Hvordan gikk det til at samene ble et urfolk

Hva er forståelsen i FN-systemet om hvem som er for «indigenous peoples» å regne? I denne artikkelen har jeg en gjennomgang av hva som har skjedd i utviklingen internasjonalt, både når det gjelder folkeretten og når det gjelder forståelsen internasjonalt av hva som kjennetegner de som i dag blir omtalt som «indigenous peoples» i FN-systemet og som i Norge blir omtalt som «urfolk».

Revisjon av C107 – aktiviteter i og fra Norge.
Samerådet.
Norsk samepolitikk kullkastes.
«Samene er indigenous peoples»
To sentrale spørsmål.
Ny Regjering-hva skjer?
Miljøverndepartementet ble lagt under press.
Stortingsbehandlingen.
Faller samene i Norge innenfor definisjonsbestemmelsene i C-169?
Klarte de det?
Hva ble endret?
Definisjonsbestemmelsen i C-107.
Definisjonsbestemmelsen i C-169.
Hva er endret og hva er ikke endret i artikkel 1 i C-169, sett i forhold til artikkel 1 i C-107?
Statsgrensen og C-169.
Min vurdering.
The United Nations Permanent Forum on Indigenous Issues (UNPFII).
Opplisting av definisjonsbestemmelsen i C-107.
Opplisting av definisjonsbestemmelsen i C-169.
Opplisting av definisjonsbestemmelsen til UNPFII.
Oppsummering.
Etterord som avslutning. Sitater fra artikkel skrevet av professor dr. juris Carl August Fleischer (UiO).
Vedlegg: Instruks fra UD til forhandlingsdelegasjonen i Genève datert til den 30.3.88.

I denne gjennomgangen viser jeg også hvilken rolle deler av den norske Regjeringen spilte under forhandlingene i Genève om revisjon av ILO- konvensjon nr. 107 (C-107). En delvis revisjon som endte opp med at en ny ILO-konvensjon, C- 169, ble vedtatt i 1989.

Jeg reiser også spørsmålet om det var en fraksjon i Regjeringen og i Ap som endret norsk samepolitikk på det tidspunktet, uten at dette var klarert med resten av Regjeringen, Stortinget eller resten av Ap. (Gro Harlem Brundtland va Statsminister på den tiden.)

Jeg dokumenterer at den norske delegasjonen fikk instruks fra Utenriksdepartementet (UD) om å arbeide for endring i definisjonsbestemmelsene i C-107, slik at samene i Norge skulle bli omfattet av definisjonsbestemmelsen.

Jeg påviser også at de ikke klarte å få det ti, og jeg påviser at beskrivelsen av de som i Norge blir omtalt som «urfolk», er den samme i FN-systemet i dag som beskrivelsen eller definisjonen av «urfolk» er i C-107.

(C-107 ble vedtatt i 1957.)

Revisjon av C-107 – aktiviteter i og fra Norge

I 1957 ble C-107 vedtatt av ILO. Denne konvensjonen har hovedtittelen «C- 107 – Indigenous and Tribal Populations Convention, 1957 (No. 107)». Hovedtittelen ble ikke oversatt til norsk.

Konvensjonen har en undertittel med den beskrivende teksten «Convention concerning the Protection and Integration of Indigenous and Other Tribal and Semi-Tribal Populations in Independent Countries ”

Den offisielle, norske oversettelsen av undertittelen er: «Konvensjon nr. 107 om vern og integrering av innfødte og andre befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land.»

Undertittelen er helt entydig på at dette dreier seg om innfødte befolkningsgrupper som lever under stammeforhold og at disse befolkningsgruppene ikke er integrert i det øvrige samfunnet i de landene som de lever i. Altså befolkningsgrupper av en bestemt type.

Professor Carsten Smith skrev i NOU 1984:18 «Om samenes rettsstilling», at C-107 er ment å beskytte og integrere «naturalorienterte, ikke industrialiserte kulturer», som ikke er integrert i «storsamfunnet» i de landene de bor i.

Samerådet

Samerådet ble dannet i 1956. Samerådet består i dag av de fleste toneangivende samepolitiske organisasjonene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Fra Norge er Norske Samers Riksforbund (NSR), Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) og Samenes Folkeforbund (SFF) medlemmer. Det er Samerådet som trekker opp de ideologiske- og politiske hovedlinjene. Dette skjer i de deklarasjonene som Samerådet vedtar. Medlemsorganisasjonene er forpliktet til å ratifisere disse deklarasjonene, ellers blir de ekskludert fra Samerådet.

Samerådet hadde til å begynne med kontakt med «Den europeiske mindretallsunionen. (FUEN)»,

Samerådet valgte imidlertid i løpet av siste halvdel av 1960-tallet, å vende seg bort fra minoritetsbevegelsen til fordel for den internasjonale bevegelsen som var innrettet mot de samme befolkningsgruppene som C-107 er innrettet mot, nemlig «indigenous and tribal polulations.» Det formelle vedtaket for denne kursendringen skjedde på Samerådets konferanse i 1971.

Dermed startet lobbyvirksomheten fra Samerådet, dets medlemsorganisasjoner og støttespillere ovenfor myndighetene i Norge, Sverige og Finland, samt Nordisk råd, for at samene skulle bli anerkjent som en «indigenous and tribal polulations»-gruppe.

Samerådet innså at det ville bli vanskelig å få myndighetene med på at samene var «indigenous and tribal polulations»- eller innfødte stammepopulasjoner.

Om det var representanter for Samerådet som først reiste spørsmålet om å få revidert C-107 er ikke dokumentert. Uansett; spørsmålet ble reist og Samerådet, dets medlemsorganisasjoner og støttespillere deltok aktivt i å fremme krav om å få gjennomført en revisjon. Hovedargumentet for å få revidert konvensjonen, var at C-107 har som målsetning å integrere avsondrete, ikke-integrerte befolkningsgrupper som lever under mer eller mindre stammeforhold, og at en slik målsetning ikke var akseptabel.

Dermed ble det satt i gang en lobbyvirksomhet ovenfor ILO – systemet og ovenfor myndighetene i medlemslandene i ILO, blant annet i Norge, for å få revidert konvensjonen.

Her sto «The World Council of Indigenous Peoples»,WCIP, etter hvert sentralt. WCIP ble stiftet på en internasjonal konferanse i Port Alberni, Canada, i 1975, der representanter fra 19 land deltok. Samerådet`s Aslak Nils Sara deltok bl.a. i forarbeidet til opprettelsen av WCIP. Ved opprettelsen var følgende representanter fra Samerådet til stede: Fra norsk side stilte Aslak Nils Sara, Ole Henrik Magga og Alf Isak Keskitalo. Fra svensk side Ingwar Åhren og Nils Mikal Utsi. Fra finsk side stilte Pekka Lukkari, Esko Palonoja og Nils-Aslak Valkeapää. Sara var visepresident i WCIP i perioden 1981–84 og styremedlem til 1996.

