Ideen eller teorien om at samene er en urbefolkning eller et urfolk på Nordkalotten i betydningen «bosatte seg først i området», må kunne sies å være lagt død i dag i faghistoriske kretser.

I norsk politikk gjør ideen/teorien om at samene er en urbefolkning/et urfolk seg imidlertid fortsatt gjeldende.

I denne artikkelen tar jeg for meg begrepene urfolk og urbefolkning. Jeg viser til at nyere historieforskning påviser at samene i Norge, ikke er en urbefolkning/et urfolk i Norge, i betydningen «opprinnelige befolkning i et område». Jeg dokumenterer videre at innholdet i ILO – konvensjon nr. 169 ikke gir noen saklig grunnlag til å oversette den engelske formuleringen «indigenous peoples» til urfolk eller til urbefolkning. Jeg viser også til at heller ikke med utgangspunkt i dagens forståelse eller beskrivelse internasjonalt, av hvem som er for «indigenous peoples» å regne, er det noen saklig grunn til å oversette formuleringen «indigenous peoples» til urfolk eller til urbefolkning.

Ifølge Språkrådets bokmålsordbok og nynorskordbok er urfolk og urbefolkning synonyme begreper. Sitat bokmålsordboka: «urbefolkning  (av ur-) opprinnelige befolkning i et område; urfolk». Dette er den semantiske (vitenskapen om ordenes betydning) forståelsen av ordene.

I Norge har vi i tillegg en samepolitisk, motivert betydning eller forståelse av disse to ordene.  Det kommer jeg nærmere inn på i artikkelen.

Samerådet, som den gang besto av de toneangivende samepolitiske organisasjonene i Norge, Sverige og Finland, bestemte på en konferanse i 1974, seg for å arbeide for at samene skulle bli omtalt som et urfolk.  De ville ikke nøye seg med at samene skulle bli omtalt og behandlet politisk som en ordinær nasjonal minoritet av statlige myndigheter i deres respektive hjemland.  En nasjonal minoritet er en mindre befolkningsgruppe som har bodd lenge i et land. I stedet for å knytte sitt politiske arbeide til begrepet nasjonal minoritet, ville de knytte det til påstanden om at de er et urfolk. Dette ordet knyttet de i tillegg til de som innen folkeretten blir betegnet som «indigenous peoples». De ønsket at samene skulle bli regnet som «indigenous peoples», med alle de særrettigheter som følger av dette.

Kom samene først?

Forklaringen til at det i sin tid ble fremmet forslag om at samene skulle omtales som et urfolk/en urbefolkning, var nok forstillinger om at samene var den aller første befolkningen som bosatte seg på Nordkalotten.

Karl Bernhard Wiklund (1868 – 1934) var professor i finsk-ugriske språk ved Uppsala universitet.  Han spesialiserte seg fremfor alt innenfor studier av samiske språk og kultur. Wiklund formulerte i 1896 en teori om at forfedrene til samene opprinnelig hadde snakket et ikke-uralsk språk som han kalte for «protolappisch» (førsamisk) som de visstnok senere hadde byttet til et uralsk språk, som ble adoptert fra de språklige forfedrene til finnene. Denne teorien har vært fremtredende i en del kretser nesten helt fram til i dag og sirkulerer fortsatt i enkelte kretser.

En av dem som avviser denne teorien, er den finske språkforskeren og samen, professor Ante Aikio ved Universitetet i Oulu og Den samiske høgskolen i Kautokeino. I et essay om samisk forhistorie («An Essay on Saami Ethnolinguistic Prehisto») fra 2012, drøfter han Wiklund sin teori. Han skriver blant annet at «Mens ideen til å begynne med var populær, falt den senere i disfavør blant språkforskere, ikke minst fordi Wiklund aldri var i stand til å produsere noe overbevisende bevis for den tidligere eksistensen av hans hypotetiske ‘Protolappische’ språk.

