Kommunal- og moderniseringsdepartementet: postmottak@kmd.dep.no

Stig HarbySchulhausstrasse 23

CH-6318 Walchwil/ Sveits

03.03.19 HØRINGSUTTALELSE – ENDRINGER I FINNMARKSLOVEN


 Det kan sikkert diskuteres om den opprinnelige befolkningen i Finnmark var sjøsamer, skoltesamer (østsamer), kvener eller norrøne nordmenn – eller for den saks skyld også finner, bjarmere og kareler blandet opp i dette. Men når man tar i betraktning hvor innvevd disse opprinnelige befolkningsgruppene i Finnmark er blitt med hverandre gjennom giftemål i generasjoner over en tidsperiode på mere enn 1000 år, er det vel nokså åpenbart hvor teoretisk og så meget lite juridisk relevant en slik akademisk diskusjon egentlig er nå i 2019. Derimot er det eneste som er helt sikkert, er at Finnmarks opprinnelige befolkning ikke var reindriftssamer.

 


 Finnmarksloven (og for øvrig også reindriftsloven m.h.t. Finnmark som ikke består hovedsakelig av privat grunn i motsetning til resten av Norge) fremstår derfor i dag som meget problematisk, da den står i konflikt med helt grunnleggende norske og internasjonale rettsprinsipper. Finnmarksloven bærer mere preg av å være et opportunistisk politisk manifest, enn å være det solide juridiske håndverket som Finnmarks befolkning fortjener her.

Finnmarksloven bør derfor revideres grundig av fagkrefter med den nødvendige juridiske kompetansen til å foreta dette – og ikke overlates til små grupperinger som har en egen politisk agenda med å sikre seg selv og kun sine uberettigete eksklusive rettigheter til fellesskapets ressurser basert på en uriktig fremstilling av Finnmarks historie som ikke har noen rot virkeligheten. 

BAKGRUNN

De første bosetterne i Bottenviken var kvener (fra år 200-600). Kvenenes virksomhet strekte seg langs hele Bottenviken og helt opp til Vesterhavet og Ishavets strender og de var grunnleggerne av den faste bosetningen i nordområdene. Kvenland avgrenset seg mellom Kainujoki i vest (Kvenlandselven, i dag Kalix-elven) og elven Kemijoki som grenset mot sine evige rivaler Karelerne i øst. De første bosetterne levde av jordbruk, jakt, fiske, og var et samlerfolk. Det forkom at de hadde et antall tamrein. Forøvrig var reinen vill og ble jaktet med snarer og fangstgroper. Kvenene var et uavhengig folkeslag som ikke godtok å bli skattlagt av andre, og norske Finnmarksfogder var ikke velkomne.

Det er en rekke førhistoriske Kven-navn i Nord-Norge og navn som Kvenvika, Kvenvatnet, Kvenflågen og Kvænangen vitner alle om tilknytning til kvenfolket på et eller annet vis. Spesielt er Kvænangen-navnet interessant. Den finske forskeren Lassi Saressalo sier dette navnet må fjorden ha fått allerede før år 1000, mens det enda var vanlig a bruke –angr som sisteledd i fjordnavn. Vi har mange slike navn langs Norges kyst (e.g. Stavanger, Tananger, Hardanger, Porsanger, Varanger), mens Island som ble befolket av norske vikinger fra år 871 ikke har et eneste –angr navn på sine fjorder. Forskerne mener derfor at denne måten å danne fjordnavn på da var gått ut av bruk. Dette tyder på at det har vært både kvensk og norsk bosetning i Finnmark i minst 1300-1400 år.

Derimot finner man på Island Álftafjörður, som i likhet med Altafjorden i Finnmark, kommer fra norrønt og betyr svanefjorden. I 1251 klaget myndighetene i Novgorod til norskekongen Håkon IV Håkonson over de krigslignende tilstandene mellom nordmenn og karelere i Finnmark, hvorpå da en fredsavtale ble inngått dem imellom. Sørøya hadde norrøn bosetning fra før 1200-talet og Vardøhus festing ble etablert allerede i 1306.

