I serien «Dere kan ikke forlange av oss som politikere at vi både skal love og holde», tar jeg her for meg en av bærebjelkene i den demokratiske idé, likeverdet.  

I Granavolden-plattformen av 17.01.2019 forplikter Solberg IV-regjeringen seg til å «fremme likeverd, likestilling og respekt for den enkeltes frie valg, og bekjempe diskriminering, ufrihet og urettferdighet».

Den 17.12 2004 godkjente Bondevik II-regjeringen i statsråd lovforslaget i «Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven)». 

Lovproposisjonen ble fremmet av kommunal- og regionalminister Erna Solberg som ledd i regjeringens arbeide med å inkorporere EU-direktiver i norsk rett. Et EU-direktiv er som kjent, bindende for Norge gjennom EØS. (Så lenge intet annet er bestemt).

I artikkel 1 i EU-direktiv 2000/43/EC av 29. juni 2000 (altså gjeldende fra 5 år før (!) konsultasjonsavtalen og finnmarksloven ble vedtatt) står det: «Formålet med dette direktivet er å fastlegge en ramme for bekjempelse av forskjellsbehandling på grunn av rase eller etnisk opprinnelse med henblikk på å iverksette prinsippet om likebehandling i medlemsstaten».

Erna Solberg skriver at lovforslaget oppfyller «kravene til diskrimineringsvern i EUs rådsdirektiv 2000/43/EC av 29. juni 2000 om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse, og EUs rådsdirektiv 2000/78/EC om likebehandling i arbeidslivet». 

Kommunal- og regionalministeren utdyper: Det er viktig at norsk rett etablerer «et vern mot etnisk diskriminering som er minst like godt som det EU-landene har». Det er gode grunner for samtidig å inkorporere FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK) i norsk rett, skriver Solberg og tilføyer:

 «Inkorporering av konvensjonen er et tydelig signal om at Norge tar konvensjonsforpliktelsene på alvor». (Denne konvensjonen er nu inkorporert i Grunnlovens §92).

I hvilken grad har statsminister Erna Solberg tatt sin egen beslutning om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet og avstamning, på alvor? Ikke i det hele tatt.

For (!) i den perioden hvor arbeidet med lovproposisjonen pågikk, opptrådte Erna Solberg med to motstridende tanker i hodet, samtidig, for å si det slik. For da hun utredet lov om forbud mot diskriminering, arbeidet hun og hennes to statssekretærer samtidig med å få på plass to avstamningspolitiske ordninger, – egentlig etnopolitiske lover og tiltak fordi de skiller på etnisitet; Finnmarksloven (sanksjonert i statsråd 17. juni 2005) og Konsultasjonsavtalen med prosedyre for forhandlinger mellom Sametinget og Regjeringen i lukket rom (signert 11. mai 2005). 

Finnmarksloven gir forrang til en definert etnisk gruppe med bakgrunn i avstamning og slektstavle. Konsultasjonsavtalen etablerer en politikk som forskjellsbehandler innbyggerne med bakgrunn i avstamning og etnisitet. Den rydder på plass forutsetningene for å utvikle 

sametingsystemet til et kontrollregime, til et etnopolitisk parallellsamfunn, på bekostning av majoritetsbefolkningen, ikke-samiske minoriteter, folkestyret og det kommunalt selvstyre. 

Finnmarksloven (Solberg-regjeringen tilbyr nu folket og næringslivet i Troms og Nordland en tilpasset kopi av loven) og Konsultasjonsavtalen er derfor uforenelig med EUs rådsdirektiver 2000/43/EC og 2000/78/EC, FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv (RDK) og Norges diskrimineringslov. 

I den delen av landet hvor konsultasjonsordningen slår inn oppleves Granavolden-forpliktelsene om å fremme likeverd, bekjempe diskriminering, ufrihet og urettferdighet, som en vits.