Så er det klart. Aili Keskitalo, Norske Samers Riksforbund (NSR) tar ikke gjenvalg i 2021. (Foto: SMK og Sametinget). Det avstedkom en fyldig kommentar i Nordlys 30. juni skrevet av politisk redaktør Skjalg Fjellheim. «Nest etter Ole Henrik Magga er hun presidenten som har hatt størst innflytelse. For hun har oppnådd store politiske seire», minner Fjellheim leserne, – helt riktig, om.

Så hvilke store politiske seire kan Aili Keskitalo som sametingspresident, føre inn i sin CV? Det dreier seg om viktige enkeltseire som alle bygger på NSRs og myndighetenes felles historie-, kultur- og politikkforståelse.

Før Solberg I-regjeringen tok fatt, var utgangspunkt tilsynelatende ikke det beste for Keskitalo og NSR. I et intervju som NRK Sápmi publiserte den 20. mai 2013 med «Høyres statsministerkandidat Erna Solberg», sa Solberg tvert nei til økt makt og innflytelse til Same-tinget. I august samme år viste en Sentio-undersøkelse at et flertall av sametingsvelgerne heller ikke ønsker mer makt og myndighet til Sametinget. I Sundvollen-plattformen 2013-2017 til Høyre og FrP-regjeringen, nevnes samepolitikk nærmest i harmløse former, og i samarbeidsavtalen mellom H, FrP, V og KrF er samepolitikk ikke nevnt med ett ord.

Men Keskitalo vet bedre. Et æresmedlem i NSR er på dette tidspunktet leder av Høyres samepolitiske arbeidsutvalg. Videre vet hun at konsultasjonsavtalen som Erna Solberg som kommunal- og regionalminister fremmet og signerte i 2005, binder opp landets politiske myndigheter til Sametingets planverk om forhandlinger (omtalt som konsultasjoner).

Og kanskje viktigst for Keskitalo. I intervjuet med NRK Sápmi sa Solberg også at hun ønsker å utvikle «Norges internasjonale forpliktelser overfor urfolk». Utgangspunktet for Keskitalo til å be Solberg om konsultasjoner, kunne ikke vært bedre.  Og konsultasjoner ble det:

Sundvollen-plattformens samepolitiske erklæringer ble lagt i en skuff i Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD). I perioden 2014-2016 tar Solberg I-regjeringen radikale, strukturelle grep i arbeide med å videreutvikle avstamningspolitikken mot 2030, slik Høyre har programfestet.  Det skjer gjennom det samepolitiske utviklingsarbeidet som stats-råd Jan Tore Sanner i KMD igangsetter og koordinerer mellom departementene.

I strid med Sundvollen-plattformen bygger Sanner konsultasjonsordningen ut til å omfatte saker der det ikke er konsultasjonsplikt. Han fremmer deretter forslag om å lovfeste konsultasjonsplikten, til også å gjelde kommuner og fylkeskommuner. Arbeidet med å få til et samisk språksamarbeide over landegrensene i nord, som programfestet i plattformen, tuller på seg i konsultasjonsmøter. I januar 2017 legger Sanner frem Nordisk Samekonvensjon med forslag om en grenseoverskridende sameregion med vetorett til sametingene.

Uten hjemmel i Sundvollen-plattformen starter Jan Tore Sanner arbeidet med å utrede opp-følging av anbefalingene fra samerettsutvalget i NOU 2007:13 «Den nye sameretten» om rettigheter syd for Finnmark, med bl.a forslag om en «finnmarkslov» for Troms og Nordland. Regjeringen fremmer og får tilslutning i Stortinget til en inntektsbringende særordning for fiskere i «samiske områder». Fiskeripolitikken og fiskeriforvaltningen etnifiseres i nord.