I ettertid er det også lett å se at de teoretiske manglene ved modellen reflekterer tidsånden i begynnelsen av det 20. århundre, da språklig- og rasemessig opprinnelse ble grundig rotet sammen, mens etniske kategorier ble sett på som evigvarende og uforanderlige. Etter Wiklunds syn hadde samene alltid vært samer uansett om de hadde snakket et samisk språk eller et ukjent ikke-uralsk språk. Mens Wiklunds teorier om samisk forhistorie var helt feil i nesten alle detaljene, (…)»

Aikio skriver også at «For å unngå forvirrende etniske implikasjoner av Wiklunds ‘Protolappisch; disse tapte språkene kalles best ‘Palaeo-Laplandic’. Vi vet absolutt ingenting om de etniske identitetene til menneskene som snakket disse språkene, bortsett fra at de absolutt ikke identifisere seg selv som ‘samer’.»

Aikio skriver videre at «Førskandinaviske låneord demonstrerer eksistensen av et samisk-skandinavisk kontaktnettverk i Lappland allerede i 500 e.Kr., men de avslører ikke hvor langt tidligere vi kan spore historien til samiske språk i regionen. Mange lærde har hatt en tendens til å se de samiske røttene til Lappland som mye eldre, og går tilbake til tidlig bronsealder (f.eks. Carpelan & Parpola 2001) eller steinalderen (Sammallahti 2011). Noen har til og med underholdt med den fantastiske forestillingen om at noen av de første bosetterne av Lappland etter den siste istiden kunne ha vært språklige forfedre til samene – for eksempel Halinen (1999), men som senere (2011), har endret mening.»

Aikio presiserer at «Den intime sammenhengen mellom språk og etnisitet innebærer flere ting for tolkning av samisk forhistorie. Det er verdt å huske på at begrepet ‘samisk’ bare kan brukes rimelig om samfunn som antas å ha brukt noen form for samisk som deres viktigste medium for kommunikasjon i gruppen. På grunn av dette er det fornuftig å snakke om «samisk folk» og «samisk kultur» bare i forbindelse med perioder da samiske språk har eksistert, men ikke før det.»

(og jeg vil tilføye, heller ikke etter det.)

http://www.academia.edu/4811760/An_Essay_on_Saami_Ethnolinguistic_Prehistory

En fordel, sett med øynene til Samerådet og dets medlemsorganisasjoner, som for eksempel Norske Samers Riksforbund (NSR), er at ordet urfolk/urbefolkning, i betydningen «bosatte seg først i et område», leder tankene til prinsipper som knyttes til ordene «odelsretten», «første fødtes rett», «førsteretten til land og vann» i et område o.l.  Blant annet derfor har den samepolitisk, motiverte parolen «Vi kom først!»» blitt så sterk fremhevet i den samepolitiske kampen til NSR og co.

Ideen eller teorien om at samene er en urbefolkning eller et urfolk på Nordkalotten i betydningen «bosatte seg først i området», må kunne sies å være lagt død i dag i faghistoriske kretser.

ILO-konvensjon nr. 169 er en delvis revisjon av ILO-konvensjon nr. 107. Det går ikke fram noe sted av innholdet i ILO-konvensjon nr. 169 at den er innrettet mot andre typer befolkningsgrupper enn ILO-konvensjon nr. 107.

I forbindelse med forhandlingene som pågikk for å få revidert ILO-konvensjon nr. 107, oversendte den norske Regjeringen en instruks, datert til den 30.mai 1988, til den norske forhandlingsdelegasjonen i Genève. Da var forhandlingene om en revisjon av ILO-konvensjon nr. 107 i gang. I denne instruksen kan en blant annet lese at: «Det skal gjøres klart at Norge anerkjenner samene som urbefolkning, og i tråd med dette skal representantene arbeide for en endring av ILO-konvensjonens definisjonsbestemmelser slik at den norske samebefolkning faller innenfor.» I hvert fall fra dette tidspunktet hadde de sentrale myndighetene bestemt seg for å begynne å omtale samene som en urbefolkning.

Her er det på sin plass å skyte inn at i den offisielle norske oversettelsen av ILO-konvensjon nr. 107, er ordet indigenous oversatt til innfødte.

Om årsaken til at først Samerådet og senere norske myndigheter, bestemte seg for at samene skulle omtales som en urbefolkning/et urfolk, var at de trodde på Wiklund sin teori om at samene var en urbefolkning fordi at de var etterkommere av de menneskene som bosatte seg først på Nordkalotten, kan jeg ikke si noe sikkert om, men jeg anser det som sannsynlig.

