Innspill til Nord-Norgebenken på Stortinget.

Miniforedraget ble holdt på Stortinget den 10.4.19 til representantene.

Av

Per Tore Bech Nygård,

Styremedlem i Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL)

Jeg kommer her til å fokusere på et par sentrale problemstillinger som er knyttet til samepolitikken.

Nesten alt av den samepolitikken som norske myndigheter har ført og forfektet, er blitt begrunnet med at Norge er juridisk forpliktet til å føre en slik samepolitikk på grunn av at Norge har ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169.

Før jeg går videre, vil jeg påminne om at da Norge skulle ratifisere ILO-169, ble det sagt fra Justisdepartementet og fra saksordføreren i Stortinget, Karita Bekkemellem, at en norsk ratifisering ikke ville føre til nye særrettigheter til samene i Norge.

I forbindelse med debatten rundt innføringen av finnmarksloven, uttalte jussprofessor og folkerettsekspert Carl August Fleischer, at Stortinget var blitt villedet.

Er Stortinget og norske myndighetet blitt villedet? Har Stortinget og norske myndigheter for øvrig misforstått innholdet i ILO-169?

La oss se litt på det:

 

Det er nedfelt i ILO-169 at denne konvensjonen er en delvis revisjon av ILO-konvensjon nr. 107, som ble vedtatt i 1957. Dette kan ikke bety noe annet enn at ILO mente ILO-169 skulle gjelde for den samme type befolkningsgrupper som ILO-107 er ment å gjelde for.

Det står ikke noe sted i ILO-169 om at denne konvensjonen er ment å gjelde for en annen type befolkningsgrupper enn de befolkningsgruppene som ILO -107 er ment å gjelde for. Hadde det vært en annen type befolkningsgrupper som ILO-169 var ment å gjelde for, så hadde det selvsagt ikke stått at den var en revisjon av ILO-107.

Da spørsmålet om å ratifisere ILO-107 ble vurdert av norske myndigheter, konkluderte de med at det ikke var aktuelt å ratifisere denne konvensjonen fordi at det ikke fantes slike befolkningsgrupper i Norge som ILO-107 var innrettet mot. Hovedargumentet var at samene i Norge var integrert i det norske samfunnet.

På tross av dette, ble det ikke vurdert noe sted om det fantes slike grupper i Norge som ILO-169 er ment å gjelde for, før en vedtok å ratifisere ILO-169. En slik vurdering er heller ikke blitt gjort senere.

Nyere forskning viser at i dag er samene tungt integrert i det norske samfunnet.

(Før jeg går videre: Med ordet same mener jeg her det samme som sameloven: Altså at vedkommende må være av minst 1/8 samisk avstamming og oppfatte seg som same.)

Den offisielle, norske tittel til ILO-107 er: «Konvensjon nr. 107 om vern og integrering av innfødte og andre befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land.»

Det kan derfor ikke herske noen tvil om at denne konvensjonen er ment å gjelde for ikke-integrerte befolkningsgrupper som lever under stammeforhold.

Er ILO-107 ment å gjelde for ikke-integrerte stammepopulasjoner, så må følgelig også ILO-169 være ment å gjelde for den samme typen befolkningsgrupper.

Denne konklusjonen blir bekreftet i de innledende bemerkningene i ILO-169. Der kan man lese at ILO har som mål «å fjerne assimileringsorienteringen» i den tidligere konvensjonen.

Dersom ILO hadde ment at konvensjonen skulle gjelde for integrerte og assimilerte mennesker, slik som samene i Norge er, så hadde de som vedtok ILO-169 selvsagt ikke skrevet dette inn i konvensjonen, fordi at da ville det ikke vært behov for en slik klargjøring.

Det som ytterligere og klart og tydelig, forteller om at ILO-169 ikke er ment å gjelde for integrerte- og assimilerte mennesker, er innholdet i artiklene 9 og 10 i konvensjonen.  Disse artiklene påbyr på kategorisk vis, at når representanter for disse gruppene forbryter seg mot landets lover, så skal – (det står faktisk skal) – myndighetene fravike prinsippet om likhet for loven. Det står til og med at andre straffraksjoner enn fengsling skal foretrekkes.

Dersom ILO mente eller mener at en skal fravike prinsippet om likhet for loven for integrerte- og assimilerte mennesker, så er det rett og slett uhyrlig.

Når Regjeringen begrunner at samene i Norge er berettiget til å bli beskyttet av ILO-169, blir det i hovedsak argumentert med at det er fordi at de er etterkommere av samer som bodde i Norge da grensene ble trukket. Men både kvener/norsk-finner og nordmenn bodde jo også beviselig i Norge den gangen og må derfor også være berettiget til å bli beskyttet, om det er dette som er avgjørende.

Å legge hovedvekta på det historiske elementet når en skal avgjøre hvem som ILO-169 er ment å gjelde for, er et særnorsk fenomen. Denne forståelsen er annerledes enn ellers rundt omkring i verden, herunder også ILO sin egen forståelse.

