Samene i Norge blir så godt som alltid betegnet som et urfolk eller en urbefolkning. Dette skaper en umiddelbar forestilling eller oppfatning om at de samisktalende kom som de første til Norge eller til deler av Norge.
I denne artikkelen har jeg en gjennomgang av hvorfor det er blitt slik, og jeg viser også til nyere forskning som påviser at samene ikke kan regnes som en urbefolkning i Norge.
Det har i over 100 år eksistert forestillinger i Norge om at samene var de første som bosatte seg i det nordlige Norge. Denne forestillingen førte til at en begynte å betegne samene som en urbefolkning.
Hva er opprinnelsen til denne forestillingen?
På slutten av 1800-tallet lanserte svensken, Karl Bernhard Wiklund (1868 -1934), som var professor i finsk-ugriske språk ved Uppsala universitet en teori om at samene nedstammer fra en befolkningsgruppe som oppholdt seg på Nordkalotten, som snakket et ikke-uralsk språk som han kalte for Protolappisch (førsamisk). På et eller annet tidspunkt hadde de angivelig byttet til et uralsk språk som de hadde adoptert fra forfedrene til finnene.
Før jeg går videre, er det på sin plass å presisere at en må skille på hvem som er våre språklige forfedre og formødre og hvem som er våre biologiske/genetiske forfedre og formødre. De som er våre språklige forfedre og formødre trenger ikke nødvendigvis å være våre genetiske forfedre og formødre.
Det er også på sin plass å påpeke at etniske kategorier ikke kjennetegnes ved biologi/gener, men ved kulturelle kjennetegn og her er språket den viktigste markøren.
Wiklund sin teori førte til at det, helt fram til i dag, har festet seg en forestilling om at samene er etterkommere av de første menneskene som bosatte seg på Nordkalotten, rett etter at isen begynte å rekke seg tilbake for omkring 12 000 år siden.
Jeg skal i det følgende gi noen eksempler på disse forestillingene.
- En av dem som sluttet seg til forestillingen til Wiklund var Fritjof Nansen. Det ga han uttrykk for i boka «Nord i Tåkeheimen».(1911)
- Samepolitikeren Elsa Laula Renberg (1877-1931) hevdet på begynnelsen av 1900-tallet at det var samene som bosatte seg først. Hun benyttet ikke ordet urbefolkning. En rekke samepolitikere har opp igjennom årene hevdet det samme. Dette er ikke noe spesielt for dem. Det samme synspunktet har blitt fremmet også fra norsk, svensk og finsk hold.
- Arkeologen og sosialantropologen Knut Odner (1924-2008) fremmet i boka «Finner og terfinner» (1983) det historiesynet at samisk tilstedeværelse på Nordkalotten ikke oppsto som resultat av en innvandring fra sørøst, men som et resultat av en `etnognese` (Etnogenese er en prosess hvor en gruppe mennesker i et område begynner å oppfatte seg selv som en særskilt, etnisk gruppe.) i området. Han skrev at han var kommet til at «samenes status som urbefolkning er udiskutabel når det gjelder det historiske» (s.153)
- Arkeologen Povl Simonsen (1922-2003) hevdet i boka «Veidemenn på Nordkalotten» (1979) at «Samene innvandret ikke, men gjennom en minst fire tusen år lang prosess oppsto det i Nordkalottens kjerneområder en befolkning for ca. 2000 år siden som fremsto som de første samer» (s.506)
- Barn og unge blir i dag i undervisningen på skoler og på universiteter, indoktrinert i at samene er en urbefolkning fordi at de kom først. Jeg vil gi noen eksempler på dette.
a. I læreboka «Gaia 5, Samfunnsfag for barnetrinnet, Gyldendal Undervisning» kan man lese at. «Vi regner samene som et urfolk. Det betyr at det var de som bosatte seg nord i landet vårt først».
b. I læreboka «Cumulus, samfunnsfag for 1.– 4.årstrinn», Aschehoug forlag, kan man lese at «En urbefolkning er de menneskene som kom først til sitt sted. Samene har bodd i nord i flere tusen år. De kom først til sitt område.»
c. Læreboka «Samerett» (2009) er blitt brukt som pensumlitteratur på masterstudiet i rettsvitenskap ved UiT. Den er skrevet av daværende førsteamanuensis cand. jur. Susann Funderud Skogvang. Der fortelles det til studentene at samene er «de første beboere i det nordlige Norge» (s.232)
d. Læreboka «Same- og reindriftsrett» (2019) blir brukt som pensumlitteratur på masterstudiet i rettsvitenskap ved UiT. Den er skrevet av professor i rettsvitenskap ved UiT, Øyvind Ravna. I et kapittel om samens eldre historie, viser han til teoriene til Knut Odner og Povl Simonsen. Øyvind Ravna slutter seg eksplisitt til teorien om at går en langt nok tilbake i tid, så besto befolkning i de nordlige delene av Norge ikke av to distinkte folkegrupper, men av en som senere ble splittet opp i en skandinavisk kultur som besto av jordbruk og handel og et samisk samfunn som var en jeger-, samler- og veidekultur. Den samiske etnisiteten og det samisk språket oppsto altså ifølge Ravna, på Nordkalotten. Denne historiefortellingen blir i dag formidlet til studenter.
