9. oktober 2019 runder Sametinget 30 år. I løpet av denne perioden har Sametinget blitt tildelt gradvis økende innflytelse og politisk makt. Etter Alta-aksjonen inngikk Norske Reindrifts-samers Landsforbund (NRL) og Norske Samers Riksforbund (NSR) en samarbeidsavtale om myndighetspåvirkning og premissgivning for politikkutvikling. Det vil være nyttig å kaste et blikk bakover i tid for å forstå den pågående institusjonaliseringen av ny samepolitikk. Nedenfor limer jeg inn offisielle lenker som viser og forklarer myndighetenes avstamnings-politiske føringer i politikkutviklingen fra 28. februar 1997 frem til 21. juni 2019; – med konsekvenser.
SELVBESTEMMELSE – IKKE MEDBESTEMMELSE
Hvorfor fra 28. februar 1997? Jo, da vedtok Stortinget en lovendring om at også oldeforeldre skulle telle med ved innmeld-ing til Sametingets valgmanntall. Forholdsvis kort tid etter ble Sametingets planverk 1998-2001 kjent. Her finner man forklaringen på hvorfor velgerne (befolkningen og næringslivet nordenfjells) ikke kan feste lit til samepolitiske erklæringer i regjeringsplattformene:
“Samene er ett folk, og derav følger retten til selvbestemmelse”. Og videre: «Det vil være en sentral oppgave å innføre forhandlingsplikt mellom samene og norske myndigheter. (…) Denne plikten omfatter mer enn en ren konsultasjon, og må medføre gjensidige forpliktelser. (….) . Forhandlingsplikten må bygges opp til å gjelde alle saker som Sametinget selv finner nødvendig.”
Hvorfor 21. juni? Jo, da fikk statsråd Monica Mæland godkjent en stortingsmelding om samisk språk, kultur og samfunnsliv i årene fremover. Stortingsmeldingen er utviklet og skrevet av kommunal- og moderniseringsdepartementet og sametingsrådet. NSR er de facto blitt en del av regjeringsapparatet (se dokumentasjon nedenfor).
Anført av NSR taler og skriver den politiske samelandsbevegelsen aldri om medbestemmelse, kun om selvbestemmelse. Og som kjent, er det en selv som bestemmer, så har ikke andre stort de skulle ha sagt. Intet politikkområde er unntatt fra formuleringen selvbestemmelse.
«VI SKAL TA TILBAKE DET LANDET VI MISTET»
Det vil være nyttig å ha med seg det historisk-politiske bakteppet til begivenhetene i tidsrommet 1997-2019, i forsøk på å forstå og forklare myndighetenes samepolitiske linje, opprinnelig med ideologisk utspring i Sverige og Finland. Hovedparolen til Lapparnes Centralförbund, stiftet i 1904 var «samisk eiendomsrett ovenfor odlingsgrensen». Dersom ikke reindriften «får eneretten til utmarka kan ikke reindriften utvikles. Statlig mark skal kun gis til samer innenfor visse områder». Det ble kravet i planen for samisk eiendomsrett i Lappland etter møte i Sodankylä på 50-tallet. 1956 ble Samerådet med finske, svenske, og norske samiske organisasjoner, stiftet. Under behand-lingen av finnmarksloven krevde Sametinget lovfesting av samisk eiendomsrett til utmarken i Finnmark. «Naturen tilhører reindriftssamen», var hovedbudskapet fra reineieren i hans opp- lysende og interessante fortelling i en lavvo om livet på vidda og fjellet før i tiden, publisert i en valgkampvideo fra Høyre i 2017.
(Sametingsrepresentant innvalgt på Fastboendes liste, Isak Mathis Hætta, uttaler i en samtale med «Finnmark Dagblad» før valget i 2013: «Alle har ikke arbeidsplasser i det offentlige. Vi må ha flere arbeidsplasser, men slike utspill (forhåndsinformert samtykke eller ikke samtykke, min bemerkning) skremmer bort bedrifter som vil hit». Hætta mener at reindriftsnæringen har for stor makt og er allerede en «bremsekloss” på samfunnet: «Vetorett vil stoppe all samfunnsutvikling, og er en livsfarlig vei å gå. Vetorett til enkeltnæringer vil drepe hele samfunnsutviklingen»).
KLARGJØRENDE FRA SAMERETTSUTVALGETS LEDER OM VALG AV STRATEGI
Den offisielle begrunnelsen for opprettelsen av Sametinget var at det skulle være et rådgivende organ for regjeringen innen samisk språk og kultur. Dr. juris Carsten Smith som har vært Sametingets politiske og juridiske rådgiver over flere tiår, forklarte i Advokatbladet 4-2011, utviklingen på denne måten: «Hovedpoenget var å opprette Sametinget. Senere skulle det suksessivt oppnå makt ved blant annet delegasjon. Det har de gjort på en ganske dyktig måte». Smith fortsetter: «skritt fire vil være å sikre sjøsamenes kultur via områderettigheter til fiske, og skritt fem vil være en nordisk samekonvensjon».
