Hammerfest 18.11.20

Av

Jarl Hellesvik

Regjeringen forteller på sin hjemmeside at «i Selbusaken av 21.6.2001 uttales det at ILO-konvensjon nr. 169 art.1nr 1b utvilsomt gir samene status som urfolk i Norge».

Tidligere het det på Regjeringens hjemmeside at «I Høyesteretts dom i Selbusaken av 21.6.2001 uttales det at ILO-konvensjon nr. 169, art. 1 nr. 1 b, utvilsomt gir samene status som urfolk i Norge, også i det sørsamiske området.»   (Uthevet og understreket av meg)

Regjeringen har altså tatt hensyn til min påpekning om at det ikke er noen saklig grunn til å påstå at en i nevnte høyesterettsdom har uttalt at samene er et urfolk.

Det er ikke noen usann påstand at det i rettsforhandlingene ble uttalt at «ILO-konvensjon nr. 169, art. 1 nr. 1 b. utvilsomt gir samene status som urfolk i Norge,»

Det ble heller ikke vist til denne uttalelsen i domsavsigelsen til Høyesterett.

Jeg redegjør i det følgende nærmere for min påstand i det følgende:

Under rettsforhandlingene uttalte førstevoterende Matningsdal: ”Videre har samene vist til ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater, vedtatt på den 76. internasjonale arbeidskonferanse i Geneve, 1989, som Norge har ratifisert, og som trådte i kraft 5. september 1991. Konvensjonens artikkel 14 nr. 1 fastsetter i norsk oversettelse:         

«Vedkommende folks rett til å eie og besitte de landområder der de tradisjonelt lever, skal anerkjennes. Når forholdene tilsier det, skal det treffes tiltak for å sikre vedkommende folks rett til å bruke landområder der de ikke er de eneste som lever, men som de tradisjonelt har hatt tilgang til for sitt livsopphold og sin tradisjonelle virksomhet. I denne sammenheng skal det legges spesiell vekt på situasjonen for nomadiske folk og personer som driver flyttejordbruk. »         

 Det er bestemmelsens annet punktum som påberopes i denne saken.        

 Historikerne er uenige om samene kom til de indre delene av Sør-Trøndelag før eller etter at bøndene hadde ryddet sine gardsbruk der. Denne diskusjonen har ingen betydning for spørsmålet om samene kan påberope seg den aktuelle bestemmelsen også i Selbu. Artikkel 1 nr. 1 bokstav b fastslår i norsk oversettelse at « Denne konvensjonen gjelder for: …. folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som – uansett deres rettslige stilling – har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner. »        

 Det er ikke tvilsomt at samene etter denne definisjonen har status som urfolk i Norge, og at våre folkerettslige forpliktelser overfor dem etter konvensjonens artikkel 14 også gjelder i Sør-Trøndelag. 

Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på de to konvensjonene, forholdet mellom dem og anvendelsen i tvister mellom private parter. Slik jeg ser det, er de norske rettsreglene om alders tids bruk, basert på tradisjonelle norske rettskilder og med den tilpasningen som må gjøres for reindriften, tilstrekkelige til å begrunne beiterett i tvisteområdene.” ( Sitater fra s.790 i Retstidende)

(Uthevningen er gjort av meg.)

Andrevoterende Rieber-Mohn uttalte under avsnittet «De generelle rettsspørsmålene» dette: ”Førstvoterende har redegjort for de generelle folkerettslige regler om urfolks rettigheter. Jeg kan ikke se at det foreliggende materialet gir grunnlag for å anta at disse regler gir reineierne i denne sak rettigheter eller påfører grunneierne plikter, utover det som følger av de tradisjonelle regler om rettserverv ved alders tids bruk, slik jeg mener disse må tilpasses de særlige forhold som gjør seg gjeldende innen reindriften. Det kan nevnes at tvisten i denne sak gjelder områder hvor reindriften fra gammelt av har støtt mot grunneiernes bruk av utmarka, og hvor det nødvendigvis har måttet skje en viss avgrensning av de motstående interesser.