De fleste har nok uttalt seg i god tro. Det vil derfor være galt å bebreide dem for deres uttalelser.
8. På Regjeringens hjemmeside kunne en helt fram til for omkring for to år siden, lese at «Typiske kjennetegn for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av, selv om de er den av folkegruppene som bebodde området først.» (Uthevet av meg.) Regjeringen er å bebreide for at den mot bedre vitende, i lang tid og inntil for kort tid siden, har spredd vranglære om samens historie og dermed også om Norges historie.
Samens eldre historie – det språklig sporet
Før jeg går inn på hva både nyere og litt eldre forskning har påvist, vil jeg på nytt minne om at vi har språklige forfedre og formødre og biologiske/genetiske forfedre og formødre og at våre språklige aner ikke nødvendigvis også trenger å sammenfalle med våre biologiske/genetiske aner.
Ante Aikio
Samen, finlenderen og språkprofessoren Ante Aikio, er ansatt ved Universitetet i Oulu og ved Den samiske høgskolen i Kautokeino. Han skiver i «An Essay on Saami Ethnolinguistic Prehistory» (2012) om forholdet mellom språk og etnisitet.
«Den intime sammenhengen mellom språk og etnisitet innebærer flere ting ved tolkning av samisk forhistorie. Det er verdt å huske på at begrepet ‘samisk’ bare kan brukes rimelig om samfunn som antas å ha brukt noen form for samisk som deres viktigste medium for kommunikasjon i gruppen. På grunn av dette er det fornuftig å snakke om `samisk folk` og `samisk kultur` bare i forbindelse med perioder da samiske språk har eksistert, men ikke før det.»
(“The intimate connection between language and ethnicity implies several things for the interpretation of Saami prehistory. It is worth bearing in mind that the term ‘Saami’ can be reasonably applied only to societies thought to have used some form of Saami as their main medium of in-group communication. Because of this, it is sensible to speak of ‘Saami people’ and ‘Saami culture’ only in connection with periods when Saami languages have existed, but not before that.”) (s.4)
Det er først og fremst i Finland som det er blitt forsket på det samiske språkets eldre historie, som jo også må kunne sies å tilhøre samenes eldre historie. Det finnes en omfattende forskningslitteratur i Finland over dette temaet. Jeg pleier å si at det er ikke noe å undres over, for det var jo der samene/de samisktalende oppholdt seg i eldre tider. Dessuten så tilhører både samisk og finsk til den finsk-ugriske språkgruppen, så de som kan samisk og finsk, har derfor et godt språklig utgangspunkt for denne forskningen. Dette i motsetning til for eksempel de som snakker et skandinavisk språk.
«An essay on substrate studies and the origin of Saami”(2004) som er skrevet av professor Ante Aikio, innledes slik: «Lappland er kjent for å ha vært bebodd i over 9000 år. Men historien til samene – eller lappene, som de pleide å bli kalt, – som en egen etnisk gruppe er mye kortere.
Det er enighet om at de første bosetterne i Lappland spres via den norske kysten fra Vest-Europa på slutten av siste istiden. Kysten var stort sett isfri mens innlands -Skandinavia fortsatt var dekket av en innlandsis som holdt på å trekke seg tilbake. Disse menneskene var ikke de språklige forfedrene til samene. Det uralske, opprinnelige hjem må ha vært plassert langt fra Vest-Europa, et sted i skogssonene av dagens Russland, og brutt opp fra etablerte protospråk. Dette skjedde vesentlig senere enn på slutten av istiden.»
Han skriver også at «Språkskiftet fra ukjente «palaeo-Lappland»- språk (paleo-: gammel, fra en fjern fortid. Min anmerkning.) til samisk skjedde trolig mellom ca. 0-500 e.Kr. Dateringen er overraskende sent, men de språklige data gir liten mulighet for å strekke tiden dramatisk bakover i tid selv om man tillater seg stor frihet i dateringen. Hvilken som helst dato forut for tidlig jernalder er uaktuell. Det er unødvendig å si det, men dette innebærer en avvisning av alle forslag til samisk, etnisk kontinuitet i Lappland siden steinalderen eller bronsealderen.»( s.26)
Og videre skriver han at «Det er klart at fase 1 og 2 i utviklingen av samiske språk må ha funnet sted på en relativt sørlig breddegrad, fordi ellers ville ikke adopsjonen av baltiske lånord ha vært mulig. Plasseringen av dette opprinnelige, samiske hjemsted,(…) må ha ligget et sted i nærheten av Finskebukta, ved innsjøene Ladoga og Onega. Denne grove plassering gir muligheten til kontakt både med germansk via Østersjøen og med baltisk sørøst av Finskebukta. Interessant, virker det som om noen skandinaviske lånord som tilhører fase 3 er tatt opp langs disse breddegrader.» (s.28)
Han skriver videre at «Dermed kan det konkluderes med at det samiske språkets opprinnelse er i et relativt sørlig område i nærheten av Finskebukta. Ved tidlig jernalder oppsto de fonologiske nyvinninger som ledet til ursamisk som oppsto i dette området og – av ukjente grunner i dag – har språket spredt seg nordover og etterhvert dekket det det meste av Finland, Karelen og Lappland.»(s.28)
I «An Essay on Saami Ethnolinguistic Prehistory» (2012) skriver professor Anta Aikio at «De samiske språkene, som finns i de ekstreme nordområdene i det kontinentale Europa, er en geografisk perifer gren i den uralske språkfamilien. Uansett hvilken teori om uralsk «urheimat», (urhjem), man velger å støtte, er det ganske åpenbart at det opprinnelige talerområdet for det uralske prototype-språket må ha vært plassert langt fra Lappland, og sikkert må et avstandsområde ha blitt uralisert bare i den siste fasen av fasen av språklige utvidelser, som har dannet språkfamilien i første omgang. Det er i alle fall klart at de første folkene som har kolonisert Lappland etter den siste istiden ikke var noen som snakket uralske språk, da hele språkfamilien er knapt mye eldre enn ca. 4000 år.»
