https://www.fefo.no/handlers/bv.ashx/e1/i8af0e7c2-e5de-4d5a-9ebb-a34cd782033f/w1000/h575/keb208f46a8c0/fefo-hovedkontor-nordsiden.JPG

Det som ga støtet til at EDL ble stiftet i 2007, var innføringen av finnmarksloven. De som startet EDL reagerte på at en lov med rasediskriminerende paragrafer ble vedtatt. Med rasediskriminering menes her det samme som det som er nedfelt i «FN konvensjonen til avskaffelse av alle former for rasediskriminering».  I Artikkel 1.1.  i denne menneskerettighetskonvensjonen heter det at «I denne konvensjon menes med uttrykket «rasediskriminering», enhver forskjellsbehandling, utestengning, begrensning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse som har som formål eller virkning å oppheve eller svekke anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, på like vilkår, innenfor det politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle området, eller innenfor andre områder av det offentlige liv.»

EDL har ingen mening om hvilken eiendomsform utmarka i Finnmark skal være lagt under.

Når EDL i sin tid fremmet et forslag til endret styringsform, så var det for å komme med et alternativt forslag til den styringsformen som er i dag, en styringsform som bryter med prinsippet om etnisk og demokratisk likeverd. EDL har som organisasjon aldri låst seg til dette forslaget.  Spørsmålet om etnisk og demokratisk likeverd er det som vi fokuserer på.

Finnmarksloven og eiendomskonstruksjonen Finnmarkseiendommen (Fefo) er nok en gang i fokus offentligheten etter at et knapt flertall i Fefo-styret, vedtok å la være å anke en konklusjon fra Finnmarkskommisjonen om at det er befolkningen i Karasjok kommune som har en kollektiv eiendomsrett til utmarka i kommunen. Det var styremedlemmene som var valgt av Sametinget som utgjorde dette flertallet (med styreleders dobbeltstemme). De som utgjorde flertallet for nevnte konklusjon i Finnmarkskommisjonen, var alle pådrivere for å få vedtatt en finnmarkslov (Jon Gauslaa, John B. Henriksen og Ole Henrik Magga)

Det er nedfelt i finnmarksloven at når en slik situasjon oppstår i Fefo-styret for slike saker, som den som oppsto nå, så skal saken oversendes til Sametinget og til Troms- og Finnmark fylkeskommune til uttalelse. Disse to organene har et flertall som er innvalgt av og blant personer som bor utenfor Finnmark. («Finnmarkingene er blitt herrer i eget hus»?)

Hva som skjer om disse to organene kommer med motsatte uttalelser vet ikke jeg, men en må regne med at konklusjonen til Finnmarkskommisjonen uansett blir anket til Utmarksdomstolen, som er en særdomstol som er opprettet for slike saker.

Om så skulle skje så er det ikke gitt at Utmarksdomstolen omgjør konklusjonen til Finnmarkskommisjonen. Heller ikke om saken skulle bli behandlet i Høyesterett.

I forbindelse med det som nå har skjedd, fremmes mange fortellinger om hva som hendte i forløpet til innføringen av finnmarksloven. Derfor en liten gjennomgang om dette fra min side.

Det ble i sin tid bestemt at spørsmål som var knyttet opp imot eiendomsrettigheter til utmarka i Finnmark skulle utredes, samt komme med eventuelle forslag til  endringer av den daværende eiendomsformen (Statskog).

Dette endte opp i «NOU 2001:34. Del I,II,III,IV,V,VI,VII,VIII, IX og X».  (Utredningen har tittelen: «Samiske sedvaner og rettsoppfatninger».)  Dette er en utredning på flere tusen sider. Politikerne ble «snødd ned» med opplysninger og vurderinger.

Da Regjeringen etter dette, fremmet et utkast til lovproposisjon, protesterte Sametinget så kraftig at flere utredninger så dagens lys.