Karelernes og kvenenes selvstendighet gikk tapt i maktkampen som fant sted mellom Sverige, Novgorod og Karelen – og Kvenland ble da delt i to. På 1300-tallet gjorde Sverige slutt på det kvenske selvstendighets-området. Svenskene koloniserte området med økonomiske og politiske motiv og håndhevet svensk overhøyhet i området. Den svenske koloniseringen slukte den eldre og mer spredte finske bosetningen. Når svenskene ekspanderte i kvenenes områder, var det en fredelig kolonisering. Et russisk overherredømme ble avløst av et svensk. I de vestre elvedalene ble de forsvensket, men ikke i de østre. Kvenene kom inn i den svenske maktsfæren, men Kvenenes skatteoppkrevere «birkarlene» forble i kontroll. De utgjorde allerede bygdens lokale elite. De fikk nå offisielle privilegier som svenske skatteoppkrevere istedenfor.

Birkarlene var kvenske storbønder som holdt til i Torneå, Luleå og Piteå. Svenskekongen gav birkarlene det privilegium å være skatteoppkrevere og handelsmenn og slik sikre sin kontroll blant lappene. Birkarlene kom for å kreve inn sjø-finn skatten til bestemte tider i året. De handlet også med sjøfinner og nordmenn. Birkarlene hadde sine privilegier enda til 1554, når Gustav Vasa tok skatteopptaket til kronen og birkarlene ble da fogder under kronen.

Dagens tamreindrift oppsto i et stormøte i Sodankylä (dagens Finland) i 1612 da de første birkarler slektene gikk over til tamreindrift om hovednæringsvei. For å unngå krigshandlingene og også å bli inndratt som soldater i den den store nordiske krigen som herjet mellom Sverige og Tsarens Russland (1700-1721) begynte disse birkarler familiene for alvor å trekke seg nordover mot Finnmark bosetningsmessig utover 1700-tallet. Betegnelsen Lapp kommer jo også fra ordet lappalainen som betyr forvist, flyktning eller rømling.

Man vet helt nøyaktig når disse birkarler slektene, som dagens reindriftsamene i Finnmark er de direkte etterkommere av, innvandret til Finnmark – da dette er vel dokumentert i både i kirkebøkene i Torne og Kemi Lappmarker hvor de kom i fra og i Finnmark hvor de senere ankom. I media har dette allerede blitt omtalt ved flere anledninger og den aller første reindriftsfamilien som innvandret til dagens Finnmark var familien Lodgje i 1642 (opprinnelig tysk lensmannsslekt Aslachson). Og Finnmark var som sagt ikke ubebodd i 1642. Den neste birkarlerslekten som kom til Finnmark var Turi familien i 1680, også den en gammel lensmannslekt.

Utover 1700-tallet innvandret enda flere kjente birkarlerslekter fra Torne og Kemi Lappmarker til Finnmark som familiene Kemi (1700), Somby (1700), Sara (1710), Tornesis (1720; stor presteslekt), Gaup (1724; kjøpmannsslekt opprinnelig fra Ungarn), Vars (1725), Eira (1726), Siri (1730), Hætta (1750; opprinnelig Hinderson fra Tyskland), Trosten (1750; opprinnelig fra Baltikum), Bær (opprinnelig Bär fra Tyskland); Boine (1815), Magga (1891), Keskitalo (1910) – for å nevne noen. Derfor vet man med 100% sikkerhet at dagen reindriftsfamilier i Finnmark tilhører den siste befolkningsgruppen som innvandret til fylket. Blant den opprinnelige befolkningen i Finnmark (sjøsamer, skoltesamer (østsamer), kvener og nordmenn) ble disse reindriftsamene kalt «svensklapper» etter områdene i Torne og Kemi Lappmarker hvor de innvandret til Finnmark i fra.

Dagens reindriftsfamilier i Finnmark var ikke de første som innvandret til Finnmark (de kom faktisk sist), de fleste var ikke samer da de innvandret, men kvener som ble assimilert inn i den samiske lokalbefolkningen i tidens løp. Disse reindriftsfamiliene levde ikke i stammesamfunn når de kom til Finnmark, og de lever heller ikke i stammesamfunn i dag. Dagens reindriftsfamilier i Finnmark oppfyller derfor objektivt sett ikke definisjonen av urfolk slik som ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk forutsetter dette. Paradoksalt nok er det likevel alltid reindriftssamene som stadig klager Norge inn for FN for brudd ILO-konvensjon nr. 169 – og ikke sjøsamene, skoltesamene (østsamer), kvenene eller de norrøne etterkommerne som faktisk utgjør Finnmarks opprinnelige befolkningsgrupper.