I regjeringserklæringen står det ingen ting om at Sametinget skal involveres i arbeidet med kommune- og regionreformene. Regjeringen gjør det likevel. I 2016 tildeler Regjeringen Sametinget rollen som «regional samfunnsutvikler» og anmoder samtidig nordnorske miljøer å tilrettelegge for at «de samiske interessene og Sametinget får koordinere sin politikk i Nord Norge». Samtidig gjør UD og KMD sammen gjennom nordnorsk presse, offentligheten kjent med at Sametinget inngår i et partnerskap i utvikling av regjeringens nordområdepolitikk. (Utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide opplyser at Sametinget for tiden deltar i Regjeringens arbeide med nordområdemeldingen. Den slippes til høsten).

Solberg II-regjeringen tar nye grep i sin «institusjonalisering av ny samepolitikk», når den som tilfellet er, tildeler Sametinget stadig større nasjonal definisjonsmakt. I en lovproposisjon om endringer i stedsnavnloven, publisert 5. april 2019, heter det at det mellom Kultur- og likestillingsdepartementet (KU) og sametingsrådet er «konstatert semje om omtale og dei tiltaka som direkte eller indirekte følgjer opp NOU 2016: 18 Hjertespråket». NOU’en er til forveksling nærmest en veiledning i hvordan språket med hjelp av konsultasjonsplikt, kan brukes av NSR til å fremme premisser til etnokratisering av politikken nord for Dovre.

Semjen om «Hjertespråket» følges raskt opp. 12. mai fremmer KU forslag om å skrive inn i § 5 i «Lov om språk» at «Samiske språk er urfolksspråk i Noreg». Semjen er et klarsignal til Keskitalo om å fremme krav om å registrere og også å få ført inn på Norges kartverket samiske navn som få har hørt om, på steder, vann, fjord og fjell, og knapt noen kan uttale.

Politiske spilleregler endres gjennom lovgivning og fremstilling av historien. «Gjennom arbeid med nærmiljø og samfunn skal barnehagen bidra til at barna: … Blir kjent med at samene er Norges urbefolkning» står det å lese 20. oktober 2016 i høringsutkast til «Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver». Alle skal med, og i november 2019 ga kunnskaps- og likestillingsminister Jan Tore Sanner Sametinget ansvaret for å utvikle nasjo-nal læreplan for vgs i samisk historie.  I 2027 skal den nasjonale markering av samisk historie finne sted. Er Sanners «ansvarsoverføring» ledd i forberedelsene til denne markeringen?

En ny norm og samfunnsorden, et parallelt etnopolitisk beslutningssystem, frontet av Aili Keskitalo over en 10-års periode, er under utvikling nord for Dovre. På Arctic Frontiers kon-feranse 2015 ønsket Keskitalo delegatene «Velkommen til Sápmi. Vi urfolk må være med når avgjørelser som gjelder våre regioner blir tatt. Og vi vil ha en nøkkelrolle».  I en sak om grensedragninger i Nordland fikk Keskitalo en nøkkelrolle. I konsultasjoner endret KMD i tråd med NSRs ønsker, folkevalgte beslutninger, godkjent av fylkesmannen i Nordland.

I sin nyttårstale 2018 avdekker Keskitalo oppskriften på sin suksess: «En same er sterk på sin egen måte. Andre vil kanskje ikke oppdage vår styrke fordi vi uttrykker den på en annen måte enn de. Vi har alltid forsøkt å kjempe med list».

I et intervju med «Forum for samtidshistorie», UiO, publisert i mars 2014, sa Ole Henrik Magga (NSR), Sametingets første president: «Og du kan si, sannsynligvis den beste sameminister vi har hatt, er Erna Solberg».  Å holde i pennen, med list som kommunikasjonsstrategi, gir altså gode muligheter til veldig mye makt.

Da det i deler av partiorganisasjonen ble slått til lyd for en gjennomgang av Høyres samepolitikk, rykket Aili Keskitalo ut i NRK Sápmi: «Jeg velger likevel å stole på at Høyre sentralt holder stø kurs i samepolitikken». Stø kurs mot hva? Om akkurat det er Sametingspresidenten  og Statsministeren taus.