av

Jarl Hellesvik

                                                                                                                                                Hammerfest 12.6.18

 

Dette notatet inneholder merknader og kommentarer til et utkast til lovproposisjon fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) som ble oversendt til Sametinget den 11.5.18. Sametinget kan få komme med sin høringsuttalelse til utkastet før KMD lager sin endelige versjon. KMD har ikke gitt signaler om at andre berørte parter skal bli gitt anledning til å komme med høringsuttalelser.

Dette er i seg selv et uttrykk for et betydelig svekket demokratisk sinnelag hos KMD og i hvert fall i deler av Høyres ledelse.

Innhold

1.       Innledning…………………………………………………………………………………….s.1

2.       Et forsøk fra KMD på en rettsteoretisk begrunnelse fra KMD……….s.2

3.       Tre fundamentale mangler……………………………………………………………s.5

4.       Til den første fundamentale mangelen …………………………………………s.6

5.       Til den andre fundamentale mangelen……………………………………….…s.6

6.       Til den tredje fundamentale mangelen………………………………………….s.7

7.       ICERD…………………………………………………………………………………………….s.8

8.       FN-konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP)……………………s.8

9.       Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK )……………s.9

10.   EU direktiv 2000/43/EC av 29 juni 2000………………………………………….s.9

11.   En generell bemerkning………………………………………………………………….s.9

12.   Litt mer om det rettslige grunnlaget……………………………………………..s.10

13.   Hva er en same og hva er «samiske interesser»?………………………..s.11

14.   Hva er en same?……………………………………………………………………..s.11

15.   Hva er «samisk kultur» og hva er «samiske interesser»?………………s.12

16.   «Økonomiske og administrative konsekvenser»…………………………….s.13

17.   Det demokratiske- og rasediskriminerende aspekt………………………..s.15

Innledning

Hovedelementene i mine merknader og kommentarer kan oppsummeres slik:

1.      Utkastet til lovproposisjon har lagt til grunn en sosialdarwinistisk inspirert oppfatning av samene i Norge.

 (Med same mener jeg her det samme som det som er nedfelt i sameloven om hva som er betingelsene for å kunne melde seg inn i Sametingets valgmanntall.  Det vil si at en må være av minst av 1/8 samisk avstamming og erklære at oppfatter seg som same.)

2.      Det er ikke blitt drøftet og vurdert om samene i Norge i dag lever under forhold som gjør dem berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ILO-konvensjon nr. 169. (C169).

3.       Det ikke er blitt drøftet og vurdert om samene i Norge er avhengig av slike ordninger som lovforslaget fremmer, for å kunne klare seg på lik linje med den øvrige befolkningen i Norge.

4.      Det er heller ikke blitt drøftet og vurdert om lovforslaget kan regnes som statlig rasediskriminering. Det jeg her sikter til, er om lovforslaget kan være et brudd på flere konvensjoner som Norge har ratifisert og dermed forpliktet seg til å følge. Disse konvensjonene forbyr forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamming.

5.       De økende administrative- og økonomiske konsekvensene av en slik lov blir bagatellisert og til dels benektet.

6.       Konsekvensene for de lokaldemokratiske prosessene og lokaldemokratiet er ikke blitt vurdert.

 

Et forsøk på en rettsteoretisk begrunnelse fra KMD

Proposisjonsutkastet er et forsøk på å gi en rettsteoretisk begrunnelse for det lovforslaget som KMD, Sametinget og Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) i lukkede forhandlinger («konsultasjoner») er blitt enige om.

Argumentasjonen i utkastet er gjennomgående formaljuridisk. Argumentasjonen er kjemisk fri for drøftinger av nåsituasjonen til samene i Norge, og om de har behov for slike ordninger som foreslås, for å kunne klare seg på lik linje med andre statsborgere i landet.

Den sosialdarwinistisk inspirerte fortellingen om at samene er så tilbakestående at de ikke vil kunne klare seg på lik linje med øvrige befolkningen i Norge hvis de ikke blir tildelt en rekke politisk privilegier og andre særrettigheter, er blitt lagt til grunn.

I den juridiske argumentasjonen for at dette er påkrevet, blir det i stor utstrekning vist til tidligere vedtak og offentlige norske dokumenter som også har lagt til grunn den samme typen ensidig, formaljuridisk argumentasjon. Det blir også vist til uttalelser fra FN-systemet som omhandler helt andre befolkningsmessige forhold enn de som vi har i Norge og som derfor er irrelevante. Dette er blitt drevet så langt at det til og med vises til en uttalelse i FN systemet som er knyttet til stammefolk som er bosatt i Amazonasjungelen i Brasil.

Proposisjonsutkastet legger til grunn at samene i Norge lever under forhold som berettiger til å bli beskyttet av innholdet i C169, en konvensjon som er innrettet mot «indigenous and tribal peoples» (innfødte stammefolk). KMD legger altså til grunn at samene er en «C169-gruppe».