I Norge ble det arbeidet etter to spor. Det ene sporet var å få revidert C-107. Det andre sporet var å få norske myndigheter til å gå med på et krav om at samene i Norge er å regne som en C-107-gruppe.

I St.prp.nr 36 (1958) som omhandlet spørsmålet om norsk ratifikasjon av C-107, kan man lese at «Konvensjon nr.107….omhandler folkegrupper som ikke finnes i vårt land, og det er derfor ingen grunn til å gå inn på ratifikasjonsspørsmålet.» Dette ble også stadfestet av Stortinget. Sentralt i begrunnelsen for dette standpunktet var argumentet om at samene i Norge den gangen var så integrert i det øvrige samfunnet i Norge at konvensjonen ikke var relevant for forholdene i Norge.

Debatten rundt dette spørsmålet fortsatte likevel.

Krav fra samepolitisk hold, med tilknytning til Samerådet, om ratifikasjon av C-107, ble flere ganger tatt opp med myndighetene. Dette førte til at Regjeringen i 1978 besluttet å få spørsmålet om norsk ratifikasjon av C-107 nærmere utredet.

Denne beslutningen førte til NOU 1980: 53 «Vern av urbefolkninger» som kom i 1980. Utredningen var et enmannsverk. Den ble skrevet av statsviter og jurist Einar Høgetveit. Han konkluderte, utrolig nok, med at samene i Norge kunne regnes som berettiget til å bli beskyttet av innholdet i C-107. I denne utredningen betegnet han samene som en urbefolkning. Høgetveit ble senere hovedsekretær for den gruppen som gjennomførte en utredning som førte til NOU 1984:18 «Om samenes rettsstilling». Han deltok også aktivt i Genève som utsending fra Regjeringen, i forbindelse med arbeidet med å revidere C-107. Han var også en pådriver for å få gjennomført en rask ratifisering av C-169.

Lobbyvirksomheten, fra blant annet WCIP, ovenfor ILO, førte til at i 1986 ble det holdt et møte av sakkyndige i Genève for å drøfte en mulig revisjon av C-107. I hvor stor grad den norske regjeringen deltok i denne lobbyvirksomheten kjenner jeg ikke til. En av de sakkyndige var Einar Høgetveit fra Justisdepartementets lovavdeling. Han var sendt av UD som (privat) sakkyndig uten formelt mandat. Han ble likevel oppfattet av ILO som formell utsending fra den norske regjeringen.

Møtet tilrådde en delvis revisjon og utførte grunnlagsarbeidet for behandlingen som skulle skje på arbeidskonferansen i ILO i 1988, og som førte til at C-107 ble delvis revidert, og man besluttet å lage en ny konvensjon – C-169 – som så ble vedtatt i 1989.

De departementene som var delaktige i arbeider med revisjonen var Utenriksdepartementet, som ledet arbeidet, samt Justisdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Landbruksdepartementet.

Norsk samepolitikk kullkastes

I et notat datert til den 16. mai 1988, fra UD,s Rettskontor, kan en blant annet lese dette:
«Den norske delegasjonen til konferansen på dette punkt skal etter forslag fra KUD til UD bestå av: Førstekonsulent Irvin Høyland, UDs rettsavdeling, Aslak Nils Sara, formann i Norsk Sameråd, og som rådgiver under deler av konferansen underdirektør Arne G. Arnesen, Landbruksdepartementets reindriftskontor. Dessuten skal byråsjef Solbakk i KAD etter planen besøke konferansen som ledsager for statsråd Engseth.»

I notatet kan en også lese dette: «Konvensjon nr. 107 er ratifisert av bare 27 stater, hovedsakelig latin-amerikanske stater og stater uten urbefolkning. Ingen nordiske land har ratifisert, delvis på grunn av at konvensjonen ikke ble ansett som anvendelig på samer, som jo ikke kan sies å leve helt eller delvis under stammeforhold. I de senere års debatt er dessuten integrasjonsformålet blitt fremholdt som en hindring for tiltredelse.»

Det het også at

«For Norge, som for de fleste andre land, vil imidlertid to forhold bli viet spesiell oppmerksomhet:

a)De innledende artiklene (definisjoner og formål)

Her vil statens delegasjon arbeide for en definisjon som klart omfatter samene, samtidig som formålet søkes endret til positiv støtte for opprettholdelse av urbefolkningenes egen kultur. Stikkord kan være `selv-identifikasjon`, `medinnflytelse` og `saklig avgrenset selvforvaltning`.»(Uthevet av meg)

En instruks, godkjent av berørte departementer, datert til den 30.mai 1988, ble oversendt til den norske forhandlingsdelegasjonen i Genève. Da var forhandlingene om revisjon av C-107 i gang.

I denne instruksen kan en blant annet lese at: «Det skal gjøres klart at Norge anerkjenner samene som urbefolkning, og i tråd med dette skal representantene arbeide for en endring av ILO-konvensjonens definisjonsbestemmelser slik at den norske samebefolkning faller innenfor.

Man skal i denne forbindelse ha for øye at den reviderte konvensjonen forutsettes å ha gyldighet for alle urbefolkninger, fra norske samer med sine organisasjoner og institusjoner til små og isolerte stammer i tropiske regnskoger.» (Uthevet av meg.)

Det sto også skrevet i instruksen at «I tråd med norsk samepolitikk bør det fremheves at prinsippet om reell likebehandling innebærer at det tas hensyn til urbefolkningenes kulturelle og sosiale særtrekk»

Det foreligger, så langt som jeg kjenner til, ingen dokumentasjon for at denne vesentlige politikkendringen ble forelagt for, eller klarert av Regjeringen eller av Stortinget.

Ble dette ble forelagt for, eller klarert av, Ap`s sentrale organer?

Når det gjelder Stortinget så kan det dokumenteres at det ikke ble informert eller konsultert.

Jeg viser til at i møte 10. juni 1988, 10 dager etter at instruksen ble avsendt, legges sak om ILO frem for Stortinget.

Der besluttes det i St.prp. nr. 46 for (1987-88) at – «ILO-konvensjoner som Norge tidligere ikke har ratifisert – behandles ikke av dette Storting».