Det er samelandsideologenes lange linjers politikk som Smith her beskriver. Det er blitt presis slik Carsten Smith skisserer: Sametingets røst løftes og demokratiets røst tones ned av rikspolitikerne, i «det samiske bosettingsområdet Sápmi som strekker seg fra Hedmark til Finnmark» (i stortingsmelding fra Næringsdepartementet i 2017).
URFOLK OG ILO-KONVENSJON 169
Seniorrådgiver ved Sametinget Torvald Falch og professor Per Selle, har skrevet en bok med tittelen «Sametinget. Institusjonalisering av en ny Samepolitikk». Den kom i 2018. Der kan en blant annet lese dette: «I Norge derimot er det sterke integreringsmekanismer, ikke minst kommunene og en nasjonal integrert frivillig sektor framstår som særlig viktige integrerende institusjoner. Det er med på å forklare hvorfor samene ikke er politisk, økonomisk og sosialt marginaliserte i det norske samfunnet». De forteller også om at det er blitt gjennomført en undersøkelse som sammenligner ikke-samer, samer utenfor Sametingets valgmanntall, og de som står i dette manntallet. Falch og Selle oppsummerer undersøkelsen slik: «Igjen ligger de som står i Sametingets valgmanntall, høyest, en gruppe som framstår som særlig politisk interessert og ressursrike.»
I tillegg er det slik at et klart flertall av de som er innmeldte i Sametingets valgmanntall ikke kan samisk og heller ikke skiller seg kulturelt fra den øvrige befolkningen i Norge. Det er til sammen flere innmeldt ei Sametingets valgmanntall i byene enn det er til sammen i Karasjok og Kautokeino kommuner.
Offisiell samepolitikk går ut på at det holder å oppgi at en er av minst 1/8 samisk avstamning for å kunne komme inn under de særordningene og nyte godt av de politiske privilegiene som Sametingssystemet er blitt tildelt. Hvorfor det er så spesielt å være av samisk avstamning at det holder å være av 1/8 samisk avstamming for å kunne få bli en del av Sametingssystemet, fortelles det intet om.
Den samiske avisen «Sagat» skriver på lederplass 30.11. 2013:
«.. vi (tror) at det er positivt at det samiske samfunnet tar en debatt både om ILO-konvensjonen og andre internasjonale regler som gjelder statens forhold til urfolk. Sammenlignet med andre urfolk, lever samene i Norge et luksusliv, både materielt og med hensyn til menneskelige rettigheter … samefolket i vårt land fremstår like livstrette som alle andre søkkrike og overmette nordmenn».
Er det noe som tilsier at det er en slik befolkningsgruppe arbeidslivsorganisasjonen ILO så for seg at de skulle gi beskyttelse til, da ILO 169 ble vedtatt?
Offisiell samepolitikk bygger på forutsetningen om at samene er en ILO-169 folkegruppe som del av verdens urfolk. Arbeidslivsorganisasjonen ILOs syn er at dagens situasjon for vedkommende folkegruppe skal vektlegges når en stat tar stilling til om ILO-konvensjonen 169 gjelder for folkegruppen. Norsk samepolitikk – egentlig avstamningspolitikk, altså basert på en form for rasetenking – hviler med andre ord på troen på ting som beviselig ikke stemmer!
Nedenfor omtaler jeg resultater og konsekvensene av avstamningspolitikken:
SUNDVOLLEN-PLATTFORMEN til H og FrP, datert 16. oktober 2013, fastslår at Regjeringen vil:“Bevare Sametinget og konsultasjonsordningen mellom Sametinget, Stortinget og Regjeringen. Etablere et samarbeid på tvers av grensene når det gjelder samiske språk. Ta vare på nasjonale minoriteters kultur”. Det var alt. (I samarbeidsavtalen med KrF og V er samepolitikk ikke nevnt!). I en spørreundersøkelse utført av Sentio for NRK Sápmi før valget i 2013, var det bare 38,6% av de spurte innmeldt i Sametingets valgmanntall, som uttrykte ønske om at Sametinget burde tildeles mer politisk makt og innflytelse. 50% av Arbeiderpartiets, 65,5% av Høyres og 95,5% av Fremskrittspartiets velgere var mot økt sametingsmakt. Men hva skjedde så? Jo;
ETTER VALGET IGANGSETTES INSTITUSJONALISERING AV HELT NY SAMEPOLITIKK. SAMETINGETS POLITISKE VIRKSOMHET BYGGES UT.
I “Meld. St. 5 (2015–2016) dokumenteres Sametingets virksomhet 2014 slik:
«Sametinget har en bred oppgaveportefølje og virksomheten ved Sametinget har fellestrekk med arbeidet til både Storting, regjering, departement og direktorat».