Det er imidlertid aldri blitt gjort en offentlig vurdering i Norge av hvem konvensjonen er myntet på. Det er heller ikke blitt gjennomført noen undersøkelse av om samene i Norge tilfredsstiller de kriterier som er gitt i C169, om hvem som konvensjonen er myntet på.

Da konvensjonen ble ratifisert, tok en det for gitt at samene i Norge var en «C169-gruppe».  Det på tross at det er innskrevet i C169 at den er en delvis revisjon av C107. Årsaken til at jeg påpeker dette er at da det i 1958 var oppe til vurdering om Norge skulle ratifisere denne konvensjonen, så ble den konklusjon trukket at samene i Norge var så integrert i det norske samfunnet at de ikke var berettiget til å bli beskyttet av denne konvensjonen. C107 ble derfor ikke ratifisert av Norge. (Se St.prp.nr. 36)

Allerede titlene til disse to konvensjonene gir en klar indikasjon på at det er samme typen befolkningsgrupper konvensjonene er myntet på.

C107 sin title er “C107 – Indigenous and Tribal Populations Convention, 1957 (No. 107”).

C 169 sin title er «C169 – Indigenous and Tribal Peoples Convention, 1989 (No. 169)”.

Som en ser, så er den eneste forskjellen på titlene at ordet «populations» (populasjoner) i C107 er byttet ut med «peoples» (folk) i C169”.

Det går ikke noe sted fram av innholdet i C169 at den har en annen innretning enn C107.

Heller ikke i dette nylig offentliggjorte utkastet til lovproposisjon fra KMD er det blitt vurdert om samene i Norge er berettigede til å bli beskyttet av innholdet i C169. KMD synes derfor å være av den formening at uansett samfunnsmessig utvikling, så vil de som er samer være berettigede til forskjellsbehandling eller begunstigelser på en rekke områder. Dette med henvisning til det som er nedfelt i C169.

Hovedbegrunnelsen til myndighetene om hvorfor samene har krav på de pålegg om forskjellsbehandling som er nedfelt i C169, er at de er etterkommere av mennesker som bebodde Norge eller deler av Norge da grensene ble trukket på 1700- og 1800 tallet. Denne innfallsvinkelen avviker ifra den internasjonale forståelsen som fokuserer på nåsituasjonen. Se for eksempel «faktabladet» under tittelen «Who are indigenous peoples?» som er skrevet av «United Nations permanent forum on indigenous issues». (FNs permanente forum for «indigenous»-saker.) Faktabladet kan lastes ned fra http://www.un.org/esa/socdev/unpfii/documents/5session_factsheet1.pdf

Det er derfor nødvendig å gi en liten historisk oversikt over hvordan denne problemstillingen er blitt vurdert og behandlet tidligere i det norske myndighetssystemet og i offentlige dokumenter.

I NOU 1984:18 «Samenes rettsstilling» som var ledet av «samenes venn», Carsten Smith, som senere ble NSR og Sametingets juridiske- og politiske våpendrager, kan man på side 336 lese at «Hvis man senere skulle lykkes i å utvikle en ny konvensjon for urbefolkninger, må de norske myndighetene på det tidspunktet vurdere hvordan den samiske minoritet hos oss forholder seg til den definisjon som dermed vil bli fastlagt. Dette kan ikke bedømmes på forhånd.». Det kapitlet i denne NOU-en som omhandler akkurat dette, har Carsten Smith selv skrevet.

Denne påpekningen kom altså i 1984.  C169 kom 5 år senere. På tross av dette vedtok ikke Regjeringen å gjennomføre en offentlig utredning, hvor blant annet den problemstillingen som ble reist i nevnte NOU, ble drøftet. Ingen av høringsuttalelsene kom inn på dette. Det ble tatt for gitt at samene i Norge var en «C169-gruppe». Her forsømte myndighetene seg grovt.

Skulle myndighetene komme til å sette i gang en slik utredning nå eller i framtiden, så bør de legge seg på minne det som er skrevet i ei håndbok som er utgitt av ILO. Den heter på norsk «Håndbok om ILO-KONVENSJON NR 169 OM URFOLK OG STAMMEFOLK (1989)». I en kommentar til artikkel 1.1. i C169, som angir kriterier for hvem konvensjonen er ment å gjelde for, fortelles det at når man skal identifisere de gruppene som konvensjonen er ment å gjelde for, så er det slik at «ILO fokuserer på den nåværende situasjonen, selv om historisk kontinuitet også er viktig.» («The ILO focuses on the present situation, though historical continuity is important too.”)

(Proposisjonsutkastet fra KMD viser selv til andre deler av denne håndboken i sin begrunnelse for hvorfor et slikt lovforslag må fremmes. Kommentaren til artikkel 1.1. har de valgt å overse.)