I proposisjonen står det på sidene 20-21 om C-107: «Disse sidene ved konvensjonen har også skapt bekymring innen ILO selv. På denne bakgrunn sammenkalte ILO`s styre et ekspertmøte i september 1986, der det også deltok en norsk sakkyndig for å vurdere om og i hvilken utstrekning konvensjon nr. 107 burde revideres. Møtet konkluderte enstemmig med at konvensjonens grunntone er avlegs, og at konvensjonen derfor bør revideres. Revisjonsspørsmålet vil derfor bli tatt opp på ILO`s arbeidskonferanse i 1988 og 1989, med tanke på å utarbeide et nytt instrument.

Kommunal- og arbeidsdepartementet tilrår på denne bakgrunn at spørsmålet om en eventuell norsk ratifikasjon av konvensjon nr. 107 vurderes på nytt når den reviderte konvensjonen foreligger og etter at spørsmålet om ratifikasjon er endelig drøftet med Samerettsutvalget.” (side 21)

Til tross for dette – får altså den norske delegasjonen instruks om å endre den norske samepolitikken på en vesentlig måte. Og det samtidig som Stortinget informeres om at det skal tas stilling til det spørsmålet på et langt senere tidspunkt.

Og hvorfor informeres det ikke i proposisjonen, eller under stortingsmøtet, om en instruks som ble sendt 10 dager tidligere, og som hadde til hensikt å kullkaste norsk samepolitikk?

Stortinget diskuterte aldri, verken før eller etter at ILO-169 ble vedtatt, om Norge skulle gjør en slik kursendring.

Konklusjon: Opplysninger om instruksen og oppnevnelsen av en norsk delegasjon med deltaker fra Samerådet og NSR og embedsmenn som var positiv til de politiske målsetningene som Samerådet og NSR hadde formulert, ble holdt tilbake ovenfor Stortinget. Ikke ett ord om at Norge er i ferd med å forplikte seg til en helt ny samepolitikk, som gikk ut på å få laget en konvensjon med definisjonsbestemmelser som gjør at samene i Norge faller innenfor, ble ytret.

Det er derfor nærliggende å omtale oppførselen som et politisk kupp ovenfor Stortinget, i hvert fall fra deler av Regjeringen.

Dette tyder på at det var en fraksjon i Regjeringen Brundtland (II), og dermed i Arbeiderpartiet, som formulerte målsetningene og som fremmet denne målsettingen under forhandlingene i Genève. ILO-konvensjon nr. 169, som ble resultatet av revisjonen av C-107, kan derfor sees på som et bestillingsverk fra denne fraksjonen. Dette i nært samarbeide med representantene for Samerådet og NSR, som deltok i den norske delegasjonen og som i tillegg hadde egne representanter i Genève. (Det må også føyes til at det innen embetsverket fantes personer som ut ifra egen overbevisning, arbeidet aktivt for å få dette til.)

At det var et nært samarbeide mellom representanter for Samerådet og representanter for Regjeringen opplyses det om i artikkelen «Who Owns the Land? Norway, the Sami and the ILO Indigenous and Tribal Peoples Convention”(2013)

Artikkelen er skrevet av “Hanne Hagtvedt Vik, Department of Archaeology, Conservation and History, University of Oslo, Oslo, Norway og Anne Julie Semb, Department of Political Science, University of Oslo, Oslo, Norway”.

Der kan en blant annet lese dette: “Norwegian Sami representatives participated actively in shaping Norwegian contributions to the ILO process; in particular, Aslak Nils Sara, Leif Dunfjeld and Leif Halonen of the Nordic Sami Council developed close relations to Arnesen and Wille”(s.15)

(Norske, samiske representanter deltok aktivt i utformingen av det norske bidrag til ILO-prosessen; særlig Aslak Nils Sara, Leif Dunfjeld og Leif Halonen fra Samerådet utviklet nære relasjoner til Arnesen og Wille.)

Leif Dunfjeld som kom fra NSR og Samerådet arbeidet for WCIP i Genève i denne perioden. Han spilte en sentral rolle på vegne av Samerådet og NSR. I en artikkel med tittelen “Historical Synopsis of the Sami/United Nations Relationship” som er skrevet av Christian Jakob Burmeister Hicks, kan en lese dette:

“The most significant participation came from the Nordic Saami Council. Leif Dunfjeld, currently a Senior Advisor for the Norwegian Ministry of Municipal Affairs, was working in Geneva in November 1986. At the time he was working as a representative for the Nordic Saami Council on the Working Group on Indigenous Peoples. In 1986, the ILO Convention 107 was up for review. None of the other indigenous groups saw the significance of participating in this process. Mr. Dunfjeld was a major player in the revision process.»

http://www.thearctic.is/articles/topics/samisynopsis/references.htm

Dunfjeld som kom fra NSR og Samerådet var altså en hovedaktør i revisjonsprosessen.

Min forståelse om at det var en fraksjon innen Regjeringen og Ap som sto for dette, uten at resten av Regjeringen og Ap ante hva som var på gang, indikerer blant annet det som Hanne Hagtvedt Vik (UiO) og Anne Julie Semb (UiO) skriver i den tidligere nevnte artikkelen «Who Owns the Land? Norway, the Sami and the ILO Indigenous and Tribal Peoples Convention”

Der kan en blant annet lese dette:

“The MFA (UD) regularly negotiated human rights treaties and had well-established bureaucratic procedures through which such matters were handled. Regular and relatively detailed memoranda in the archives show that top officials and political leadership were kept informed of the progress in the ILO revision process. However, the officials of other ministries who followed indigenous issues at the international level had colleagues and superiors with limited experience with direct involvement in creating international human rights treaties. It is likely that these officials consulted their political superiors prior to declaring Norwegian support for the ILO revision efforts, and that these emphasized the political importance of getting a revised convention that Norway could ratify. The consulted archival materials, however, give no indication that the political leaderships of the ministries of Local Government and Labour, or Justice, felt the need for a closer consideration of the relevance of the revision efforts for the domestic situation. That the discussions that prepared Norwegian positions were held on a low level, indicate that neither the politicians nor the top officials expected the ILO process to have significant bearing on the on-going domestic processes.”

(Denne fotnoten er lagt inn av forfatterne: “The Norwegian Cabinet discussed the ILO process for the first time when the Minister of Local Government on 25 April 1990 proposed a resolution in support of ratification of C169.”)

(Uthevelse, innskutt parentes og understrekning er gjort av meg.)

«Samene er indigenous peoples»

Den 27.06.89 ble C-169 vedtatt av ILO.

På den76. Internasjonale Arbeidskonferanse i Geneve, som var fra 7.6. 89 til 28.6.89, erklærte Statssekretær Arne Arnesen, på vegne av regjeringene i Norge, Sverige og Finland at samene er ”indigenous peoples” i Norge, Sverige og Finland .

