Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite skal den 15.1.19 behandle innleverte forslag om å endre Grunnlovens paragraf 108 hvor det heter at «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

Forslagene går ut på å bytte ut ordet folkegruppe med ordene urfolk og/eller folk. 

Vi tillater oss med dette å legge frem vårt syn på forslaget om å endre Grunnlovens § 108.

……………

I Nyttårsaftentalen den 31.12.18 sa Kong Harald at «Vi er blitt ett folk.»

Tidligere tiders samfunnsbygging basert på fakta, norsk tradisjon og grunnleggende verdier preget av fellesskap og tillit mellom folkegrupper synes å være gått ut på dato. Siden slutten av 90-tallet har nemlig den offisielle tankegangen for politikkutviklingen vært at den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk, nordmenn og samer. Var det norske folk vitne til et varsel om et forestående skifte i tankegangen gjennom talen til statsminister Erna Solberg 1.1.17?  Hun siterte fra en tale Kongen holdt høsten 2016. Statsministeren sa: «Han sa at hans største håp er at vi skal klare å ta vare på hverandre. At vi skal bygge dette landet videre, på tillit, felleskap og raushet. At vi skal kjenne at vi, på tross av all vår ulikhet, er ett folk. At Norge er ett.»  Statsminister Erna Solberg tilføyde: «Talen gjorde et sterkt inntrykk».

 

Et menneskerettighetsspørsmål?

Det vises i lovforslagene til «Menneskerettighetsutvalg om menneskerettigheter i Grunnloven», avgitt til Stortingets presidentskap 10. januar 2012, jf. Dokument 16 (2011–2012), i begrunnelsen for forslaget.

Etter vårt syn er saksområdet menneskerettigheter irrelevant i vurderingen om det skal skrives inn i den norske Grunnloven at samene er ett folk og/eller et urfolk. Norge har ikke brutt noen menneskerettigheter ved at det ikke er nedfelt i vår grunnlov at samene er ett folk og/eller et urfolk. Det er etter vår mening ikke noe menneskerettighetsspørsmål om det står nedfelt i Grunnloven vår at samene er et urfolk og/eller ett folk.

Innholdet i SP er irrelevant

I argumentasjonen vises det blant annet til «FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter» (SP). Argumentet er imidlertid uholdbart. Det står nemlig ikke noe sted at denne konvensjonen er ment å gjelde spesifikt for de gruppene som ILO-konvensjon nr. 169 er ment å gjelde for. Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) ble for øvrig vedtatt i 1966 og ILO-konvensjon nr. 169 ble vedtatt i 1989.  En finner ikke ordene «indigenous» eller «tribal» i SP. 

Ordet peoples (folk) som er blitt benyttet i SP, betyr imidlertid alle innbyggerne eller statsborgerne i et land eller i en stat. Ordet sikter altså ikke til nasjonale- eller etniske minoriteter i en stat. Å omtale samene som ett folk i folkerettslig forstand, eller i den betydning som ordet blir brukt i blant annet i SP, blir derfor galt. Dette er uomtvistelig.

Ordet urfolk og ordet indigenous

Å oversette det engelske ordet indigenous  i ILO konvensjon nr. 169,(C169) til urfolk er misvisende, villedende og forvirrende. 

Ifølge den etymologiske ordboka «Websters Encyclopedic Unabridged Dictionary of the English Laguage 1989», kommer ordet «indigenous» fra ordet indigena som er bygget opp av ordene in- som på norsk i denne sammenhengen betyr i og gena som betyr “born”, som igjen betyr født på norsk. Ordet indigenous forklares altså i dette autoriserte oppslagsverket til å bety innfødt.

Alle autoriserte engelsk-norske ordbøker oversetter følgelig ordet «indigenous» til innfødt.

Det engelske ordet for urfolk som det er mest nærliggende å benytte er aborigines, men dette ordet er ikke blitt benyttet i denne konvensjonen.

I «NOU 1997: 5 – bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget”, avgitt til Justis- og politidepartementet i januar 1997, drøftes det hva man bør oversette det engelske ordet «indigenous» til. Der heter det blant annet at  ”Etymologisk (Læren om ordenes opprinnelse og utledning.) svarer «urfolk» mest til «aboriginal peoples»,

 

Samisk Etnografisk forening ved Tromsø Museum kritiserte bruken av ordet urbefolkning i en høringsuttalelse. De skrev blant annet at «Konvensjonens (ILO konvensjon nr.107) begrepsforråd synes særlig tilpasset den situasjonen de eldste befolkningsgrupper i Amerika og Australia er kommet i etter innvandringen av europeere med en annen teknisk sivilisasjon og samfunnsorden. Dette trekker med seg definisjoner og begreper som blir lite dekkende når de anvendes konkret på språklig/kulturelle minoriteter i Europa. Spesielt gjelder dette betegnelsen «urbefolkning» som det er problematisk å bruke som historisk og politisk arbeidsredsbegrep i Europa.