FEIL OG MANGLER I FINNMARKSLOVEN I DAG

Dagens Finnmarkslov overholder ikke den mest fundamentale rettsprinsippet om at hver mann/kvinne kun har en stemme. En person som har en oldemor som snakket samisk og er registrert i samemanntallet er med å bestemme de samiske styremedlemmer i Finnmarkseiendommen gjennom Sametingsvalg, mens de også samtidig kan være med på å bestemme de kvenske og norske representantene gjennom Fylkestingsvalget. Mens kvener og nordmenn kun har mulighet til å bestemme de kvenske og norske representantene til styret i Finnmarkseiendommen.

I tillegg er samer bosatt utenfor Finnmark igjennom Finnmarksloven med på å bestemme de samiske representantene til styret i Finnmarkseiendommen. Dette er ikke i tråd med Finnmarkslovens formål.

Mens samer generelt og reindriftssamer spesielt er sikret representasjon i styret til Finnmarkseiendommen gjennom Finnmarksloven, så er ikke fylkets opprinnelige samiske befolkning av sjøsamer, skoltesamer (østsamer) og fastboende samer på lik linje sikret en slik eksplisitt rett til å bli representert i Finnmarkseiendommens styre. Heller ikke kvener og etterkommere av norrøne nordmenn er automatisk sikret en slik styrerepresentasjon. Dette er selvsagt ikke riktig slik.

I Finnmarksloven er reindriftsnæringen gitt særrettigheter og sikret en styrerepresentasjon i Finnmarkseiendommen som Finnmarks opprinnelige befolkning og næringer, som allerede befant seg i Finnmark før reindriftsfamiliene innvandret til fylket, ikke har blitt garantert. Derfor kan man trygt si at når Finnmarksloven ble utarbeidet ble denne de facto «kuppet» av reindriftsnæringen på bekostningen av Finnmarks opprinnelige befolkning og tradisjonelle næringer. Derfor bør dette endres tilsvarende i Finnmarksloven og reindriftsnæringen bør her – selvsagt – likestilles og integreres inn under felles begrepet samisk utmarksbruk og samisk næringsutøvelse som dette jo er, på lik linje med den øvrig samiske utmarksbruk og -næringer som utøvdes av befolkningen i Finnmark allerede før reindriftssamene innvandret til fylket.

Reindriftssamene har selvsagt like stor tilhørighet til Finnmark som alle de andre opprinnelige befolkningsgruppene sjøsamer, kvener og nordmenn som allerede befant seg i Finnmark når reindriftssamene som siste folkegruppe innvandret til fylket. Og utvilsomt har reindriftssamene også opparbeidet seg rettigheter med hensyn til reinbeite på deler av fylkets areal gjennom sin alders tids bruk her som det er vanskelig å bestride i dag. Men disse rettighetene gjelder derimot ikke for Finnmarkseiendommens komplette areal slik som tilfellet er blitt til gjennom finnmarksloven i dag og heller ikke for arealer som historisk alltid har vært vernet for reinbeite av hensyn til den øvrige opprinnelige befolkningen i fylket. Dagens uriktige tilstand i finnmarksloven (og reindriftsloven) er et direkte resultat av en meget dyktig lobby virksomhet av reindriftsorganisasjonene og reindriftspolitikere mot et stortingsflertallet i fra Sør-Norge som har vært uvitende om Finnmarks faktiske historie og dermed i sin uvitenhet urettmessig har overkjørt rettighetene til de øvrige opprinnelige befolkningsgruppene i fylket.