Meg bekjent var ikke spørsmålet om samene i Norge er å betrakte som en befolkningsgruppe gruppe som faller inn under definisjonsbestemmelsene i C-169, (er indigenous peoples) behandlet av, eller i, noe statsorgan i Norge på det tidspunktet. Utsendingen fra den norske regjeringen tok seg derfor til rette på utilbørlig vis, på denne konferansen.

To sentrale spørsmål

To sentrale spørsmål kan reiser her før en går videre:

1. Hvor mange utenom de som var involvert i forberedelsene til revisjonsforhandlingene og som deltok under revisjonsforhandlingene, kjente til målsettingen om å få utarbeidet og vedtatt en konvensjon som skulle ha definisjonsbestemmelser, slik at den norske samebefolkningen faller innenfor denne definisjonen?

2. Hva var begrunnelsen for at denne fraksjonen innen Regjeringen gikk inn for en slik målsetting?

Ny regjering – hva skjer?

Regjeringen Brundtland (II) fratrer den 16.10.89. Regjeringen Syse tiltrer. Den nye regjeringen består av H, Krf og SP.

Jeg vil anta at de personene innen embetsverket som hadde vært med i revisjonsprosessen av C-107 og som ivret for at Norge måtte ratifisere C-169 – og det raskt – umiddelbart etter regjeringsskiftet, satte i gang med lobbyvirksomhet ovenfor de aktuelle statsrådene og statssekretærene, for å overbevise dem om at det var viktig å få en rask vurdering av om Norge skulle ratifisere C-169 eller ikke. De ønsket å fullføre kupp-planen så raskt som mulig.

Det greide de.

Denne konklusjonen kan trekkes fordi at allerede den 13.11.89, under en måned etter at Syse-regjeringen var innsatt, avga Olje- og energidepartementet sin høringsuttalelse til spørsmålet om norsk ratifisering av C-169, som første departement.

Jeg antar at høringsuttalelsene fra departementene som var toneangivende, ble skrevet av de samme personene innen embetsverket som var aktive for å få revidert C-107.

C-169 ble sendt ut til høring bare til en engere krets av berørte parter. Disse var alle departementene, en del samiske og samepolitiske organisasjoner og institusjoner og LO og NHO. Andre berørte parter fikk ikke anledning til å avgi høringsuttalelse. Etter min mening var dette et brudd på forvaltningsloven som tilsier at alle berørte parter skal gis anledning til å uttale seg.

Justis- og politidepartementets høringsuttalelse ble retningsgivende for de fleste departementene. I deres uttalelse kan en blant annet lese at «konvensjonen ikke kan anses for å stille krav om særrettigheter for urbefolkningene». Justisdepartementet hevdet også at C-169 ikke innebar nye regler som står i motstrid med norsk rett og at det derfor «ikke (er) grunn til å kreve bestemte endringer av norske interne regler før en norsk ratifikasjon kan finne sted».

(Praksis i Norge er at før en eventuelt ratifiserer en konvensjon endrer en, om nødvendig, norsk lovgivning slik at den ikke strider med regler i den nye konvensjonen.)

Miljøverndepartementet ble lagt under press

Miljøverndepartementet mente imidlertid, som eneste departement, i sin høringsuttalelse at norske lover ikke var i overenstemmelse med innholdet i C-169 og at en derfor burde utsette en eventuell ratifiseringsprosess til Samerettsutvalgets innstilling om retten til naturressursene, kom med sine konklusjoner. Miljøverndepartementet ble imidlertid lagt under press, særlig fra Justisdepartementet. Dette skjedde i form av et brev forfattet av Høgetveit, hvor det ble argumentert for at Miljøverndepartementet burde endre sin høringsuttalelse. De i embetsverket i Regjeringen, som ville ha en rask ratifikasjonsprosess, ønsket ikke å risikere at stortingsrepresentanter skulle begynne å tvile på at det ville være riktig å ratifisere C-169 før en hadde vurdert om en måtte endre norske lover før en ratifiserte konvensjonen. Det kunne jo til og med oppstå en debatt om det ville være riktig å endre lover, eller innføre nye samepolitisk, relaterte lover, noe som igjen kunne sette hele ratifiseringsmålsettingen i spill.

Presset førte fram og Miljøverndepartementet endret sin høringsuttalelse. I den nye høringsuttalelsen som ble forelagt for Stortinget fra Miljøverndepartementet, heter det derfor blant annet at «Miljøverndepartementet har imidlertid forstått det slik at det kan ta noen tid før utvalgets innstilling foreligger»

Det som skjedde i denne forbindelsen er utførlig beskrevet i tidligere nevnte artikkel «Who Owns the Land? Norway, the Sami and the ILO» s. 27-29.

Det må også nevnes at de samepolitiske organisasjonene argumenterte aktivt for en rask ratifisering.

Ingen av høringsuttalelsene vurderte eller drøftet om samene i Norge faller innenfor definisjonsbestemmelsene i C-169. Det ble «tatt for gitt» eller «lagt til grunn».

Stortingsbehandlingen

Den 18.mai 1989 ble St.prp. nr. 102 vedtatt i Statsråd og oversendt til Stortinget. Stortinget ble bedt om å ta stilling til om C-169 skulle ratifiseres av Norge.

Den 7.juni 1990 ble saken behandlet i Stortinget. Saksordfører var Karita Bekkemellem (Ap). I sin redegjørelse uttalte hun blant annet at «Konvensjonen kan ikke anses å stille krav om særrettigheter for urbefolkninger». Begrunnelsen for at Norge skulle ratifisere så raskt, var at en rask ratifisering fra norsk side kunne få mange andre land til å ratifisere, noe som ville være med på å styrke den politiske og rettslige stillingen til urbefolkningsgrupper rundt omkring i verden.

Ingen av innleggene på Stortinget, knyttet til spørsmålet om ratifisering, berørte spørsmålet om samene i Norge faller innenfor definisjonsbestemmelsene. Også i Stortinget ble dette «tatt for gitt» eller «lagt til grunn». Det hele var «ufarlig», nærmest proforma, og ville ikke medføre noen endring av norsk samepolitikk. Og det ble «hastebehandlet» i siste liten før Stortinget skulle ta ferie.

Stortinget vedtok enstemmig å anbefale ratifisering. Norge ratifiserte konvensjonen den 20. juni 1990.

I dag har vi fasiten. Norsk ratifisering er blitt brukt som en begrunnelse for å innføre en rekke samepolitisk, motiverte særrettigheter (for eksempel i finnmarksloven.) og det argumenteres for å innføre ytterligere flere lover og ordninger med den begrunnelse at Norge er forpliktet til dette pga. at Norge har ratifisert C-169. Kun 22 stater har til nå ratifisert C-169, de fleste av dem ligger i Sør- og Latin-Amerika.