Etter regjeringsskiftet i 2013 fikk Sametinget økt bestemmende innflytelse i saker som UD, NFD, KMD og OED har ansvaret for, og etter 2014 har myndighetene tilrettelagt for at oppgaveporteføljen og Sametingets politiske virksomhet er blitt bredere. En ny norm og samfunnsorden, et parallelt politisk-administrativt beslutningssystem, frontet av samelandspolitiske aktivister i Sametinget, er under utvikling i nord. Samepolitiske erklæringer i Sundvollen-plattformen ble lagt i en skuff. Utvikling av ny samepolitikk ble igangsatt, ledet av «Politisk avdeling for samer og nasjonale minoriteter» (SAMI) som «.. har ansvaret for å utvikle og samordne statens politikk overfor den samiske befolkningen og de nasjonale minoritetene». (I november 2018 ble forvaltningen av interessene til de nasjonale minoriteter, unntatt den samiske minoriteten, overført fra Kommunal- og moderniserings-departementet (KMD til Kultur- og likestillingsdepartementet (KD)).
SAMETINGETS VALGMANNTALL: Regjeringen Jagland fremmet og Stortinget vedtok 28. februar 1997 som nevnt, endring i sameloven om at også oldeforeldre skulle telle med ved innmelding i Sametingets valgmanntall. «Da er det ikke lenger kulturen og språket som er bærebjelken i samemanntallet, men rase og blod. Å basere et manntall på rase og blod i vår samtid, er en farlig vei å gå. De (essensielle samer) er i sterkt mindretall i Sametingets valgmanntall i forhold til de konstruerte samene. De kan ikke samisk og skiller seg heller ikke kulturelt fra den øvrige befolkningen», Odd Mathis Hætta: «Samer og samiske forhold i navn og tall» 2017. (Odd Mathis Hætta er cand. philol 1984 med samisk kulturvitenskap som hovedfag, mellomfag i samisk og arkeologi, forskningsleder i Norges forskningsråd 1991-1993 (kulturminnevern). Hætta var leder i NSR i en periode på 70-tallet. Han forlot NSR da samisk språk og kultur ble skiftet ut med makterobring som satsingsområde for partiet).
KONSULTASJONSAVTALEN mellom Sametinget og Bondevik II-regjeringen av 11. mai 2005 er grunnlaget for alle påfølgende avstamningspolitiske, permanente ordninger og tiltak som er vedtatt i Norge. Avtalefestet diskriminering på etnisk grunnlag, og dermed selve fundamentet for systematisk utvikling av sametingsmakt, bygger på tunge politiske vedtak fremkommet ved forhandlinger bak stengte dører, jfr offentlighetsloven §19, som medfører at kravet om fullt innsyn i slike forhandlinger ble fjernet, og når det gjelder innsyn i etterkant, ja da gjelder bestemmelsene i en Veileder til §19 hvor det bl.a heter at: «Det skal alltid føres protokoll fra konsultasjonsmøter, med mindre begge parter er enige om at dette ikke er nødvendig». Politikkutvikling skjer derfor på bekostning av lokaldemokrati, og er et knefall for den politiske samelandsbevegelsen. Herskekulturen her glir inn i partipolitikken og dessverre også i journalistikken i riksmedia. Å ta saklig til motmæle koster. Ubehaget ved stempling og stigmatisering skaper berøringsangst. Avtalepartnerne er enige om at de med samisk kultur, mener det materielle grunnlaget for samisk kultur. Det finnes knapt en sak som det forhandles om, som ikke også gjelder majoritetsbefolkningen og ikke-samiske minoriteter.
https://www.sametinget.no/Om-Sametinget/Bakgrunn/Konsultasjonsavtalen
(“Dialogen (med Sametinget, min bemerkning) strekker seg lenger enn konsultasjons-prosedyrene. Jeg er opptatt av at vi skal ha god dialog med Sametinget også i saker der det ikke er konsultasjonsplikt». Statsråd Jan Tore Sanner 11. januar 2016).
SAMARBEIDSAVTALER mellom Sametinget og fylker: En tilrettelegging for NSR’s inntogsmarsj i fylkene som regional politikkutvikler og politisk-administrativ overkikador, men uten at Sametinget kan stilles til ansvar. Fylkene fra Hedmark til Finnmark påtar seg alle forpliktelser, Sametinget påtar seg ingen; eksempler:
Samarbeidsavtale mellom Sametinget og Troms fylkeskommune 2019-2020
Samarbeidsavtale mellom Sametinget og Trøndelag
Under regionprosessen i 2015-2016 tildelte regjeringen Sametinget rollen som «regional samfunnsutvikler» og nye avtaler mellom Sametinget og fylkene som forsterker Sametingets politiske innflytelse og makt i fylkene, ble som man ser, inngått. Med lovfestet konsultasjons-plikt på toppen av dette, reduseres viktig politisk arbeide til et spill for galleriet.
