Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland(H) hevder den 27.6.19 i «Nordnorsk debatt» at samene i Norge er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ILO-konvensjon nr. 169 og derfor er et «urfolk». Sameministerens begrunner dette med at samene bodde i Norge før grensene ble trukket i 1751 og 1826. Men den gangen bodde det jo beviselig også kvener/finskættede og nordmenn i Norge, så hvorfor er da ikke også disse for urfolk å regne?

Hun siterer i denne sammenhengen innholdet i artikkel 1.1.b.i konvensjonen. Der heter det at disse «urfolkene» er «folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.». Den som leser dette nøye og tenker etter, vil se at nordmenn tilfredsstiller samtlige betingelser, mens det er høyst tvilsomt at samene gjør det.

Den forståelsen som Mæland fremmer om hva en skal ta utgangspunkt i når en skal identifisere hvem som er «urfolk» er en særnorsk forståelse, eller mer presist; en misforståelse. Jeg nøyer meg med et sitat som viser at det er slik.

ILO har gitt ut ei veiledende håndbok om hvordan innholdet i ILO-konvensjon nr. 169 skal forstås. Håndboken har tittelen «ILO Convention on Indigenous and Tribal Peoples,1989(No.169): A Manual.»

I en kommentar til artikkel 1.1. som angir kriterier for hvem konvensjonen er ment å gjelde for, blir det opplyst om at når man skal identifisere disse «urfolkene», så er det slik at «ILO fokuserer på den nåværende situasjonen, selv om historisk kontinuitet også er viktig.» (Uthevet av meg.) Dette er en ganske annen innfallsvinkel enn den som sameminister Mæland holder seg med.

Jeg vil også vise til faktabladet «Who are indigenous peoples?» som er utgitt av «United Nations permanent forum on indigenous issues». Dersom Mæland tar seg tid til å lese dette faktabladet, vil hun se at der fokuseres det nærmest ensidig på nåsituasjonen når disse «indigenous poples» beskrives. Hun vil også kunne konstatere at disse «indigenous peoples» beskrives som kulturelt annerledes enn majoritetsbefolkningen i de landene de lever i. Som et apropos til dette: Er for eksempel de i Tromsø kommune som er innmeldt i Sametingets valgmanntall, kulturelt annerledes enn den øvrige befolkningen i kommunen?

Mæland fokuserer som påpekt, ensidig på avstammingskriteriet («nedstammer fra»). Dermed frikopler hun seg fra spørsmålet om hvilken samfunnsmessig situasjon samene i Norge lever under i dag. Dette fører til at spørsmålet om samene er et «urfolk» eller ikke, blir et reint arvelig spørsmål; et avstammingsspørsmål. Sagt på en annen måte: Dersom en norsk statsborger er av minst 1/8 samisk avstamming, så er dette ene og alene så spesielt at det avtvinger særskilte støtteordninger og politiske privilegier.

Sameministeren viser til at Kongen har uttalt at “den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer”. Det hun unnlater å fortelle er imidlertid at det var en tidligere sameminister som skrev dette inn i Kongens tale til Sametinget.

Jeg vil tro at de aller fleste mener at det som må ligge til grunn for statlig forskjellsbehandling, er at det finnes et dokumentert behov for slikt og at hensikten med forskjellsbehandlingen er å oppnå likhet. All nyere forskning på samenes livssituasjon, viser imidlertid at samene ikke er politisk, sosialt eller økonomisk marginaliserte. Seniorrådgiver på Sametinget Torvald Falch og Professor Per Selle (UiT og UiB) har skrevet ei bok med tittelen «Sametinget Institusjonalisering av en ny Samepolitikk»(2018). I boka viser de blant annet til en undersøkelse som er gjort blant samer som står i Sametingets valgmanntall, samer utenfor manntallet og ikke-samer og konkluderer med at «Igjen ligger de som står i Sametingets valgmanntall, høyest, en gruppe som framstår som særlig politisk interessert og ressursrike.» (s.184) Med andre ord: Samene står slettes ikke tilbake for den øvrige befolkningen.

Mæland bør tenke igjennom det faktum at forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamming er forbudt i henhold til innholdet i paragrafene 92 og 98 i Grunnloven dersom det ikke foreligger et dokumentert- og velbegrunnet behov for dette.

Mæland hevder at: «Høyesterett har flere ganger uttalt at samene har status som urfolk i Norge, både i Selbusaken fra 2001 og senest i Nessebydommen fra 2018.» Dette er en udokumentert påstand. Mæland er jurist så jeg regner med at hun kan gi en grei redegjørelse i «Nordlys» for sin påstand.

Mæland hevder også at det er slått fast gjennom folkeretten at samene er et urfolk. Denne opplysningen må kunne karakteriseres som desinformasjon.

Det er aldri blitt utredet om samene i Norge er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ILO-konvensjon nr.169. Det er heller ikke blitt gjennomført noen helhetlig undersøkelse som viser hva som er den sosiologiske sammensetningen til de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall.

Jeg vil avslutningsvis benytte anledningen til å oppfordre sameminister Mæland til å få satt i gang en slik undersøkelse – og utredning som nevnt rett ovenfor. Da vil hun synligjøre at hun ønsker å basere sin samepolitikk på fakta og velbegrunnede konklusjoner.