(“The Saami languages, occupying the extreme northwestern parts of continental Europe, are a geographically peripheral branch in the Uralic family of languages. Whatever theory of Uralic Urheimat one might choose to endorse, it is quite obvious that the original speaking area of the Uralic proto-language must have been located far from Lapland, and certainly such an outlying area must have become Uralicized only in the last phase of the sequence of linguistic expansions that have formed the language family in the first place. It is, at any rate, clear that the first people to colonize Lapland after the last Ice Age were not speakers of Uralic languages, as the whole language family is hardly much older than approximately 4000 years”) (s.5)
Aikio skriver også at “Før-skandinaviske låneord i det samisk språket demonstrerer forkomsten av et samisk-skandinavisk kontaktnettverk i Lappland allerede i 500 e.Kr., men de avslører ikke hvor langt
tidligere vi kan spore tilstedeværelsen til samiske språk i regionen. Mange forskere har hatt en tendens til å se de samiske røttene til Lappland som mye eldre, at de går tilbake til tidlig bronsealder (for eksempel Carpelan & Parpola 2001) eller steinalderen (Sammallahti 2011). Noen har selv underholdt seg med den fantastiske forestillingen om at noen av de første bosetterne i Lappland etter at siste istid, kan ha vært språklige forfedre til samene – for eksempel Halinen (1999), som imidlertid senere (2011) har endret sin mening om dette.»
Professor Ante Aikio kommenterer Karl Wikund sin teori om samens eldre historie på denne måten:
«Ifølge en gammel teori formulert av Wiklund (1896: 7-14), hadde samene tidligere snakket et ikke-uralsk språk han kalte «Protolappisch», som de tilsynelatende hadde byttet til uralsk, som de hadde adoptert fra forfedrene til finnene. Mens ideen først var populær, falt den senere i disfavør blant lingvistene. Dette ikke minst fordi Wiklund aldri kunne legge fram noe overbevisende bevis på eksistensen av hans hypotese om et «Protolappisch» språk.
I ettertid er det også lett å se de teoretiske manglene i modellen som stammer fra tidsånden på begynnelsen av det 20. århundre: språk- og rasemessig opprinnelse ble i den tiden rørt grundig sammen, mens etniske kategorier ble sett på som evig og uendret. I Wiklunds sin teori hadde samene alltid vært samisk uavhengig av om de hadde snakket et samisk språk eller om de hadde snakket ukjente ikke-uralske språk.
Mens Wiklunds teorier om samisk forhistorie åpenbart var feil i nesten alle detaljer, er hans grunnleggende hypotese om et språkskifte fortsatt helt plausibel. Dette av den enkle grunn at et slikt skifte må ha skjedd på et tidspunkt.
Mens det er kjent at det har vært kontinuerlig menneskelig beboelse i Lappland i omkring 12 000 år, er det før- uralske språket neppe eldre enn 4000 – 6000 år f.Kr.f. (Se Kallio 2006). Dermed er det mer fruktbart, i stedet for å spørre om et språklig skifte fra et ukjent språk til samisk har skjedd i Lappland, å prøve å finne ut når dette skjedde.
I ettertid er det ikke overraskende at Wiklund ikke kunne presentere noe fornuftig språklig bevis til støtte for hans «Protolappisch»-teori. Samisk historisk fonologi og etymologi var fortsatt så dårlig forstått i hans tid, slik at det rett og slett ikke var mulig å identifisere spor av et forsvunnet språk i det samisk språket på en pålitelig måte.
Nå er situasjonen veldig annerledes for det samiske språkets historiske utvikling. Lingvistikken har utviklet seg til et høyt avansert forskningsfelt, og også ordenes opprinnelse har blitt grundig studert. Dette gir et mye mer solid fundament for å søke etter vage spor av tapte språk i Lappland.
For å unngå forvirrende implikasjoner som et resultat av Wiklunds ‘Protolappisch’: Disse tapte språkene
kalles best ‘Palaeo-Laplandic’. Vi vet absolutt ingenting om etniske identiteter til folkene som snakket disse språkene, bortsett fra at de garantert ikke identifisere seg som ‘samisk’.»