Akkurat her er det på sin plass å fortelle at på et seminar om ”Folkerett og samiske rettigheter” som ble avholdt på Sametinget den 26.11.07, poengterte tidligere sjef for «ILOs Application of standards Unit», Lee Swepston det samme. Han sa at «det er levekår i dagens samfunn som er utslagsgivende og ikke etniske trekk som språk etc, eller hudfarge og genetisk opprinnelse».

I 1958 konkluderte altså Regjering og Storting med at det ikke fantes noen befolkningsgruppe i Norge som levde under slike forhold at de var berettiget til å bli beskyttet av innholdet i C107. Hovedbegrunnelsen var at samene i Norge var integrert i det norske samfunnet.

Fra 1958 og til spørsmålet om ratifikasjon av C169 ble tatt opp av norske myndigheter, var det gått over 30 år. I denne perioden hadde det skjedd store forandringer i Norge. Store universelle velferdsordninger, noe som i seg selv virker sterkt integrerende på den samiske befolkningen, var blitt innført. I tillegg hadde det også skjedd store, teknologiske, økonomiske- og strukturelle endringer i Norge i denne perioden.  Dette gjorde det generelt mye vanskeligere å drive småskalaproduksjon i ikke-urbane områder i Norge. Dette helt uavhengig av etnisk tilhørighet. Denne utviklingen påvirket selvsagt også de områdene av landet hvor det fortsatt bodde en samisk befolkning.

Data om utviklingen av «fornorskningen» eller mer presist – integreringen og assimileringen – av samene, viser at denne prosessen skjøt fart i perioden 1950-1970, på tross av at den offisielle «fornorskingspolitikken» ble avviklet i denne perioden.  De som var av samisk avstamming ble «i rasende fart» integrert og assimilert på grunn av de velferdsordningene som ble innført i denne perioden. (Se boka «Den samiske medborgeren» s.60.)

I forbindelse med ratifikasjonsprosessen av C169, unnlot norske myndigheter å gjøre en helhetlig vurdering av hva som var endret i innholdet i C169, i forhold til innholdet i C107. For eksempel: Er målgruppen den samme i C169 som i C107?  Og om den ikke er det, hva er kjennetegnene til den nye målgruppen? Dernest ville det vært naturlig å fått vurdert eller undersøkt om målgruppen som C169 er myntet på, faktisk fantes i Norge på dette tidspunktet.

I C169 kan man i de innledende bemerkningene lese at ILO «har besluttet å vedta visse forslag om delvis revisjon av ILO-konvensjon nr. 107 (1957)» og at ILO «…har vedtatt at disse forslagene skal ha form av en internasjonal konvensjon som reviderer ILO-konvensjon nr. 107 (1957) om vern og integrering av innfødte og andre befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land»

C169 er derfor de facto en delvis revisjon av C 107.

I St.prp.nr 36(1958) kan man lese at «Konvensjon nr.107….omhandler folkegrupper som ikke finnes i vårt land, og det er derfor ingen grunn til å gå inn på ratifikasjonsspørsmålet.» Dette ble også stadfestet av Stortinget. Sentralt i begrunnelsen for dette standpunktet var som tidligere nevnt, argumentet om at samene i Norge den gangen var så integrert i det øvrige samfunnet i Norge at konvensjonen ikke var relevant for forholdene i Norge.

Debatten rundt dette spørsmålet fortsatte imidlertid og krav fra samepolitisk hold om ratifikasjon av C107 ble flere ganger tatt opp med myndighetene. Dette førte til at Regjeringen i 1978 besluttet å få nærmere utredet spørsmålet om norsk ratifikasjon av C107.

Denne beslutningen førte til at i 1980 forelå NOU 1980: 53 «Vern av urbefolkninger».

Under overskriften «Hvilke befolkningsgrupper K 107 gjelder for», heter det blant annet: «3.1. ILOs regler Art.1.1 K 107 slår fast hvilke befolkningsgrupper konvensjonen gjelder for……..Rekkevidden av art. 1 er av avgjørende betydning for den videre framstilling.  En nærmere redegjørelse for forholdet mellom norsk rett og praksis og konvensjonens krav vil bare være aktuelle dersom det i Norge fins slike befolkningsgrupper som K 107 omhandler. Dersom dette ikke er tilfelle, vil konvensjonens krav om spesielle tiltak ovenfor slike grupper ikke kunne få noen betydning for norsk lovgivning og administrasjon…….. I prinsippet dreier det her seg om en totrinnsoperasjon: Først må det nærmere innholdet i art. 1 klarlegges (avsnitt 3.1.). Dernest blir spørsmålet om slike grupper fins i Norge, eller – mer konkret – om den samiske befolkningen er en slik gruppe som konvensjonen omhandler (avsnitt 3.2.)» (s.16)

Videre kan man lese i denne utredningen at…

«For praktiske formål vil spørsmålet her måtte dreie seg om hvorvidt gruppene fortsatt har i behold visse tradisjonelle kulturelle særtrekk.»(s.18)

