Det synes å være stor enighet blant finske språkforskere om at samene bodde i Karelen og Sør-Finland i starten av deres språklige historie, for godt over 2000 år siden og en god stund etter dette.

Resultatene av nyere genforskning viser at samene er i nærmest genetisk slektskap med de befolkningsgrupper som de levde sammen med og/eller var naboer til på den tiden. Disse befolkningsgruppene er karelere, finner og estlendere.

De genetiske undersøkelsene viser også at samene er den av de uralsktalende befolkningsgruppen som har oppholdt seg i nordøst- og nord – Europa, som er mest i genetisk slektskap med nord-sibirske befolkningsgrupper.

Resultatene av disse omfattende, genetiske undersøkelsene styrker troverdigheten til konklusjonene til språkforskere om at det ursamiske språket oppsto i Karelen og dets nærliggende områder.

På webbsiden «BMC Part of Springer Nature» ble det i 2018, lagt ut en større artikkel med overskriften «Genes reveal traces of common recent demographic history for most of the Uralic-speaking populations» (Gener avslører spor av nylig, demografisk historie for de fleste av de nålevende, uralskspråklige populasjonene.) Artikkelen er skrevet i felleskap av en rekke forskere.

De skriver blant annet at «Vårt mål i denne studien var å teste om de nålevende uralsktalende befolkningsgruppene deler felles genetisk opphav i sine genomer. (Et genom er hele arvematerialet i en organisme. Min anmerkning.) Nærmere bestemt testet vi om de klare funn som viser migrasjon mellom Øst-Eurasia og Europa som er til stede i fordelingen av farsavledninger, også kan oppdages i mønstrene for autosomal variasjon. Det har tidligere vist seg at den genetiske sammensetningen i nordlige- og nordøstlige europeiske populasjoner viser affiniteter/slektskap med Sibir. I dag er komponentene i øst-eurasisk opprinnelse funnet mest fremtredende blant fennoskandiske samer.» 

(«Our goal in this study was to test whether the Uralic-speaking peoples share recent common genetic ancestry in their genomes. Specifically, we tested whether the clear signal of migration between East Eurasia and Europe that is present in the distribution of paternal lineages could be also detected in the patterns of autosomal variation. It has been shown earlier that the genetic landscape of northern and northeastern European populations displays affinities with Siberia [43,44,45] and today the components of East Eurasian origin are seen most prominently among the Fennoscandian Saami.»)

Under kapitlet «Resultater» forteller de blant annet at «Her presenterer vi en bred genetisk analyse av 15 uralsk-talende populasjoner som dekker alle hovedgrupper i denne språklige familien. Vi påviser at nålevende, uralsktalende populasjoner, genetisk sett, er svært like sine lokale- og geografiske naboer. Og når vi studerer forholdet mellom geografisk, fjerne populasjoner, finner vi at de fleste av de uralsktalende og noen av deres naboer, deler en genetisk komponent av mulig, sibirsk opprinnelse.  I tillegg viser vi at de fleste uralsktalende deler betydelig flere arvelige segmenter av typen «identitet ved avstamning» enn med grupper som bor i omtrent samme geografisk avstand som mellom de uralskspråklige. Vi finner at samvariasjonen mellom vid-, genom- genetikk og språklig avstand mellom uralspråklige. Dette antyder en samspredning av gener og språk. Men vi finner ikke omfattende genetiske bånd mellom estere og ungarere med deres språklige søstre som skiller dem fra dere ikke-uralspråklige naboer.» 

(«Here, we present a genome-wide analysis of 15 Uralic-speaking populations which cover all main groups of the linguistic family. We show that contemporary Uralic speakers are genetically very similar to their local geographical neighbours. However, when studying relationships among geographically distant populations, we find that most of the Uralic speakers and some of their neighbours share a genetic component of possibly Siberian origin. Additionally, we show that most Uralic speakers share significantly more genomic segments identity-by-descent with each other than with geographically equidistant speakers of other languages. We find that correlated genome-wide genetic and lexical distances among Uralic speakers suggest co-dispersion of genes and languages. Yet, we do not find long-range genetic ties between Estonians and Hungarians with their linguistic sisters that would distinguish them from their non-Uralic-speaking neighbours.»)