I Finnmarksloven §5 gis reindriftsnæringen (gjennom reindriftsloven) i tillegg retten til å frata den øvrige befolkningen i Finnmark sine historisk opparbeidete rettigheter. Dette er ikke noe annet enn direkte uhørt og dette er et brudd på alle folkerettslige standarder. En egen særlov for reindriftsnæringen kan ikke slik uten videre frata alle de opprinnelige historiske rettighetene til hele den øvrige befolkningen i Finnmark og som allerede bebodde fylket når reindriftsfamiliene innvandret hit fra 1642 og utover.

Det er heller ikke Finnmarkseiendommens oppgave å skru opp prisen maksimalt for leie og salg av lokalbefolknings felles arealer for så å kunne å «leke nessekonger» ved å selv sitte å bestemme hvilke formål og mottagere som skal tilgodeses av «deres» gavmildhet – formål som ikke nødvendigvis er representative for Finnmarks lokalbefolkning eller deres ønsker. Finnmarkseiendommen bør derfor primært ikke drives med profittmaksimering som driftsmotiv slik som utviklingen nå er blitt, men istedenfor kun akkumulere nok overskudd til å dekke nødvendige reserver gjennom en normal økonomisk syklus. Øvrig overskudd som man ikke behøver for å overbygge nedgangstider, bør årlig tilbakebetales tilbake til kommunene i Finnmark proporsjonalt til hvor dette overskuddet er blitt generert. 

KOMMUNAL- OG MODERNISERINGSDEPARTEMENTET BES Å INNSTILLE TIL STORTINGET FØLGENDE ENDRINGER I FINNMARKSLOVEN (TEKST MARKERT UNDERSTREKET I RØDT ANBEFALES TILLAGT; TEKST MARKERT GJENNOMSTREKET I RØDT ANBEFALES FJERNET):

§ 1. Lovens formål

Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk, kvensk og nord-norsk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

§ 4. Sametingets og Fylkeskommunens retningslinjer for endret bruk av utmark

Sametingets representanter i fra Finnmark kan gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Finnmarks representanter i Fylkeskommunen som ikke er manntallsført for Sametingsvalg kan gi retningslinjer for hvordan virkningen for kvensk og nord-norsk kultur, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Retningslinjene skal godkjennes av departementet. Departementet prøver om retningslinjene ligger innenfor rammen av første punktum, og om de er utformet på egnet måte.

I saker om endret bruk av utmark skal statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk, kvensk og nord-norsk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. Sametingets retningslinjer skal legges til grunn ved vurderingen av samiske interesser etter første punktum. Retningslinjene til Finnmarks representanter i Fylkeskommunen som ikke er manntallsført for Sametingsvalg, skal legges til grunn ved vurderingen av kvenske og nord-norske interesser etter første punktum.

§ 5. Forholdet til bestående rettigheter

Samene, kvenene og nordmenn har kollektivt og individuelt gjennom langvarig bruk av land og vann opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark.

Loven her gjør ikke inngrep i kollektive og individuelle rettigheter som samer, kvener, nordmenn og andre har opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk. Dette gjelder også de rettighetene reindriftsutøvere har på slikt grunnlag eller etter reindriftsloven.

For å fastslå omfanget og innholdet av de rettighetene som samer, kvener, nordmenn og andre har på grunnlag av hevd eller alders tids bruk eller på annet grunnlag, opprettes en kommisjon som skal utrede rettigheter til land og vann i Finnmark, og en særdomstol som skal avgjøre tvister om slike rettigheter, jf. kapittel 5.

§ 7. Finnmarkseiendommens styre

Finnmarkseiendommen ledes av et styre på seks elleve personer.

Finnmark fylkesting og Sametingets representanter i fra Finnmark velger selv tre fire medlemmer med personlige varamedlemmer hver. Sametingets representanter fra Finnmark kan bestemme at de samiske medlemmene velges gjennom direkte valg av den samiske befolkningen som er bosatt i Finnmark og som er manntallsført for Sametingsvalg.

Finnmarks representanter i Fylkeskommunen som ikke er manntallsført for Sametingsvalg velger selv 2 kvenske og 5 norske representanter med personlige varamedlemmer. Fylkeskommunen kan bestemme at de kvenske og norske medlemmene velges gjennom direkte valg av henholdsvis den kvenske og den norske befolkningen som er bosatt i Finnmarks og som ikke er manntallsført for Sametingsvalg.