Dette kan en konstatere om en leser det som står i den veiledende håndboka som er laget av ILO for å vise hvordan ILO-169 skal forstås.

I en kommentar til artikkel 1.1. i ILO-169, som angir kriterier for hvem konvensjonen er ment å gjelde for, forteller håndboka at når man skal identifisere de gruppene som konvensjonen er ment å gjelde for, så er det slik at «ILO fokuserer på den nåværende situasjonen, selv om historisk kontinuitet også er viktig.»

ILO fokuserer altså på den nåværende situasjonen, ikke på det historiske elementet.

Norske myndigheter har aldri fokusert på den nåværende situasjonen, når de har begrunnet at samene i Norge er berettiget til å bli beskyttet av ILO-169.

Hvordan skildrer så ILO-håndboka de som konvensjonen er ment å gjelde for?

Jo, at deres skikker og tradisjoner er svært sentrale elementer i deres liv og at disse skikkene og tradisjonene skiller seg fra det nasjonale fellesskapets sine skikker og tradisjoner.

Ifølge offisiell politikk utgjør de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall den sentrale delen av de som er berettiget til å bli beskyttet av ILO-169.

Den konklusjonen er det berettiget å trekke fordi at så godt som alt av den samepolitikken som blir begrunnet med henvisning til innholdet i ILO-169, er knyttet opp mot tildeling av politisk makt og innflytelse til Sametingssystemet. Og det er jo slik at det er kun dem som er innmeldt i Sametingets valgmanntall som har stemmerett ved sametingsvalgene. Det er derfor dem som utgjør «befolkningen» til Sametingssystemet.

I denne sammenhengen er det naturlig å opplyse om at det er flere innmeldte i Sametingets valgmanntall i Tromsø kommune enn i Karasjok kommune.

ILO er altså klar og tydelig på at disse menneskene har skikker og tradisjoner som skiller seg fra det nasjonale fellesskapet. Er skikkene og tradisjonene til de innmeldte i Tromsø kommune annerledes enn hos den øvrige befolkningen i Tromsø kommune? Garantert ikke.

Det er også slik at alle de i Norge som er av samisk avstamming, er tungt integrert i det øvrige samfunnet i Norge. De aller fleste av dem er også assimilert. De skiller seg dermed i all hovedsak ikke kulturelt eller på annen måte, fra den øvrige befolkningen i Norge.

Dersom en leser internasjonal litteratur som beskriver kjennetegnene til de som ILO-169 er ment å ivareta interessene til, ser en at det er deres nåværende situasjon som det legges vekt på, ikke på det historiske elementet.

Dette kan en selv konstatere om en leser for eksempel et faktablad som er blitt utgitt av «FNs permanente forum for «indigenous»- saker».  Der kan en under overskriften: Hvem er indigenous peoples? lese at «De utøver unike tradisjoner, de beholder sine sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske særtrekk som er forskjellige fra de dominerende i de samfunnene de bor i.»

Hvilke kulturelle, økonomiske og politiske særtrekk har samene som er forskjellig fra det øvrige samfunnet i Norge?

Den som tar seg tid til å lese dette faktabladet, vil ved selvsyn kunne se at en nesten ikke kan finne de samme kjennetegn hos samene i Norge som dem som listes opp i faktabladet.

Så litt om Grunnloven og forskjellsbehandling.

Uansett om en mener at samene kan sees på som en gruppe som er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ILO-169 eller ikke, så er det slik at det i vår Grunnlov er nedfelt visse betingelser eller krav for at staten skal kunne tillate seg å forskjellsbehandle mennesker med utgangspunkt i etnisitet og avstamming.

Disse betingelsene er nedfelt i §§ 92 og 98.

I § 92 er det skrevet inn at menneskerettighetskonvensjonene er en del av Grunnloven. Disse menneskerettighetskonvensjonene står dermed over norske lover.  I flere av disse konvensjonene er det nedfelt forbud mot permanent forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamming.

Jeg velger her å trekke fram «FNs konvensjon mot alle former for rasediskriminering». Denne konvensjonen forbyr helt entydig enhver permanent forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamming.

Denne konvensjonen har også en bestemmelse om at det er lov å innføre midlertidig forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamming, men bare når det kan påvises at den aktuelle befolkningsgruppen er marginalisert. Det heter også at denne forskjellsbehandlingen skal oppheves når målet med tiltakene er oppnådd.

I § 98 er det nedfelt at intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.

Det må altså være en saklig grunn for at lovfestet forskjellsbehandling eller annen type forskjellsbehandling, skal kunne innføres.

Dersom dette konkretiseres til det samepolitiske området, så må det altså føres belegg eller bevis for at samene har et reelt behov for å bli forskjellsbehandlet.

Eller sagt på en annen måte: Det må føres bevis for at de har behov for slike lover og ordningen for å kunne klare seg på lik linje med den øvrige befolkningen i Norge.