Jeg vil i det følgende trekke fram noen funn fra artikkelen, som er knyttet til den samisktalende populasjonen/befolkningsgruppen sammenlignet med andre uralsktalende populasjoner. Undersøkelsene viser at samene er nærmest genetisk i slekt med -, eller i nært genetisk slektskap med de andre uralsktalende populasjonene som de har levd sammen med og/eller vært naboer til, i de samisktalende sin eldre historie.  De gruppene som jeg sikter til her er finner, karelere, estere og vespere.

Det synes å være stor enighet blant finske språkforskere om at i samenes eldre historie, bodde de midt i de områdene som de nevnte befolkningsgrupper bor i. Jeg viser her til opplysninger i professor Mikko K. Heikkilä, ved universitetet i Helsinki, sin doktorgradsavhandling: «Bidrag til Fennoskandiens språkliga förhistoria i tid og rum» (2014). Der skriver han blant annet at  «Blandt andre Pekka Sammallahti, Jorma Koivulehto, Petri Kallio, Ante Aikio, Jaakko Häkkinen, Unto Salo, Christian Carpelan och Mikko Heikkilä har i sine undersøkelser vist at samene har bodd innenfor (jfr Aikio & Aikio 2001: 17; Aikio 2006: 46, Aikio 2012b: 67),  grensen for dagen Finland i lang tid og kontinuerlig, men ikke i sine nåværende hjemtrakter i Lappland  som bærer deres navn, men betydelig lenger sør og øst – fra sørvestre Finland via Ladoga og i det minste helt til innsjøen Onega” (s.136 «Bidrag til Fennoskandiens språkliga förhistoria i tid og rum.)

Det synes også å være stor enighet blant de finske språkforskerne om at det ursamiske språket oppsto en gang rundt 500 år f. Krf.

Litt om DNA

Før jeg gir flere opplysninger om hva denne forskningsbaserte artikkelen har å fortelle, er det nødvendig gi litt informasjon om visse betegnelser elle begreper som benyttes innen genetikken. De fleste av oss  kjenner vel ikke særlig mye til dette fagområdet

Man kan gruppere arvestoffet inn i tre deler; autosomalt DNA, Y-DNA og mitokondrie-DNA.

Autosomalt DNA (aDNA) er alle kromosomer i cellekjernen som ikke er kjønnskromosomer. Det er disse kromosomene fra et kjønn som under en befruktning, blander seg med kromosomene fra et annet kjønn. Det er resultatet av denne blandingen som blant annet bestemmer vårt utseende. Jeg nevner her elementer som hudfarge, hårtype, hårfarge og ansiktstrekk.

Y-DNA eller Y-kromosomet, er det mannlige kjønnskromosomet. Det blander seg ikke med noen gener hos det kvinnelige DNA ved en befruktning. Det blir overført som det er og følger derfor mannslinjen, fra far til sønn, sønnesønn osv. Varianter av disse blir omtalt som haplogrupper.

Mitokondrie-DNA (mtDNA) er et eget DNA som finnes i mitokondriene. Varianter av disse blir også omtalt som haplogrupper. Mitokondriene er små organstrukturer som finnes i cellene. Mitokondriene er cellenes kraftstasjoner. Ca. 90% av cellenes energiomsetning foregår i mitokondriene. Alle kroppens celler har mitokondrier. Det arvestoffet som bestemmer hvordan mitokondrienes oppbygging og funksjoner skal være, overføres fra det kvinnelige kjønnet og blander seg ikke med arvestoffet fra det mannlige kjønnet. Det blir overført som det er. Jeg har som mann, fått disse fra min mor, men kan ikke føre det videre fordi at jeg er en mann.  Mitokondrie-DNA følger derfor kvinnelinjen.

For hver befruktning blir det dannet nytt autosomalt DNA med nye strukturer. Slik er det ikke med mtDNA og Y-DNA.  De føres videre i den form som moren og faren avga de ved befruktningen. Disse mtDNA-molekylene og Y- DNA-molekylene er derfor svært stabile.  Derfor kan man dokumentere og følge mannslinjene og kvinnelinjene langt, bakover i tid.