Medlemmene og varamedlemmene skal være bosatt i Finnmark. Blant medlemmene valgt av Sametinget skal minst henholdsvis ett styremedlem og vedkommende varamedlem være representanter for reindriften, sjøsamene, skoltesamene («østsamene») og de fastboende majoritetssamene. Blant medlemmene valgt av Finnmarks representanter i Fylkeskommunen skal henholdsvis et kvensk medlem og tre norske medlemmer være bosatt i Vest-Finnmark, og et kvensk medlem og to norske medlemmer skal være bosatt Øst-Finnmark. Kommunene øst for Porsanger og Karasjok kommuner inngår i Øst-Finnmark.

Medlemmet og varamedlemmet for de fastboende majoritetssamene skal være bosatt i ulike kommuner i enten Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger eller Tana kommuner. Dette gjelder ikke for medlemmet og varamedlemmet for skoltesamene («østsamene»). De norske og kvenske medlemmene og deres varamedlemmer skal alle være bosatt i ulike kommuner.

Både som medlemmer og som varamedlemmer skal begge organer velge både kvinner og menn. Organet skal velge medlemmer og varamedlemmer samlet. Ansatte i Finnmarkseiendommen, Finnmarkseiendommens revisor og medlemmer og varamedlemmer i kontrollkomiteen kan ikke velges som styremedlemmer eller varamedlemmer.

Styremedlemmene og varamedlemmene oppnevnes for inntil fire år av gangen. Ingen kan være styremedlem i mer enn ti år i sammenheng.

Styremedlemmer og varamedlemmer kan avsettes av det organ som har oppnevnt vedkommende. Organet skal i så fall på nytt velge medlemmer og varamedlemmer samlet.

Styremedlemmer og varamedlemmer har rett til å tre tilbake før tjenestetiden er ute dersom særlig grunn foreligger. Styret og det organ som har oppnevnt vedkommende, skal gis rimelig forhåndsvarsel. Fjerde led annet punktum gjelder tilsvarende.

Styret velger selv en leder og en nestleder blant medlemmene. Dersom ingen oppnår flertall, fastsetter Finnmark fylkesting i oddetallsår og Sametinget i partallsår hvem av de seks medlemmene som skal være leder og nestleder.

§ 8. Nærmere om forholdsvalg

Valget av styremedlemmer og varamedlemmer holdes som forholdsvalg som nevnt i kommuneloven § 37 dersom minst ett medlem av organet krever det.

Dersom det ved forholdsvalg er nødvendig for å oppfylle kravet om at det blant medlemmene og varamedlemmene skal være både kvinner og menn, skal kandidater fra det underrepresenterte kjønn rykke opp på den listen som har fått færrest stemmer av de listene som skal representeres. Ved stemmelikhet avgjøres det ved loddtrekning på hvilken liste opprykk skal skje.

Dersom det ved forholdsvalg i Sametinget er nødvendig for å oppfylle kravet om at et av styremedlemmene og vedkommende varamedlem skal være representanter for reindriften, sjøsamene, skoltesamene («østsamene») og de fastboende majoritetssamene skal representanter for reindriften for tilsvarende undergruppe rykke opp på den listen som har fått færrest stemmer av de listene som skal representeres og som har slike kandidater. Dersom det ikke finnes noen slik liste, tilfaller den siste styreplassen representantene for reindriften tilsvarende undergruppe på den listen som har fått flest stemmer av de listene som har slike kandidater. Ved stemmelikhet avgjøres det ved loddtrekning hvilken liste som skal anses for å ha fått flest eller færrest stemmer.

§ 9. Styrets oppgaver og saksbehandling

Forvaltningen av Finnmarkseiendommen hører under styret. Styret skal sørge for forsvarlig organisering av virksomheten. Styret skal i nødvendig utstrekning fastsette planer, budsjett, retningslinjer og instrukser for virksomheten. Styret iverksetter de undersøkelser som det finner nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver.

Styret skal iverksette slike undersøkelser dersom et styremedlem krever det.

Styrelederen skal sørge for at aktuelle saker blir behandlet i styret og at det blir innkalt til styremøter på hensiktsmessig måte og med rimelig frist. Et styremedlem kan kreve at styret behandler bestemte saker.