Særlig for de samene som var samepolitisk aktive, var det selvsagt en forlokkende tanke å se på seg selv som etterkommere av noen som hadde bosatt seg først i deler av Norge. En slik status ga i tillegg muligheten til å bli tildelt særrettigheter, som for eksempel eiendomsretten til land og vann i de aktuelle områdene. Dette ut ifra en befestet tankegang som er nedfelt, for eksempel i odelsretten.

«Indigenous peoples» = urfolk?

I dag fremmes en samepolitisk, motivert betydning av ordene urfolk og urbefolkning. Betydningen blir knyttet til den engelske formuleringen «indigenous peoples» som blir benyttet i den autoritative engelske utgaven av ILO-konvensjon nr.169. Konvensjonen er innrettet mot de som blir betegnet som «indigenous and tribal peoples». (innfødte stammefolk) Denne konvensjonen pålegger de stater som ratifiserer denne konvensjonen, å tildele disse befolkningsgruppene, («indigenous and tribal peoples») en mengde særrettigheter og særordninger for å beskytte dem mot majoritetssamfunnet. Den som ønsker å vite mer om dette, kan lese ILO-konvensjon nr. 169.

I den offisielle norske oversettelsen av denne konvensjonen, er «indigenous peoples» oversatt til urbefolkning. I den uoffisielle oversettelsen som Regjeringen og Sametinget holder seg med i dag, er formuleringen oversatt til urfolk.

Det blir fra visse hold, hevdet hardnakket at indigenous betyr urfolk. Dette på tross av at autoriserte engelsk-norske ordbøker oversetter ordet indigenous til innfødte. I den danske oversettelsen av ILO-konvensjon nr. 169, er indigenous oversatt til innfødte. I den tyske oversettelsen er indigenous oversatt til eingeborene.

Ifølge den etymologiske ordboka Websters Encyclopedic Unabridged Dictionary of the English Laguage 1989 (fra samme år som ILO-konvensjon nr.169 ble vedtatt.) kommer ordet indigenous fra ordet indigena som er bygget opp av ordene in– som på norsk i denne sammenhengen betyr i og gena som betyr “born”, som igjen betyr født på norsk. Altså betyr ordet «indigenous» innfødt(e) ifølge denne encyklopedien.

Det engelske ordet for urfolk/urbefolkning er aborigine.

I «Westers new collegiate dictionary» (1961) er aborigine forklart til å være “One of the earliest inhabitants of a contry” (En av de tidligste innbyggerne i et område.)

Ifølge den engelske ordboka “Websters Encyclopedic Unabridged Dictionary of the English Laguage 1989”, er ordet Aborigine latin og betyr “From the very first.” (Fra de aller første.). Det engelske ordet aborigine er i ordboken forklart som “One of the original or earliest known inhabitants of a country or regions.” (En av de opprinnelige eller eldste, kjente innbyggerne i et land eller region.)

Ordet aborigine er ikke blitt benyttet, verken i ILO-konvensjon nr. 107 (Vedtatt i 1957.) eller i dens delvis reviderte utgave, som er ILO-konvensjon nr. 169 (Vedtatt i 1989.), eller i dagens omtale i FN, av de befolkningsgruppene som disse to konvensjonene er innrettet mot.  Det ordet som benyttes er indigenous.

I ILO – konvensjon nr. 169 blir det historiske elementet eller det historiske kriteriet som er knyttet til “indigenous”  beskrevet slik i artikkel 1.1.b:  “peoples in independent countries who are regarded as indigenous on account of their descent from the populations which inhabited the country, or a geographical region to which the country belongs, at the time of conquest or colonisation or the establishment of present state boundaries and who, irrespective of their legal status, retain some or all of their own social, economic, cultural and political institutions” (Understrekningen er gjort av undertegnede.)

I den uoffisielle oversettelsen som Regjeringen holder seg med, er dette blitt oversatt til: «folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.» ” (Understrekningen er gjort av undertegnede.)