SAMARBEIDSAVTALER mellom Sametinget og kommuner: En tilrettelegging for NSRs inntogsmarsj i rådhusene i byene som kommunal politikkutvikler og politisk-administrativ overkikador også uten å kunne stilles til ansvar. Kommunene påtar seg alle forpliktelser. Sametinget påtar seg ingen. Eks: 21. mai 2014 skriver Sametinget i et brev til Tromsø kom-mune under henvisning til samarbeidsavtalen: «Sametinget mener at det foreliggende utkastet til planprogram ikke gjenspeiler intensjonene i samarbeidsavtalen». Kommunen bes »å innarbeide forpliktelsene i avtalen til planprogrammet før sluttbehandling og fastsetting av planprogrammet». Videre anmodes det om «at det legges til rette for bred medvirkning fra samiske interesser i planprosessen». Fra det 7-sider lange brevet som er undertegnet av to saksbehandlere på Sametinget, fremmes flere tilføyelser av politisk karakter til planprogram-met. Under henvisning til samarbeidsavtalen, ber Sametinget om at kommunen utreder at
«Tromsø skal ha som målsetting å utvikle en tydelig samisk orientert by gjennom avtaler med Sametinget».
I januar 2019 erklærte NSR Romsa, Tromsø som «samisk by» («iTromsø» 22. januar 2019). 10. april 2019 bekrefter Sametinget at byråkrater i Sametinget har rykket inn som saksbehandler i Tromsø kommune. Under henvisning til samarbeidsavtalen igangsatte Sametinget i januar i år et næringsutviklingsprosjekt i Tromsø – Vacha – som ifølge NSR bygger på «FNs prinsipper for et bærekraftig reiseliv» (29. januar 2019. Nordlys, Nordnorsk Debatt) med «en vektlegging av etikk og forståelsen av bærekraft». Sametingsrådet/NSR har påtatt seg oppgaven å opplyse næringslivet i Tromsø om etikk og bærekraft.
(I “Finnmarken” 11. januar 2016 berømmer statsråd Jan Tore Sanner Sametinget for å ha «tatt aktivt grep og inngått samarbeidsavtaler. Tromsø og Bodø er gode eksempler i så måte»).
KONSULTASJONSPLIKT: Lovproposisjon om konsultasjonsplikt også for kommuner og fylker, utviklet av KMD, sametingsrådet/NSR og NRL, fremmes for Stortinget etter godkjen-ning av Sametinget: Permanent diskriminering på etnisk grunnlag. Slik lovfesting betyr demontering av det kommunale og fylkeskommunale selvstyre og fører til et ineffektivt og kostnadsdrivende byråkrati; en bremsekloss for samfunns- og næringsutvikling:
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-116-l-20172018/id2610753/sec1
OBS: Konsultasjonsplikten skal gjelde hele landet, ikke «bare» i «det samiske bosettings-området som strekker seg fra Hedmark til Finnmark», se lovproposisjonens kap 2.5 «Lovforslagets geografiske og saklige avgrensninger» og 6.4.4 «Geografiske områder for konsultasjonsplikten».
ENDRINGER AV FINNMARKSLOVEN/ FINNMARKSEIENDOMMEN: Bygger videre på ikke-demokratiske prinsipper – og i strid med «FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering» – i og med avstamning og slektstavle gir forrang til en definert etnisk gruppe. Høringsuttalelsene til den foreslåtte lovendringen, ber Regjeringen om å lytte til alle som berøres direkte av Finnmarksloven. Hvorfor insisterer KMD på at forhandlingene med sametingsrådet/NSR og NRL om oppfølging av NOU «Den nye sameretten»; retten til land og vann syd for Finnmark, – og forslag om en «finnmarkslov» for Troms og Nordland, må fremskyndes? Hvorfor vil ikke regjeringen evaluere konsekvensene av Finnmarksloven?
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing–tekniske-endringer-i-finnmarksloven/id2621337/?exp
NORDISK SAMEKONVENSJON: Konvensjonsteksten avsporer og tåkelegger realitetene. Etnopolitiske tiltak presenteres bak et parolepreget, forvirrende begrepsapparat som urfolks-rettigheter og internasjonale forpliktelser (koblet til ILO-169), det samiske folk, samisk kulturarv, samisk kulturvern og samfunnsliv, selvbestemmelse, selvstyre, vetorett, retten til land og vann, etablering av felles organisasjoner for forvaltningsoppgaver som skal tildeles sametingene, mm. Her avkler samelandsideologene selv – med hjelp av myndighetene – sin utmattende herskerkultur; med myndighetsavmakt som konsekvens. Konvensjonen var inne, for oppfølging, i Jeløya-plattformen. Den ble tatt ut i Granavollen-plattformen, men tas nu opp igjen etter konsultasjoner med sametingsrådet:
Dagens samiske reindrift omtales som kulturbærer og som skal sikre kulturarven. Den samiske reindriften mottar årlig, betydelige ulike statstilskudd og erstatninger som i sum nesten tilsvarer de produksjonsbaserte inntekter. For å drive med rein må man være av reindriftssamisk avstamning. I flg. melding fra Miljøvern-direktoratet i mars i år, har samiske reineierne søkt erstatning for 96.000 reinsdyr som antas tatt av rovvilt i driftsåret 2017/2018. Innen enkelte politiske miljøer løftes reineierne frem som urfolk, i argumentasjonen mot alternativ bruk av utmark til verdiskapende aktiviteter og tiltak. Slik oppnår man å legge lokk på debatten.
