Norske myndigheter velger å overser hva nyere forskning forteller om nåsituasjonen til samene i Norge. Myndighetene ignorerer også hva «FNs permanente forum for Indigenous-saker» (UNPFII) og ILO har å fortelle om hva som kjennetegner «indigenous peoples». «Indigenous peoples» blir av norske myndigheter betegnet som «urfolk». 

Med Kommunal- og moderniseringsdepartementets definisjon av hvem som er for «indigenous peoples» eller «urfolk» å regne, blir statusen gjort arvelig og dermed løsrevet fra hvordan situasjonen til en «urfolksgruppe» utvikler seg og endres over tid. Det er denne forståelsen som er lagt til grunn for store deler av norsk samepolitikk.

Dette bryter med bestemmelser i internasjonale konvensjoner og erklæringer som Norge har sluttet seg til og som forbyr varig forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamming.

Sentrale norske myndigheter har misforstått hva eller hvem som er for «indigenous peoples» å regne. Mye tyder på at de er blitt lurt trill rundt.

Dersom en går inn på Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) sin hjemmeside, finner en der lenke til en artikkel under overskriften «FNs permanente forum for urfolkssaker» Dens engelske tittel er «The United Nations Permanent Forum on Indigenous Issues (UNPFII)» Regjeringen har som en kan se, oversatt «indigenous» til «urfolk» i den norske teksten. I alle autoritative engelsk-norske oppslagsverk og ordbøker er det engelske ordet indigenous oversatt til innfødt(e).

Minst halvparten av de som sitter i UNPFII er representanter fra «indigenous peoples»-organisasjoner. Det UNPFII har å fortelle om hva som er de sentrale og viktige kjennetegnene til «indigenous peoples», må derfor anses å være den representative eller autoritative, internasjonale forståelsen om hva som er de sentrale og viktige kjennetegnene til disse «indigenous peoples» som UNPFII er opprettet for å bidra til å ivareta interessene til.

Du kan lese om UNPFII på https://www.un.org/development/desa/indigenouspeoples/unpfii-sessions-2/newmembers.html

Under overskriften «Indigenous Peoples at the UN» blir det fortalt om hva eller hvem som er for «indigenous peoples» å regne.

(Formuleringen «indigenous peoples» blir oversatt til «urfolk» av sentrale norske myndigheter. Hva er hensikten med en slik spesiell og svært så tvilsom oversettelse? Det kan ikke være en annen enn at en ønsker å fremme en manipulativ forståelse av hvem i Norge som er for «indigenous peoples» å regne. )

I artikkelen til UNPFII kan en blant annet lese at “Indigenous peoples are inheritors and practitioners of unique cultures and ways of relating to people and the environment. They have retained social, cultural, economic and political characteristics that are distinct from those of the dominant societies in which they live”.

Til norsk: Innfødte folk («Indigenous peoples») er arvtakere til og utøvere av unike kulturer og måter å forholde seg til mennesker og miljø på. De har beholdt sine sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske kjennetegn som er forskjellige fra de dominerende samfunnene de lever i.

Min merknad: Som en kan se er det nåsituasjonen som det blir fokusert på. Skildringen av disse «indigenous peoples» er formulert i nåtid (presens). Det er det engelske ordet «are» som blir benyttet. Skildringen er kategorisk.

En kan også lese i denne artikkelen at “Indigenous peoples today, are arguably among the most disadvantaged and vulnerable groups of people in the world.”

Oversatt til norsk: Innfødte folk («indigenous peoples») er helt klart(beviselig) blant de mest vanskeligstilte og sårbare folkegruppene i verden. Også i dette tilfellet er det nåsituasjonen (…«today»…) som det fokuseres på. Skildringen er kategorisk.

Hele teksten kan leses på https://www.un.org/development/desa/indigenouspeoples/about-us.html

Den samme innfallsvinkelen har ILO i håndboken «ILO CONVENTION ON INDIGENOUS AND TRIBAL PEOPLES, 1989 (No. 169): A MANUAL». Håndboka gir en veiledning i hvordan ILO -konvensjon nr. 169 må forstås.

Der kan en blant annet lese at “Indigenous and tribal customs and traditions are central to many of their lives. They form an integral part of indigenous and tribal peoples’ culture and identity, and differ from those of the national society. They may include ancestor worship, religious or spiritual ceremonies, oral tradition, and rituals, which have been passed down from generation to generation. Many ceremonies involve offerings to nature spirits, and take place in order to maintain a balance with nature.”