(Oversatt fra engelsk til norsk av undertegnede.)
Mikko K. Heikkilä
Sommeren 2014 forsvarte Mikko K. Heikkilä sin doktorgradsavhandling «Bidrag til Fennoskandiens språkliga förhistoria i tid og rum» ved Universitetet i Helsinki. Heikkilä er lingvistiker og hans historiske betraktninger, blant annet om samenes historie, har dette som faglig utgangspunkt. Heikkilä hevder ut fra resultatene av sin forskning, at samene er språklige etterkommere av vest-uraliere som vandret vestover fra områdene rett vest for Uralfjellene. Denne vandringen førte dem inn i de nordvestlige områdene av det som er dagens Russland (Ladoga-Onega-områdene). Deretter førte denne vandringen dem bl.a. inn i de sørlige delene av Finland.
Han skriver at disse menneskene snakket et vest-uralsk språk som var de østersjøfinske- og samiske språkenes urstadium. (s.267). Han forteller blant annet at «I områdene av det nåværende sørlige Finland og russisk Karelen har samenes språklige forfedre bodd».
Heikkilä forteller også at det ikke er noen enighet blant språkforskerne om når det ursamiske språket oppsto. Slutningene om når dette skjedde, går fra om kring 1500 år f. Kr.f. til omkring år null (s.40)
Han hevder at han selv har ført bevis for at det ursamiske språket oppsto så sent som omkring 300 år f.Kr.f.
Han hevder også å ha språkvitenskapelige bevis for at de ursamisk-talende kom til områder på Nordkalotten TIDLIGST omkring år null (s.118). Dette betyr at de kan ha kommet dit senere. Han skriver at ursamisk ble snakket i Sør-Finland så sent som omkring 500 e.Kr.f.(s.162)
Heikkilä hevder også å ha bevist at det ursamiske språket ble oppsplittet omkring år 500 e.Kr.f.(s.128). Dette betyr igjen at de samiske språkene har oppstått en gang etter dette.
Han forteller også at samene har bodd lenge og kontinuerlig i dagens Finland, men at det ikke var i de områdene av Finland hvor de nå bor (Lappland.), men lengre sør.(s.136)
Heikkile forteller videre at «Blandt andre Pekka Sammallahti, Jorma Koivulehto, Petri Kallio, Ante Aikio, Jaakko Häkkinen, Unto Salo, Christian Carpelan och Mikko Heikkilä har i sine undersøkelser bevist at samene har bodd innenfor (jfr Aikio & Aikio 2001: 17; Aikio 2006: 46, Aikio 2012b: 67), grensen for dagen Finland i lang tid og kontinuerlig, men ikke i sine nåværende hjemtrakter i Lappland som bærer deres navn, men betydelig lenger sør og øst – fra sørvestre Finland via Ladoga og i det minste helt til innsjøen Onega”(s.136).
Heikkilä konkluderer slik: ”I lyset av dagens vitenskapelige kunnskaper, er samisk ikke noe ordentlig Nordkalottens urbefolkningsspråk i ordets egentlige betydning, for Nordkalotten har tidligere blitt bebodd av andre, utdødde folkeslag og samenes språklige forfedre var på ingen måte de første menneskene som oppholdt seg der» (s.136).
Og at «Både samenes og østersjøfinnenes urhjem har ligget på mer sørøstligere breddgrader enn som så. Nordkalotten har vært kontinuerlig bebodd siden slutten av istiden d.v.s. fr.o.m ca. 9500 f.Kr.f., men samene har bodd på Nordkalotten i toppen, to tusen år. (s.136)
Min merknad: Det synes å være enighet blant språkforskerne/språkhistorikerne i Finland om at samens urhjem ligger i deler av Karelen og deler av dagens Sør-Finland, og at det samiske urspråket oppsto i dette området i det siste årtusenet f.Kr.f.
Toivo Immanuel Itkonen (1891-1968) var en finsk historiker og lingvist som var en spesialist innen samiske språk og historien om samene.
I 1947 ga han ut et hefte med tittelen «Lapparnas førekomst i Finland….Fornfyndens vittnesbyrd om lapparnas tidligaste upptredande i Finland.». Heikkilä uttaler i ovenfor nevnte doktorgradsavhandling at hans konklusjoner står seg den dag i dag.
I heftet er det tegnet inn et kart som viser når samene flyttet ut av diverse områder i Finland og/eller smeltet sammen med finnene.
Kartet kan studeres under.
Kartet er tegnet Toivo Immanuel Itkonen i 1947.
Samens eldre historie – det biologiske-/genetiske sporet
Før jeg går inn på hva nyere forskning har påvist, vil jeg på nytt minne om at vi har språklige forfedre og formødre og biologiske/genetiske forfedre og formødre og at våre språklige aner ikke nødvendigvis også trenger å sammenfalle med våre biologiske/genetiske aner.