https://www.regjeringen.no/contentassets/b813da463e464f50aefac8cb1193129f/statens-tilbud-endelig.pdf
Også i Nordisk Samekonvensjon defineres «sjøsamisk fiske», som kulturvern noe som skal sikre kulturelle verdier som «sjøsamisk tenkemåte, kommunikasjonsform og adferd», – og gi tilleggskvote. https://nordnorskdebatt.no/article/imaginaere-sjosameomrader-i.
SELVSTYRE OG LOVFESTET AREALVERN FOR SAMISK REINDRIFT. I februar i år fremmet Regjeringen forslag til fire endringer i reindriftsloven. Regjeringen vil gi økologisk bærekraft prioritert fremfor kulturell og økonomisk bærekraft skrevet inn i formålsparagrafen. Etter konsultasjoner med sametingsrådet og Norske Reindriftseieres Landsforbund 22. og 28. mars utsetter Landbruks- og matdepartementet (LMD) endringen av formålsparagrafen og endring av oppnevning til reindriftsstyret. Statsråd Olaug Bollestad bøyde altså av og vil avvente forslag til endring av reindriftsloven som Sametingets samiske lovutvalg vil utrede, – med mandat bl.a selvstyre og lovfestet arealvern for samisk reindrift. «Sagat» offentliggjorde det protokollerte resultatet av konsultasjonene:
«LMD og Sametinget ble enige om at endring av § 71 ikke skal gjøres nå dersom Sametinget innen en gitt tidsfrist oppnevner sine tre medlemmer til Reindriftsstyret for fire år fremover. En vurdering av § 71 vil gjøres når innspillene fra Sametingets lovutvalg foreligger».
I uke 23 var det plenumsmøte i Sametinget. I sakspapirene om reindriftsloven skriver sametingsrådet om resultatet av forhandlingene med LMD:
«Sametinget viser til at regjeringen har fått invitasjon til å delta i arbeidet og har gitt utrykk for vilje til å følge opp utvalgets tilrådninger når disse foreligger».
Sametingsrådet har invitert regjeringen til å delta i lovarbeidet!! Er det slik LMD ser det? Konsultasjonsordningen er skreddersydd for å lirke og lure på plass mer sametingsmakt, og i dette tilfelle, enda flere rettigheter og større politisk handlingsrom til store reindriftssamer.
ENDRINGER I STEDSNAVNLOVEN: 5. april 2019 opplyser Kultur- og likestillingsde-partementet (KD) i en pressemelding at «Regjeringa vil gje kommunane meir gjennomslag i namnesaker». At Sametinget gjennom konsultasjoner har fått anledning til å gi innspill til arbeidet med lovproposisjonen, opplyser statsråd Skei Grande ingen ting om i pressemeld-ingen. Av lovproposisjonen fremgår det imidlertid at det mellom KD og sametingsrådet er
«konstatert semje om omtale og dei tiltaka som direkte eller indirekte følgjer opp NOU 2016: 18 Hjertespråket».
Stortinget har ikke fått anledning til å behandle anbefalingene fra Samisk språkutvalgs «Hjertespråket» hvor skolefaglige og pedagogiske spørsmål vies liten oppmerksomhet. NOU’en fremstår nærmest som en veiledning i hvordan språket med hjelp av konsultasjonsplikt, kan brukes til bygging av sametingsmakt i kommunene. (Les NOU’en og høringssvarene på regjeringen.no). Får KD/KMD og NSR som det vil, kan sametingsrådet igangsette sin 10-års stedsnavn- og skiltplan for samifisering av geografien (og slik som konsekvens, få drahjelp til å fremskynde virkeliggjøringen av etnifiseringen av politikken nord for Dovre). Norske navn på steder blir byttet ut med samiske navn. Natur- og fjellom-råder får navn som er ukjent og knapt noen kan uttale når uhell og ulykker oppstår.
SAMERÅDET som ble etablert i 1956, er en nordisk organisasjon med toneangivende nasjonale samiske organisasjoner (NSR, NRL og Samenes Folkeforbund (SFF) fra Norge). Rådets bindende beslutninger om politiske mål og strategier for de nasjonale organisasjonene, gjøres kjent gjennom deklarasjoner. «Tråante deklarationen 2017» er den foreløpige siste deklarasjonen fra Samerådet: http://www.saamicouncil.net/fileadmin/user_upload/Documents/Julgg%C3%A1%C5%A1tusat/Tr%C3%A5ante_deklarationen_svensk.pdf
Når medlemsorganisasjonene i Samerådet har ratifisert de deklarasjoner som rådet vedtar, er bestemmelsene i deklarasjonen offisiell politikk for den enkelte organisasjon. (Skulle en organisasjon avstå fra å ratifisere vedtak, blir den kastet ut av Samerådet. Det har skjedd).
