeripolitiske miljøet og private fiskeriinteresser må sitte på gangen når Sametinget og Nærings- og fiskeridepartementet forhandler om fiskerisaker som også angår alle