….og videre…

«Ved siden av – og i stor grad overlappende med – kravet om en viss grad av stammepreg er det et vilkår for anvendelsen av K 107 at vedkommende personer eller grupper ikke er fullt integrert i samfunnslivet i vedkommende land»(s.18) Formålet med definisjonene i K 107 art.1 er likevel først og fremst å blinke ut grupper som i materiell, levestandardmessig henseende lever under utilfredsstillende vilkår, målt etter det moderne vestlige industrisamfunnets normer» (s.18 og 19)

«Konvensjonens krav om at vedkommende grupper ikke må være fullt integrert i samfunnslivet, blir således i hovedsak et spørsmål om i hvilken grad det er behov for særlige hjelpetiltak for å fremme deres sosiale og økonomiske utvikling. Relevante faktorer ved vurdering her er for det første gruppenes økonomiske aktivitet og utviklingstrinn. Er det systematiske forskjeller i ervervsmåter, inntekter og teknologisk nivå mellom vedkommende grupper og landets befolkning for øvrig? I hvilken grad baserer de seg på selvberging? For det andre må spørsmålet om integrering vurderes ut fra sosiale kriterier slik som bolig-, helseforhold og annet.»(s.19)

NOU-en trekker fram et opplagt og viktig poeng i denne sammenhengen. Det er at «Jo større grad av integrasjon, jo mindre grad av særtiltak er nødvendig.» Denne problemstillingen har KMD skygget unna.

Det er nå snart gått 30 år siden C169 ble ratifisert.  Også i denne perioden har det vært store forandringer i Norge. Urbaniseringen av samfunnet har vært formidabel og antallet i sysselsatte i primærnæringene er blitt sterkt redusert. Det finnes knapt i dag noen som lever i en situasjon med naturalhusholdning.  Også i denne perioden har det skjedd store, teknologiske, økonomiske- og strukturelle endringer i Norge.  Også samenes livssituasjon og demografiske fordeling er blitt sterkt påvirket av denne utviklingen.

Dette har blant annet ført til at i dag er det flere innmeldte i Sametingets valgmanntall i Tromsø kommune enn i Karasjok kommune. Det er til sammen flere innmeldte i Sametingets valgmanntall i byene, Oslo, Stavanger, Bergen, Tromsø og Alta enn det er til sammen i Karasjok- og Kautokeino kommuner. Det burde vært en selvfølge at proposisjonsutkastet hadde gitt en begrunnelse for at den relativt store andelen (et flertall?) av samene som lever i en helt og holdent urban tilværelse, har behov for å bli tildelt de begunstigelser som C169 påbyr. Denne selvfølgeligheten har KMD neglisjert.

Tre fundamentale mangler.

Jeg vil nå fokusere på tre fundamentale mangler ved det rettsteoretiske grunnlaget i forslaget til lovproposisjon. Dette er til dels en sammenfatning og utdyping av det som jeg har skrevet ovenfor.

Disse manglene er så fundamentale at det vil være skandaløst om Regjeringen i Statsråd vedtar å sende det over til Stortinget.

Den første fundamentale mangelen er at det ikke er blitt drøftet og vurdert om samene i Norge i dag lever under slike forhold at de er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ILO-konvensjon nr. 169. (C169)

Den andre fundamentale mangelen er at det ikke er blitt drøftet og vurdert om samene i Norge er avhengig av slike ordninger som lovforslaget fremmer, for å kunne klare seg på lik linje med den øvrige befolkningen i Norge

Den tredje fundamentale mangelen er at det ikke er blitt drøftet og vurdert om lovforslaget kan være for statlig diskriminering å regne. Det jeg her sikter til, er om lovforslaget kan være et brudd på flere konvensjoner som Norge har ratifisert og dermed forpliktet seg til å følge. Disse konvensjonene setter opp skranker mot permanent forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamming.

Til den første fundamentale mangelen.

Det er nå gått 28 år siden Norge ratifiserte C169. Siden den gangen har det skjedd store samfunnsmessige endringer i Norge. Dette gjelder også for den samiske befolkningen. Verken i 1990 eller etter 1990, er det ikke blitt gjort noen utredning eller vurderinger om samene sin nåsituasjon i Norge, er slik at de fortsatt er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i denne konvensjonen. Når det fremmes et lovforslag som vil ha en slik omfattende og dyptgripende konsekvens for politikk og forvaltning i områdene fra Hedmark til grensen mot Russland, så er det en selvfølge at en slik vurdering blir gjort. Uten en slik vurdering vil «bøtta mangle bunn» for å si det folkelig.

Til den andre fundamentale mangelen

Her er spørsmålet om samene i Norge er så samfunnsmessig marginalisert, eller er så politisk, sosiologisk, økonomisk og kulturelt tilbakestående, at de er avhengig av at de ordningene som lovforslaget fremmer blir innført, for å kunne klare seg på lik linje med den øvrige befolkningen i Norge.