MED EN BIT- FOR- BIT STRATEGI I DE LANGE LINJERS POLITIKK har Samerådet fått flyttet grenser gjennom NSRs aktivitet i norsk politikk: Sametingets oppgaveportefølje og politiske virksomhet er blitt bredere etter 2014. («Vi har alltid forsøkt å kjempe med list», sametingspresident Aili Keskitalo, NSR i nyttårstalen 20118). Et politisk-administrativt parallellsamfunn (Sápmi) fundert på den norske politiske konstruksjonen «urfolk» og den juridiske konstruksjonen tilpasset ILO-169, er i ferd med å komme på plass. Protokollen fra konsultasjonsmøte 19. juni 2018 er drahjelp til NSR som gjennom Sametinget, i hemmelighet og uten mandat fra folket, kan forhandle med den norske stat om saker som angår majoritetsbefolkningen og ikke-samiske minoriteter. Mellomfolkelig relasjonstenkning er blitt et styrende prinsipp for organisering av forholdet mellom staten og Sametinget. Det var, slik sametingsrådet og KMD ser det, representanter for to folk – altså for Norge og for nasjonen Sápmi – som møttes 19. juni i fjor til forhandlinger:
SAMI I KMD UTFORMER STATENS SAMEPOLITIKK. Det foreligger en situasjon. «Politisk avdeling for samer og nasjonale minoriteter, SAMI» i KMD har ansvaret for «å utvikle og samordne statens politikk overfor samene» og «å legge forholdene til rette for at samene kan videreutvikle og styrke sin kultur, sitt språk og sitt nærings- og samfunnsliv”. SAMI fremstår nærmest som et ekkokammer, bak en berlinmur, for dyrking av etnisitet og utvikling og iverksettelse av etnopolitikk i nord. Avdelingens tildelte rolle, arbeidsform og nettverk forklarer langt på vei det forhold at den politiske ledelsen i departementer befinner seg på siden av virkeligheten i saker som har å gjøre med viktige premisser for samfunnsutvikling i nord. Så lenge politikere ikke synes å ha eller ikke åpent tilkjennegir motforestillinger, vil NSRs tenkemåte, kommunikasjonsform og adferd prege utvikling av de politiske rammebetingelsene for tilværelsen til folk og næring «i det samiske bosettingsområdet Sápmi som strekker seg fra Hedmark til Finnmark». Og som KMD nu insisterer på, heretter skal gjelde for hele landet!
FERSKE STATSRÅDER PÅ MENYEN TIL NSR OG NRL. Det er blitt en regel; at umiddelbart etter statsrådskifter slår sametingsrådet/NSR til med krav om forhandlinger, gjennomopptagelse av «glemte» saker og lansering av nye krav. Ferske statsråder synes å være «etnopolitisk mat» for NSR og NRL. Fra 2013 har minister Jan Tore Sanner (han sprengte Sundvollen-plattformen) stått på menyen, videre Elisabeth Vik Aspaker (etnifiserte fiskeripolitikk og forvaltning), Monica Mæland i 2018 (overkjørte kommuner og fylkesmannen i Nordland i sak om kommuneinndeling og fremmet Prop.116L (2017/2018)), – og i 2019 – som omtalt; da Trine Skei Grande og Olaug Bollestad, tiltrådte.
GRUNNLOVENS §98 OG FNs RASEDISKRIMINERINGSKONVENSJON. Regjeringen er mot diskriminering, men utvikler og innfører ordninger som betyr systematisk diskriminering; Norge har lover som forskjellsbehandler folk på etnisk grunnlag. (Tilsvarende i andre vestlige land? Nei!). Det er både bemerkelsesverdig og oppsiktsvekkende at ikke en eneste gang er det fra Regjeringshold blitt drøftet om samepolitisk, motiverte forslag til lover og ordninger som skiller på etnisk- og avstamningsrelatert grunnlag, kan være i strid med Grunnlovsparagrafene 92 og 98. Dette på tross av at det er hevdvunnen praksis å vurdere og drøfte om lovforslag kan stride mot en eller flere paragrafer i Grunnloven vår. Dette må kunne karakteriseres som en grov forsømmelse. Hvorfor er det blitt slik?