Hovedkravet til Sametinget og dets støttespillere var hele tiden å få lovfestet at det er samene som eier land og vann i Finnmark. De kjørte dette kravet så hardt fram at Regjeringen fant det nødvendig å få laget tre ekstra utredninger om akkurat dette.  De tre utredningen ble skrevet av jussprofessorene Hans Petter Graver og Geir Ulfstein i fellesskap, av folkerettsekspert og jussprofessor Carl August Fleischer og av Utenriksdepartementets rettsavdeling.

Kravet om lovfestet eiendomsrett til samene fortsatte Sametinget å fremme i de til dels lukkede forhandlingene mellom Sametinget og Justiskomiteen, som ble gjennomført høsten 2004 og vinteren 2005. Når de ikke vant fram med kravet om lovfestet eiendomsrett, krevde de at Sametinget skulle bli tildelt vetorett i saker som fører til endret bruk av utmark i Finnmark. Dette kravet vant de nesten fra med. 

Kompromisset som det hele endte opp med, var at «kommisjonsparagrafene» ble skrevet inn i forslaget til finnmarkslov og i tillegg en paragraf om at Sametinget skal lage «retningslinjer for vurderingen av samiske hensyn ved endret bruk av meahcci/utmark i Finnmark».  I formålsparagrafen til disse retningslinjene heter det at dette skal skje «på samenes egne premisser». Disse retningslinjer er Fefo, staten, fylkeskommunene og kommunene forpliktet til å forholde seg til i sitt planleggingsarbeid. Det ble også skrevet inn i formålsparagrafen til finnmarksloven at en skal legge særlig vekt på samenes interesser i forvaltningen av land og vann i Finnmark.

Sametinget motsatte seg ideen om en overføring av eiendomsrett og forvaltningsrett fra Statskog til kommunene i Finnmark.  Deres sekundære krav var i stedet at Sametinget skulle ha retten til å bestemme over forvaltningen av ressursene i Finnmark. Kompromisset ble at Sametinget fikk tildelt halvparten av medlemmene i Fefo-styret.

Et enstemmig Sameting anbefalte at det fremforhandlete lovforslaget skulle bli vedtatt. Et flertall i Finnmark fylkesting gjorde de samme.

Nå er spørsmålet om kollektiv eiendomsrett til befolkningen i Karasjok kommune på dagsorden

Et av forslagene til det ovenfor nevnte samerettsutvalget er at daværende Statskog sine eiendommer overføres til kommunene i Finnmark.

Hadde Sametinget fremmet forslag om at eiendomsretten og forvaltningsretten skulle tilfalle kommunene i Finnmark, så hadde det etter all sannsynlighet endt opp med det. Altså en lignende ordning som den som Finnmarkskommisjonen og et flertall i Fefo – styret nå har gått inn for når det gjelder Karasjok kommune.

Nå ser det  ut til at Sametinget går inn for en kommunal eiendomsmodell for utmarka i indre Finnmark, noe som innebærer at finnmarksloven i så tilfelle ikke lenger vil være gjeldende for dette område. Dette fordi at finnmarksloven gjelder kun for de eiendomsområdene som Fefo eier.

Avslutningsvis må det nevnes at enstemmige kommunestyrer i kommunene Karasjok, Kautokeino og Tana har gjort vedtak om at Fefo sine eiendommer i disse kommunene må overføres til innbyggerne  i disse kommunene som en kollektiv eiendomsrett. Flere av de som har vært med på disse vedtakene er tidligere og nåværende sametingsrepresentanter.  Ikke en eneste politiker fra indre Finnmark har stått fram og forsvart finnmarksloven og Fefo sin fortsatte eksistens i indre Finnmark.

Finnmarksloven og Fefo er politisk bankerot i indre Finnmark.

EDL mener fortsatt at de rasediskriminerende bestemmelsene i finnmarksloven må bort, enten ved at disse paragrafferne endres eller ved at hele loven oppheves.