Henvendelse angående ny reindriftslov

Organiasasjonen Etnisk og Demokratisk Likeverd har gått gjennom Hurdalsplattformen med bakgrunn i vårt politiske ståsted.

EDL er en partipolitisk uavhengig organisasjon. Vårt formål er å få endret samepolitisk, motiverte lover og ordninger som undergraver det etniske og demokratiske likeverdet i Norge, samt å motarbeide planer om å innføre flere slike lover og ordninger. 

I § 98 i vår Grunnlov er det nedskrevet at «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.»

Samepolitisk motiverte lover og ordninger, som i økende grad i de senere år, er kommet i stand gjennom regjeringsapparatets konsultasjoner, unntatt offentlighet, med Sametinget og samiske interesser, har påført majoritetsbefolkningen og samer som ikke driver med rein, permanent usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling.

Vår gjennomgang av Hurdal-plattformen skjer i et demokrati- og likeverds perspektiv. I dette notatet tar vi for oss plattformens kapittel om

Reindrift

Det er positivt når regjeringen forplikter seg til å «Gjennomføre ei heilskapleg revidering av reindriftslova.» En revidering av loven bør slik vi ser det, bidra til nedbygging av ulikhet og urettferdighet i det norske samfunnet.

Vi tillater oss med dette å komme med innspill til regjeringens forestående arbeide med å revidere reindriftsloven.

Vi har merket oss at Solberg-regjeringen under konsultasjoner med NSR/NRL 22. og 28. mars 2019 har avtalt med forhandlingsmotparten å avvente innspill fra Sametingets lovutvalg med mandat blant annet selvstyre og lovfestet arealvern for samisk reindrift:

«Sametinget viser til at regjeringen har fått invitasjon til å delta i arbeidet og har gitt uttrykk for vilje til å følge opp utvalgets tilrådninger når disse foreligger» fremgår det av sametingsrådets sakspapir om reindriftsloven til Sametingets plenumsmøte i uke 23 i 2019.

Om sametingsrådets orientering til plenumsmøtet er gjengivelse av protokollert enighet eller er en tolkning av det som skjedde på forhandlingsmøtet, kjenner vi ikke til. Uansett fremstår redegjørelsen fra sametingsrådet som sterkt bekymringsfull og oppsiktsvekkende.

I plattformen leser vi at regjeringen vil «Utvikle reindrifta med eit tredelt mål om økologisk, økonomisk og kulturell berekraft.» Regjeringen kan regne med bred støtte i befolkningen, i næringslivet, friluftslivet, dyre- og naturvernet i arbeidet med å utvikle rammebetingelser for reindriften som muliggjør skisserte måloppnåelse i praksis.

Her vil imidlertid regjeringsapparatet støte på kvist representert ved Norske Samers Riksforbund (NSR) og Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL). Dette sitat fra

Prop 90L (2018-2019) Endringer i reindriftsloven, underbygger det egentlige problem:

«Når det gjelder formålsbestemmelsene i reindriftsloven § 1, har en forutsetning om at økologisk bærekraft skulle prioriteres vært nedfelt i Sundvolden-, Jeløya- og Granavolden-plattformen. Mange som har uttalt seg i høringen oppfatter imidlertid endringen som et klart signal om at regjeringen ønsker å svekke økonomisk og ikke minst kulturell bærekraft. Selv om dette ikke har vært hensikten, har regjeringen kommet til at man skal utsette dette til spørsmålene vedrørende bærekraftmålene er vurdert ytterligere».

Dette representerer etter vår oppfatning intet annet enn et knefall for interessene til grupperingen etnopolitikere i Sametinget og til de store reindriftsutøverne.

Dagens situasjon for reindriften 

Samisk reindriften er i en krise. Det skyldes overetablering, ekstensive driftsformer og mangel på beitegrunnlag. (I 1956 var reintallet innen samisk reindrift for hele landet ca 100.000 dyr, pr i dag er reintallet ca. 215.000).

Reindrift i krise er også en krise for landsdeler som sårt trenger utvikling når det gjelder næringsutvikling og flere arbeidsplasser som kan gavne hele befolkningen. Det haster derfor med å finne løsninger for samisk reindrift som er optimale for samfunnet.

I flere fjell- og viddeområder, spesielt i Finnmark, er beitetrykket og terrengslitasjen på grunn av en overbestand av rein så sterkt at ørkenlignende tilstander stedvis oppstår og skaper dyrevelferdsproblemer i form av underernæring, svekkelse og død blant reinsdyrene. Samtidig har en motorisert driftsform med motoriserte kjøretøy, helikopter og flytting av rein med semitrailere økt sterkt.

Sett fra et økologisk perspektiv er dermed en slik form for ekstensiv monokultur, preget av én kulturtradisjon,  ødeleggende for naturen.

Reindrift er pr. i dag en eksklusiv familienæring som foregår i nesten 140 av landets kommuner, på et areal som utgjør om lag 40 prosent av landarealet. Litt over 3 000 personer er tilknyttet, og det finnes ca. 2800 innehavere av reinmerke som kan utøve reindrift i Norge. Mange av disse personene som er tilknyttet familiesidaer, jobber i andre yrker.