Til norsk: Innfødte stammer («indigenous and tribal») sine skikker og tradisjoner er svært sentrale elementer i deres liv. De utgjør en integrert del av innfødte stammefolks («indigenous and tribal peoples») kultur og identitet og skiller seg fra det nasjonale fellesskapets skikker og tradisjoner. Dette kan inkludere å tilbe sine forfedre, religiøse eller åndelige seremonier, muntlige tradisjoner og ritualer som har blitt overlevert fra generasjon til generasjon. Mange seremonier involverer ofring til ære for naturånder for å opprettholde balanse i naturen.»

I en kommentar i håndboka til artikkel 1.1. i ILO- konvensjon nr. 169 som angir kriterier for hvem konvensjon er ment å gjelde for, påpekes det at når man skal identifisere de gruppene som konvensjonen er ment å gjelde for så er det slik at «The ILO focuses on the present situation, though historical continuity is important too.”

Til norsk: ILO fokuserer på den nåværende situasjonen, selv om historisk kontinuitet også er viktig.

Håndboken kan lastes ned på http://www.ilo.org/public/libdoc/ilo/2003/103B09_345_engl.pdf

Det som står sentralt i ILO og UNPFII sin skildring av «indigenous peoples» er altså at;

  1. Det fokuseres på den nåværende sitasjonen.
  2. Disse «indigenous peoples» er kulturelt annerledes en majoritetsbefolkningen.
  3. UNPFII trekker i tillegg fram at de er blant de mest vanskeligstilte og sårbare gruppene. («…most disadvantaged and vulnerable… »)
Hva eller hvordan er situasjonen for samene i Norge i dag?

Mesteparten av de samepolitisk, motiverte særfordelene eller særordningene som er blitt innført i Norge, er blitt begrunnet med henvisninger til at samene er å anse som et «urfolk» («indigenous peoples») og at Norge derfor er folkerettslig forpliktet til å innføre disse særfordelene. Disse særfordelene er igjen og i all hovedsak, blitt knyttet til Sametingsystemet. De som er innmeldt i Sametingets valgmanntall er derfor politisk og forvaltningsmessig, svært så sentral i den gruppen i Norge, som av myndighetene blir sett på som «indigenous peoples» eller som «urfolk».

(Før jeg går videre: Med same mener jeg her det samme som det som står nedfelt i sameloven; at vedkommende må være av minst 1/8 samisk avstamming og opplyse om at han eller hun oppfatter seg som same.)

UNPFII forteller altså at «Innfødte folk («indigenous peoples») er arvtakere til og utøvere av unike kulturer og måter å forholde seg til mennesker og miljø på. De har beholdt sine sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske kjennetegn som er forskjellige fra de dominerende samfunnene de lever i.»

Dette reiser følgende spørsmål:

  1. Er samene i Norge utøvere av en unik, annerledes og forskjellig kultur i forhold til den øvrige befolkningen i Norge?
  2. Forholder samene i Norge seg på en unik og annerledes måte til mennesker og miljø enn den øvrige befolkningen i Norge?
  3. Har samene beholdt sosiale, økonomiske og politiske kjennetegn som er forskjellige fra den øvrige befolkningen i Norge?
Til spørsmål 1

Storparten av de som er innmeldt i Sametinget valgmanntall kan ikke snakke samisk og de skiller seg heller ikke kulturelt ut ifra den øvrige befolkningen i Norge. Dette betyr at disse ikke har et unikt og annerledes levesett, ikke har en unik og annerledes livsanskuelse og heller ikke har unike og annerledes seder og skikker, sett i forhold til den øvrige befolkningen i Norge.

Det er flere innmeldt ei Sametingets valgmanntall i Tromsø kommune enn det er i Karasjok kommune og det er til sammen flere innmeldt i dette manntallet i byene enn det er til sammen i Karasjok- og Kautokeino kommune. Storparten av de innmeldte i dette manntallet er velintegrerte, velutdannede, veltilpassede, urbane mennesker. Ja, selv de som ikke bor i byene har et urbant preg over sitt levesett. De som har samisk som sitt førstespråk, skiller seg i tillegg, i all hovedsak og i liten grad kulturelt fra den øvrige befolkningen. For en betydelig del av disse er det ingen annen kulturell forskjell enn at de har samisk som sitt førstespråk.