I proposisjonsutkastet finnes det ikke en eneste antydning til en slik behovsprøving/drøfting eller vurdering.

I boka «Den samiske medborgeren»(2015) som er skrevet i felleskap av professorene Per Selle, Anne Julie Semb og Kristin Strømsnes, samt stipendiat Åsa Dyrnes Nordø, oppsummerer de sin forskning med at samene i Norge ikke er noen marginalisert- eller politisk svak gruppe.

Jeg kan for egen regning føye til at i dag er landets Forsvarsminister same, 3 av 5 stortingsrepresentanter fra Finnmark er samer (I forrige periode var samtlige stortingsrepresentanter fra Finnmark samer.), fylkesrådslederen i Troms er same, fylkesordfører og fylkesvaraordfører og minst 35% av Finnmark fylkesting er samer. Ordfører og varaordfører og 75% av formannskapets medlemmer i Hammerfest kommune er samer. Slik kan en fortsette.

Alt dette tyder ikke akkurat på at samene er spesielt avhengige av at det opprettes eksklusive og lukkede kanaler inn til beslutningstakerne på alle politiske og forvaltningsmessige nivåer, for at de skal kunne klare seg på lik linje med den øvrige befolkningen i Norge.

(For en stund siden henvendte jeg meg til Sametinget for å få en oversikt over hvor stor prosentandel av kommunestyremedlemmene i Finnmark og Troms, samt på fylkestingene i disse fylkene som er innmeldt i Sametingets valgmanntall. Disse opplysningene nektet Sametinget å gi meg. Opplysningene om Hammerfest kommune har jeg, fordi at jeg selv undersøkte dette da manntallet for sametingsvalget var lagt ut i kommunen.  Når det gjelder Finnmark fylkeskommune baserer tallet seg på hva representantene selv har fortalt offentlig.)

Det burde være en selvfølge at når en fremmer et lovforslag som har så store og dyptgripende konsekvenser for politikk og forvaltning i området, så hadde en sørget for at det ble gjennomført en grundig, sosiologisk undersøkelse av hvordan den sosiologiske sammensetningen er for de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall. Jeg tenker her på elementer som inntekt og formue, utdanning, posisjoner- og verv i det politiske og sivile samfunnet, og andre elementer som er knyttet til området sosiologi. Det er først ved en slik undersøkelse at en vil kunne få en sikker formening om samene i Norge har behov for slike ordninger som lovforslaget fremmer.

Dersom det ikke kan påvises at den samiske befolkningen står tilbake i forhold til den øvrige befolkningen i Norge, beveger den norske staten inn i et lovgivningsområde som er forbudt i henhold til, for eksempel, «FNs konvensjon mot alle former for rasediskriminering».

Sagt på en annen måte: Når den norske staten innfører C169-begrunnede lover og ordninger (begunstigelser), som vil gjelde for ikke-marginaliserte, urbane, velintegrerte og assimilerte mennesker i Norge, så har den beveget seg inn på det området som må omtales som statlig rasisme.

Årsaken til at jeg mener at det er Sametingets valgmanntall en må fokusere på i denne sammenhengen, er at det bare er de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall, som har stemmerett ved sametingsvalgene.  Det er derfor disse som utgjør «befolkningen» i Sametingssystemet.

Det at proposisjonsutkastet mangler en slik vurdering, er enda en grunn til å hevde at proposisjonsutkastet mangler en «bunn i bøtta»:

Til den tredje fundamentale mangelen

De konvensjoner som jeg sikter til er «FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering»(ICERD), «FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter»(SP) og «Den Europeiske menneskerettighetskonvensjon»(EMK). «EU direktiv 2000/43/EC av 29. juni 2000» må også nevnes her, pga. at Norge er underlagt dette direktivet gjennom EØS-avtalen.

ICERD

«FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering»(ICERD), er i sin helhet inkorporert i «Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet)».

Denne inkorporeringen er nedfelt i loven i § 5. Der heter det at: «De forente nasjoners internasjonale konvensjon 21. desember 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering skal gjelde som norsk lov.»

Blant annet dette er nedfelt i ICERD:

«Artikkel 1

1.1. I denne konvensjon betyr uttrykket «rasediskriminering» enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet område av det offentlige liv.»

og

«1. 4. Særlige tiltak som settes i verk utelukkende for å sikre tilfredsstillende framgang for visse    rasegrupper, etniske grupper eller individer som trenger slik beskyttelse som kan være nødvendig for å sikre at disse grupper eller individer på like vilkår skal kunne nyte og utøve menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, skal ikke anses som rasediskriminering forutsatt at tiltakene ikke fører til at det opprettholdes særlige rettigheter for forskjellige rasegrupper, og at de ikke fortsettes etter at de mål tiltakene tok sikte på, er oppnådd.»

Det går klart fram av denne konvensjonen at varig- eller permanent forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamming er forbudt. Forskjellsbehandlingen skal oppheves når «de mål tiltakene tok sikte på, er oppnådd.».

