Arkitektur - Sametinget

I 1987 ble sameloven vedtatt, og det bestemt at et Sameting skulle etableres. Både i forarbeidene til lovvedtaket og i debatten i Odelstinget, da lovforslaget ble vedtatt, ble det om og om igjen understreket at samene er en minoritet som skiller seg språklig, kulturelt og i levesett fra den øvrige befolkningen i Norge. Det er dette som er den grunnleggende forståelsen for etableringen av Sametinget. I samerettsutvalgets NOU 1984:18 hvor forslaget om et sameting ble fremmet, heter det at «Det er et grunnleggende forhold at samene har en kulturell egenart(…)» Justisdepartementet uttaler i lovproposisjonen til sameloven at «Departementet slutter seg til Samerettsutvalgets grunnsyn.»

I odelstingsdebatten om lovforslaget, uttalte for eksempel Einar Førde (Ap) at «politikken må ha som utgangspunkt i egenart og kultur». Gudmund Restad (Sp) uttalte at Sametinget vil gi «samene muligheter til å sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Harald Ellefsen(H) uttalte at «Samenes språk og kultur står i far for å dø ut med mindre det norske samfunnet er villig til å yte positiv særbehandling (…)»

Begrunnelsen for etableringen av Sametinget var altså at samene i Norge var en liten og dermed svak minoritet, som var annerledes enn den norske befolkningen, og at det derfor var et behov for et Sameting for å ivareta denne egenarten.

Det ble også bestemt at Sametinget primært skal ha det samme myndighetsområde som det daværende Norsk Sameråd. I Norsk Sameråd sine vedtekter het det at «Norsk Sameråd er et rådgivende organ for statlig, fylkeskommunale og kommunale myndigheter.» Det ble også føyd til, også i odelstingsdebatten, at senere kunne Sametinget få utvidet sin beslutningsmyndighet.  At så har skjedd, er en allmenn kjent sak.

Det ble også vedtatt at det skulle opprettes et samemanntall.  Begrunnelsen for dette var at det ville gi Sametinget demokratisk legitimitet, samt å sikre at dette organet gjenspeilte mangfoldet blant samene. Det er altså de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall som utgjør velgermassen (elektoratet) til Sametinget. Sammensetningen av denne velgermassen forteller oss om i hvilke grad Sametingets velgermasse utgjør en egenart.

I 1989 var 5 500 personer innmeldt i dette manntallet. Store deler av disse bodde i Kautokeino-, Karasjok-, Tana-, Nesseby-, Porsanger- og Kåfjord kommune. I disse kommunene utgjorde samene et flertall blant befolkningen, eller var i et så stort mindretall at det preget lokalsamfunnet. Disse kommunene betegner jeg her som de samiske kjerneområdene.

I 2019 var omkring 18 000 personer innmeldt i Sametingets valgmanntall. 38% av disse bodde i byer og 29% bodde i de samiske kjerneområdene. De som bor i de samiske kjerneområdene skiller seg i økende grad ikke, kulturelt eller på annen måte, fra den øvrige befolkningen i Norge. I 2019 var det 1561 flere innmeldte i manntallet i byene enn i de samiske kjerneområdene. (Innmeldte personer i nevnte kommuner: Tromsø; 1551, Kautokeino; 1520, Alta; 1441, Karasjok; 1351, Oslo; 949.)

Fra 2013 til 2019 vokste manntallet med 3098 personer. 2.000 av disse har kommet til i byer. Størst utslag ser vi i Gáisi valgkrets (Kåfjord, Storfjord, Lyngen, Karlsøy, Tromsø, Balsfjord, Målselv, Bardu, Lenvik, Berg, Torsken, Tranøy og Sørreisa.) I Gáisi har hele 70 prosent av nyinnmeldte i perioden kommet til i Tromsø. (Kilde: «Sagat» 18.10.19),

For et år siden ble artikkelen «Urbanisering av det samiske elektoratet: En fremvoksende skillelinje i den moderne samepolitikken?» offentliggjort. Den er skrevet i fellesskap av professorene Per Selle ved UiB/UiT, Anne Julie Semb ved UiO og Kristin Strømsnes ved UiB. Artikkelen informerer om forskning, som er gjort på de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall og drøfter resultatene dette.

De forteller at «En raskt økende andel av elektoratet ved sametingsvalg bor utenfor de tradisjonelle samiske bosettingsområdene generelt og det samepolitiske sentrum spesielt, og svært mange bor i en bykommune.» Og at: «I Norge er mange av samene i byene høyt utdannede personer som livnærer seg og lever på måter som i liten grad skiller seg fra andre byboeres, men som avviker fra tradisjonell samisk livsførsel,». Videre at «Mange samer bosatt i byer lever i det daglige på måter som ikke nødvendigvis skiller seg nevneverdig fra andre byboere, men som avviker sterkt fra tradisjonell samisk levemåte forankret i lokal utnyttelse av naturressurser.» (s.28)

De påpeker at «Sentralisering og urbanisering er pågående globale prosesser med stor betydning for urfolk. Disse prosessene er i høy grad virksomme også i Norge. De demografiske utviklingstrekkene utfordrer antakelsen om at urfolks identitet og kultur er uløselig knyttet til deres historiske hjemland og bestemte måter å utnytte naturressursene på. Både den internasjonale urfolksretten, norsk samepolitikk og mye av Sametingets virksomhet bygger på denne antakelsen.» (s.27)  

Begrunnelsen for å opprette Sametinget er sannelig i ferd med å smuldre bort. Hva skal en med et Sameting hvor storparten og en stadig økende del, av dets velgere er gjennomurbaniserte mennesker som ikke skiller seg språklig, kulturelt, økonomisk og sosialt fra den øvrige befolkningen i Norge?

Det er derfor berettiget å reise spørsmålet om Sametinget er i ferd med å bli en anakronisme (foreldet/tidsstridig) eller om det allerede er blitt en anakronisme.