Jeg kjenner ikke til noen forskning som påviser at samene som lever i dag er utøvere av en unik- og annerledes kultur enn den øvrige kulturen i Norge. Om slike skulle finnes, så er de i tilfelle noen ytterst få og eldre mennesker, bosatt på småsteder i Indre Finnmark.

Sentrale norske myndigheter er ikke interessert i at det blir gjennomført en generell og dyptpløyende, sosiologisk undersøkelse av de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall, for å finne ut om hva som er deres sosiale og kulturelle stilling. De ønsker ikke å få vite.

Konklusjon: Storparten av de som Sametingssystemet er innrettet mot, og som i offisiell språkbruk blir omtalt som «urfolk» eller« indigenous peoples», er ikke utøvere av noen unik og annerledes kultur enn den øvrige befolkningen i Norge. Samene i Norge oppfyller dermed ikke dette kriteriet til UNPFII.

Til spørsmål 2

Jeg er en person på over 70 år og har bodd i Finnmark i storparten av mitt liv. Jeg har dermed omgått samer i storparten av mitt liv. Jeg har ikke registrert at samene som lever i dag har en unik og annerledes måte å forholde seg på til mennesker og miljø på enn den øvrige befolkningen i Norge. Jeg kjenner heller ikke til at det finnes noen antropologisk eller sosiologisk forskning som har påvist at så er tilfelle.

Konklusjon:  Heller ikke dette kriteriet til UNPFII oppfylles av samene i Norge.

Til spørsmål 3

Jeg kjenner ikke til noen forskning som påviser at samene har beholdt sosiale, økonomiske og politiske kjennetegn som er annerledes enn den øvrige befolkningen i Norge. Jeg kan heller ikke si at jeg selv har observert slike forskjeller.  Om det skulle være noen samer som helt eller delvis har bevart kjennetegn fra tidligere tider på disse områdene og som er annerledes, så er det i tilfelle noen ytterst få og eldre mennesker, bosatt på småsteder i Indre Finnmark.

Cand. Philol. Odd Mathis Hætta har viet dette temaet oppmerksomhet.

Odd Mathis Hætta er oppvokst i Indre Finnmark og har bodd i Finnmark så godt som hele livet. Hætta er en av stifterne av Norske Samers Riksforbund (NSR).  Han har også vært leder av NSR en periode og styremedlem der i flere perioder. Han er Cand. Philol. i samisk kulturvitenskap som hovedfag og har gitt ut en rekke bøker om samisk historie og kultur. Hætta har vært ansatt som lærer og førsteamanuensis ved Høgskolen i Finnmark.

Hætta har av ovenfor nevnte grunner, omfattende kunnskaper om samer og samiske forhold.

Hætta skriver i 2006 i avisene ”Sagat” og  ”Altaposten” at:

«… ingen utredninger, f.eks. NOU-er og Stortingsmeldinger om norsk samepolitikk, har villet berøre denne problematikk og vurdert om samene i dag fyller disse krav, sannsynligvis fordi man er pinlig klar over at samene i dag ikke lenger fyller dette krav”. Det han sikter til her er kravet i artikkel 1.1.b i ILO- konvensjon nr. 169 om at de «har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner».

Han skriver også at ”…det er på det rene at det ikke er noen samiske grupper eller bygder sør for Finnmark  og ved kysten av Finnmark som har beholdt tidligere tiders institusjoner. Unntaket kan være noen enklaver med reindrift som hovednæring og noen småbygder i to – tre innlandskommuner i Finnmark.”

Hætta skriver videre i det samme debattinnlegg at: ”I løpet av en menneskegenerasjon, fra Samekomiteens utredning i 1959 til Sametingets åpning i 1989, har det skjedd som mange ønsket, og som noen fryktet: `Kua dør mens graset gror`.  De samiske skikker og sedvaner er nesten borte, samisk bosettingsform og ressursutnyttelse er gått i glemmeboka, samisk språk er så til de grader forsvunnet at selv sameorganisasjonene foretrekker å bruke norsk språk, og et solid flertall av sametingsrepresentantene snakker kun norsk.  Det som kanskje er igjen og som skiller de samer som ikke helt er fornorsket fra nordmenn, er ambivalensen (=dobbelthet i følelser og ønsker).  Disse samer legger gjerne et reinskinn på stuegulvet foran TV, tiltaler bestemora som «áhkku», sier nå og da «buorre beaivi», og krever at sameflagget heises over alt den 6. februar.  Men ellers er de i sinn og skinn helnorske i tankegang, skikker og sedvaner, og under skistafetten roper de «heia Norge» foran TV-skjermen.”