FN-konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP)

SP er i sin helhet inkorporert i den norske Grunnloven.

I artikkel 26 i SP kan en lese at «Alle mennesker er like for loven og har rett til uten noen form for forskjellsbehandling lik beskyttelse av loven. I denne forbindelse skal loven forby enhver forskjellsbehandling og sikre alle personer lik og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe som helst grunnlag som rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen mening, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annen status.»

Denne artikkelen setter en klar grense for hvor langt en stat kan gå når det gjelder forskjellsbehandling knyttet til innholdet i artikkel 27 i SP.

I artikkel 27 heter det at «I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.»

Artikkel 27 blir respektert i Norge. Ingen nekter for eksempel samene å drive kulturell aktivitet i Norge. Det joikes for eksempel i alle kanaler.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK )

EMK er ratifisert av Norge. EMK er inkorporert i Grunnloven.

Fra Artikkel 14 i EMK som heter «Forbud mot forskjellsbehandling» kan en lese at:

«Besittelse av de rettigheter og friheter som fremmes i denne tilrådning skal sikres uten forskjellsbehandling på noe som helst grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen meningsform, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.»

Også denne konvensjonen setter klare skranker mot statlig innføring av varig forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamming («rase», «fødsel», «tilknytning til en nasjonal minoritet,»).

EU direktiv 2000/43/EC av 29 juni 2000

EU direktiver er gjennom EØS avtalen gjeldende også for Norge. Direktiv 2000/43/EC ble enstemmig vedtatt av Det europeiske råd og sørger for forbud mot forskjellsbehandling av personer på grunnlag av rase eller etnisk opprinnelse.

I Artikkel 1 i dette direktivet kan en lese at: «Formålet med dette direktiv er å fastlegge en ramme for bekjempelse av forskjellsbehandling på grunn av rase eller etnisk opprinnelse med henblikk på å iverksette prinsippet om likebehandling i medlemsstatene».

 

En generell bemerkning

Årsaken til at det er nedfelt klare skranker imot en permanent, statlig forskjellsbehandling, med utgangspunkt i etnisitet og avstamming, enten det er i form av «begunstigelser» eller det er i form av negative ordninger, er alle de dårlige erfaringene som finnes i verdenshistorien, knyttet til slik statlig praksis. Disse negative erfaringene var spesielt store på 1930-tallet og i første halvdel av 1940-tallet.

Dette er et svært følsomt politisk område og den norske statsmakta må derfor være særdeles nøye i sine vurderinger når den vurderer å fremme forslag til ordninger som innebærer permanent forskjellsbehandling med utgangpunkt i etnisitet og/eller avstamming.

Derfor er det kritisk viktig at den norske statsmakta alltid gjennomfører en grundig vurdering av om de forslag til lover og ordninger som den fremmer på dette området, kan være i strid med innholdet nevnte konvensjoner. Så også i dette tilfellet.

Når KMD har unnlatt å gjøre en slik vurdering i nevnte utkast til lovproposisjon, er dette en grov forsømmelse.  Det norske staten kan rett og slett ikke la seg være bekjent av noe slikt.

Litt mer om det rettslige grunnlaget

Det innrømmes i utkastet til proposisjon at det ikke finnes noe påbud i C169 om å lovfeste en konsultasjonsordning og at det slettes ikke finnes noe påbud om å lovfeste en slik ordning også for kommuner og fylkeskommuner. Det innrømmes også at det er nedfelt i C169 at de medlemsstater som ratifiserer konvensjonen kan ha en fleksibel holdning til innholdet i C169 når innholdet i konvensjonen skal implementeres i det enkelt land. (Artikkel 34 at «Arten og omfanget av de tiltak som treffes for å gi denne konvensjonen virkning skal fastsettes på en fleksibel måte, og med hensyn til særegne forhold i hvert enkelt land.»)

Allikevel argumenteres det som om det som foreslås er folkerettslig nødvendig og at norske myndigheter derfor har en plikt til å opprette en konsultasjonsordning med Sametinget.  Det er noe norske myndigheter altså slettes ikke har, verken som en avtalefestet ordning eller som en lovfestet ordning.

Jeg vil her vise til to artikler i C169 som er utformet kategorisk (Ordet «skal» benyttes.) som er et åpenbart bevis for at artiklene i C169 om konsultasjoner ikke er nødvendig å implementere inn i norske ordninger og/eller inn det norske lovverket. Hvis de er det, så er også de to artiklene som jeg her viser til, nødvendig å implementere i det norske lovverket.

De to artiklene som jeg sikter til er disse:

«Artikkel 9

1. Dersom medlemmer av vedkommende folk begår lovbrudd, skal tradisjonelle reaksjonsmåter som praktiseres av vedkommende folk respekteres i den grad disse er i samsvar med nasjonal lovgivning og med internasjonalt anerkjente menneskerettigheter.