Forstavelsen «ur» angir i vanlig språkbruk «den eldste, opprinneligste og til grunnleggende form av et historisk fenomen(Norsk Riksmålsordbok, utg. 1957, side 334, 2.spalte). «Den overveiende del av befolkningen i Norge har sine røtter i en forhistorisk bosetning og vil i så henseende kunne kalles for «urbefolkning» (NOU 1984:18 «Om samenes rettsstilling» s. 304)

 

Bokmålsordboka til Språkrådet, som er vårt mest autoritative organ når det gjelder forståelsen av ordene i det norske språket, skriver at urfolk betyr de samme som urbefolkning. Ordet urbefolkning forklarer de slik: «første, opprinnelige befolkning i et område». I Nynorskordboka til Språkrådet kan en lese at ordet urfolk betyr den «første, opphavlege folkesetnad eller folkeslag på ein stad».

 

Skriver en inn i Grunnloven at samene er et urfolk, vil dette dermed føre til at vrangforestillingen om at samene bosatte seg først i det området som er dagens Norge, blir ennå mer utbredt. Dette fordi at den alminnelige og umiddelbare forståelsen i befolkningen er at ordet urfolk betyr «de kom først». Og som vi har påvist: Også innen språkfaglige kretser forklares ordet på den samme måten.

 

Å skrive inn i Grunnloven at samene er et urfolk, vil derfor bli oppfattet i det brede lag av befolkningen som en konstitusjonell eller grunnlovsfestet tese om hva som er samenes historie og dermed også hva som er Norges historie. Å grunnlovsfeste historiske teser bør Stortinget holde seg langt unna.

Selbudommen

Forslagsstillerne hevder i sin begrunnelse for lovforslagene blant annet at Selbudommen i Høyesterett i plenum 21. juni 2001 uttalte at «Det er ikke tvilsomt at samene etter denne definisjonen [ILO 169 art 1 (1) b] har status som urfolk i Norge,»

Dette er en uriktig framstilling av innholdet i dommen.

Dersom en leser Rt. 2001 s. 769 på s. 791 finner en følgende uttalelser  under forhandlingene fra 1.voterende dommer Matningsdal: «Det er ikke tvilsomt at samene etter denne definisjonen har status som urfolk i Norge, og at våre folkerettslige forpliktelser overfor dem etter konvensjonens artikkel 14 også gjelder i Sør-Trøndelag.» og videre at  «Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på de to konvensjonene, forholdet mellom dem og anvendelsen i tvister mellom private parter. Slik jeg ser det, er de norske rettsreglene om alders tids bruk, basert på tradisjonelle norske rettskilder og med den tilpasningen som må gjøres for reindriften, tilstrekkelige til å begrunne beiterett i tvisteområdene.» (Uthevet av meg.)

 

Dommer Matningsdal fremmer sin påstand uten begrunnelser og/eller henvisninger til betenkninger eller faglige utredninger rundt faktagrunnlaget.  Dermed må hans uttalelse om at «Det er ikke tvilsomt at samene etter denne definisjonen har status som urfolk i Norge», betraktes som ren synsing. 

 

2.voterende, høyesterettsdommer Rieber-Mohn, uttaler under forhandlingene at ”Jeg kan ikke se at det foreliggende materialet gir grunnlag for å anta at disse regler gir reineierne i denne sak rettigheter eller påfører grunneierne plikter, utover det som følger av de tradisjonelle regler om rettserverv ved alders tids bruk,..”

 

Begge dommerne gir altså et uttrykk for at spørsmålet om samene er et urfolk, ikke er avgjørende, eller at det er uvesentlig for domsavsigelsen.

Ved domsslutningen sluttet 6 av dommerne seg «i det vesentlige» til Rieber-Mohns betraktning.

 

Stemmegivningen ved domsslutningen er gjengitt slik (Rettstidene s. 832):

 

«Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Rieber-Mohn.

 

Dommer Lund: Likeså. Dommer Gussgard: Likeså. Dommer Tjomsland: Likeså.

 

Dommer Coward: Likeså.

 

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Matningsdal.

 

Dommer Dolva: Likeså. Dommer Stang Lund: Likeså. Dommer Oftedal Broch: Likeså.

 

Dommer Flock: Likeså. Dommer Bruzelius: Likeså. Dommer Skoghøy: Likeså.

 

Justitiarius Smith: Likeså.»