Den utviklingen som han skildrer har opplagt forsterket seg i løpet av de årene som er gått siden Hætta skrev innlegget i disse avisene.

Konklusjon: Det finnes ingen dokumentasjon på at samene i Norge tilfredsstiller kriteriet til UNPFII om annerledeshet på det økonomiske, sosiale og politiske området

«Disadvantaged»

UNPFII forteller som tidligere nevnt, også at «indigenous peoples» er helt klart(beviselig) blant de mest vanskeligstilte og sårbare folkegruppene i verden.

Beskrivelsen eller definisjonen er som en kan se, entydig og kategorisk, og det gjøres heller ikke noe unntak.

Kan samenes nåsituasjon i Norge beskrives på denne måten?  Jeg som bor i et område hvor det bor en god del samer, kan ikke se det.  Det som jeg ser, viser noe ganske annet.

Hva har samfunnsforskere å fortelle om akkurat dette?

I 2015 ble boka «Den samiske medborgeren» utgitt. Den er skrevet i felleskap av professorene Per Selle, Anne Julie Semb og Kristin Strømsnes, sammen med stipendiat Åsta Dyrnes Nordø. De er alle ansatte ved Universitetet i Oslo og ved Universitetet i Bergen. Boka er skrevet med utgangspunkt i omfattende undersøkelser, og en mengde forskningsresultater er framlagt i boka. Bokas forfattere har blant annet funnet at samene i Norge, herunder de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall, samt de som er bosatt i de samiske kjerneområdene, er «sterkt/tungt/tett» integrert i det norske samfunnet.

Jeg nøyer meg med to sitater fra boka: «Et hovedtrekk i alle de empiriske kapitlene, uavhengig av vinkling og hva vi primært har sett etter, er at lite tyder på at samene er marginaliserte når det gjelder slike forhold som politisk interesse og engasjement, valgdeltagelse, organisasjonsdeltagelse, politisk tillit og selvtillit. Funnene peker i retning av at samer i de samiske kjerneområdene er tett integrert i det nasjonale politiske systemet, og at de direkte båndene mellom individuelle samiske borgere og kommunestyrene, Finnmark fylkesting og Stortinget er sterke.»

Forfatterne påpeker i denne sammenhengen at «det generelle paradigmet om urfolk som marginaliserte og fremmedgjorte ovenfor nasjonale politiske systemer» ikke passer på samene i Norge. De påpeker også at marginaliseringsperspektivet er sentralt i den internasjonale «urfolkslitteraturen».  Når en ser hva UNPFII skriver («…mest vanskeligstilte og sårbare…») så må en kunne trekke den slutningen at denne siste betraktningen til forskerne er på trygg grunn.

I 2018 ble boka «Sametinget Institusjonalisering av en ny Samepolitikk» utgitt. Den er skrevet av Torvald Falch og Per Selle. Per Selle er professor ved UiB og UiT. Han har en omfattende faglig produksjon innen det samiske- og samepolitiske feltet og har hatt utredningsoppgaver for Sametinget. Torvald Falch har vært rådgiver for/på Sametinget siden 1994 og er i dag seniorrådgiver for/på Sametinget. Begge to har derfor omfattende kunnskaper om samiske- og samepolitiske forhold.

De skriver blant annet at «Globalt er det typiske bildet at urfolkene fortsatt er «utenfor». I Norge derimot er det sterke integreringsmekanismer, ikke minst kommunene og en nasjonal integrert frivillig sektor framstår som særlig viktige integrerende institusjoner. Det er med på å forklare hvorfor samene ikke er politisk, økonomisk og sosialt marginaliserte i det norske samfunnet, slik urfolk fortsatt er i de fleste andre samfunn med slike grupper» (s.22)

De viser også til en undersøkelse som er gjort blant samer som står i Sametingets valgmanntall, samer utenfor manntallet og ikke-samer, hvor det konkluderes det med at «Igjen ligger de som står i Sametingets valgmanntall, høyest, en gruppe som framstår som særlig politisk interessert og ressursrike.» (s.184).

De som står innmeldt i Sametingets valgmanntall er formelt sett «befolkningen» til Sametingssystemet. Dette fordi at det er kun disse som har rett til å stemme ved sametingsvalgene.  Det er disse som det er ment skal gi «urfolksinstitusjonen» Sametinget en legitimitet.