Genteknologien har gitt historikerne et nytt redskap når det gjelder å finne ut av hvor våre genetiske formødre og forfedre har oppholdt seg. Denne metoden benyttes nå til å kartlegge vandringsveiene til alle befolkningsgrupper i hele verden. Samene er intet unntak i så henseende.
Genteknologien er relativt ny vitenskapelig gren, så en må regne med at bruk av denne teknologien vil føre til at en del forestillinger innen historiefaget fortsatt vil bli revidert ved hjelp av denne teknologien.
Det er blitt gjort og blir gjort genetiske undersøkelser også på samer. Jeg har imidlertid ikke funnet opplysninger noen steder om hvordan utvelgelsen av samer som er blitt undersøkt er blitt gjort eller hvilke kriterier som er blitt lagt til grunn for å kunne bli klassifisert som en same. Derfor er det vanskelig å forholde seg til de prosentsatser som oppgis om fordelingen av forskjellige genvarianter hos samene. Jeg foretrekker derfor å se på disse opplysningene som informasjon om det som er funnet hos de samene som er blitt undersøkt.
Det som er blitt funnet av genetiske profiler hos disse samene, viser at mange av dem har sine nærmeste genetiske/biologiske slektninger blant finner, baltere og enkelte befolkningsgrupper i Russland. Dette forteller at de samene som lever på Nordkalotten i dag, i betydelig grad og etter all sannsynlighet, er etterkommere av personer som bodde i disse områdene utenfor Nordkalotten i tidligere tider. På et tidspunkt eller til flere tidspunkter, har så disse genetiske forfedrene og formødrene vandret inn på Nordkalotten.
Hvilken genetisk profil eller profiler de menneskene som bodde på Nordkalotten i før-indoeuropeisk tid eller før- finsk-ugrisk tid, dvs. i den eldre- og yngre steinalder, var bærere av, vet vi ikke noe om. Dette fordi at en har ikke funnet etterlevninger av mennesker i dette området fra den tiden som en har kunnet undersøke. Derfor vet vi ikke om noen av de som i dag lever på Nordkalotten – samer eller ikke – er etterkomme av mennesker som bodde på Nordkalotten for mange tusen år siden.
Det finns derfor ikke noen resultater fra genforskningen som kan gi dekning for påstandene om at samene nedstammer biologisk fra en befolkning som bodde på Nordkalotten for mange tusen år siden.
Helt til slutt i artikkelen har jeg lagt inn vedlegg fra et par artikler som er blitt skrevet om dette. Jeg har lagt lenker til disse artiklene. For de som ikke har vært borte i dette fagområdet tidligere, vil dette antagelig oppleves som noe vanskelig å forstå. Det finns for øvrig en mengde litteratur om dette på nettet for den som måtte ha interesse å sette seg inn i dette fagområdet.
Sammenfatning
Språkforskningen er entydig på at samenes språklig forfedre og formødre – de ursamisktalende – bodde i Karelen og deler av Sør-Finland, og at de etterhvert spredte seg nordover i Finland og inn på Nordkalotten.Genforskningen har ikke påvist at samens genetiske forfedre og formødre bodde på Nordkalotten. Denne forskningen viser med utgangspunkt i analyser av genene til de samer som er blitt undersøkt, at de befolkningsgruppene som de er mest i genetisk slektskap med, er finner og baltere og enkelt befolkningsgrupper i Russland.
Der er derfor ikke dekning for å påstå om at samene som lever i dag, er etterkommere av en urbefolkning på Nordkalotten (mennesker som bosatte seg først i dette området.). Det er ikke dekning for denne påstanden, verken med utgangspunkt i det som er funnet innen språkforskningen eller det som er blitt funnet innen genforskningen.
Dette er nok årsaken til at jeg ikke vet om en neste faghistoriker i dag som hevder at samene er en urbefolkning på Nordkalotten – altså at de bosatte seg først i dette området.
Urbefolkning i politisk forstand
Samerådet som i dag består at de fleste toneangivende samepolitiske organisasjonene i Norge, Sverige, Finland og Russland, bestemte på en konferanse i 1974 at de skulle arbeide for samene skulle bli omtal som et urfolk. Urfolk og urbefolkning er ifølge Språkrådets bokmålsordbok synonyme begreper.
Denne målsetningen har Samerådet, som bl.a. NSR er medlem av, for lengst oppnådd i Norge. Jeg tror at en viktig årsak til at Samerådet/NSR så lett klarte å få dette til, er at ledende politikere og ledende embetspersoner har trodd på fortellingen om at samene bosatt seg først i deler av Norge, og at dette også har vært en gjengs forestilling i store deler av befolkningen i Norge.
I hvilken grad ledende samepolitikere i Norge har trodd på denne fortellingen skal være usagt. At det uansett ligger åpenbare politiske fordeler for den samepolitiske bevegelsen som er knyttet til Samerådet, i at samene blir betegnet som en urbefolkning eller et urfolk er åpenbart.