Reindrifta har de siste årene fått et stadig sterkere lovverk bak seg som ivaretar denne familenæringen.  Dette har ført til at det er blitt et alvorlig hinder for å bygge ut annen infrastruktur. Bøndene fortviler over rein som ødelegger avling på deres innmark, uten at myndighetene griper inn.  De som tidligere har drevet næring på sine utmarksarealer har mistet mulighetene til å etablere annen næring på grunn av reindrifta påstand om tapt beiteland. Vi ser også hvordan det har endt opp med Nussirs planer i Kvalsund, en liten samisk kommune mistet mulighetene til å få etablert arbeidsplasser.  Den ekspansjon som reindrifta har hatt i flere 10-år rammer uten tvil store deler av samfunnet innenfor det området der det drives reindrift. Det angår flere hundretusen andre mennesker som også har behov for arbeidsplasser og samfunnsutvikling.  Lønnsomheten til denne næringen, som ingen andre enn de som er av reindriftssamisk avstamning har lov til å drive, bør ses på med et kritisk blikk. Vi legger ved en oversikt over lønnsomheten: 

Reindrifta i Norge (Samisk reindrift og tamreinlangene) for 2019

Tallene er hentet fra totalregnskapet for reindrifta i Norge samt litt tilleggsinformasjon fra Landbruksdirektoratet.

Samisk reindrift

Samlete inntekter kjøttverdi: 125 121 000 kr.

Tonn produsert reinkjøtt: 1668 tonn.

Samlet Statstilskudd: 92 534 000 kr.

Samlet statstilskudd pr. kg produsert reinkjøtt: 92534000 kr: 1668 000 kg = 55,47 kr/kg

Erstatninger for rovdyrtap: 83 671 000 kr

Erstatninger pr. kg produsert reinkjøtt: 83671000 kr: 1668 000 kr = 50,16 kr/kg

Statstilskudd + erstatninger: 55,47 kr + 50,15 kr = 105,63 kr/kg

Tamreinlag

Samlete inntekter kjøttverdi: 17 494 000 kr.

Tonn produsert reinkjøtt: 234 tonn.

Samlet Statstilskudd:4 579 000 kr

Samlet statstilskudd pr. kg produsert reinkjøtt: 4579000 kr:234000 kg =  19,56 kr/kg

Erstatninger for rovdyrtap: 422 000 kr

Erstatninger for rovdyrtap: 422000 kr : 234 000 kr = 1,80 kr/kg

Statstilskudd + erstatninger: 19,56 kr/kg + 1,80 kr/kg =  21,36 kr/kg

Hvorfor er det en slik enorm forskjell på den samiske reindrifta og den norske reindrifta?

https://www.landbruksdirektoratet.no/nb/reindrift/reindriftsforhandlingene/totalregnskapet

Betalt erstatning for 19356 dyr

Omsøkt for tap av 63465 dyr

Kilde:Sagat  30. mars -21

Et tilbakeblikk

Reindrift som urfolksnæring forklarer situasjonen til dagens samiske reindrift

I Finnmark gjorde tamreindrifta sitt inntog først på 1600-tallet.

Vi ser at gammel tingbokmateriale inneholder 98 saker relatert til reindrift hele perioden 1620–1770. Fra 1620 til 1688 er 18 saker relatert til reindrift, mens det for perioden 1689–1770 er hele 80 saker. Tallmaterialet er her stort, og tingbokmaterialet burde kunne si en god del om historiske sedvaner og rettsoppfatninger i forhold til denne næringen.

Vi ser klart at tamreindrift var en meget viktig næring for fjellsamene i Indre-Finnmark. De lå fram til 1751 under svensk justisdiksjon. Om deres bruk ser en at de om våren har ført reinen ned til kysten. Sakene i tingbøkene dreier seg ofte om klagemål fra allmuen ved kysten og inne i fjordene om at fjellsamer har kommet med reinen og ødelagt kyst- og fjordbefolkningens reinmarker og engsletter.

Slike saker finnes fra hele Finnmark. Her kan nevnes Varanger, Tana, Nordkinnhalvøya, Laksefjorden og Alta, og en ser at konflikter mellom fjellsamer og kystbefolkningen har funnet sted gjennom hele tidsperioden 1620–1770.

En ser imidlertid en klar økning utover 1700-tallet, noe som til dels må ses i sammenheng med at reindriften økte i omfang utover 1700-tallet og la press på kystområdenes beiteområder og annen næringsvirksomhet. Saker med denne konflikttypen finner vi fra hele Finnmark fra og med midten av 1600-tallet, og i alle disse sakene går dommene i favør av kystbefolkningen.

I 1883 fikk vi en felles lappelov, som gjaldt for reindriften i Norge og Sverige, og regulerte

reindrift fra Troms og sørligere områder. Loven hadde enkelte bestemmelser om reindriftssamenes sedvanemessige rettigheter, men var først og fremst en lov som skulle styrke de fastboendes rettigheter mot det som ble betraktet som inngrep fra reindriften.