I blant skjer det midlertid, endringer i strukturene eller oppbyggingen av disse DNA-molekylene.  Disse endringene blir omtalt som mutasjoner. Disse mutasjonene har ført til at det er oppstått visse forskjeller i disse Y-DNA og mtDNA-molekylene i befolkningsgrupper som har levd isolert fra hverandre.  Dette har ført til at man innen de forskjellige befolkningsgruppene som har levd adskilt fra hverandre i lengere tid, finner opphopninger av bestemte varianter av Y-DNA og mtDNA. Disse forskjellene har genetikerne gitt forskjellige koder. De forskjellige variantene blir omtalt som motiver eller haplogrupper og blir gitt betegnelser ved hjelp av bokstav- og tallkombinasjoner, for eksempel R1a.  Analyser av mtDNA og Y-DNA fra gamle etterlevninger av mennesker, som er funnet i bestemte områder, er med på å gi innblikk i hvor våre genetiske forfedre og formødre har oppholdt seg.

Mens haplogruppene er ganske så stabile så dannes det som nevnt, nye varianter av aDNA for hvert nytt individ som blir til.  Dette betyr igjen at mens en haplogruppe kan være den samme gjennom svært mange generasjoner i samme slektsledd, så kan aDNA bli kraftig endret i det samme slektsleddet i løpet av ganske få generasjoner.

La meg ta et tenkt eksempel som illustrerer dette: Et pikebarn blir adoptert fra Korea til Norge.  Det har et mtDNA som jeg velger å kalle for K og en aDNA-variant som jeg velger å kalle for C. Dersom dette pikebarnet etter at hun er blitt  voksen, blir mor til et pikebarn, hvor faren er en typisk  nordmann, så vil det nye pikebarnet ha mtDNA varianten K, mens aDNA varianten C til dette pikebarnet vil være på bare ½ C, resten vil være en norsk aDNA-variant som jeg velger å kalle for N. Om dette siste pikebarnet også får et pikebarn etter at hun er blitt voksen, sammen med en typisk nordmann , med samme  aDNA-variant (N),  så vi dette siste pikebarnet fortsatt ha en mtDNA-variant av typen K, mens andelen aDNA  av typen C, vil være ytterligere redusert til ¼ C, mens andelen aDNA av typen N vil være på 3/4  hos dette siste pikebarnet. Slik kan det fortsette å utlede dette, tenkte eksemplet.  Den samme betraktningen kan gjøres også når det gjelder YDNA.

Haplogruppene er derfor lite egnet til å avgjøre hvor nært enkeltindivider eller populasjoner er i genetisk slektskap.

Det er derimot aDNA velegnet til. Dette gjøres ved å sammenligne segmentene i et aDNA molekyl med segmentene i et annet aDNA-molekyl.  Dess flere segmenter som deles eller er like, desto nærmere slektskap er det mellom disse to personene.  Den samme metoden kan benyttes til å studere slektskapsnærhet når det gjelder populasjoner.

Noen utdrag fra artikkelen med korte kommentarer fra meg

YDNA og mtDNA

Figur A gir en oversikt over hvor de forskjellige uralske språkgruppene eller populasjonene lever i dag.

I figur B vises fordelingen av østlige(asiatiske)- og vestlige (europeiske) eurasiatiske mannlige (YDNA) og kvinnelige (mtDNA) haplogrupper innen de forskjellige, språklige populasjonene. Strekene nederst viser det skjematiske nedstammingstreet (fylogenien) til de uralske språkene.

Ser en på kakediagrammene for det mannlige Y, ser en at samene har en fordeling av østlig- og vestlig YDNA som et temmelig lik den fordelingen som en finner hos vepsere, karelere, finner og estere. Det samme finner vi for det kvinnelige mtDNA. Dette kan ikke bety annet enn at en gang i tiden har de hatt et felles eller svært nært beslektet opphav.

Fylogenien forteller også om at genetisk nærhet i haplogruppefordelinger, følges av språklig nærhet .

