Sametingets imponerende nettverk er etnopolitikernes infrastruktur for utmattende myndighetspåvirkning og makterobring i det stille. 9. oktober i år runder Sametinget 30 år! Siden starten har samelandsbevegelsen gjennom nettverksutvikling i inn- og utland, og med bruk av list som strategisk verktøy, opparbeidet en betydelig kompetanse i myndighetspåvirkning av rammevilkår som gir vekst og utvikling av Sametinget.

Dette er samelandsideologenes politiske infrastruktur for myndighetspåvirkning og makterobring nord for Dovre: 

  1. Offentlighetsloven §19; unntak for innsyn i KMDs arbeide med samepolitiske saker; altså under radaren.
  2. Avdeling for samer og nasjonale minoriteter (SAMI) i KMD, nu urfolksavdeling.
  3. Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NIM); Gáldu – «kompetansesenteret for urfolks rettigheter» integrert i NIM.
  4. Nordisk samekonferanser og Samerådet, tidligere Nordisk Sameråd.
  5. Samisk forum for domstolene
  6. Etnopolitisk relaterte lover som diskriminerer, som skiller på etnisitet – samiske interesser har forrang ved interessekonflikt: (Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold, Finnmarksloven, Saksbehandlings- og konsultasjonsloven, Plan- og bygningsloven, Reindriftsloven, Naturmangfoldloven, Kulturminneloven, Lov om erverv og utvinning av mineralressurser, Lov om retten til å delta i fiske og fangst, Lov om fiskerett i Tanavassdraget, Lov om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester, Lov om laksefisk og innlandsfisk mv. Samisk-/etniskrelaterte forskrifter kommer i tillegg).
  7. Sametingssystemet: Sametingsrådet (Sametingets regjering). Kontorer i Karasjok, Nesseby, Kautokeino, Kåfjord, Tromsø, Skånland, Tysfjord, Snåsa. Samiske språksentre i Nesseby, Tana, Porsanger, Alta, Kvænangen, Kåfjord, Storfjord, Ullsfjord, Tromsø, Lavangen, Evenes, Bodø, Tysfjord, Røyrvik, Snåsa og Røros.   Innmeldte i Sametingets valgmanntall som sitter i kommunestyrer og fylkesting).
  8. Sametingsrepresentasjon i offentlige styrer, råd, utvalg, komiteer og fora.
  9. Samisk parlamentarisk råd (SPR) sametingene Finland, Sverige og Norge.
  10. Samiske organisasjoner i Russland, Sverige og Finland.
  11. Sametingsrepresentasjon i/samarbeide med internasjonale urfolksorganisasjoner.
  12. Barentsrådet i Barentsregionen.
  13. Samisk høgskole.
  14. Den norske kirke; Samisk kirkeråd
  15. Juridisk fakultet, samisk senter ved UiT (Tromsø og Alta).
  16. Samiske veivisere.
  17. Kommuner i Sametingets språkforvaltningsområder.
  18. Kommuner med samarbeidsavtaler med Sametinget.
  19. Samisk råd i kommuner og fylker.
  20. Utpekte saksbehandlere for «samiske saker» i kommuner, fylker og i statsapparatet.
  21. Kommisjon for fornorskningspolitikk.
  22. NRK Sápmi, NRKP1, NRK1, redaksjonelle riksaviser.
  23. Foreningen Norden.
  24. Utpekte politikere 2011-2019: Erna Solberg, Jan Tore Sanner,  Monica Mæland, Trine Skei Grande, Odlaug Bollestad, Jens Johan Hjort.
To motstridende politiske virkeligheter

Den offisielle begrunnelsen for opprettelsen av Sametinget, var at det skulle være et rådgivendeorgan for regjeringen innen «samisk språk og kultur». Så plusset man siden på med «samisk samfunnsliv» og etter en stund, med «samiske næringer».

I stortingsmelding nr 5 (2015-2016) om Sametingets virksomhet 2014 skriver Regjeringen:

«Sametinget har en bred oppgaveportefølje og virksomheten ved Sametinget har fellestrekk med arbeidet til både Storting, regjering, departement og direktorat.»

Lederen i Finnmark Høyre, Jo Inge Hesjevik, i «Finnmarken» 29.august 2015 om sametingspolitikerne:

«De har faktisk mer makt enn oss som sitter på fylkestinget innenfor realpolitikk. Med konsultasjonene som de får med regjeringa, har de eksempelvis mye større innflytelse på nasjonens fiskeripolitikk, enn vi har på fylkestinget.»

Ordfører Laila Davidsen (H) i «Altaposten» den 31. mars 2015:

«Det vi opplever er at alle demokratiske prosesser settes ut av spill av at Sametinget har fått eksklusiv rett til å endre spillereglene. Nå er det på høy tid at vi får vite hva som foregår i de såkalte konsultasjonene mellom Sametinget og Regjeringen. Det eneste vi nå vet er at godt forankrede demokratiske prosesser settes til side, og at Finnmark blir stående igjen som en taper».

Statsminister Erna Solberg i «Nordlys» 5. februar 2016:

«Fra min tid som kommunalminister er det spesielt to samepolitiske saker jeg vil fremheve. For det første fikk regjeringen skåret gjennom i en langvarig verkebyll, forvaltningen av fellesarealene i Finnmark gjennom Finnmarksloven. For det andre vil jeg nevne konsultasjonsavtalen med Sametinget, som ble undertegnet i 2005, er en sak som jeg er glad for at vi fikk gjennomslag for».

Den 1. juli 2016 talte statsminister Erna Solberg i Lakselv ifm 10-årsmarkering av Finnmarksloven og grunnsteinnedleggelsen til nytt signalbygg for Finnmarkseiendommen (FeFo):

«Finnmarkingene er nå herrer i eget hus med FeFo og det har blitt en meget bra løsning synes jeg, det har egentlig gått over all forventning» (ifølge NRK Sápmi).

