Dagfinn Høybråten og sekretariatet for sannhets- og forsoningskommisjonen. f.v. Inger Elin Utsi, Dagfinn Høybråten, Liss-Ellen Ramstad og Cathrine Baglo. Foto: Stortinget

Lederen for Sannhets- og forsoningskommisjonen Dagfinn Høybråten orienterer på Nord Norsk Debatt 9. mai om status og innretningen på kommisjonens arbeide. Stortinget har bedt kommisjonen å granske urett begått mot samer, kvener og norskfinner.

Høybråten har tolket Stortingets oppdrag om granskning, og har kommet til at det kommisjonen egentlig skal, er å granske urett begått mot urfolket i Norge og to minoriteter. Han skriver at «Et granskningsarbeid i urfolks- og minoritetssamfunn krever dessuten en særlig bevissthet om maktforhold og hvordan de kan virke inn også på forhold under selve granskingen».

Det er mulig at jeg ikke skjønner hva Høybråten her hevder, men det kan oppleves som et budskap om ny innretning for arbeidet i kommisjonen. Er det slik å forstå at de særrettighet-ene som er tildelt en identitets- og tilhørighetsgruppering av norske statsborgere, som i varierende grad er av samisk avstamning, egentlig er rettigheter etter kommisjonens oppfatning, og ikke særrettigheter?

«Kommisjonen skal legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majo-ritets- og minoritetsbefolkningen», sier mandatet. Det innebærer at kommisjonen må finne ut om de har trett som hevder at likhet for loven ikke gjelder i hele landet og at samepolitiske tiltak er i strid med FNs rasediskrimineringskonvensjon.  Kommisjonen må videre granske om statlige myndigheter virkelig begikk en urett mot kvener/finner og majoritetsbefolkningen da ILO konvensjon 169 ble ratifisert og Finnmarksloven og Konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen ble vedtatt. Mange mener nettopp det; – og at når etnisk tilhørighet og avstamning bestemmer rettigheter innen slekter, mellom naboer og blant næringsutøvere, melder følgeskader seg i form av uro, berettiget misnøye, ja endog konflikter.

Granskningen skal ha et fremtidsrettet perspektiv, sier mandatet. I lys av dette håper jeg at Høybråten i sin neste orientering til det norske folk, vil bekrefte at kommisjonen har en «særlig bevissthet» om dagens maktubalanse i forholdet mellom de tre nasjonale minoriteter, og at denne ubalansen ikke vil bli videreført i anbefalingene fra kommisjonen. Og at anbefalingene vil sikre en av bærebjelken i den demokratiske idé, likeverdet.

Ved gjennomlesning av Høybråtens budskap, erindret jeg at det var Samisk kirkeråd som sammen med Sametinget, lanserte et forslag om en samisk sannhetskommisjon.  En sannhetskommisjon med formål å få frem i lyset den hele og fulle sannheten, er kanskje ingen dum idé, tenkte jeg, – da. Men så; – i en pressemelding 15. juni 2016 fra Den Norske Kirke, uttaler generalsekretær Tore Johnsen i Samisk Kirkeråd at tiden er moden for en fordypet samtale om behovet for forsoning mellom urfolk og storsamfunn.

Samisk kirkeråd argumenterer i pressemeldingen for samisk selvbestemmelse: «(…) prinsippet om samisk selvbestemmelse (er) et tema det i dag knapt finnes samtaler om i norsk offentlighet», Tore Johnsen. Dagens ordning med medbestemmelse holder altså ikke.

Kirkerådet legger ikke skjul på sitt politiserende og ideologiserende engasjement:” (..) Å bryte ettervirkningene av historisk kolonisering og undertrykking krever konkrete tiltak». Professor Tove Bull, UiT, i “Nordlys” 8. april 2016: «Forseinka hemn på fortida er ein billeg idrett». Men vil bli dyrt.

Kontroll- og konstitusjonskomitéen inviterte 15. mai 2017 til høring om forslag om å nedsette en kommisjon for å granske fornorskningspolitikk og urett begått mot samer, kvener og norskfinner. På høringen stilte det samepolitiske miljøet med 48 talspersoner alle offentlig finansiert, mens det kvensk/norskfinske miljøet som i hovedsak er henvist til fritidsarbeid, må nøye seg med 4 talspersoner. (I et brev til Sametinget 3. mai 2017 ber lederen for KK-komitéen Martin Kolberg (Ap) «Sametinget om å informere relevante miljøer» om den åpne høringen!)

14. juni 2018 oppnevner Stortinget en sannhets- og forsoningskommisjon med mandat «å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner». Min skepsis til kommisjonsprosjektet ble ikke mindre selv om mandatet la opp til likebehandling av de tre minoritetene, men jeg takket likevel ja til å stille som delegat for Kvenlandsforbundet i innspillmøter med Stortingets presidentskap om mandat og sammensetning av kommisjonen.

Innspillmøtene med presidentskapet ble en spesiell opplevelse. Det er en kjent sak at same-landsideologene og sametingsbyråkratiet er godt kjent i kommunal- og moderniseringsdepar-tementet med egen avdeling der, men at de også er husvarm i Stortinget, var jeg ikke klar over. Mellom innspillmøtene avholdt presidentskapet møte med Sametinget utenom fastsatt møteplan. Sametingsrådet fikk en ekstrapott penger til å forberede «samiske samfunn» på arbeidet til kommisjonen.

Ikke lett å finne felles sannhet når man kan lage sin egen. Høybråten bør klargjøre hva han mener med «urfolks- og minoritetessamfunnet». Det bør være en enkel sak for kommisjonen å utvikle en felles forståelse om at lover, forskrifter og ordninger som skiller på etnisitet, splitter og ekskluderer. Bør arbeidet med å formulere forsoningstiltak, starte med refleksjoner over budskapet i Norges nasjonalsalme «Gud signe vårt dyre fedreland»: «Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!»

Da kommunal- og regionalminister Solberg (H) fikk godkjent Finnmarksloven og konsulta-sjonsavtalen mellom Regjeringen og Sametinget, var Dagfinn Høybråten (KrF) arbeids- og sosialminister. Etter at kommisjonen ble opprettet, har statsminister Erna Solberg trappet opp arbeidet med å utvikle «urbefolkningsforpliktelsene våre». Hun rangerer minoriteter og frem-mer lover som skiller på etnisitet med økt urett og mindre likeverd som følgeskade. Hvis Stor-tinget ikke griper inn, vil kommisjonen ut inneværende tiår ha hendene fulle med granskning av ny urett.