Styret skal behandle saker i møte med mindre lederen finner at saken kan forelegges styret skriftlig eller behandles på annen betryggende måte. Et styremedlem kan kreve møtebehandling.

Styret kan treffe vedtak når minst fem seks medlemmer er til stede. Vedtak treffes med alminnelig flertall med mindre annet følger av § 10. Ved stemmelikhet er styrelederens stemme avgjørende.

Styret avgir årlig en beretning til kontrollkomiteen om Finnmarkseiendommens virksomhet. I beretningen skal det gis en særskilt redegjørelse for endringer i bruken av utmark og en vurdering av endringenes betydning for naturgrunnlaget for samisk, kvensk og nord-norsk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Styret fastsetter selv sin godtgjørelse. Godtgjørelsen dekkes av Finnmarkseiendommen.

§ 10. Saker om endret bruk av utmark og avhendelse av fast eiendom m.m.

I saker om endret bruk av utmark skal Finnmarkseiendommen vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk, kvensk og nord-norsk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. Sametingets retningslinjer etter § 4 skal legges til grunn ved vurderingen av samiske interesser etter første punktum.

Vedtak om endret bruk av utmark krever tilslutning fra minst fire seks styremedlemmer dersom hele mindretallet begrunner sitt standpunkt i hensynet til samisk, kvensk eller nord-norsk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv vurdert på bakgrunn av Sametingets vedtatte retningslinjer. Dersom flertallet ikke utgjør flere enn fire, kan et samlet mindretall i løpet av styremøtet kreve at saken forelegges for Sametinget. Dersom Sametinget ikke godtar flertallets vedtak eller unnlater å behandle saken innen rimelig tid, kan et samlet flertall i styret kreve at Finnmarkseiendommen forelegger saken for Kongen, som avgjør om vedtaket skal godkjennes. Godkjennelse av vedtaket har virkning som styrevedtak.

Dersom et forslag om endret bruk av utmark som enten bare gjelder Karasjok, Kautokeino, Nesseby,

Porsanger og Tana kommuner eller bare gjelder resten av Finnmark, får tilslutning fra tre og bare tre styremedlemmer, kan tre styremedlemmer samlet kreve at saken behandles en gang til. Ved denne behandlingen deltar ikke det siste styremedlemmet valgt av Finnmark i fylkesting dersom saken gjelder endret bruk av utmark i Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger eller Tana kommuner. Gjelder saken endret bruk av utmark i resten av Finnmark, deltar ikke det siste styremedlemmet valgt av Sametingets som ikke representerer reindriften.

Saken avgjøres med alminnelig flertall. Dersom det blir besluttet endret bruk av utmark med tilslutning fra tre og bare tre styremedlemmer og hele mindretallet begrunner sitt standpunkt i hensynet til samisk, kvensk eller norsk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv vurdert på bakgrunn av Sametingets vedtatte retningslinjer, kan et samlet mindretall i løpet av styremøtet kreve at saken forelegges for Sametinget. Annet ledd tredje og fjerde punktum gjelder tilsvarende. Annet og tredje ledd gjelder tilsvarende for bemyndigelse av ansatte og andre til å treffe beslutning om endret bruk av utmark.

Første til fjerde tredje ledd gjelder tilsvarende for saker om avhendelse og bortleie av utmark eller rettigheter i utmark. Bestemmelsene i paragrafen her gjelder ikke for saker etter kapittel 3.

Vedtak om avhendelse av fast eiendom som er truffet med tilslutning fra mindre enn fire styremedlemmer, må godkjennes av Sametinget og Finnmark fylkesting. Første punktum gjelder ikke for avhendelse av eiendommer som er fradelt ved offentlig delingsforretning og som er utlagt til bebyggelse og anlegg i planer etter plan- og bygningsloven, eller fradelte tomter som er bebygd.