Professor Knut Skog ved UiT (1936-2018), som hadde lingvistikk (språkvitenskap) i sin professorportefølje, skrev i et debattinnlegg i Nordlys den 28/2-06 at: ”Betegnelsen `urfolk` er snedig. Den gir assosiasjon til `de første`. Så vel i Bibelen som i Koranen er disse gitt fortrinn. Vi finner det også i odelsretten. Ved å kalle samene for `urfolk` utnytter man en slik rettstradisjon. (…) Når samiske rettighetsforkjempere i dag kaller samisk ættede for `urfolk`, er det en metode for å tilegne seg en `førstefødtes rett` som ingen hjemmel har.»
Et synspunkt som illustrerer dette, er som jeg tidligere har nevnt, fremført av Nils Hønsvald som var stortingsrepresentant og parlamentarisk leder for AP på Stortinget. Han uttalte i 1958 at «Samene er Nordkalottens urbefolkning, og det synes naturlig at de ved alders tids bruk av visse naturressurser har ervervet en særlig rett til dem».
Dette med «førsteretten» vet representanter for NSR og co å spille på. Det er derfor holder de så hardnakket på at samene skal bli betegnet og omtalt som en urbefolkning eller et urfolk.
I dag knytter verken disse samepolitikerne eller myndighetene i Norge påstanden om at samene er et urfolk eksplisitt til en begrunnelse om de er det fordi at de bosatte seg først i Norge eller i deler av Norge. I dag begrunnes betegnelsen fra både myndighetene og disse samepolitikerne med at de er et urfolk fordi at de bodde i Norge da statsgrensen ble trukket i 1751 og 1826. Men den gangen bodde det jo bevislig også både kvener/finskættede og norske i Norge. Ut fra en slik begrunnelse burde jo også de norsk og kvenene/finskættede derfor bli betegnet som urfolk, men det vil ikke både myndighetene og representanter for nevnte sampolitiske bevegelse gjøre.
Forestillingen hos sentrale myndigheter og sentrale embetspersoner om at samene er en urbefolkning i historisk forstand, førte til og med til at i forbindelse med forhandlinger i ILO om en revisjon av ILO-konvensjon nr. 107, (som endte opp med en ny konvensjon, som fikk betegnelsen ILO-konvensjon nr. 169), ble det den 16. mai 1988 sendt en instruks fra norske myndigheter til den norske forhandlingsdelegasjonen i Genevè. Der het det at «Det skal gjøres klart at Norge anerkjenner samene som urbefolkning, og i tråd med dette skal representantene arbeide for en endring av ILO-konvensjonens definisjonsbestemmelser slik at den norske samebefolkning faller innenfor.»
Blant annet dette, har ført til at myndighetene i Norge hardnakket hevder at formuleringen «indignous peoples», som er blitt benyttet i ILO-konvensjon nr. 169, betyr det samme som ordet urfolk. Dermed blir begrepet urfolk forbundet med eller koplet til de begunstigende særordninger som denne konvensjonen pålegger de land som har ratifisert konvensjonen å innføre ovenfor sine egne «indignous peoples».
I den samepolitisk, motiverte betydningen av ordet urfolk, betyr det at dette er en folkegruppe som er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ILO-konvensjon nr. 169. Betydningen av ordet er altså en samepolitisk motivert konstruksjon.
En oversettelse av formuleringen «indigenous peoples» til urfolk eller urbefolkning er språklig uheldig fordi at det skaper forvirringer og vrangforestillinger. Ordene urfolk eller urbefolkning leder tankene til en forestilling om at det dreier seg om det eller de «aller første folk».
Dette påpekte også Samisk Etnografisk forening ved Tromsø Museum. Foreningen kritiserte bruken av ordet urbefolkning i en høringsuttalelse. De skrev blant annet at «Konvensjonens (ILO konvensjon nr.107) begrepsforråd synes særlig tilpasset den situasjonen de eldste befolkningsgrupper i Amerika og Australia er kommet i etter innvandringen av europeere med en annen teknisk sivilisasjon og samfunnsorden. Dette trekker med seg definisjoner og begreper som blir lite dekkende når de anvendes konkret på språklig/kulturelle minoriteter i Europa. Spesielt gjelder dette betegnelsen «urbefolkning» som det er problematisk å bruke som historisk og politisk arbeidsredsbegrep i Europa.
Forstavelsen «ur» angir i vanlig språkbruk «den eldste, opprinneligste og til grunnleggende form av et historisk fenomen (Norsk Riksmålsordbok, utg. 1957, side 334, 2.spalte). «Den overveiende del av befolkningen i Norge har sine røtter i en forhistorisk bosetning og vil i så henseende kunne kalles for «urbefolkning» (NOU 1984:18 «Om samenes rettsstilling» s. 304)
I «NOU 1997: 5 – bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget», avgitt til Justis- og politidepartementet i januar 1997, drøftes dette. Der kan en lese at «I motsetning til ordet «innfødt» skaper ordet «urfolk» forestillinger om at vedkommende gruppe må ha vært den aller første i vedkommende område.».
Jeg mener at samene i Norge ikke lever under slik forhold at de er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ILO-konvensjon nr. 169.(Er et «urfolk»). Hvorfor jeg er kommet til det, lar jeg ligge her.