2. De sedvaner disse folk har når det gjelder straffereaksjoner, skal tas i betraktning når myndigheter og rettsvesen behandler slike saker.

Artikkel 10

1. Når det fastsettes straff med hjemmel i generell lovgivning overfor medlemmer av disse folk, skal det tas hensyn til deres økonomiske, sosiale og kulturelle særtrekk.

2. Andre straffereaksjoner enn fengsling skal foretrekkes.» (Ordet skal er uthevet og understreket av meg.)

Så langt har jeg ikke sett at det fra myndighetshold eller ledende politisk hold, er blitt argumentert for at en skal begynne å praktisere ulikhet for loven ovenfor velintegrerte – og i hovedsak velassimilerte – mennesker i Norge, som jo samene i Norge er. En slik argumentasjon har vært fraværende på tross av at disse artiklene i C169 er formulert kategorisk.

Utkastet argumenter dels i vage vendinger om at en konsultasjonsordning må lovfestes fordi at «folkeretten påbyr» dette, og dels med at dette er en nødvendig strukturering av allerede gjeldende «folkerettslige» ordninger. Det siste blir framstilt som et argument for at en slik lov vil være et positivt framskritt for kommuner og fylkeskommuner. Begrunnelsen er at en slik lov vil gi mer ordnete former for samhandling mellom Sametinget og samepolitiske organisasjoner på den ene siden og kommuner og fylkeskommuner på den andre siden. Underforstått: Staaten,kommuner og fylkeskommuner er uansett, folkerettslig forpliktet til å ha «konsultasjoner» med representanter for de ulike samiske grupperinger. Denne argumentasjonen er som ovenfor påpekt ikke holdbar.

Hva er en same og hva er «samiske interesser»?

Utkastet benytter begrepet «samer» og formuleringer som «samisk kultur og «samiske interesser». Det blir ikke gjort noe forsøk på å definere hva som legges i begrepet same eller i formuleringene «samisk kultur» og «samiske interesser». Det er uheldig at lover holder seg med udefinerte eller ulne begreper som gir store muligheter for uheldige tolkninger.  Faren for dette er desto større når det er overlatt til at representanter for «samiske interesser» selv kan definere hva som skal legges i dette, mens motparten må forholde seg til vanlig forvaltningspraksis.

Hva er en same?

Lovutkastet gir altså ikke noen antydning i hva eller hvem som i henhold til en slik lov, skal kunne bli ansett for å være en same.

Derfor er det berettiget å stille for eksempel følgende spørsmål:

Er det en som kan identifiseres som same utfra spesifikke, kulturelle kjennetegn, men som ikke er innmeldt i Sametingets valgmanntall?

Er det en som hadde en oldemor eller oldefar som hadde samisk som hjemmespråk, har meldt seg inn i Sametingets valgmanntall og som ikke skiller seg kulturelt eller på andre måter, ifra den øvrige befolkningen i Norge?

Er det en som hadde en oldemor eller oldefar som hadde samisk som hjemmespråk, som ikke har meldt seg inn i Sametingets valgmanntall og som ikke skiller seg kulturelt eller på andre måter ifra den øvrige befolkningen i Norge, men hevder at han/hun oppfatter seg som same?

Det må her også nevnes at samene i Norge aldri har levd isolert- eller vært adskilt fra den øvrige befolkningen i Norge.  Dette har ført til at samene har giftet seg med ikke-samer i omfattende grad. Det skjer også i dag. SSB sine folketellinger fra 1876 viste for eksempel at 65% av samene i Finnmark var gift med en ikke-same på dette tidspunktet.

Om en tar utgangspunkt i avstamming, slik som det er blitt gjort i sameloven, om hvem som kan melde seg inn i Sametingets valgmanntall, så finnes det antagelig ikke en eneste ren same i Norge. (For sikkerhets skyld: Jeg mener at etnisk tilhørighet er knyttet til kulturelle særtrekk og ikke til avstamming.)

Hva er «samisk kultur» og  og hva er «samiske interesser»?

Det finnes som nevnt, ikke den minste antydning til å angi hva som er for samisk kultur å regne og hva som er for samiske interesser å regne.  Derfor er det det berettiget å stille dette spørsmålet:

Er det for eksempel kulturelle uttrykksformer og interesser til en person som hadde en oldemor eller oldefar som hadde samisk som hjemmespråk, men som ikke er innmeldt i Sametingets valgmanntall, og som ikke skiller seg kulturelt eller på andre måter ifra den øvrige befolkningen i Norge?

Dette er et viktig spørsmål for dette lovforslaget som legger opp til at samer, som representerer eller har «samiske interesser» og som representerer «samisk kultur», har krav på konsultasjoner med statlige, fylkeskommunale og kommunale organer. Derfor har disse organene et opplagt krav på å få vite hvem som har lovhjemmel til å kunne kreve å få tilgang til den eksklusive særbehandlingen som lovforslaget legget opp til.