§ 15. Utdeling av overskudd

Dersom Finnmarkseiendommen i bankinnskudd, kontanter og lignende har aktiva som fratrukket eventuell gjeld overstiger det som trengs av reserver for å sikre driften, kan styret beslutte at skal overskuddet helt eller delvis skal utbetales på årlig basis til Finnmarks kommuner proporsjonelt i henhold til i hvilke kommuner overskuddet er generert fylkeskommune, Sametinget eller allmennyttige formål som kommer fylkets innbyggere til gode.


 § 16. Kontrollkomiteen

Tilsyn med styrets virksomhet føres av en kontrollkomité med tre medlemmer. Finnmark fylkesting,

Sametinget og Kongen oppnevner et medlem hver med personlig varamedlem. Som medlem og varamedlem skal hvert organ oppnevne en mann og en kvinne. Medlemmet og varamedlemmet oppnevnt av staten skal oppfylle de krav som domstolloven stiller til høyesterettsdommere. Medlemmene og varamedlemmene oppnevnes for inntil fire år av gangen. Ingen kan være medlem i mer enn ti år i sammenheng. Medlemmet oppnevnt av staten er leder for komiteen.

Kontrollkomiteen skal:

a) kontrollere at virksomheten i Finnmarkseiendommen drives i samsvar med finnmarksloven og annen lovgivning,

b) velge en eller flere statsautoriserte revisorer til å revidere Finnmarkseiendommens regnskap,

c) godkjenne Finnmarkseiendommens årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetning,

d) godkjenne styrets godtgjørelse,

e) godkjenne låneopptak og garantistillelser og

f) godkjenne utdeling av overskudd.

Ved uenighet treffes avgjørelser ved flertall. For avgjørelser som nevnt i annet ledd bokstav e og f kreves enstemmighet.

Kontrollkomiteen skal ha tilgang til all tilgjengelig informasjon hos Finnmarkseiendommen som den trenger for å utføre sine oppgaver etter paragrafen her.

Kontrollkomiteen avgir årlig en rapport til Finnmarks representanter i fylkesting, Finnmarks representanter i Sametinget og departementet. I rapporten skal kontrollkomiteen redegjøre for sin kontrollvirksomhet, gi en vurdering av styrets årsberetning og de forhold som er omhandlet der, samt gi en vurdering av hvordan loven her virker og om det er ønskelig med endringer i den.

Kontrollkomiteens utgifter dekkes av Finnmarkseiendommen. Godtgjørelse til medlemmene og varamedlemmene dekkes av det organ som har oppnevnt vedkommende.

§ 31. Varsling av mulige rettighetshavere

Utredningsarbeidet for et felt skal kunngjøres med oppfordring til mulige rettighetshavere om å melde seg.

Kunngjøringen foretas i Norsk lysingsblad, i en avis som er alminnelig lest på stedet og lokalt på annen hensiktsmessig måte.

Reindriftsorganisasjoner og organisasjoner til sjøsamene, skoltesamene («østsamene»), de fastboende majoritetssamene, kvenene og andre representanter for brukerinteresser i det aktuelle feltet samt Finnmarks representanter i Sametinget, Finnmarks representanter i fylkesting, Finnmarkseiendommen og berørte kommuner varsles særskilt.

§ 38. Stevning

Tvister kan bringes inn for utmarksdomstolen ved skriftlig stevning senest ett år og seks måneder etter at Finnmarkskommisjonens rapport ble avgitt. Stevningen skal være underskrevet og skal inneholde:

a) partens fulle navn og adresse

b) en angivelse av de kravene som parten reiser, og omstendighetene de støttes på

c) den påstanden parten nedlegger

d) den motparten kravet rettes mot

Selv om fristen etter første ledd har løpt ut, skal utmarksdomstolen likevel behandle saker som kommer inn før alle saker fra samme felt er avsluttet, dersom den finner at saken egner seg for slik behandling og den kan behandles uten vesentlig forsinkelse for domstolens saksavvikling. Avgjørelser etter leddet her kan ikke angripes.

Finnmarkseiendommen skal ikke motsette seg konklusjonene til Finnmarkskommisjonen eller Utmarksdomstolen og heller ikke reise sak eller anke mot Finnmarks egen befolkning for rettigheter som er blitt stadfestet av Finnmarkskommisjonen eller Utmarksdomstolen.

Stig Harby

Walchwil den 03.03.2019