SKOLTENE – ET NEGLISJERT FOLK.

Opp gjennom tidene har skoltene fått ulike betegnelser, noe som også har vært med på å skape en viss forvirring.

I eldre dansk-norske kilder ble skoltene kalt for «vildlapper», «østenhavs finner», «ryske finner», «russelapper», «fælleslapper». Fra begynnelsen av 1800-tallet også «skolte-lapper», «skoltefinner», «samelas», «norras»  og etterhvert bare «skolter». Sistnevnte betegnelse har blitt brukt konsekvent frem til 1960-tallet.

Kola og Sør-Varanger har i uminnelige tider vært bebodd av skolter. Før 1826 var Sør-Varanger et grenseløst landområde mellom Russland, Finland, Sverige, Danmark og Norge.

Arkeologiske utgravninger fra i Sør-Varanger kan tyde på skoltene var i området allerede i førkristen tid.

Skoltene var før grensesettingen en samlet folkegruppe på Kola, men ble etter 1826 gradvis spredt rundt i Russland samt til Finland og Norge. Den største delen av folkegruppen bor på Kolahalvøya i Russland. Man mener at det i Finland er mellom 4-600 skolter, mens tallet for skoltene i Norge er noe usikkert. Den generelle befolkningsøkningen i Finnmark gjennom tidene har nok medført innblanding med andre nordmenn samt flytting fra kjerneområdet Skoltebyen og Neiden til andre landsdeler.

Fra tidlig på 1300-tallet var det strid mellom Norge og Novgorod. Det førte til et skatteforlik i 1326. Dette avstedkom at alle skolte-siidaene ble et felles skatteland for flere stater, men underlagt russisk rettslig og kirkelig jurisdiksjon. Mange forskere mente at det var 7 skolte-siidaer .

Historiker Mikit Ivanowitz fra Neiden er en av få direkte etterkommere av skolter i Finnmark. Hans oppfatning er at alle skoltesiidaer var en del av Kolasamenes siidafellesskap, der Norráz var siidaenes øverste organ.

Tidligere nasjonale stridigheter

Før grensesettingen oppfordret norske myndigheter at de nordiske samene skulle etablere seg på Kola, noe de gjorde. Men de måtte senere flytte tilbake derfra.

Forhandlingene etter Kalmarkrigen i 1611-1613 førte til at Neiden-, Pasvik-, Petsjenga- og Suenjelsiidaene ble et dansk-norsk og russisk felles skatteområde, men fortsatt under russisk rettslig- og kirkelig jurisdiksjon.

Kolonisering og stormaktspolitikk.

Koloniseringen av Sør-Varanger begynte hovedsakelig etter 1826, da grensen mot Finland og Russland ble satt. Først etter 1900 tallet, da det ble funnet jernmalm i Sør-Varanger, ble det fart i den norske koloniseringen. Ved grensesettingen i 1826 ble Neidensiidaen delt i to og siidafolket ble norske, fordi resursgrunnlaget var størst på norsk side. Man kan si at på grunn av områdets rike ressurser og stormaktspolitikk ble skoltesamfunnet rammet av to store katastrofer.

Den første fordi skoltenes siidaområde ble delt i to, og den andre ble koloniseringen av Sør- Varanger som følge av grensesettingen.

Skoltene, som tidligst kjente befolkning i Varanger-området og deres livsform, ble ikke anerkjent av de statlige norske myndigheter. Den nasjonale, dominerende holdningen har gradvis ført til at skoltene er fratatt sine tidligere rettigheter og dermed sitt livsgrunnlag i området.

Skolter ble til «samer».

Fra begynnelsen av 1960-årene ble begrepene østsame og skoltesame gradvis innført av den samiske bevegelsen i Norge. Dette førte etterhvert til en usynliggjøring av kulturen, noe som skapte enda større problemer for den lille minoriteten som fortsatt var bosatt i Neiden.

Fredningen av Skoltebyen i Neiden og etableringen av Østsamisk museum i regi av Sametinget førte til at skoltene ble innlemmet som «samer» i Norge.

Under denne fredningsprosessen skulle Sametinget hjelpe skoltene til en kulturell revitalisering, noe som også var en premiss fra Riksantikvarens fredningsdokumenter. Imidlertid ble de usynliggjort som en egen minoritetsgruppe av Sametingets aktører.

Som følge av Sametingets «omfavnelse» av skoltene ble Skoltebyen – av Sametinget – utropt til Samenes Tusenårssted. Alt taler for at motivet var et samepolitisk mål om synliggjøring av samisk tilstedeværelse i området.

SKOLTENE – ET FOLK MED SÆRPREGET KULTUR OG LEVEMÅTE.

Skoltenes landområder og levesett.