 

Når høyesterettsdommerne uttaler at de «i det vesentlige» er enige med henholdsvis Matningsdal og  Rieber-Mohn, så må det være noe som er «ikke vesentlig» i begge utlegninger, og som dommerne ikke tar stilling til eller kanskje er uenig i. Da utsagnet om samenes status som urfolk ikke er avgjørende for saken («ratio decidendi») kommer den her inn under kategorien «ikke vesentlig» eller «uvesentlig».  Denne slutningen kan trekkes også fordi at i domsavsigelsen er ikke ILO-konvensjon nr. 169 nevnt eller henvist til. Det står heller ikke i domsavsigelsen at samene er et urfolk.

En kan derfor ikke hevde at dommen bekrefter førstvoterendes utsagn om samenes status som urfolk. 

Det vesentlige her var det som ble angitt i domsavsigelsen, og det var en henvisning til reindriftsloven § 2 første ledd 3. punktum og alders tids bruk og resultatet av dette.  Resultatet var selvsagt også knyttet til sakens realiteter.

Ordet folk

Det foreslås også at en skal grunnlovsfeste at samene er ett folk.

Ordet folk er mangetydig .

I Språkrådets bokmålsordbok kan en lese at ordet folk kan bety:

«1 innbyggere i et land, nasjon, det norske folk/ folket vårt /være ett folk rase (I), stamme (I,4), folkegruppe, alle folk i verden, slekt, være av godt folk /ligne folket sitt

2 i bestemt form: borgerne, undersåttene i et land, herskerne og folket, de brede lag, allmennheten, en mann av folket /folkets røst

3 ansatte; mannskap, mangle, leie, hyre folk /han behandler folkene sine godt / onnefolk

4 stand, yrkesgruppe, interessegruppe, særlig i sammensetninger: embetsfolk, sjøfolk / næringslivets folk / avholdsfolk, høyrefolk, målfolk

5 innbyggere på garden, i bygda

6 forsamling; mennesker, personer, treffe folk / folk på gata / (bryllups)folket satte seg / leve, oppføre seg som folk ordentlig /folk og fe

7 folk flest, folk sier at … / folk er rare

8 fremmede, gjester, det kommer folk»

 

Det er altså foreslått at en skal skrive inn i Grunnloven at samene er et folk, men de som har foreslått og/eller anbefalt dette, har ikke gitt noe råd om hvilken betydning som skal legges i ordet folk i denne sammenhengen.

Etter vår mening vil det å skrive inn i Grunnloven at samene er et folk, stride imot nåværende innhold i Grunnloven.

Dette på grunn av måten ordene folk/folket blir benyttet på i Grunnloven vår. I § 49 kan man lese at «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingets representanter velges gjennom frie og hemmelige valg.»

 

Hvem dette folket er kan en lese om i § 50. Der står det at «Stemmeberettigede ved stortingsvalg er de norske borgere, menn eller kvinner, som senest i det år valgtinget holdes, har fylt 18 år.» 

 

Det er bare norske statsborgere som har stemmerett ved stortingsvalg. De utgjør derfor det norske «folket». De er derfor det norske folk i henhold til disse paragrafene i Grunnloven.

 

Denne forståelsen av ordet folk som er ned felt Grunnloven, er også i overenstemmelse med den forståelsen av ordet indigenous (folk), som er lagt til grunn, i «FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter» og flere andre FN-konvensjoner.

 

Samene i Norge er derfor ikke å anse som ett folk i folkerettslig eller grunnlovsmessig forstand. De er kun en del av det norske folk.

 

En av forutsetningene for å kunne skrive inn i Grunnloven at samene er ett folk, er derfor at en må endre innholdet i §§ 49 og 50 i Grunnloven. Norge kan rett og slett ikke holde seg med grunnlovsbestemmelser som står i motstrid til hverandre.

Samene er et blandingsfolk

Når en leser forslagene til grunnlovsendringer får en det inntrykket at forslagsstillerne har den forestilling at samene har levd og lever avsondret fra den øvrige befolkningen i Norge. En slik forestilling har ingenting med virkeligheten å gjøre. Samene har levd og lever i nært samvær med de andre folkegruppene i nord. Blod og kultur er blitt blandet i århundrer. I dag er giftemål over språkgrensene eller de etniske grensene, så vanlig at det naturlig nok ikke en gang vekker oppsikt.

Folketellingen i siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet, viser at giftemål over språkgrensene er helt vanlig og sterkt utbredt. For eksempel så viser folketellingen i 1876 at 65% av samene som var bosatt i Finnmark var gift med en ikke-same.  Det finnes derfor neppe en eneste same som kan vise til at han eller hun er av bare samisk avstamming. Samene i Norge i dag er derfor – og hvert fall i all hovedsak; – et blandingsfolk , slik som den øvrige befolkningen nordenfjells i all hovedsak er.

