I dag, 23. september, er Stortingets sannhets- og forsoningskommisjonen tema på et møte i Tromsø. «Hva kan du forvente» er overskriften på møteinvitasjonen. Et ærlig og konstruktivt bidrag til sannhet og forsoning, bør være en klar forventning, tenkte jeg.

I invitasjonen til møtet som arrangeres av Studentpresttjenesten, UiT og Kirkelig utdanningssenter nord – VID Tromsø, skriver arrangøren at «Kravet om granskning kom fra samisk og kvensk hold».

Det var Sametinget (Sametingsrådet) og Samisk kirkeråd som fremsatte krav om å opprette en samisk sannhetskommisjon. Samisk kirkeråds generalsekretær Tore Johnsen begrunner i en pressemelding fra Den Norske Kirke, publisert i Nordlys 15. juni 2016, behovet for en samisk sannhetskommisjon. «(..) Å bryte ettervirkningene av historisk kolonisering og undertrykking krever konkrete tiltak, og kirkene har i lys av sin historiske rolle et ansvar for å bidra».

Samisk kirkeråd legger her ikke skjul på sitt politiserende og ideologiserende engasjement i utvikling av samepolitikken. Generalsekretæren argumenterer sterkt for samisk selvbestemmelse: «prinsippet om samisk selvbestemmelse (er) et tema det i dag knapt finnes samtaler om i norsk offentlighet».

Den 14. juni 2018 oppnevner så Stortinget mot FrPs stemmer, en sannhets- og forsonings-kommisjon med mandat å granske urett overfor samer, kvener og norskfinner, etter forslag fra SV-representantene Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes. (I etterkant ble skogfinnene hektet på).

I møteinvitasjonen skriver arrangøren at «fornorskningspolitikken representerer en historisk mulighet for urfolk, nasjonale minoriteter og majoritetssamfunn i Norge».  Studentprest-tjenesten og Kirkelig utdanningssenter deler kommisjonsleder Dagfinn Høybråtens forståelse av Stortingets oppdrag om granskning.

Høybråten forklarer og utdyper i nordnorske aviser i mai 2020 at «Et granskningsarbeid i urfolks- og minoritetssamfunn krever dessuten en særlig bevissthet om maktforhold og hvordan de kan virke inn også på forhold under selve granskingen». Det kommisjonen egentlig skal, er altså å granske urett begått mot urfolket i Norge og tre nasjonale minoriteter.

Dette er kjente toner fra Høybråten. Som da han som generalsekretær i Nordisk ministerråd sammen med nordisk samarbeidsminister Elisabeth Aspaker (H), i januar 2014, skrev om  «å ivareta urfolks rettigheter» og å vise «respekt for rett til selvbestemmelse» for «menneskene som er bosatt i Arktisk». Altså selvbestemmelse, ikke medbestemmelse.

Er det slik å forstå at de særrettighetene som er tildelt de som i varierende grad er av samisk avstamning i Norge, egentlig er rettigheter og ikke særrettigheter?

Dersom «særlig bevissthet» om ubalansen i dagens maktforhold i «urfolks- og minoritets-samfunn» skulle bli videreført i anbefalingene fra kommisjonen, parkeres en av bærebjelken i den demokratiske idé, likeverdet.

Kommisjonen er en historisk mulighet for majoritetssamfunn, mener møtearrangøren. Nettopp, fordi mandatet sier at «Kommisjonen skal legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen».

Kommisjonen må derfor finne ut om statlige myndigheter begikk urett også mot majoritetsbefolkningen da ILO konvensjon 169 ble ratifisert, Finnmarksloven og Konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen ble vedtatt, og i år utvidet til også å gjelde fylkeskommuner og kommuner. Disse vedtak og tiltak ekskluderer og splitter. De skaper i alle fall ikke «større likeverd».

Påstanden fra Samisk kirkeråd, fra forskere ved UiT og Samerådet/Norske Samers Riksforbund (NSR) om «historisk kolonisering» må sannhetskommisjonen også ettergå. Kommisjonen bør derfor søke opp kilder som gjør det mulig for kommisjonen å kunne samles om en felles sannhet. Det blir ikke lett, når alle kan lage sin egen.

«Forseinka hemn på fortida er ein billeg idrett». (Tove Bull, UiT i «Nordlys» 8. april 2016).

I mål- og strategiplanen for Samisk kirkeråds arbeide, vedtatt i 2019, fremgår det at «Samisk kirkeråd har vært pådriver for at det skal finne sted forsoningsprosesser både internt i kirken, og i samfunnet for øvrig. (..) «Det er viktig å delta i prosesser som kan styrke arbeidet med samisk kirkeliv i et urfolksperspektiv». I kirkeråds sekretariat var Vidar Andersen, nu politisk nestleder i NSR, ansatt som førstekonsulent.

Mere NSR: Inger Elin Utsi er ansatt som kommunikasjonsansvarlig i sannhets- og forsoningskommisjonens sekretariat. Utsi har representert NSR i Sametinget som vararepresentant for Silje Karine Muotka da Muotka ble valgt inn i Sametingsrådet. Avtroppende sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) er nyutnevnt styremedlem i UiT.

Invitasjonen til møtet torsdag er undertegnet av «Studentpresttjenesten UiT, i samarbeid med Girkolas oahpahusguovddas davvin/Kirkelig utdanningssenter nord – VID Tromsø». Blant de som tror på Sápmi; – nasjonen som de alle er så glade i, går gjerne samisk foran norsk.

Det er to innledere på møtet; – Tore Johnsen, førsteamanuensis, UiT, Girkolas oahpahusguovddás davvin/KUN – VID Tromsø og Eva Josefsen, førsteamanuensis, UiT. I perioden 1997-2001 satt Josefsen på Sametinget for NSR.

Da Bondevik II-regjeringen fremmet Finnmarksloven og inngikk avtale om konsultasjoner med Sametinget, ved sametingspresident Sven Roald Nystø (NSR), var Dagfinn Høybråten (KrF) arbeids- og sosialminister.