I serien «Dere kan ikke forlange av oss som politikere at vi både skal love og holde, er temaet denne gangen brobygging i Arktis.
Nordlys publiserte 3. februar i år en kronikk skrevet av statsminister Erna Solberg:
https://www.nordnorskdebatt.no/nordomradepolitikk-som-skal-bygge-broer/o/5-
Budskapet og vinklingen tyder på at statsministeren har hatt regjeringer i stater med land nord for polarsirkelen og andre stater som er opptatt av Arktis samt organisasjoner for urinnvånere og urbefolkning; – innfødte som bor i stammesamfunn i land rundt om på kloden, i tankene, da hun formulerte budskapet.
At det er nødvendig og behov for å «building bridges» i nordområdene og i Arktis, for å utløse potensialet her og leve i fred og godt naboskap, bør alle kunne være enige om.
I kronikken skinner det gjennom at Solberg anser Norge som det landet som er best skikket i rollen som brobygger. Om jeg forstår henne rett, er det å oppnå tilslutning til forslag om norsk lederskap i arktisk-samarbeidet nettopp «et godt mål for det vi skal oppnå på årets Arctic Frontiers», skriver hun.
Det kan så være. Men Erna Solbergs Norge som brobygger i nord er det nok mange som stusser over. Derfor litt om brobygging nordenfjells i Solberg-regjeringenes regi de siste fem-seks årene.
På Arctic Frontiers konferanse i Tromsø i 2015 ønsket sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) «velkommen til Sápmi. Vi urfolk må være med når avgjørelser som gjelder våre regioner blir tatt. Og vi vil ha en nøkkelrolle».
Og det fikk Aili Keskitalos Sameting. Allerede i 2016 ble Sametinget i forbindelse med regionreformen tildelt rollen som «regional samfunnsutvikler». Samtidig oppretter Regjeringen et «nytt møtested mellom regjeringen, de tre nordnorske fylkeskommunene og Sametinget». Formålet er «samarbeide og videreutvikling av nordområdepolitikken». Og på toppen av alt dette, «et regionalt nordområdeforum», hvor Sametinget også skal være med.
«Urfolkenes rettigheter står høyt på dagsordenen», var Utenriksdepartementets og Kommunal- og moderniseringsdepartementets (KMD) begrunnelse for å gi plass for etnopolitikk i nordområdesatsingen. Dessuten «Et samlet nord kan gjøre det bedre for de samiske interessene og Sametinget når de skal koordinere sin politikk i Nord Norge», var KMDs oppfordringen til nordnorske miljøer gjennom pressen.
Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) og NSR fortsetter å koordinere sin politikk. Den 27. juli 2020 offentliggjør sametingsrådet/NSR sin innstilling til nordområdepolitikk: «Nordområdepolitikken bør sette en høy standard for urfolkspolitikk i Arktis, og urfolksinteresser bør derfor være en sentral del av politikk- og næringsutvikling i nord». Det gir uttelling:
Den 7. oktober 2020 opplyser regjeringspartiene ved fremleggelsen av statsbudsjettet 2021 at «Det
samiske perspektivet står sentralt i nordområdepolitikken». Den 27. november 2020 svarer Erna Solberg i en kommentar til Nordområdemeldingen: «Det samiske skal vektlegges i hele det norske samfunnet».
Når talspersoner for regjeringen på Arctic Frontiers konferansen lanserer Norge som driveren av samarbeidet i nordområdene, faller det selvsagt naturlig å understreke oppsiden slik den kommer til utrykk i Solbergs kronikk. Men som alle vet, rommer denne oppsiden for noen, en samtidig nedside for svært mange.
Så hvordan kommunisere nedsiden i nordområdepolitikken? At innbyggerne rangeres. At en bestemt etnisitet premieres i forhold til andre som ikke trakk vinnerloddet og hadde en oldemor som snakket samisk. At denne etnisiteten er tildelt politisk innflytelse og makt på bekostningen av andre etnisiteter, de øvrige nasjonale minoriteter og majoritetsbefolkningen. At norsk politikk ikke skal kunne preges av prinsippet om at alle mennesker er likeverdige, uavhengig av avstamning og etnisitet. At segregering polariserer.
Nedsidefortellingen kan slå begge veier, avhengig av hvem mottakeren av budskapet er. Men hva når det går opp for delegatene på Arctic Frontiers konferansen at den samiske folkegruppe ikke tilhører grupperingen urbefolkning. At den norske oversettelsen av urbefolkning til urfolk i ILO-konvensjon nr 169, er feil. At begrepet urfolk er en politisk konstruksjon; – «politisk korrekt og smart, men faglig uriktig» (professor emeritus, UIO, Ole Jørgen Benedictow).
Stemningen blir heler ikke bedre når delegatene blir klar over konsekvensene for innbyggerne i Norge, av den etnopolitiske delen av nordområdepolitikken. Nemlig utvikling av et lovfestet kontrollregime i nord i form av et etnokratisk parallellsamfunn bygget rundt sametingsystemet på ideen om nasjonen Sápmi.
Samfunnsmessige følgekostnader er også en av konsekvensene. I hvor mange generasjoner må oppvoksende slekt ta regningen for urett som andre langt tilbake i tid, har eller kan ha begått? Det spørsmålet får delegatene på Arctic Frontier ikke svar på.
Vil en eventuell regjeringsendring endre strategi og regi? Vanskelig å se at der lar seg gjennomføre uten å rykke tilbake til normalen og å gjennomføre nødvendige lovendringer.