Jeg tilføyer at jeg under ingen omstendighet kan se at de folkerettslige forpliktelser som her foreligger, kan ha medført en endring i de internrettslige reglene om alders tids bruk som forskyver rettsforholdet mellom de private partene i saken. ” (Fra Retstidene s. 818.)

(Uthevet av meg.)

Mine kommentarer til dette er…

Førstvoterende uttaler altså at: ”Det er ikke tvilsomt at samene etter denne definisjonen har status som urfolk i Norge”, men påpeker samtidig at spørsmålet er uvesentlig for saken.

Førstvoterende fremmer en påstand, men viser ikke til noe sakkyndig materiale som belegg for sin påstand.

Andrevoterende uttaler at ”Jeg kan ikke se at det foreliggende materialet gir grunnlag for å anta at disse regler gir reineierne i denne sak rettigheter eller påfører grunneierne plikter, utover det som følger av de tradisjonelle regler om rettserverv ved alders tids bruk,..”

Andrevoterende argumenterer ikke mot at samene har status som urfolk, men mot at ILO-konvensjon nr. 169 eller andre folkerettslige konvensjoner er relevant eller vesentlig for saken.

Matningsdal er ikke en sakkyndig person, når det gjelder å bedømme om samene tilfredsstiller betingelsene som er satt i ILO 169 og om hvem konvensjonen er ment å gjelde for.

Dommer Matningsdal fremmer i tillegg sin påstand uten begrunnelser og/eller henvisninger til betenkninger eller faglige utredninger rundt faktagrunnlaget.  Dermed må hans uttalelse om at  «Det er ikke tvilsomt at samene etter denne definisjonen har status som urfolk i Norge», betraktes som ren synsing. 

Det er nå det ene.  Det andre er at domsslutningen ikke henviser til ILO-konvensjon nr.169. Den bygger kun på reindriftsloven § 2 første ledd 3. punktum og alders tids bruk. Dermed kan ikke Matningsdal sin uttalelse oppfattes som annet enn en slengbemerkning, i jussens latin kalt for et «obiter dictum».

Ved domsslutningen sluttet 6 av dommerne seg i det vesentlige til Rieber-Mohns betraktning.

Stemmegivningen ved domsslutningen er gjengitt slik (Rettstidene s. 832):

«Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Rieber-Mohn.

Dommer Lund: Likeså. Dommer Gussgard: Likeså. Dommer Tjomsland: Likeså.

Dommer Coward: Likeså.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Matningsdal.

Dommer Dolva: Likeså. Dommer Stang Lund: Likeså. Dommer Oftedal Broch: Likeså.

Dommer Flock: Likeså. Dommer Bruzelius: Likeså. Dommer Skoghøy: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.»

Når Høyesterettsdommerne uttaler at de «i det vesentlige» er enige med henholdsvis Rieber-Mohn og Matningsdal så må det være noe som er «ikke vesentlig» i begge utlegninger, og som dommerne ikke tar stilling til eller kanskje er uenig i. Da utsagnet om samenes status som urfolk ikke er avgjørende eller vesentlig for saken («ratio decidendi») kommer den her inn under kategorien «ikke vesentlig» eller «uvesentlig».  Denne slutningen kan trekkes fordi at i domsavsigelsen er ikke ILO-konvensjon nr. 169 nevnt eller henvist til. Det står heller ikke i domsavsigelsen at samene er et urfolk.

En kan derfor ikke hevde at dommen bekrefter førstvoterendes utsagn om samenes status som urfolk.  Det vesentlige her var det som ble angitt i domsavsigelsen, og det var en henvisning til reindriftsloven § 2 første ledd 3. punktum og alders tids bruk og resultatet av dette.  Resultatet var selvsagt også knyttet til sakens realiteter.

Uttalelsen til Matningsdal om at «Det er ikke tvilsomt at samene etter denne definisjonen har status som urfolk i Norge” har derfor ingen politisk eller juridisk betydning.

Norske domstoler har for øvrig aldri tatt stilling til om samer er et urfolk i Norge eller ikke. Dette av den enkle grunn at domstolene ikke har i sitt mandat å avgjøre slikt. Det mandatet ligger hos Stortinget.