Et blandingsfolk kan ikke omtales eller betegnes som et urfolk, uansett hvilken mening en legger i ordet urfolk. I tillegg så er det slik at de aller fleste av de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall ikke skiller seg kulturelt og språklig ut fra den øvrige befolkningen i Norge. De øvrige samene skiller seg mindre og mindre, kulturelt fra den øvrige befolkningen i Norge. Å grunnlovsfeste at samene er et urfolk og/eller ett folk vil vare galt også av disse grunner. Vil en grunnlovsfeste at samene er ett folk, så må det i tilfelle være å skrive inn i Grunnloven at de er et blandingsfolk.

 

Sametingets motiv

Når Sametinget og de politiske partiene som er toneangivende på Sametinget, ivrer så stekt for å få  skrevet inn i Grunnloven at samene er å anse som urfolk og/eller ett folk, så er selvsagt grunnen til dette at de mener at en dette vil gi en sterk økning av Sametingets makt og innflytelse i Norge, og særlig i områdene fra Hedmark til grensen mot Russland. Hadde de ikke ment det, så hadde de ikke engasjert seg så sterkt i dette. Øker Sametingets makt og innflytelse, så svekkes de ordinære demokratiske organene tilsvarende.  (Samene deltar for øvrig for fullt og på lik linje med andre norske statsborgere i de demokratiske organene i Norge.) Det er derfor naturlig å spørre om det er akkurat dette som forslagsstillerne ønsker å oppnå med sine grunnlovsforslag.

Sametinget vet at får samene grunnlovsstatus som ett folk i folkerettslig forstand, er den norske staten forpliktet til å følge opp de bestemmelser som ligger i de konvensjonene som benytter ordet peoples/folk, og som Norge har ratifisert, som for eksempel rett til generell selvbestemmelse slik som det er nedfelt i SP!

«Udelelig rike»

Vi reiser også spørsmålet om å skrive inn i grunnloven at samen er ett folk strider imot innholdet i § 1 i Grunnloven. Her heter det blant annet at «Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike….»  Med «rike» forstår vi «land og folk».  Dersom en grunnlovsfester at samene er ett folk, har en grunnlovsfestet at riket består av to folk. Riket er blitt delt.

 

Finland og Sverige

Forslagsstillerne viser også til at ifølge den svenske grunnloven er samene i Sverige omtalt som folk og at samene i Finland er omtalt som urfolk i den finske grunnloven. De argumenterer så med at vi bør gjøre det samme i Norge slik at det blir «rettsharmoni» landene imellom.

Til det må vi bemerke at stortingsrepresentantene har et selvstendig ansvar når det gjelder hva som skal stå i den norske Grunnloven.  Dette uavhengig av hva andre land måtte finne på å skrive inn i sine grunnlover. Det er nå det ene. Det andre er at dersom man forfølger denne formen for logikk og oppfordring til usjølstendig holdning, så burde Norge snarest si opp sin ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169. for å oppnå «rettsharmoni». Dette fordi at verken Sverige, Finland eller Russland har ratifisert denne konvensjonen.

Ikke av betydning?

Det blir fra forslagsstillerne argumentert med at de foreslåtte endringer ikke vil medføre noen juridisk eller politiske endringer.  Det er en argumentasjon som vi ikke fester lit til, men om så skulle være tilfelle: Hvorfor skrive inn i Grunnloven noe som angivelig ikke skal ha noen betydning, men som garantert vil skape forvirring og vrangforestillinger i befolkningen og i juridiske kretser?  En slik praksis bør Stortinget holde seg unna.

Sannhets- og forsoningskommisjonen er i gang med å granske fornorskingspolitikk og urett begått overfor samer, kvener og norskfinner. Å vedta forslagene til endring av §108 i Grunnloven, vil gi næring til nye avstamningspolitiske ordninger og tiltak som forsterker uretten overfor den ikke-samiske delen av befolkningen. 

Av ovenfor nevnte grunner ber vi om at Stortinget avviser forslagene om å endre ordet folkegruppe i Grunnlovens § 108 til urfolk og/eller folk.

Avslutningsvis ønsker vi å påpeke følgende: Vi er kjent med innholdet i brevet av 19. desember 2018 fra «Norges Institusjon for menneskerettigheter» (NIM) til Kontroll- og konstitusjonskomiteen. GALDU i Kautokeino, – «Kompetansesenteret for urfolks rettigheter» er som kjent, fra 1. januar 2017 en del av NIM. For ordens og sammenhengen skyld nevner vi at seniorrådgiver Johan Strømeng som har underskrevet NIM sitt innspill til Stortinget, tilhører dem som kommer fra det tidligere GALDU.  Det er derfor nærliggende å anta at initiativet til NIMs innspill er tatt og utarbeidet av ansatte i NIM som står samelandsbevegelsen nær.

 

På hjemmesiden til NIM kan en lese at «NIM er et uavhengig, offentlig organ som organisatorisk er underlagt Stortinget.» Slik vi ser det, misbruker samelandsbevegelsen organisasjonen NIM som støttespiller for bevegelsens framstøt og målsetninger.