Den som ønsker å lese om dette kan gå til……….
og til
___________________________________________________________________________________
VEDLEGG
Litt om arvestoffet/gener
Man kan gruppere arvestoffet inn i tre deler; autosomalt DNA, Y-DNA og mitokondrie-DNA som blir forkortet til mt-DNA.
Autosomalt DNA er alle kromosomer i cellekjernen som ikke er kjønnskromosomer. Det er disse kromosomene fra et kjønn som blander seg med kromosomene fra et annet kjønn, under en befruktning. Det er resultatet av denne blandingen som blant annet bestemmer vårt utseende. Jeg nevner her elementer som hudfarge, hårtype, hårfarge og ansiktstrekk.
Y-DNA eller Y-kromosomet, er det mannlige kjønnskromosomet. Det blander seg ikke med noen gener hos det kvinnelige DNA ved en befruktning. Det blir overført som det er og følger derfor mannslinjen, fra far til sønn, sønnesønn osv. Ved å studere Y-DNA kan en derfor følgefølger mannslinjen.
mt-DNA er et eget DNA som finnes i et mitokondrie. Mitokondriene er små organstrukturer som finnes i cellene. Mitokondriene er cellenes kraftstasjoner. Ca. 90% av cellenes energiproduksjon foregår i mitokondriene. Alle kroppens celler har mitokondrier. Det arvestoffet som bestemmer hvordan mitokondrienes oppbygging og funksjoner skal være, overføres fra det kvinnelige kjønnet og blander seg ikke med arvestoffet fra det mannlige kjønnet. Det blir overført som det er. Jeg har fått mitt mt-DNA fra min mor, men kan ikke føre det videre fordi at jeg er en mann. Mitokondrie-DNA følger derfor kvinnelinjen.
For hver befruktning blir det dannet nytt autosomalt DNA med nye strukturer. Slik er det ikke med mt-DNA og Y-DNA. Disse føres videre i den form som moren og faren avga de ved befruktningen. Disse mt-DNA-molekylene og Y-DNA-molekylene er derfor svært stabile fra generasjon til generasjon. Med utgangpunkt i mt-DNA og Y-DNA kan man derfor dokumentere mannslinjene og kvinnelinjene bakover i tid.
I blant skjer det midlertid, endringer i strukturene eller oppbyggingen av disse DNA-molekylene. Disse endringene blir omtalt som mutasjoner. Disse mutasjonene har ført til at det er oppstått visse forskjeller i sammensetningen av disse Y-DNA- og mt-DNA-molekylene i befolkningsgrupper som har levd isolert fra hverandre. Dette har ført til at man innen de forskjellige befolkningsgruppene som har levd adskilt fra hverandre i lengere tid, finner opphopninger av bestemte varianter av Y-DNA og mt-DNA. Disse forskjellige variantene har genetikerne gitt forskjellige koder og betegnelsen haplogrupper. For eksempel betegnelsen haplogruppe U5b1b1a og haplogruppe N1c. De forskjellige variantene blir også omtalt som motiver. Analyser av mt-DNA og Y-DNA fra nye og gamle etterlevninger av mennesker, som er funnet i bestemte områder, er med på å gi innblikk i hvor våre genetiske forfedre og formødre har oppholdt seg.
Metoder for å konstatere alderen til disse etterlevningen er også med på tidsbestemme når de levde.
Et Genom erhele arvematerialet til et menneske.
Undersøkelser på samiske menn
Samiske menn er blitt undersøkt for å finne ut av hvilke haplogrupper av det mannlige Y-DNA de er bærere av. Hvordan utvalget av samer er gjort og hvilke kriterier som er lagt til grunn for å kunne bli ansett som en same, kjenner jeg ikke til. Kriteriene for utvelgelsen av de samer som er blitt undersøkt i denne studien, påvirker selvsagt prosentfordelingen av haplogruppene som er blitt påvist. Uansett så viser disse undersøkelser en prosentvis utbredelse av haplogrupper blant disse samene som er blitt undersøkt, som er slik i en undersøkelse .
Haplogruppe N1c på 47,2%,
Haplogruppe I på 25,9%,
Haplogruppe R1a på 11%
Haplogruppe R1b på 3,9 %
Frequencies (%) of Selected Y-Chromosomal Haplogroups in the Saami and in Other Eurasian Populations
Frequency of Haplogroup(%)
Region and Populatio I R1b R1a N1c N2 Q C Reference(s)
Scandinavia:
*Saamie U-FU 127 (58)f 25.9% 3.9% 11.0% 47.2% 0 0 0
Swedes IE-G 141 48.2% 22.0% 18.4% 2.8% 0 0 0 Present study
Norwegians 72 40.3% 27.8% 23.6% 6.9% 0 0
Danes 194 38.7% 36.1% 16.5% .5% 0 0 0 Sanchez et al. 2003
Northern Europe:
*Finns U-FU 38 28.9 0 7.9 63.2 0 0 0 Zerjal et al. 2001
Estonians 209 18.2 9.1 33.5 30.6 0 0 0 Present study
Latvians IE-B 86 7.0 9.3 38.4 41.9 0 0 0 Present study
North Russians 77 20.8 0 40.3 28.6 0 0 0 Wells et al. 2001
Eastern Europe:
Russians IE-S 61 13.1 21.3 42.6 8.2 8.2 0 0
Ukrainians 50 18.0 2.0 54.0 6.0 0 0 0
Polese IE-S 93 16.1 13.4 55.9 3.2 0 0 0
Volga-Ural region:
Maris U-FU 111 8.1 2.7 47.7 31.5 9.9 0 0
Mordvin U-FU 83 19.3 13.3 26.5 16.9 2.4 0 0
Komis U-FU 94 5.3 16.0 33.0 22.3 12.8 0 0
Kommentar: Dersom en tar utgangspunkt i haplogruppene N1c og I, som er de to dominerende gruppene til de samene som er blitt undersøkt i denne undersøkelsen, så ser en at samene her har slektskap med finnene og balterne og at de i stor grad fraviker fra skandinavene.