En er derfor på trygg grunn når en konkluderer med at Stortinget ble villedet.

Det som skjedde i prosessen, fra forarbeidet til revideringen av C-107 startet, og fram til vedtaket i Stortinget om ratifisering, kan med rette omtales som et politisk kupp eller en kuppartet politisk prosess.

Faller samene i Norge innenfor definisjonsbestemmelsene i C-169?

Den engelske tittelen er «C-169 – Indigenous and Tribal Peoples Convention, 1989 (No. 169)

Den offisielle norske oversettelsen av C-169, som Regjeringen og Stortinget ble forelagt, har tittelen «ILO‑konvensjon nr. 169 om urbefolkning og stammefolk i selvstendige stater».

(I dag holder Regjeringen og Sametinget seg med en uoffisiell oversettelse av C-169, hvor ordet urbefolkning er blitt byttet ut med ordet urfolk.)

Oversettelsen til norsk gir et umiddelbart inntrykk av, eller forståelse av, at konvensjonen er ment for to typer befolkningsgrupper – et urfolk og et stammefolk.

Fra myndighetene, og fra samepolitisk hold, er det hele tiden blitt hevdet at samene er en urbefolkning – og fra omkring år 2000 – et urfolk . Begrunnelsen for dette er at samene i Norge tilfredsstiller betingelsene som er nedfelt i artikkel 1.1.b. i C-169. I den offisielle oversettelsen til norsk er artikkelen som følger:

«b) folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»

(Her er det engelske ordet indigenous blitt oversatt til opprinnelig. Min anmerkning.)

Representantene fra Samerådet, NSR og representantene fra de norske myndighetene, som deltok under revisjonsforhandlingene i Genève, hadde som nevnt, som målsetting å revidere C-107 slik at den nye, reviderte utgaven av C-107 skulle få definisjonsbestemmelser som gjorde at samene i Norge falt innenfor disse bestemmelsene.

Klarte de det?

Nei, det klarte de ikke, men de har oppført seg som om de klarte det.

Hvorfor jeg mener at de ikke klarte det, skal jeg begrunne i det som følger.

Hva klarte så norske myndigheter å få endret eller revidert av definisjonsbestemmelsene i C107?

La oss se på det:

ILO-konvensjon nr.107 (C-107) er som tidligere nevnt, forløperen til ILO-konvensjon nr.169 (C-169).

C-169 er en delvis revisjon av C107. ILO-konvensjon nr. 107 (C-107) ble vedtatt i 1957. Den fikk hovedtittelen «C-107 – Indigenous and Tribal Populations Convention, 1957 (No. 107)»

Undertittelen til konvensjonen er: «Convention concerning the Protection and Integration of Indigenous and Other Tribal and Semi-Tribal Populations in Independent Countries ”

Hovedtittelen til C-107 er ikke blitt oversatt i den offisielle oversettelsen til norsk. De engelske hovedtitlene til C-107 og C-169 er nesten identiske. Den eneste forskjellen er at ordet populations i C-107 er byttet ut med ordet peoples i C-169.

(C-107 er fortsatt virksom. Den er ratifisert av 11 land. En del land sa opp ratifiseringen av denne konvensjonen da C-169 ble vedtatt. C-169 er ratifisert av 22 land, de aller fleste i Sør- og mellom Amerika.)

Det står i teksten i C-169 at den er en delvis revisjon av C-107. Det går ikke fram noe sted i C-169 at målgruppene er annerledes enn i C107. Også C-169 er følgelig, innrettet mot innfødte befolkningsgrupper som lever under stammeforhold.

Da Stortinget vedtok å anbefale ratifisering av C-169, ble det forutsatt eller lagt til grunn at samene i Norge tilfredsstilte definisjonsbetingelsene i konvensjonen. Dette skjedde uten at det noe sted i saksforberedelsene, var blitt drøftet og/eller vurdert om så er tilfelle. En slik vurdering er heller ikke blitt gjort senere, verken av Regjeringen i Stortingsmeldinger, NOUer, i andre offentlige utredninger eller av andre offentlige organer.

Formuleringen «urfolk og stammefolk» i den norske oversettelsen av tittelen til C-169, gir det feilaktige inntrykket at det er to forskjellige typer befolkningsgrupper C-169 er innrettet mot – et urfolk og et stammefolk. Dette i motsetning til C-107 hvor det helt entydig går fram, blant annet av undertittelen, at konvensjonen er innrettet mot en type befolkningsgrupper, som blir betegnet som innfødte befolkningsgrupper som lever under stammeforhold.

Hva ble endret ?

Hva klarte så norske myndigheter å få endret eller revidert i definisjonsbestemmelsen i C107?

La oss se på det.

Definisjonsbestemmelsen i C-107

Undertittelen til C-107 er tydelig i sin beskrivelse av hva som kjennetegner de gruppene som konvensjonen er innrettet mot. Den ble fjernet i C-169. Det ble ikke skrevet inn noen undertittel i C-169.

Artikkel 1 i C-107 inneholder definisjonsbestemmelsene. Disse er som følger:

«1. This Convention applies to

(a) members of tribal or semi-tribal populations in independent countries whose social and economic conditions are at a less advanced stage than the stage reached by the other sections of the national community, and whose status is regulated wholly or partially by their own customs or traditions or by special laws or regulations;

(b) members of tribal or semi-tribal populations in independent countries which are regarded as indigenous on account of their descent from the populations which inhabited the country, or a geographical region to which the country belongs, at the time of conquest or colonisation and which, irrespective of their legal status, live more in conformity with the social, economic and cultural institutions of that time than with the institutions of the nation to which they belong.

2. For the purposes of this Convention, the term semi-tribal includes groups and persons who, although they are in the process of losing their tribal characteristics, are not yet integrated into the national community. (Uthevet og understreket av meg.)

Den offisielle oversettelsen av artikkel 1.1. til norsk er:

1. Denne konvensjonen gjelder for-

a) personer fra befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land og hvis sosiale og økonomiske forhold ligger på et mindre framskredet trinn enn det som er nådd av andre deler av landets befolkning og hvis stilling helt eller delvis er bestemt av deres egne sedvaner og tradisjoner eller spesielle lover eller forskrifter.

b) Personer fra befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land og betraktes som innfødte fordi de stammer fra befolkningsgrupper som bodde i landet, eller i et geografisk område som landet tilhører, på tidspunktet for erobring eller kolonisasjon og som, uansett sin rettslige stilling, lever mer i samsvar med datidens sosiale økonomiske og kulturelle institusjoner enn med institusjonene i den nasjon de tilhører.»