SNP-basert analysemetode

Figurene under er utarbeidet med utgangspunkt i undersøkelser basert på SNP-analyser av aDNA i uralske populasjoner og andre populasjoner. SNP («single nucleotide polymorphism») er når forskjellen mellom en del av DNA hos to ubeslektede individer kun består i at ett nukleotid, altså en bokstav i den genetiske koden, er byttet ut med et annen nukleotid/bokstav.

I populasjonsgenetikk benyttes ofte SNP-er som markører for å undersøke forskjellen mellom populasjoner, eller for å undersøke evolusjonære prosesser i og mellom populasjoner.

Denne SNP-baserte undersøkelsen viser betydelig likhet mellom samer og karelere, finner og estere, Samer har også som en kan se, genetisk likhet med flere populasjoner i Volga-Ural regionen, samt en viss likhet med samojedere, nærmere bestemt, nenetsere, ngasanere og selkupere som er bosatt i Sibir.

IBD-segment-basert anbalysemetode

IBD – «Identical by descent».(Identifisering med utgangspunkt i avstamming.) IBD er et begrep som brukes i genetisk slektsforskning for å beskrive et matchende DNA-segment som deles av to eller flere personer, som har blitt arvet fra en felles stamfar uten noen mellomliggende rekombinasjon. Rekombinasjon er stokking og blanding.  Stykker med gener fra homologe kromosomer som bytter plass. (Homolog betyr overensstemmende, av samme type, med samme opphav eller med samme struktur.)

Nedenfor er en illustrasjon som  viser prinsippene ved en slik metode.

I fugyren rett under er det satt opp en oversikt over resultatetene av forskning ved hjelp av denne  IBD-analysemetoden.

De blå kvadratene viser når de uralsktalende populasjonene er i et visst slektskap med andre uralsktalende populasjoner. De grønne kvadratene viser når uralsktalende populasjoner er i et visst slektskap med ikke-uralsktalende populasjoner. De ufargede kvadratene viser ikke noe slektskap.

Figuren forteller at samene er i slektskap med karelere, finner og vespere. I tillegg er samene i slektskap med to populasjoner i Volga- Ural området, samt 4 uralsktalende populasjoner og 5 ikke-uralsktalende populasjoner i sibirske områder.

Interessant er det å merke seg at også karelere, i betydelig utstrekning også er i genetisk slektskap med populasjoner som holder til i sibirske områder.

Genetisk slektskap hos dagens uralsktalende populasjoner med tidligere/gamle eurasiere

Andeler av forfedrenes og formødrenes genetiske DNA-komponenter som levde i steinalderen og bronsealderen, i undersøkte, nålevende, europeiske og sibiriske populasjoner.

B-figuren: Figuren ovenfor viser blandingsproporsjoner (i %) av forfedrenes komponenter.

Fargekoder for forfedrenes og formødrenes komponenter er som følger:

mørkegrønn – vestlige jegere-samlere (WHG);

lysegrønn – østlige jegere-samlere (EHG);

grå – europeiske tidlige bønder (LBK);

mørkeblå – bærere av Corded Ware-kulturen (CWC); (Også kalt for Stridsøksekulturen og er et samlebegrep for en rekke beslektede steinalderkulturer i det nordlige Europa fra omkring 3200 f.Kr. til 1800 f.Kr)

mørkegrå – sibirisk CWC som består av tre underkomponenter:

sort – sibirsk

Leter leseren seg fram til «Saami Kola» vil han/hun se hvor store andeler av forfedrenes og formødrenes komponenter som er funnet i denne populasjonen. Altså DNA-komponenter fra mennesker som levde i steinalderen og bronsealderen.

–  26% av komponentene er nedarvet fra vestlige jegere-samlere(WGH).

–  6% av komponentene er nedarvet fra østlige jegere-samlere (EHG).

–  7% av komponentene er nedarvet fra europeiske tidlige bønder (LBK). Altså bønder som levde i steinalderen.

–  38% av komponentene er nedarvet fra sibirsk Corded Ware-kulturen (CWC). Denne komponenten er igjen fordelt på tre gamle populasjoner med ca. 1/3 på hver. Dette er komponenter fra:

           a) arvestoff fra gammel, kaukasisk, jeger-samler-individer i Yamnaya,

           b)  arvestoff fra gammel, østlig, jeger-samler-individer i Yamnaya

           c) arvestoff fra gammel, neolittisk (bondesteinalderen eller yngre steinalder) menneskelig bosetting i Levanten.