I det som er dagens Sør-Varanger hadde skoltene bruks- og råderetten til alt land og vann med enerett til fiske, jakt, fangst og tømmerhogst frem til grensesettingen i 1826.

De var opprinnelig et fangst- og veidefolk, men den spesielle årssyklusen med flyttinger til faste bebygde boplasser var særegent for kulturen.

Skoltene siidaområder var geografisk avgrensede landområder som i utgangspunktet var til eksklusiv bruk for siidaens medlemmer.

Siidaenheten var et fellesskap av mennesker, husholdninger og familier, og de var ofte ikke i slekt med hverandre. Inngifte var ikke godtatt, og ved giftemål ble nye medlemmer fra andre skolte siidaer knyttet til siidaen. Helt frem til 1826 var skoltene fortsatt en enhetlig folkegruppe, som brukte sine siida-områder og ressurser på en effektiv og økologisk forsvarlig måte. De hadde et godt organisert samfunnsform og en godt utviklet administrasjon (Norráz).

Deres næringsutøvelse var naturalhushold og utnyttelse av alle ressurser i siidaen.

Den økologiske ressursutnyttelsen førte derfor til regelmessige flytninger til fire fast bebygde sesongboplasser, nemlig vår-, sommer-, høst- og vinterboplass.

Skoltenes særpregede kultursymboler.

Skoltene er en etnisk minoritet med særegne kulturtrekk og tradisjoner. De har sitt eget språk, hadde et eget geografisk område, de var halvnomader og religiøst ortodokse.

De har også flere særegne kulturtrekk som skiller dem fra samekulturen.

Eksempler med ulikheter vises i skoltenes kleskultur, sangtradisjon (leudd er en spesiell sangtradisjon for skoltene), danse- og danse-visetradisjon, leketradisjon, navnetradisjoner (russiske navn), og at skoltene ble ortodokse tidlig på 1500-tallet.

Skoltenes klesdrakt, og særlig kvinnenes var lik den vanlige russiske. Beskrivelsene av skoltenes kleskultur viser flere likheter med østeuropeisk kleskultur, og at den er forskjellig fra den samiske befolkningens kleskultur.

Av luene som fortsatt er i bruk kan nevnes enkelua som er rund og har flat bunn og kalles “bovenek”. De unge pikers lue er som enkenes, men uten bunn og kalles “berevesk”.

Gifte kvinners lue har bunn, bøyet etter hodets form, og midt på bunnen stiger det opp en liten vinge av tøy, som bøyer seg litt fremover. Dette hodeplagget kalles “sjamsjar”.

Folkedans som ringdans og pardans er fortsatt en levende kulturtradisjon blant skoltene i Russland og i Finland, mens dansetradisjonen ikke eksisterer blant den vanlige samiske befolkningen forøvrig.

Skoltene brukte en særegen sledetype, “saan”, som lignet på samojedenes “khan”.

Skoltenes navnetradisjon (russiske navn) viser at de der har en sterkere tilknytning til folkegruppene på de østlige russiske kystområdene.

Tidlig på 1500-tallet ble skoltene kristnet etter oppdrag av den russiske tsar. Skoltene ble av tsaren sett på som en egen folkegruppe forskjellig fra samekulturen.

Religion.

På begynnelsen av 1500-tallet kom Trifon til Petschenga med tanke på å kristne skoltene til den gresk ortodokse tro. Trifon fikk bygd en kirke ved Petschengaelva som fikk navnet Den Hellige Trefoldighets kirke. Rundt denne kirke oppsto Petschenga kloster. 1 1565 fikk Hl. Trifon bygd St. Georgs kapell i Skoltebyen. Kapellet er den eldste gjenstående trebygning i Nord-Norge, og er i dag over 450 år.

Fra ca. 1914 og utover foregikk en politikk som skulle modernisere og tilpasse dem til nasjonens kultur. Dette medførte at de måtte ta norske navn, og de ble nektet å utøve sin gresk ortodokse frem til 1950-årene.

Frem til 1914 kom presten fra Boris-Gleb alltid om sommeren for å utføre den hellige liturgi og andre nødvendige seremonier i kirken, som dåp, bryllup og begravelser. Dåp ble utført i elva like nedenfor kapellet, og den siste dåpen før 1990, ble utført i 1912, og i 1990 ble det igjen utført i kapellet.

Etter 400 års jubileet i 1965 har kapellet igjen blitt tatt i bruk, og hvert år siden jubileet har det blitt avholdt en minne gudstjeneste den siste søndag i august ved kapellet.

På 1990-tallet ble St Georgs kirkeforening stiftet av Mikit Ivanowitz i samarbeid med Hl Nikolai menighet. Foreningen var selvstendig med egne vedtekter, som ble vedtatt av foreningens styre.

Forstanderen ved Hl Nikolai menighet fikk i et styremøte etter år 2000 endret den årlige gudstjenesten ved kapellet til siste lørdag i august. Det førte til strid og det lokale styret meldte seg ut av Hl Nikolai menighet.