Undersøkelser på samiske kvinner
Samiske kvinner er blitt undersøkt for å finne ut av hvilke haplogrupper av det kvinnelige mt-DNA de er bærere av. Hvordan utvalget av samer er gjort og hvilke kriterier som er lagt til grunn for å kunne bli ansett som en same, kjenner jeg ikke til. Kriteriene for utvelgelsen av de samer som er blitt undersøkt i denne studien, påvirker selvsagt prosentfordelingen av haplogruppene som er blitt påvist. Uansett så viser disse undersøkelser en utbredelse som er slik i denne undersøkelsen.
Haplogruppe U5b1b1a på 47,6%.
Haplogruppe V på 41,6%.
Haplogruppe D5 på 3,1%.
Haplogruppe H1 på 2,5%.
Nedenfor har jeg lagt inn en tabell som viser prosentvis fordeling av mt-DNA-varianter i noen kvinnelige befolkningsgrupper.
Frequencies (%) of the Predominant mtDNA Haplogroups of the Saami among Other Eurasian Populations
Frequency of Haplogroup(%)
SampleSize V U5b1b1a H1d D5e Z
Scandinavia:
*Saami 445 41.6% 47.6% 2.5% 3.1% 1.3%
*Swedes 503 3.2 0.8 3.4 0 0.4
*Norwegians 641 3.4 1.2 1.9 0 0.6
Northern Europe:
*Karelians 83 6.0 6.0 6.0 1.2 0
*Finns 581 6.4 6.7 3.6 .2 1.5
*Estonians 545 3.3 0.7 4.8 .2 0
Latvians 299 3.0 0 1.0 0 0
Lithuanians 45 2.2 2.2 2.2 0 0
North-Russians 134 0 3.0 2.2 5.2 0
Kommentar: Dersom en tar utgangspunkt i haploguppene V og U5b1b1a som er de to dominerende gruppene til de kvinnelige samene som er blitt undersøkt i denne undersøkelsen, så finner en mest likhet med finner og karelere.
U5b1b1a er estimert til å være 4000 år gammel. U5b1b1a er funnet med svært høyt innslag blant dagens samer i Nord-Skandinavia. U5b1b1a finnes imidlertid også i en viss grad i Øst-Europa, i landene Hviterussland, Slovakia, Polen, Russland, Ungarn, Bosnia og Kroatia. Artikkelforfatterne som jeg har hentet opplysningene ifra skriver at «En spennende mulighet er at U5b1b1a kan indikere en felles genetisk herkomst blant de som snakker uralske språk, inkludert finsk og ungarsk.» https://www.familytreedna.com/groups/u-5b/about/results
På Eupedia kan en lese om U5b1b1a at det er: “found among the Saami (main and almost sole subclade), the Finns and the Yakuts.”
Om en tar utgangspunkt i disse undersøkelsene og undersøkelsen som jeg viser til under, så ser en at samene er i nærmest genetisk, slektskap med finner og baltere. Undersøkelser av etterlevninger av døde mennesker i Finland viser også at disse er i genetisk slektskap med mange av de nålevende samene som er blitt gentestet. Dette også for tester blant de samene som bor i Norge. Hvilket språk disse tidligere menneskene snakket vet vi selvsagt ikke. At en finner slektskap med mennesker som bodde i Finland i tidligere tider, også blant samer som bor i Norge er ikke noe overraskende, for det har vært en betydelig migrasjon fra Finland og inn Norge i hvert fall i århundrer.
Se for eksempel https://www.nature.com/articles/s41467-018-07483-5
Genomstudie
Figurene under er henter fra artikkel som jeg har lagt lenke til rett ovenfor.
Den som tar seg tid til å studere figurene under, vil se at dagens samer er mest i genetisk slektskap med finner, baltere og enkelte befolkningsgrupper i Russland. Figurene er laget med utgangspunkt i undersøkelser av genomet, (hele arvematerialet til et menneske)
Vi vet altså ikke om noen av de som i dag lever på Nordkalotten – samer eller ikke – er biologiske etterkomme av mennesker som bodde på Nordkalotten for mange tusen år siden.
Users Today : 126
Users Yesterday : 205
This Month : 126
This Year : 95513