Det politiske handlingsrommet for samelandsbevegelsen er utvidet i perioden 2013-2019

I 2005 fikk kommunal- og regionalminister i Bondevik II-regjeringen, Erna Solberg, vedtatt finnmarksloven, konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen og endringen i offentlighetsloven.  I en spørreund-ersøkelse utført av Sentio for NRK Sápmi før valget i 2013, var det «bare» 38,6% av de spurte innmeldt i Same-tingets valgmanntall, som uttrykte ønske om at Sametinget burde tildeles mer politisk makt og innflytelse.  50% av Arbeiderpartiets, 65,5% av Høyres og 95,5% av Fremskrittspartiets velgere var mot økt sametingsmakt.

I programposten om samepolitikken i H og Frp Sundvolden-plattformen 2013, ble dette politiske ambisjonsnivået til innmeldte i samemanntallet gjenspeilet i plattformen:

«Regjeringen vil bevare Sametinget og konsultasjonsordningen mellom Sametinget, Stortinget og regjeringen. Etablere et samarbeid på tvers av grensene når det gjelder samiske språk. Ta vare på nasjonale minoriteters kultur”.

Det var alt regjeringen og politiske miljøer i Oslo ville i 2013.  For i samarbeidsavtalen mellom H, FrP, V og KrF er samepolitikk ikke nevnt. Hvordan stemmer så dette med det som har skjedd på det samepolitiske feltet i perioden 2013-2019?  Det stemmer ikke i det hele tatt:

Etter valget igangsettes institusjonalisering av helt ny samepolitikk. Sametingets virksomhet bygges ut:

Kommunal-, moderniserings- og sameminister Jan Tore Sanners bygde ut konsultasjonsordningen til også å omfatte saker der det ikke er konsultasjonsplikt, Han sørget for forhandlinger mellom Norge, Finland og Sverige, og sametingene om Nordisk samekonvensjon; en grenseoverskridende sameregion med felles forvaltnings-oppgaver og vetorett til sametingene.

Som sameminister igangsatte Sanner arbeidet med oppfølging av NOU 2007:13 “Den nye sameretten” om land- og vannrettigheter syd for Finnmark. I samme periode etnifiserte regjeringen fiskeripolitikken og fiskeriforvalt-ningen i Nordland, Troms og Finnmark som sikret tilleggskvoter til fiskere som bor i kommuner med fiskere som er av samisk avstamning.

I arbeidet med kommune- og regionreformen og nordområdemeldingen i 2015-2016 ble Sametinget involvert på en måte som sikrer videre vekst for Sametinget territorielt, i saksfelt og byråkrati. Sametinget ble da tildelt rollen som «regional samfunnsutvikler» og gitt plass i regjeringens nordområdeforum sammen med den politiske ledelsen i de tre nordnorske fylker.

Samtidig ba KMD «nordnorske miljøer om også å gjøre det bedre for de samiske interessene og Sametinget når de skal koordinere sin politikk i Nord Norge» (!)

Etter konsultasjoner med sametingsrådet setter KMD til side fremforhandlet avtale mellom kommuner i Nordland i sak om kommunesammenslåing, som var godkjent av Fylkesmannen.

Etter forhandlinger med sametingsrådet utsetter Landbruks- og matdepartementet vedtatt iverksettelse av endringer reindriftsloven, og vil avvente forslag fra Sametingets lovutvalg om selvstyre og lovfestet arealvern for samisk reindrift.

Etter innspill fra sametingsrådet, åpner Kultur- og likestillingsdepartementet i sitt arbeide med endring av stedsnavnloven, i realiteten for at Sametinget kan igangsette arbeidet med sin 10-års plan for registrering og godkjenning av samiske stedsnavn.

KMD legger frem en stortingsmelding om samisk språk, kultur og samfunnsliv som departementet har utarbeidet sammen med sametingsrådet. I meldingen vurderer og drøfter KMD utfordringer. Sametingsrådet leverer premissene for løsninger i form av merknader til saksområder som rådet skriver inn i meldingen, kapittel for kapittel.

I samråd og forståelse med sametingsrådet (NSR og NRL) utvikler KMD en lovproposisjon med plikt for kommuner og fylker til å konsultere Sametinget og samiske interesser. Etter at Sametinget hadde godkjente lovproposisjonen, ble lovproposisjonen med Sametingets godkjenning, sendt Stortinget.

En mer treffende beskrivelse av konsekvensene av myndighetenes institusjonaliseringen av ny samepolitikk, lar seg neppe oppdrive enn den viserektor Sveinung Eikeland ved UiT presterte på Nordnorsk Debatt 10. juli 2018 (Eikeland har ansvar for UiT »sin verksemd som regional utviklingsaktør», pressemelding 30.11.17):

«Me hyllar Sametinget, som tok ein bit av staten primært i nord. Me framsnakkar FeFo som tok ein stor bit».

Den 11. mai 2005 ble konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og regjeringen signert; en mørk dag for lokaldemokratiet og folkestyret.

Utvikling av ny samepolitikk etter 2013 ble igangsatt, og ledes fortsatt av «Politisk avdeling for samer og nasjonale minoriteter» (SAMI): Avdelingen «har ansvaret for å utvikle og samordne statens politikk overfor den samiske befolkningen og de nasjonale minoritetene». (I november 2018 ble forvaltningen av interessene til de nasjonale minoriteter, unntatt den samiske minoriteten, overført fra Kommunal- og moderniseringsdeparte-mentet til Kultur- og likestillingsdepartementet).