Med utgangspunkt i de opplysninger som blir lagt fram av disse samfunnsforskerne, er det berettiget å stille seg følgende spørsmål:

  1. Er det rimelig å tro at da ILO vedtok ILO- konvensjon nr. 169 så var det befolkningsgrupper som framstår som ikke-marginaliserte og ressursrike som ILO var opptatt av å gi særrettigheter og beskyttelse til?
  2. Er det rimelig å tro at formålet med opprettelsen av UNPFII var å bidra til å gi ressursrike grupper særrettigheter, beskyttelse og vern?

Svarene på disse to spørsmålene er åpenbare.

Konklusjon:

Nyere samfunnsforskning viser altså at samene ikke er i en livssituasjon i Norge i dag som er slik at den kan sies at de oppfyller den beskrivelsen eller dette kriteriet («…mest vanskeligstilte og sårbare…») som er nevnt av UNPFII.

OM KMD sin beskrivelse av «urfolk» eller «indigenous peoples» .

KMD har som nevnt, lagt inn en lenke på sin hjemmeside, som fører til en artikkel hvor en kan lese hva som er forståelsen i FN-systemet om hva eller hvem disse «indigenous peoples» er, eller hva som er deres viktigste kjennetegn.  KMD velger imidlertid å se bort fra denne beskrivelsen. Departementet har i stedet laget sin egen fremstilling og beskrivelse. Den er en helt annen enn UNPFII sin framstilling og beskrivelse.

På KMD sin hjemmeside kan en blant annet lese at: «Vanlige kjennetegn for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av, og at de har bodd i områdene fra langt tilbake og før statens grenser ble fastlagt.»

Disse kjennetegnene er ikke nevnt i artikkelen til UNPFII. Om en holder seg til KMD sin fortelling, er også kvenene/de finskættede for «urfolk» å regne.

En kan også lese dette på KMD sin hjemmeside: «ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990, definerer urfolk på følgende måte i artikkel 1 nr. 1 b.

”Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som – uansett deres rettslige stilling – har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.”»

Mens hovedfokuset til både ILO og UNPFII er innrettet mot nåsituasjonen, er hovedfokuset til KMD innrettet mot det historiske element. Dette har blant annet den konsekvens at om nåsituasjonen til en «indegenous peoples-gruppe» skulle endre seg, slik at de nevnte markørene eller kjennetegnene som er nevnt av UNPFII og ILO, og som dreier seg om nåsituasjonen, ikke lenger er til stede, så opphører statusen som «indigenous peoples».

Med KMD sin definisjon blir imidlertid statusen som «urfolk» eller «indigenous peoples» arvelig og dermed uavhengig av hvordan situasjonen til en «urfolk-gruppe» utvikler seg og endres over tid.

KMD velger også å ignorere og overse hva nyere samfunnsforskning har å fortelle om hva som er samenes nåsituasjon i Norge.  Denne forskningen påviser helt entydig at samene i Norge slettes ikke er «disadvantaged» eller marginalisert. Forskningen viser heller det motsatte.

Avslutning

Det er aldri blitt vurdert og utredet om samene i Norge lever under slike forhold at de er berettiget til å bli beskyttet av ILO-konvensjon nr. 169. En konvensjon som har til oppgave å beskytte interessene til de som UNPFII betegner som «indigenous peoples» og som ILO-konvensjon nr. 169 betegner som «indigenoues and tribal peoples».

Dette er en forsømmelse. Det er mer enn merkelig at sentrale myndigheter har forsømt seg på dette området.

Når har norske myndigheter tenkt å rette opp denne forsømmelsen?

Fra https://www.un.org/development/desa/indigenouspeoples/about-us.html

“Indigenous Peoples at the UN

Indigenous peoples are inheritors and practitioners of unique cultures and ways of relating to people and the environment. They have retained social, cultural, economic and political characteristics that are distinct from those of the dominant societies in which they live. Despite their cultural differences, indigenous peoples from around the world share common problems related to the protection of their rights as distinct peoples.

Indigenous peoples  have sought recognition of their identities, way of life and their right to traditional lands, territories and natural resources for years, yet throughout history, their rights have always been violated. Indigenous peoples today, are arguably among the most disadvantaged and vulnerable groups of people in the world. The international community now recognizes that special measures are required to protect their rights and maintain their distinct cultures and way of life. Find below a short history of the indigenous struggle in the international stage.”