https://edl.no/index.php/aktuelt/nyheter/501-har-norge-lover-som-skiller-pa-etnisitet
BLÅSER I REGJERINGSPLATTFORMER. NSR/NRL får flytte grenser. Landets myndigheter synes ikke å være i stand til å sette grenser. Den 21. juni får Monica Mæland godkjent denne stortingsmeldingen: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-31-20182019/id2660993/. Det fremgår av meldingen at den er blitt til gjennom et samarbeide mellom «Politisk avdeling for samer» (SAMI) i KMD og sametingsrådet. SAMI analyserer og legger frem utfordringene. Sametingsrådet (NSR/NRL) overtar og leverer premissene for løsninger i form av merknader til saksområder skrevet inn i meldingen, kapittel for kapittel. Fremgangsmåten er like genial som ynkelig. Monica Mæland velger langt på vei bort demokratiet for å komme til en forståelse med NSR/NRL. Hverken hun eller hennes forgjenger synes å bry seg om hva folket i nord, flertallet av sametingsvelgerne og ikke minst egne partifeller her, mener og ønsker. Mæland legger opp til en politikk som hun ikke trenger å leve med.
At en representant for en særinteresse (Sametingsrådet) nå får lov til å komme med sine egne forslag og synspunkter i en stortingsmelding, har innført en ny politisk orden i det politiske Norge. Man kan spørre seg om statsråd Mæland i den grad tror på tesen om at Norge er opprettet på territoriet til to folk, at det heretter er representanter for disse to «folkene», Regjeringen og Sametingsrådet, som bør fremme synspunkter og forslag i stortingsmeldinger. Hva blir det neste? At representanter for Sametingsrådet får delta i debatter på Stortinget på lik linje med representanter for Regjeringen, å komme med sine innspill og fremme sine synspunkter fra Stortingets talerstol?
GRANAVOLLEN-PLATTFORMEN etterlater inntrykk av at regjeringspartiene vil tone ned avstamningspolitikken noe, sett i forhold til de avstamningspolitiske erklæringer som er skrevet inn i Jeløya-plattformen. Men virkeligheten avdekker det motsatte, – ikke som ønsket, men dessverre helt som forventet (se referatet fra konsultasjonsmøte 19. juni 2018). Dessuten; utsagn opplevet som kategoriske fra Monica Mæland, om at samene har «grunnlovsvern som urfolk» (noe de ikke har) og at «Samene er urfolk – punktum» (noe hun ikke er i stand til å belegge historisk) samt partiutsagn i valgkampen i 2017 om at «Naturen tilhører reindrifts-samen», forsterker inntrykket. Folkegrupper som i århundrer har levd i fredelig samarbeid, settes opp mot hverandre. Det bidrar heller ikke til bygging av fellesskap og samhold når statsministeren i NRK1’s programpost 9. april «Norge nå», sendt fra Karasjok, omtalte samene som urfolk og dermed implisitt som en ILO-169 folkegruppe som, som kjent, er tiltenkt stammefolk i fare for utryddelse og som har behov for særordninger. Det var ikke konstruert etnisk tilhørighet og slekts- og familieforhold, nedarvelig i generasjoner, som arbeidsorganisasjonen ILO hadde i tankene, da den utviklet og fikk på plass ILO nr. 169.
UTVIKLINGSTREKKENE SKREMMER. Institusjonalisering av helt nye samepolitikk skjøt fart da statsminister Kjell Magne Bondevik og kommunal- og regionalminister Erna Solberg fikk vedtatt Finnmarksloven, Konsultasjonsavtalen med prosedyrer og §19 i offentlighetsloven.
9. oktober i år fyller altså Sametinget 30 år. Forslagene om lovfestet konsultasjonsplikt samt endring av stedsnavnloven, usikkerhet om fremtidig reindriftslov (land og vann) og stortings-meldingen om samisk språk, kultur og samfunnsliv samt samarbeidsavtaler mellom Same-tinget, kommuner og fylker betyr en forsterket videreutvikling av dagens avstamningspolitikk med økt politisk handlingsrom for den politiske samelandsbevegelsen, som konsekvens.
«Vi har alltid forsøkt å kjempe med list», sa nuværende sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) i sin nyttårstale 2018. Når en ser på den formidable økningen av Sametingets politiske makt og innflytelse, som har skjedd siden Sametinget ble opprettet, er en nærliggende tanke at sentrale myndigheter og sentrale politikere er blitt overlistet av NSR og partiets støttespillere.
Skjer det ikke en snarlig endring i tenkemåten, vil priviligerte lurendreiere frem mot 2030 ha et nakketak på de politiske miljøene her i landet. Det innebærer at den voksende etnokratiske gjøkungen i det demokratiske redet, vil bli sikret milliardtilførsel av næring i årene fremover og forskjellsbehandlingen vil være kraftig forsterket:
Sametingssystemet videreutvikles og bygges ut. Etnonasjonalisme med alle dets konfliktskap-ende virkninger, blir løftet frem. Kommunalt selvstyre bygges ned, demokratiet svekkes.