Å forskjellsbehandle samene er dermed ikke bare et politisk spørsmål. Det er også i høyeste grad et juridisk spørsmål. Det er et Grunnlovsspørsmål.

Ikke en eneste gang når samepolitiske lover og ordninger, som innebærer forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamming er blitt innført, har en undersøkt og drøftet om slike ordninger kan være i strid med innholdet i nevnte grunnlovsparagrafer.

Det er en grov forsømmelse.

Det er berettiget å stille seg spørsmålet om hvorfor offentlige utredninger, Regjering og Stortinget aldri har sørget for å belyse dette sentrale spørsmålet, når nye samepolitisk, motiverte lover og ordninger som innebærer forskjellsbehandling, har vært på trappene.

Det er derfor på tide at det blir gjennomført en brei og grundig utredning av om samene i Norge har et reelt behov for denne forskjellsbehandlingen. 

Det må også i samme slengen selvsagt vurderes om samene lever under slike forhold at de er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ILO-169.

Dere som er innvalgt på Stortinget fra Nord-Norge, har et spesielt ansvar for å sørge for at så skjer.

Jeg kan ikke la være også å påpeke at i århundrer har samer giftet seg med ikke-samer i omfattende grad. Denne giftemålsaktiviteten har ført til at det knapt finnes samer i dag som ikke er av blandet avstamming. Også Sametingspresident Aili Keskitalo er av blandet avstamming.

Også på grunn av dette faktum er samene ikke berettiget til å bli beskyttet av ILO-169. Konvensjonen er ikke laget for å beskytte befolkningsgrupper som er av blandet avstamming.

Det er aldri blitt undersøkt hva som er den sosiologiske sammensetningen til de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall.  Dette betyr at vi ikke vet noe særlig hva som er den sosiologiske sammensetningen til disse innmeldte. Det er derfor på tide at en slik undersøkelse blir gjennomført.

Norsk samepolitikk bør ikke basere seg på antagelser, spekulasjoner og vrangforestillinger.

Ei bok om Sametingssystemet og samepolitiske spørsmål ble utgitt i fjor sommer. Den er skrevet av Professor Per Selle ved UiB og Torvald Falch som er seniorrådgiver ved Sametinget.

Der vises det til en avgrenset sosiologisk undersøkelse som er blitt gjort både blant samer som står i Sametingets valgmanntall, samer utenfor manntallet og ikke-samer. Forfatterne forteller at denne undersøkelsen viste at «Igjen ligger de som står i Sametingets valgmanntall, høyest, en gruppe som framstår som særlig politisk interessert og ressursrike.»

De forteller altså at undersøkelsen viste at de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall er ressursrike.

Så da blir mitt spørsmål til dere:

Hva er det som skulle tilsi at de som vedtok ILO-169 i 1989, var opptatt av å lage en konvensjon som har til hensikt å gi beskyttelse til ressursrike, ikke-marginaliserte, veltilpassede, velutdannede, velintegrerte, urbane mennesker mot naboer og det nasjonale samfunnet?

Det spørsmålet håper jeg at hver og en av dere tenker nøye igjennom.

Jeg velger å avslutte med å vise til et ferskt eksempel på hva Regjeringens misforståelser, når det gjelder det som jeg har vært inne på, har ført til.

Regjeringen sendte i fjor høst ut en lovproposisjon som går ut på at vi som i varierende grad er av samisk avstamming, skal få tildelt en lovfestet rett til hemmelige «konsultasjoner», helt ned til det aller laveste og minste underutvalg i en kommune.

Takk!

………………………………………………………………………………………………………………………………………………..

Etterord av leder av EDL – Jarl Hellesvik:

Jeg vil vise til meg selv som et anskueliggjørende eksempel.

Jeg vokste opp i et hjem hvor samisk var et av hjemmespråkene, og jeg er av delvis, samisk avstamming.

Jeg er utdannet kjemiingeniør og har blant annet arbeidet med forskningsoppgaver ved UiO og som lærer ved Hammerfest videregående skole og Tekniske fagskole i flere tiår.  Jeg har bodd i byene Gøteborg, Oslo og Hammerfest i storparten av mitt liv. Jeg kan ikke se at jeg skiller meg språklig og kulturelt ut fra den øvrige befolkningen.

(Det er ganske så mange velutdannede og veltilpassede – altså slike som jeg – som er innmeldt i Sametingets valgmanntall.)

Om dette lovforslaget blir vedtatt, vil jeg kunne gå bak ryggen til mine naboer i Hammerfest kommune, som ikke er så heldige å være av samisk avstamming, for i å mele min egen kake ovenfor kommunen, om det skulle dukke opp saker som berører mine interesser.

Denne forskjellsbehandlingen vil jeg da ha krav på, ene og alene fordi jeg er av delvis samisk avstamming og ikke av noen andre grunner.

Den tankegangen som ligger til grunn for dette lovforslaget, kan derfor betegnes som en spesiell form for rasetenking.

At slikt lovforslag i det hele tatt er blitt fremmet, bør være en alvorlig tankevekker for oss alle.