2. For denne Konvensjonens formål omfatter uttrykket `som delvis lever under stammeforhold` grupper og personer som ennå ikke er integrert i samfunnslivet i vedkommende land, selv om de er i ferd med å miste sitt stammepreg» (Understreket og uthevet av meg.)

Definisjonsbestemmelsen i C-169

Artikkel 1 i C-169 inneholder også definisjonsbestemmelsene.

“1. This Convention applies to:

(a) tribal peoples in independent countries whose social, cultural and economic conditions distinguish them from other sections of the national community, and whose status is regulated wholly or partially by their own customs or traditions or by special laws or regulations;

(b) peoples in independent countries who are regarded as indigenous on account of their descent from the populations which inhabited the country, or a geographical region to which the country belongs, at the time of conquest or colonisation or the establishment of present state boundaries and who, irrespective of their legal status, retain some or all of their own social, economic, cultural and political institutions.

2. Selfidentification as indigenous or tribal shall be regarded as a fundamental criterion for determining the groups to which the provisions of this Convention apply.

I den uoffisielle oversettelsen av C-169 som Regjeringen holder seg med, kan en lese dette:

Artikkel 1

1. Denne konvensjonen gjelder for:

a) stammefolk i selvstendige stater som gjennom sine sosiale, kulturelle og økonomiske forhold skiller seg fra andre deler av det nasjonale fellesskap, og hvis status helt eller delvis er regulert av deres egne skikker og tradisjoner, eller av særlige lover eller forskrifter;

b) folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.

2. Egen identifisering som urfolk eller stammefolk skal være et grunnleggende kriterium for å bestemme hvilke grupper bestemmelsene i denne konvensjonen skal gjelde for.

Hva er endret og hva er ikke endret i artikkel en i C-169, sett i forhold til artikkel en i C-107?

Om artikkel 1.1.a.

Artikkel 1.1.a. i C-107: «personer fra befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land og hvis sosiale og økonomiske forhold ligger på et mindre framskredet trinn enn det som er nådd av andre deler av landets befolkning og hvis stilling helt eller delvis er bestemt av deres egne sedvaner og tradisjoner eller spesielle lover eller forskrifter.»

Artikkel 1.1.a. i C-169: «stammefolk i selvstendige stater som gjennom sine sosiale, kulturelle og økonomiske forhold skiller seg fra andre deler av det nasjonale fellesskap, og hvis status helt eller delvis er regulert av deres egne skikker og tradisjoner, eller av særlige lover eller forskrifter;»

Min merknad:

Befolkningsgruppene blir klassifisert som stammer i begge konvensjonene. Formuleringen «hvis sosiale og økonomiske forhold ligger på et mindre framskredet trinn enn det som er nådd av andre deler av landets befolkning» i C-107 er endret til «… sosiale, kulturelle og økonomiske forhold skiller seg fra andre deler av det nasjonale fellesskap» i C-169.

Det uttrykkes i begge konvensjonen at befolkningsgruppene lever under annerledes sosiale, kulturelle og økonomiske forhold enn majoritetsbefolkningen.

Om artikkel 1.1.b.

Artikkel 1.1.b. i C- 107: « Personer fra befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land og betraktes som innfødte fordi de stammer fra befolkningsgrupper som bodde i landet, eller i et geografisk område som landet tilhører, på tidspunktet for erobring eller kolonisasjon og som, uansett sin rettslige stilling, lever mer i samsvar med datidens sosiale økonomiske og kulturelle institusjoner enn med institusjonene i den nasjon de tilhører.»

Artikkel 1.1.b. i C- 169: « folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»

Min merknad:

Begrepet «stammeforhold» er utelatt i C-169.

I begge konvensjonene er det nedfelt i artikkel 1.1.b. at disse må nedstamme fra de som bebodde landet eller en geografisk region i landet på det tidspunktet da kolonisering elle erobring fant sted og at de må ha beholdt sine sosiale, økonomiske og kulturelle institusjoner fra den tiden da kolonisering skjedde. I C-169 er «politiske institusjoner» tilføyd.

Det er i også tilføyd i C-169 at konvensjonen også er innrettet mot personer/grupper som er etterkommere av de som bodde i landet eller en geografisk region i landet da «de nåværende statsgrenser ble fastlagt».

C-169 fikk en helt ny artikkel 1.2. som ikke finnes i C-107. Der heter det at «Egen identifisering som urfolk eller stammefolk skal være et grunnleggende kriterium for å bestemme hvilke grupper bestemmelsene i denne konvensjonen skal gjelde for.»

Statsgrensen og C-169

Så til den endringen som den norske Regjeringen klarte å få til under ILO-forhandlingene i Genève 1988 og 1989, i et forsøk på å oppnå målsettingen om å få endret definisjonsbestemmelsene i den nye konvensjonen, «slik at den norske samebefolkningen faller innenfor». Det er formuleringen om at C-169 er ment å gjelde for «folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige («indigenous») fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da ……de nåværende statsgrenser ble fastlagt…» (uthevet av meg)

Det er først og fremst denne definisjonsbestemmelsen som myndighetene har vist og viser til, til når de har hevdet og hevder,at samene i Norge er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i C-169. På KMD sin hjemmeside kan en lese at «I Norge er det klart at samene fyller vilkårene i denne definisjonen.» De viser her til artikkel 1.1.b. i C-169.

En kan i høyeste grad stille seg spørsmålet om dagen samer tilfredsstiller kriteriet om å ha forfedre og formødre som bodde i Norge da storparten av Norges statsgrense ble trukket i 1751. Hvor mange av dagen samer kan vise til at de har samiske forfedre og formødre som bodde i Norge da statsgrensen ble trukket i 1751? Særlig i perioden 1850 til 1900 var det en betydelig innvandring av samisktalende fra Finland og svensk side av Tornedalen til Norge. Hvor stor denne innvandringen var, er ikke blitt undersøkt. En studie av kirkebøker- og folketellingene fra nevnte periode vil kunne avklare dette.

Kravet i denne artikkelen om at de folkene som konvensjonen er innrettet mot, «…har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner» ignoreres av norske myndigheter. Antagelig fordi at de er pinlig klar over at samene i Norge ikke tilfredsstiller disse bestemmelsene.

Min vurdering

Min vurdering er at norske myndigheter mislyktes i sin målsetning om å få inn nye «definisjonsbestemmelser, slik at den norske samebefolkningen faller innenfor» i det som ble C-169. Den eneste nye bestemmelsen som de klarte å få inn, som samene i Norge muligens faller inn under, er bestemmelsen om at de må være etterkommere av de som bebodde landet eller deler av landet, da statsgrensene ble trukket. Men selv om samene faller inn under denne bestemmelsen – en blir ikke en «C-169-gruppe» – av å falle inn under kun en bestemmelse, en må tilfredsstille alle bestemmelsene, både de i artikkel 1.1.a. og artikkel 1.1.b.