SKOLTENE ER IKKE SAMER.

Striden om øst-samisk Museum.

Historiker Mikit Ivanowitz – selv av skolt-ætt, oppvokst i Neiden – ble valgt til å gjennomføre det toårige prosjektet ”Utvikling av Østsamisk Museumskompetanse” (ØM) og tiltenkt rollen som leder for museet. Konflikter med Sametingets folk i styret medførte imidlertid at han og de organiserte skoltene fikk munnkurv under etableringsprosessen. Ivanowitz kritiserte Sametingets metoder offentlig, og han fikk motkritikk for dette av Sametinges styre for museet. Motstanden fra styret ble etter hvert så stor at han måtte trekke seg fra stillingen som fagkonsulent ved ØM.

Mye tyder på at Ivanowitz og begge skolteforeningene ble ført bak lyset under museumsetableringen. Dette står i kontrast til det faktum at før museumssamarbeidet kom i gang, lovte sametingspresidenten og lederen i Samisk kulturminneråd overfor skolteforeningen at de kun ville hjelpe skoltene i etableringsfasen.

Sametingets mål med museet er etter alt å dømme en form for kulturerobring med sikte på å bygge opp under egne samepolitiske mål. Skoltene ble taperne.

Skoltene er ikke samer.

I magasinet Samefolket Nr 8 1997 s. 11-13 skriver professor emiritus Lars Beckman at samene er genetisk unik befolkning. Videre skriver han at det er noen genetiske ulike markører i blodet mellom skolter og samer.

I artikkelen skriver han: ”Hos skolterna är frekvensen av A2- genen avsevärt lägre än hos samer i Sverige och i procentsatser uttryckt 18 – 20. Videre skriver han: «Det är intressant att notera att en gen (A2 i ABO-systemet) är störst hos samer från det sydsamiska området och är avsevärt mindre hos skoltsamer. ”

Dette viser at de genetiske genene er noe forskjellig. Man vet også at samene ble presset nordover fra ”Hämä” i Sør-Finland etter år 1000 og kom til finskebukte ca 14-1500-tallet.

Skriftlige kilder viser at de fleste samer fra Finnmark har sine røtter fra Finland og Sverige. I «Sagat» av 7. august 2004 står at et ”Unik kildeskrift” om samisk slektsbok er skrevet av 2 pensjonerte samer, Alf Strömstad og Kristian Fors. Det var et omfattende arbeid som de to slektsforskerne kunne presentere.

Og mange stamtavler med røtter i Kautokeino, Ávjovárre og Karasjok må revideres på grunn av det nye forskningsmaterialet de la frem.

Forfatterne hadde tatt utgangspunkt i det svenske manntallet fra 1741 for Kautokeino og Ávjovárre og det norske ekstra skattemanntallet fra 1762 for Kautoteino og Ávjovárre med kvænene/finnene i Karasjok, samt husforhørslister for årene 1750-54 for Kautokeino, Ávjovárre og Mannevaara by (Karasjok).

De kvænske/finske innvandrerne ble innblandet med øvrig befolkning, og noen flyttet videre til Børselv, Stabbursnes og Lakselv til Porsanger, Blant annet skriver de at stamfar for Biti-slekta i Karasjok, Peder (Per) Eriksen eller Erkin-Pieti, tilhører Niemi-slekta fra Muonioniska i Nord-Finland. Utgivelsen av denne slektsboka er dysset ned av Sametinget. Dette trolig for å skjule at andre fleste samiske slektene er innvandret fra Finland eller Sverige til Finnmark og Troms.

I Aftenposten den 23 mai 1993 sier Einar Niemi: «Skoltesamene, eller østsamene, er på flere måter en UNIK minoritet. Før grensene mellom landene på Nordkalotten ble trukket opp, var østsamene i posisjon. Både Norge, Russland og Finland stelte pent med denne minoriteten. Etter at de forskjellige land begynte å få råderett over områdene, mistet dessverre skoltesamene de fleste rettigheter», sier Niemi, som har interessert seg mye for skoltesamenes historie.

Men (!), i Sør-Varanger Avis av 31 august 2000 endret Einar Niemi sin tidligere uttalelse til det motsatte. Skoltene var ikke lenger en unik minoritet, men det samme som samer (!)

Hvorfor endret han sin tidligere konklusjon?

Etter at Skoltebyen ble utropt til samenes Tusenårssted, så kunne Sametinget juble å bruke Kolasamenes/skoltenes historie som egen dokumentasjon på bl a rettigheter til land og vann i området. Dette på skuldrene til skoltene – en annen folkegruppe og annen kultur.

Kilde: Skolte-historiker Mikit Ivanowitz (cand.mag. kultur/historie)