Gjennom Sametinget spillere den politiske samelandsbevegelsen på et imponerende register av lover, avstamningspolitiske ordninger, kontakter, formelle og uformelle nettverk i inn- og utland, for direkte og indirekte myndighetspåvirkning av rammevilkår og makterobring.
DETTE ER SAMELANDSIDEOLOGENES POLITISKE INFRASTRUKTUR FOR MYNDIGHETSPÅVIRKNING OG MAKTEROBRING I DET STILLE:
- Offentlighetsloven §19; unntak for innsyn i KMDs arbeide med samepolitiske saker
- Avdeling for samer og nasjonale minoriteter (SAMI), nu urfolksavdeling, i KMD (forvaltningen av interessene til nasjonale minoriteter flyttet til KD i 2018).
- Statsministerens kontor (SMK)
- Nyutnevnte statsråder
- Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NIM); Gáldu – «kompetansesenteret for urfolks rettigheter» integrert i NIM.
- Nordisk samekonferanser og Samerådet, tidligere Nordisk Sameråd.
- Samisk forum for domstolene
- Etnopolitisk relaterte lover som diskriminerer, som skiller på etnisitet; samiske interesser har forrang ved interessekonflikt
- Sametingssystemet: Sametingsrådet (Sametingets regjering). Kontorer i Karasjok, Nesseby, Kautokeino, Kåfjord, Tromsø, Skånland, Tysfjord, Snåsa. Samiske språksentre i Nesseby, Tana, Porsanger, Alta, Kvænangen, Kåfjord, Storfjord, Ullsfjord, Tromsø, Lavangen, Evenes, Bodø, Tysfjord, Røyrvik, Snåsa og Røros. Innmeldte i Sametingets valgmanntall som sitter i kommunestyrer og fylkesting.
- Sametingsrepresentasjon i offentlige styrer, råd, utvalg, komiteer og fora.
- Samisk parlamentarisk råd (SPR) sametingene Finland, Sverige og Norge.
- Samiske organisasjoner i Russland, Sverige og Finland.
- Sametingsrepresentasjon i/samarbeide med internasjonale urfolksorganisasjoner.
- Barentsrådet i Barentsregionen.
- Samisk høgskole.
- Den norske kirke; Samisk kirkeråd, bispedømmeråd.
- Juridisk fakultet, samisk senter ved UiT (Tromsø og Alta).
- Samiske veivisere.
- Kommuner i Sametingets språkforvaltningsområder.
- Kommuner med samarbeidsavtaler med Sametinget.
- Samisk råd i kommuner og fylker.
- Utpekte saksbehandlere for «samiske saker» i kommuner, fylker og i statsapparatet.
- Kommisjon for fornorskningspolitikk
- NRK Sápmi, NRKP1, NRK1, redaksjonelle riksaviser.
- Kartverket.
- Store Norske Leksikon (SNL).
- NSR-sympatisører i organisasjoner og politiske partier
- Nordisk Råd.
- Foreningen Norden.
- Norges Naturvernforbund.
Kommunikasjonsregisteret som samelandsideologene spiller på, fører til at debatten om avstamningspolitikken blir preget av fragmentering, avsporing og en debatt om debatten, på bekostning av sammenhenger og helhetlig tilnærming av temaet avstamningspolitikk.
NSR fronter kravene om selvbestemmelse og urfolksrettigheter. NRLs hjertesak; land- og vannrettigheter, – selvstyre og lovfestet arealvern for samisk reindrift løftes nu opp på den politiske agendaen gjennom konsultasjoner/forhandlinger med sentrale myndigheter. Reineierne overser dagens realiteter når de som påstått urfolk, krever råderett, i praksis eiendomsrett, over land som rettmessig eies av staten og også brukes/kan brukes av andre, eksempelvis av samer som ikke driver med rein.
Gjennom avstamningspolitiske ordninger har sentrale myndigheter akseptert ideer som skaper ulike klasser i det norske samfunnet. I de områdene i Norge der norske statsborgere av blandet etnisitet, beviselig har hatt en betydelig felles utnyttelse av ressursene i århundrer, har myn-dighetene valgt å tildele særrettigheter til en selvdefinert gruppering innen blandingsfolket.
Når NRL/NSR under forhandlinger med LMD mener å kunne konkludere med at departemen-tet ga utrykk for vilje til å følge opp Sametingets lovutvalgs «tilrådinger når disse foreligger» om samiske reindrift, er urovekkende og bør bekymre befolkningen, næringslivet og politik-erne i «det samiske bosettingsområdet Sápmi som strekker seg fra Hedmark til Finnmark». At bestemmelser i lovproposisjonen om konsultasjonsplikt vil bli hilst velkommen av de store reindriftssamene, gir også grunn til bekymring.
(I februar 2017 ga jeg ut boken «Fra idé til faktura – fra samepolitikk til politikk for Sametinget». Jeg er nestleder i Etnisk og Demokratisk Likeverd, edl.no).
Users Today : 244
Users Yesterday : 196
This Month : 3118
This Year : 3118