The United Nations Permanent Forum on Indigenous Issues (UNPFII)

FNs permanente forum for indigenus-saker (UNPFII) er et rådgivende organ for FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). Forumet skal gi råd og anbefalinger i saker som angår «indigenous peoples» innenfor økonomisk og sosial utvikling, kultur, utdanning, helse og menneskerettigheter.

Forumet ble opprettet i 2002. Ole Henrik Magga (NSR/Samerådet) var forumets første leder

Minst halvparten av de som sitter i UNPFII er representanter fra «indigenous peoples»-organisasjoner. Det UNPFII har å fortelle om hva som er de sentrale og viktige kjennetegnene til «indigenous peoples», må derfor anses å være den representative, internasjonale forståelsen om hva som er de sentrale og viktige kjennetegnene til «indigenous peoples», som forumet er opprettet for å bidra til å ivareta interessene til.

Forumet forteller på sin hjemmeside hva som definerer eller er kjennetegnene til «indigenous peoples», som UNPFII er innrettet mot.

Der opplyses det om at «Innfødte folk («Indigenous peoples») er arvtakere til og utøvere av unike kulturer og måter å forholde seg til mennesker og miljø på. De har beholdt sine sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske kjennetegn som er forskjellige fra de dominerende samfunnene de lever i.»

at….«Innfødte folk («indigenous peoples») er helt klart (beviselig) blant de mest vanskeligstilte og sårbare folkegruppene i verden.»

og at…«Det internasjonale samfunnet erkjenner nå at det kreves spesielle tiltak for å beskytte deres rettigheter og opprettholde deres annerledes kulturer og levesett.»

https://www.un.org/development/desa/indigenouspeoples/about-us.html

Opplisting av definisjonsbestemmelsen i C-107

(C-107 ble vedtatt i 1957)

De lever under stammeforhold.
De står økonomisk og sosialt tilbake i forhold til den øvrige befolkningen i landet.
De har egne sedvaner og tradisjoner. De skiller seg med andre ord kulturelt fra den øvrige befolkningen i landet.
De har bevart sine sosiale, økonomiske og kulturelle institusjoner fra den gangen koloniseringen skjedde.
De nedstammer fra befolkningsgrupper som bodde i landet eller deler av landet da området ble kolonisert.
Kriteriene er innrettet mot nåsituasjonen, med unntak av pkt. 6 som trekker inn det historiske elementet.
De er ennå ikke blitt integrert i samfunnslivet i vedkommende land.

Opplisting av definisjonsbestemmelsen i C-169

(C-169 ble vedtatt i 1989)

De lever under stammeforhold.
De skiller seg kulturelt fra den øvrige befolkningen i det landet de bor i.
De har bevart noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner fra den tiden da området ble kolonisert eller statsgrensen ble trukket.
De er etterkommere av befolkningsgrupper som bodde i landet eller deler av landet da området ble kolonisert eller statsgrensen ble trukket.
Kriteriene er innrettet mot nåsituasjonen, med unntak av pkt. 4 som trekker inn det historiske elementet.
Et subjektivt kriterium om egen indentifisering er tatt inn.
( Det går fram av innholdet, et annet sted i konvensjonen, at de ikke er integrerte i det øvrige samfunnet.)

Opplisting av definisjonsbestemmelsen til UNPFII

(Gjelder nå, dvs. i 2019)

De skiller seg kulturelt fra den øvrige befolkningen i det landet de bor i. De har annerledes kulturer og levesett.
De har beholdt sine sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske kjennetegn fra den tiden da området ble kolonisert eller statsgrensene ble trukket, som er forskjellige fra de dominerende samfunnene de lever i.
De er i en sårbar og vanskeligstilt situasjon. Dette kan ikke bety noe annet enn at de sosialt og økonomisk ikke er på høyde med den øvrige befolkningen i landet. Denne påpekningen beskrives på denne måten: «Innfødte folk («indigenous peoples») er helt klart (beviselig) blant de mest vanskeligstilte og sårbare folkegruppene i verden.».
Beskrivelsen er innrettet mot nåsituasjonen, ikke mot det historiske elementet.
Ordet tribal (stamme) blir ikke benyttet.
Det subjektive elementet «selv indentifisering» er ikke nevnt.

Oppsummering

Som en kan se så har en internasjonalt – fra 1957 og fram til i dag – holdt fast ved at når en skal identifisere hva eller hvem som er «indigenous and tribal populations», og som i dag blir omtalt som «indigenous peoples» i FN, (I Norge omtalt som «urfolk».) så tar en utgangspunkt i nåsituasjonen.

I tillegg har en fra 1957 og til i dag, holdt fast ved den samme beskrivelsen av disse befolkningsgruppene. En beskrivelse som forteller at «indigneous peoples» skiller seg kulturelt fra den øvrige befolkningen i det landet de bor i, at de har bevart sosiale, kulturelle, økonomiske, politiske kjennetegn og institusjoner fra den tiden da området ble kolonisert eller statsgrensene ble trukket, og at de ikke er på høyde økonomisk og sosialt med den øvrige befolkningen i landet.

I Norge har myndighetene imidlertid holdt seg med en særnorsk forståelse, eller mer presist; myndighetene har misforstått eller blitt forledet til å tro dette.

Når samelandsbevegelsen med Samerådet i spissen og Kommunal – og moderniseringsdepartementet begrunner at samene i Norge er for «indigenous peoples» («urfolk») å regne, argumenterer de nærmest ensidig med at det er fordi at de er etterkommere av samer som bodde i Norge da mesteparten av statsgrensen ble trukket i 1751. De fokuserer på det historiske elementet.

De mener at den aktuelle situasjonen eller nåsituasjonen til samene i Norge er irrelevant i denne sammenhengen. Fordelen med en slik innfallsvinkel er at da trenger en ikke å forholde seg til virkeligheten i dag,

en trenger ikke å reise spørsmålet om samene i Norge skiller seg kulturelt og i levesett fra den øvrige befolkningen,
en trenger ikke å reise spørsmålet om de har bevart sosiale, kulturelle, økonomiske, politiske kjennetegn og institusjoner fra den tiden da statsgrensen ble trukket,
og en trenger heller ikke å reise spørsmålet om samene står kulturelt, sosialt og økonomisk tilbake for den øvrige befolkningen i Norge.