Årsaken til at det er bestemt at disse befolkningsgruppene må være indigenous/innfødte, med en bestemt historisk bakgrunn, er at befolkningsgrupper som tilfredsstiller de andre betingelsene som er listet opp i de to nevnt konvensjonene, og som flytter inn i et land fra et annet område, ikke skal kunne påberope seg denne konvensjonen. Somaliere i Norge som i hvert fall til dels, kommer fra stammesamfunn i Afrika, vil derfor ikke kunne påberope seg ILO-konvensjon nr. 169 til sin fordel.

Disse indigenous/innfødte må altså være personer med en bestemt historisk bakgrunn, men det står ingenting i disse konvensjonene om at disse innfødte/indigenous må være etterkommere av de som bosatte seg først i de aktuelle områdene. Det som er bestemt er at det holder å være etterkommere av personer som bodde i de aktuelle områdene da disse områdene ble kolonisert eller da de nåværende statsgrensene ble fastlagt.

En bør merke seg spesielt at ordet indigenous er blitt oversatt til opprinnelige i den ovenfor siterte teksten i artikkel 1.1.b. Ifølge Språkrådet sin Bokmålsordbok betyr opprinnelig «de som var der fra først av,».

Dersom en ser etter, vil en se det engelske ordet «indigenous» er blitt oversatt til «urfolk», til «urbefolkning» og til «opprinnelig» i den norske oversettelsen av ILO-konvensjon nr. 169 som Regjeringen holder seg med.  Alle tre ordene leder tankene til «de aller første» eller «de som var der først».

Den oversettelsen som Regjeringen holder seg med, er villedende fordi at det ikke står noe sted i konvensjonen om at de befolkningsgruppene som konvensjonen er myntet på, må være etterkommere av de som bosatte seg først i de aktuelle områdene, altså er et urfolk eller en urbefolkning. Det holder at de er etterkommere av de som bodde i de aktuelle områdene da områdene ble kolonisert eller når de nåværende statsgrenser ble fastlagt.

Også i dag beskrives den historiske betingelsen på samme måte i internasjonale organer og institusjoner. Et eksempel på dette er at på «United Nations: Permanent forum on indigenous issues,» sin hjemmeside, kan en under tittelen «Who are indigenous peoples?» lese at «indigenous peoples» «er ifølge en vanlig definisjon, etterkommerne av de som allerede bebodde et land eller en geografisk region på det tidspunktet da folk fra andre kulturer eller etnisk opprinnelse ankom.»

Dette kan det leses mer om i artikkelen «Hvem er «urfolk» eller «indigenous peoples»?»   https://edl.no/2020/11/03/hvem-er-urfolk-eller-indigenous-peoples/

Avslutning

Med utgangspunkt i innholdet i nevnte konvensjoner og med henvisning til innholdet i tilgjengelig internasjonal litteratur som handler om «indigenous peoples», er det berettiget å hevde at det ikke finnes noen saklig grunn til at indigenous skal bli oversatt til urfolk eller til urbefolkning. Dette er to ord som ubønnhørlig leder tankene til «den aller første befolkning» eller til «det aller første folk».

Denne villedende begrepsbruken har blant annet ført til at i en rekke lærebøker blir det forklart at årsaken til at samene i Norge omtales som et urfolk, er at de bosatte seg først i områder av Norge. Blant annet dette faktum, viser hvor uheldig og skadelig det er å oversette indigenous til urbefolkning eller til urfolk.

Spørsmålet om samene i Norge i dag, lever under slike forhold at de er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ILO-konvensjon nr. 169, er uavhengig av om en oversetter det engelske ordet «indigenous» i ILO-konvensjon nr. 169 til innfødte eller til urfolk eller urbefolkning.

Jeg mener at samene ikke tilfredsstiller de betingelsene som er listet opp i ILO-konvensjon nr. 169. Hvorfor jeg mener det, går jeg ikke inn på her.

Norske myndigheter har konkludert med at samene i Norge er å anse som en befolkningsgruppe som lever under slike forhold at de er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ILO-konvensjon. Dette har ført til at en rekke samepolitsk, motiverte særrettigheter og særordninger er blitt innført i Norge med den begrunnelse at Norge er folkerettslig forpliktet til å gjøre dette fordi at Norge har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169. Jeg nøyer meg her med å vise til begrunnelsen for å vedta finnmarksloven og til begrunnelsen for inngåelsen av konsultasjonsavtalen mellom Regjeringen og Sametinget.