Før 1933 kunne alle drive med reindrift i Norge, Det var ikke noen krav om etnisk tilhørighet eller krav om tilknytning i blodslinjen.  Det kan stilles spørsmål om tamreindrift kan kalles en spesifikk urfolksnæring, ettersom også andre enn samer holdt rein på sine gårder – som trekkdyr og som føde. Det ble også drevet jakt på villrein.

Situasjonen i Finnmark.

I 1939 fantes det 6.083 gårdsbruk med dyrket innmark og innmarksbeite, utmarksbeiter, utmarksslåtter og havnehager i Finnmark. I 1939 var det ikke tillatt for reinsdyrnæringen å ha flokkene på beite i en omkrets av 3-6 km rundt disse gårdsbrukene til fastboende samer og andre på deres umiddelbare utmarksbeiter. Disse betydelige arealene har historisk alltid vært vernet mot reinbeite. I dag er det kun 298 gårdsbruk igjen i fylket, d.v.s. at 95% av alle gårdsbruk er blitt nedlagt siden den gangen.

Og i motsetning til i tidligere tider, er disse nedlagte brukene med nærområder gjennom reindriftsloven og plan- og bygningsloven i dag til disposisjon som beiteareal for reindriftsnæringen. Dette er de aller beste beitearealene som Finnmark fylke i det hele tatt har å by på med innmark, saftige gress enger, m.m.

M.a.o. har disposisjonsretten over arealene til 95% av alle tidligere gårdsbruk i fylket med utmarksslåttene rundt disse over tid blitt overført vederlagsfritt i fra de private eierne og rettighetshaverne til fordel for reindriftsnæringen.

I 1956 var reintallet innen samisk reindrift for hele landet ca 100.000 dyr, pr i dag er reintallet ca. 215.000.

Slik vi ser det har reindriftsrettighetene med årene fått uforholdsmessig sterkt vern i store deler av Norge. Det har fått store konsekvenser for andre næringer, blant annet for landbruket, hvor konflikter omkring ukontrollert beite i innmark og bøndenes disposisjonsrett over egen utmark. Når det gjelder disposisjon av all privat utmarkseiendom kan reindriftsnæringen stoppe bruk, bl a til bebyggelse, turisme eller annen næringsvirksomhet mm. De har innsigelsesrett gjennom Sametinget i forhold til plan og bygningsloven, hvor de også er gitt bruksrett i det som nå kalles LNFR-områder – som tidligere var kun LNF (landbruk, natur, friluftsliv) også økt i stedet for minsket, slik det har vært hevdet fra reindriften.

Det må også nevnes at reindriften overekspansjon på et stadig mindre beitegrunnlag også skaper konflikter innad i reindrifta.

Tidligere levde folk, uansett etnisitet eller avstamning, av den utmarka som reindrifta nå gjør eksklusiv krav på. Det var tale om selvberging i stor grad. De drev med vedhogst, bærsanking, jakt og fiske mm for å livberge seg. Tiden og samfunnet har endret seg og folk har selvsagt andre måter å overleve på. Da virker det merkelig at når folk søker om å utnytte egen utmark (som i generasjoner har vært brukt som familiens levevei), til diverse næringsdrift som f eks hytteområder og turisme så er reindrifta den største hinder.

I flere fjell- og viddeområder, spesielt i Finnmark, er beitetrykket og terrengslitasjen på grunn av en overbestand av rein så sterkt at ørkenlignende tilstander stedvis oppstår og skaper dyrevelferdsproblemer i form av underernæring, svekkelse og død blant reinsdyrene. Samtidig har en motorisert driftsform med motoriserte kjøretøy, helikopter og flytting av rein med trailere økt sterkt.

Sett fra et økologisk perspektiv er dermed en slik form for ekstensiv monokultur ødeleggende for naturen.

Behov for tiltak.

Reindrifta er i en krise som skyldes overetablering, ekstensive driftsformer og mangel på beitegrunnlag. Den skaper også krise for en landsdel som sårt trenger utvikling når det gjelder næringsutvikling og flere arbeidsplasser som kan gavne hele befolkningen.

Dagens lovverk som regulerer reindrifta trengs en revisjon, som kan sette den i en rimelig og samfunnsmessig balanse med andre aktiviteter og næringer samt bringe den ned til naturens bæreevne, dyrevelferdsmessig nivå og til et økonomisk selvbærende nivå. Dette vil også minske de konflikter med andre viktige samfunnsinteresser.

Vi har ingen grunn til å anta at reindrifta alene kan treffe de nødvendige og balanserte tiltak.For å gjøre samisk reindrift økonomisk og ressursmessig bærekraftig må den omdannes. 

Det vil gjøre store årlige tilskudd fra staten i hundremillioner klassen til drifta unødvendig. Midler som med større nytte for fellesskapet kan brukes på kommunale tiltak i de samme geografiske områdene.

For å få det til bør hele problemområdet utredes grundig av nøytrale eksperter og instanser om hvilke tiltak som bør settes inn, blant annet på det juridiske området. Eksempelvis ved at endring av reindriftsloven av 01.01.2020 om ID-merking av all rein iverksettes av landbruksdepartementet.