En har dermed gjort spørsmålet om samene i Norge er for «indigenous peoples» å regne til et arvelig spørsmål.

Etterord som avslutning

Her kan det passe å sitere fra Håndboka «ILO CONVENTION ON INDIGENOUS AND TRIBAL PEOPLES, 1989 (No. 169): A MANUAL» som er utgitt av ILO. Håndboka gir en veiledning i hvordan ILO -konvensjon nr. 169 må forstås.

I en kommentar i håndboka til artikkel 1.1. i C-169, som angir definisjonsbestemmelsene for hvem konvensjon er ment å gjelde for, påpekes det at når man skal identifisere de gruppene som konvensjonen er ment å gjelde for, så er det slik at «ILO fokuserer på den nåværende situasjonen, selv om historisk kontinuitet også er viktig.» («The ILO focuses on the present situation, though historical continuity is important too”)

Det kan også passe med å sitere fra en artikkel fra 1998, som er skrevet av professor dr. juris Carl August Fleischer (UiO). Fleischer er regnet som en av Norges fremste folkerettseksperter i siste halvdel av 1900-tallet.

(Den som har vært i opposisjon til den samepolitikken som er blitt ført og forfektet fra Regjeringshold og fra visse juridiske miljøer, vil kjenne seg igjen i det som han skriver.)

Artikkelen heter «Muligheten for manipulasjon av Stortinget og andre demokratiske organer gjennom skjeve og uriktige framstillinger av juridiske forhold- `sjørett` og andre eksempler».

I denne artikkelen gir han konkrete eksempler på dette. Han berører ikke samepolitisk, relaterte problemstillinger i denne artikkelen.

Før jeg siterer fra Fleischers artikkel, vil jeg vise til boka «Sametinget. Institusjonalisering av en ny samepolitikk»(2018) som er skrevet av Professor Per Selle (UiB og UiT) og seniorrådgiver ved Sametinget, Torvald Falch. Når de omtaler samepolitikken så skriver de blant annet at «Det er snakk om er av de mest rettsliggjorte og globaliserte politikkfeltene vi har». (s.276)

Sitater fra artikkelen til Carl August Fleischer:

Per Stavangs betydelige innsats når det gjelder å studere og bidra til forståelsen av vårt parlamentariske system – som er en av grunnpilarene i vår demokratiske samfunnsordning – gjør det fristende og naturlig å ta opp det som kan oppfattes som selve motpolen til de parlamentariske prinsipper. Vi har dessverre viktige eksempler på at det demokratiske styringssystem kan bli satt ut av spill, og i realiteten få begrensede virkninger, ved feilinformasjon og ren manipulasjon overfor Stortinget og andre organer. Både når det gjelde Stortingets kontrolloppgaver etter vårt opprinnelige forfatningssystem fra 1814, når det gjelder Stortingets rolle som overordnet den utøvende makt i henhold til de prinsipper som er utviklet senere, sier det seg selv at systemet ikke virker dersom Stortinget ikke får de nødvendige opplysninger – som gir muligheter til å vurdere en sak i samsvar med de realiteter som foreligger. Enda verre blir det selvfølgelig dersom Stortingets oppfatning vris – på den måten at mangelfulle eller feilaktige opplysninger, eller andre uakseptable påvirkningsmuligheter, fører til vedtak eller holdninger i strid med det de folkevalgte og folk flest ville antatt dersom de hadde hatt sakens rette sammenheng foran seg.

Bruk av – eventuelt etter oppdrag mot betaling – jurister som de facto hevder uriktige og skjeve synsmåter, men som kanskje blir trodd ut fra sin generelle «tillit» eller troverdighet, kan være et viktig ledd i dette bildet. Og det kan medføre en reell avgrensing av betydningen av de prinsipper Stavang har arbeidet med og stått for.

I denne sammenheng blir metodene som «the making of» en president eller hva det måtte være – eller mao. den mer eller mindre velbegrunnede «skapning» av juridisk autoritet og tillit til enkeltpersoner, med diverse fortellinger og annet i favør av disse – også et poeng.

Hvis man ikke er tilstrekkelig oppmerksom på disse faktorer, vil hele det parlamentariske system kunne bli satt ut av spill. De reelle styringsmuligheter kan havne hos helt andre aktører og interesser enn Stortingets representanter.

Samtidig må det presiseres at både Stortingets representanter og de informanter de er blitt påvirket til å ha tiltro til, kan være i fullkommen god tro og hva som i realiteten foregår. Desinformasjon og annen manipulasjon er ofte det mest effektive når de kan benytte seg av godtroende og troverdige personer til å meddele sine synsmåter.

Mulighetene for manipulasjon er selvfølgelig særlig store i forhold til spørsmål som er uklare og kompliserte – eller som kan fremstilles som dette. Muldvarpene trives best i mørke.

Dette gjør også at en nærmere redegjørelse og bevisføring for manipulasjonstilfellene – inklusive tilfeller der det er brukt klart uriktige opplysninger om juridiske forhold, og synsmåter som ved nærmere analyse viser seg å ligge langt utenfor rammene for forsvarlig juridisk skjønn – ofte blir vanskelig. Det tar tid og kan kreve mange trykksider. Man må redegjøre for selve jussen og for hvordan og hvorfor bildet er forsøkt forvrengt gjennom manipulasjonsforsøkene.

Skadevirkningene av disse former for virksomhet har vist seg å kunne være enorme – ikke bare i relasjon til selv det demokratiske styresett inklusive det parlamentariske system, men også når det gjelder vesentlige samfunnsverdier for øvrig.

(Videre i artikkelen gir Fleischer eksempler på forsøk på spredning av faglig feilaktige synsmåter og forsøk på manipulasjon.)

………………………………………

I et foredrag som Carl August Fleischer holdt i Alta, på et møte arrangert av EDL, den 10.5.07, kom han inn på de samme problemstillingene. Foredraget har tittelen «Om forståelse og misforståelser i forbindelse med ILO-konvensjon nr.169 og andre juridiske spørsmål». Undertittelen er «Uheldige `juristkulturer` i Norge – tendenser til å påstå folkerettslige bindinger for Norge og det norske demokratiet, uten forsvarlig grunnlag for slike påstander.»

Jeg velger å ta med de to første setningene i foredraget: «Det er etter mitt syn nødvendig å ha med et bredt perspektiv her. Uholdbare juridiske synsmåter i forbindelse med ILO-konvensjonen og finnmarksloven er ikke noe isolert fenomen.»

Foredraget til Carl August Fleischer kan leses ved å gå til: https://www.edl.no/index.php/aktuelt/artikler-og-kommentarer/50-fleichers-foredrag-fra-folkem-10-mai