«Altaposten» har den 16.1.20 et oppslag som er knyttet til det forholdet at Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har sendt ut på allmenn høring et forslag til endringer av sameloven. Disse endringene ble først framlagt for Stortinget i «Prop 116L (2017-2018) Endringer av sameloven (konsultasjoner)».   

Stortinget valgte imidlertid å sende lovforslaget tilbake til Regjeringen fordi det ikke var blitt sendt ut på høring til berørte parter, med unntak av til Sametinget.  KMD-minster Monica Mæland (H) fikk på denne måten en smekk over fingrene fra Stortinget fordi hun hadde satt til side vanlige demokratiske spilleregler.

I høringsutsendelsen fra KMD er det også lagt ved en veileder som har til hensikt å forklare høringsinstansene om hvordan lovforslaget er å forstå og skal praktiseres.

Den egentlige hensikten med veilederen er imidlertid å rettlede høringsinstansene til å forstå lovforslaget og konsekvensen av loven på en slik måte at de avgir en høringsuttalelse med anbefaling om at loven kan eller bør bli vedtatt. Sametinget har vært med på å utarbeide denne veilederen.

For den uinnvidde, må det opplyses at om en slik lov blir vedtatt, innebærer det en lovpålagt forskjellsbehandling av samer og ikke-samer i kommunale – og fylkeskommunale saksbehandlingsprosesser og beslutningsprosesser, også i det laveste underutvalg i en kommune. Dette når «samiske interesser» kan bli berørt. Det foreslås til og med å lovfeste at slike prosesser skal kunne foregå bak lukkede dører.

I oppslaget i Altaposten kan en blant annet lese at «Kommunalleder Oddvar Konst bekrefter at administrasjonen i Alta kommune har vært i møte med departementet for å forstå hvordan endringene skal oppfattes. Flere fra departementet har reist rundt i kommune-Norge for å få innspill.

– Slik vi ble forklart lovendringen, vil de ikke få noen praktisk betydning for Alta kommune. Vi behøver ikke legge om på noe, klargjør Konst.»

Mæland har altså ikke følt seg trygg på at nevnte veileder skulle klare å overbevise eventuelle skeptikere eller motstandere om fortreffeligheten og nødvendigheten av en slik lov. Hun har derfor også sendt ut etnopolitiske misjonærer til en rekke høringsinstanser for å misjonere om hvor ufarlig og fortreffelig en slik lov vil være for det kommunale selvstyre.

Og når det gjelder kommunallederen i Alta kommune så synes misjonsvirksomheten å ha båret frukter, for han forteller til Altaposten at «Slik vi ble forklart lovendringen, vil de ikke få noen praktisk betydning for Alta kommune. Vi behøver ikke legge om på noe.»

Det naturlige spørsmålet å stille er: Hvorfor fremmer KMD et lovforslag som ikke vil ha noen praktiske konsekvenser?

Og som en sluttkommentar: Det er nok en gang åpenbart seg at når samepolitisk, relaterte saker kommer på den politiske dagsorden på Regjeringshold, så klekkes det ut forvaltningsmessige nyvinninger i KMD. Denne gangen består nyvinningen i at når et lovforslag blir sendt ut på høring, så følger det ved en veileder, hvis hensikt er å forklare «dumskoltene» der ute hvordan lovforslaget egentlig skal forstås. Deretter følges dette opp med at etnopolitiske emissærer sendes ut til høringsinstansene for å prøve å forsikre seg om at «dumskoltene» skjønner hvorfor de bør være positive til lovforslagene.