– 24 % av komponentene er nedarvet fra gammel, sibirsk menneskelig bosetting.

Figur B forteller at samene har en relativ fordeling av forskjellige «eldgamle» genstrukturer, sammenlignet med mennesker som levde i steinalderen og bronsealderen, som er temmelig lik profilene (prosentfordelingene) til de populasjonene som levde i de områdene som samene levde i. Altså områdene Karelen og Finland. Dette i hvert fall fra for omkring 2500 år siden, og i hvert fall til for omkring for 1500 år siden. De andre populasjonene som jeg sikter til her, er i særlig grad, karelere, finner og estlendere.

Samene skiller seg imidlertid ut fra finnene, karelerne og estlenderne på et område: Det er ved at de har et mye større genetisk slektskap med den eldgamle, sibirske befolkningen (24%) enn karelere, finner og estlendere.

Under kapitlet «Diskusjon» skriver forfatterne at «Samene skiller seg ut fra andre nord -europeiske populasjoner ved at opptil 30 % av deres autosomale opphav stammer fra asiatiske genetiske komponenter. De viser også stort genetisk slektskap med både uralsk- og ikke-uralsk-talende folk fra Sibir. Dette skyldes trolig at forfedrene til nålevende samer enten har levd isolert fra en søreuropeisk og østeuropeisk genstrøm, eller har hatt flere kontakter med nordiske folkeslag på begge sider av Uralfjellene, drevet av det samme levesettet som det arktiske folket. Merkelig nok kan mtDNA-arven til samene betraktes som overveiende (< 90%) vest-eurasisk.»

(«Saami stand out from other NE European populations by drawing up to 30% of their autosomal ancestry from Asian genetic components (Fig. 3). They also display long-range genetic affinities with both the Uralic- and non-Uralic-speaking Siberians (Figs. 4 and 5). This is probably because the ancestors of the modern Saami (a) have lived in isolation from Southern and Eastern European gene flow and (b) have had more contacts with Nordic peoples on both sides of the Ural Mountains, driven by the similar life-style of the Arctic people. Curiously enough, the mtDNA heritage of Saami can be considered as predominantly (< 90%) Western Eurasian»)

Og jeg vil tilføye er at den ene forklaringen ikke utelukker den andre. Det kan ha vært begge deler.

Det er også på sin plass å minne på om at også finner, karelere og estlendere har et betydelig innslag av vest- eurasiatisk mtDNA.

Avslutning

Den artikkelen som jeg har hentet mine opplysninger ifra, forteller at dagens samer har et genom (hele arvematerialet i en organisme) som har størst likhet med det arvematerialet som en finner blant språklige populasjoner som de har levd sammen med eller vært naboer til i storparten av samenes eldre historie. Samene er mest i genetiske slektskap med disse populasjonene, altså med karelere, finner og estlendere.

Dette påvises i alle de innfallsvinklene og metodene som genforskerne har benyttet seg av i sin forskning på uralsk-talende befolkningsgrupper, og i sine resultat-sammenligninger dem imellom.

Det eneste avviket som disse genforskerne finner, er at dagens samer har et betydelig større innslag av genvarianter som en også finner hos de nålevende nordlige, sibirske befolkningsgruppene, enn det som de andre uralsk-talende befolkningsgruppene i Nord-Øst Europa har.

Disse opplysningene gir støtte til de konkusjoner som særlig finske språkforskere har trekt; at det ursamiske språket oppsto i Karelen for omkring 2500 år siden.  

At samene er mest i genetisk slektskap med disse nevnte befolkningsgruppene, er med på å gi støtte til konklusjonen om at det var i Karelen-området det ursamiske språket oppsto.

En finner flere opplysninger fra den artikkelen som jeg har gjengitt noe av innholdet ifra, på denne lenken.

https://genomebiology.biomedcentral.com/articles/10.1186/s13059-018-1522-1