Dette skriver departementet om dette temaet:

«8.2.1 Generelt om hvem som har rett til å bli konsultert

8.3 Departementets vurdering

Departementet vurderer, i likhet med samerettsutvalget, at det er vanskelig å finne egnede kriterier for i hvilke saker Sametinget skal konsulteres. Departementet mener at det er hensiktsmessig å videreføre dagens ordning, hvor Sametinget alltid skal få mulighet til konsultere, når vilkårene ellers er oppfylt. De blir dermed opp til Sametinget å prioritere hvilke saker de ønsker å konsultere i.

I tillegg vil Sametinget ha rett til konsultasjoner i saker av prinsipiell karakter. I mindre og lokale saker uten prinsipiell karakter vil det normalt være mer aktuelt å konsultere representanter for berørte lokale interesser.

Det avgjørende for om representanter for en samisk interesse er konsultasjonsberettiget etter folkeretten, er om den samiske interessegruppen de representerer, kan bli direkte berørt av tiltaket.

Departementet mener derfor at loven bør fastslå konsultasjonsrett også for ”andre som er representative for samiske interesser i den aktuelle saken”. Departementet presiserer at formuleringen ikke har til hensikt å innskrenke konsultasjonsretten etter folkeretten.

Departementet ser behovet for å ha klarere regler, som avgrenser eller setter terskler for hvem som har konsultasjonsrett i den enkelte sak. Klare anvisninger på hvem som har rett, vil kunne lette vurderingen av spørsmålet i den enkelte konsultasjonsprosessen. Det kan være naturlig at den nærmere avklaringen av hvem som har konsultasjonsrett i ulike saker, skjer ved forskrift.

I forslaget til § 4-4 er det lagt opp til at representanter for berørte samiske interesser skal konsulteres. På lokalt plan vil dette i hovedsak være lokale aktører,».

Enhver som kjenner det minste til den menneskelige natur, vil forstå at en slik lov som er uten definisjoner av hvem som er å anse som en same og hva som er å anse som samiske interesser eller samisk kultur, vil åpne for omfattende misbruk – og at så vil komme til å skje. Så lenge det ikke er definert hva som legges i begrepet same, er det ganske mange i Nord-Norge som kan påberope seg å bli behandlet som en same med den begrunnelse at vedkommende hadde en oldefar eller oldemor som hadde samisk som hjemmespråk. Om vedkommende virkelig oppfatter seg som en same er umulig å kontrollere. Alt dette vil i så tilfelle, være påstander som vil være svært vanskelig eller umulig å motbevise. Det er det ene. Det andre er at enhver som påberoper seg å være en same også kan påberope seg det at han eller hennes interesser er samiske interesser, utfra en begrunnelse om at «jeg er same og derfor er mine interesser for samiske interesser å regne».

Jeg ser for meg en rekke muligheter for at personer som for eksempel ønsker å forhindre at en eller annen plan skal bli vedtatt eller satt ut i livet, danner en «sameforening» som ber om lukkede konsultasjoner også med de lokale myndighetene, i den hensikt å få stanset planen. Mitt tips er at dersom en slik lov blir vedtatt, vil det poppe opp all verdens «sameforeninger» både her og der. Dette for å få tilgang til de eksklusive og lukkede kanaler, rett inn til de forvaltningsmessige og politiske beslutningstakerne. Situasjonen vil lett bli uholdbar.

For å si det pent: En slik forskjellsbehandling vil ikke akkurat styrke det demokratiske- og etniske likeverdet, som norsk politikk og forvaltning bør etterstrebe i sin saksbehandling.

Det er opplagt at departementet har rett, også av denne grunn, når det skriver at: «En lovfesting av konsultasjonsplikten vil kunne få økonomiske og administrative konsekvenser for disse forvaltningsnivåene i form av økt arbeidsbyrde og lengre saksbehandlingstid i enkelte saker.»

Finnmark Krf påpeker det samme i sin høringsuttalelse av 2008 til «Samerettsutvalgets innstilling(II)».

 

«Økonomiske og administrative konsekvenser»

Utkastet til proposisjon har et kapittel som heter «Økonomiske og administrative konsekvenser».

I dette kapitlet heves det nok en gang at kommuner og fylkeskommunene er folkerettslig forpliktet til å gjennomføre konsultasjoner med Sametinget og samiske organisasjoner. Om påstanden gjentas blir den ikke mer riktig av den grunn. Påstanden blir så brukt til å hevde at av den grunn vil en slik lov ikke føre til noen ytterligere, administrative ekstrabelastninger og økonomiske ekstrautgifter for kommunene. Det framstilles nærmest som om en slik lov vil føre til at de administrative og økonomiske belastingene blir redusert. KMD lokker med at alt vil bli så mye enklere og bedre.

I dette kapitlet kan en blant annet at:

«Hvilke følger en lovfesting av konsultasjonsplikten vil få, vil avhenge av den nærmere reguleringen av innholdet i og omfanget av plikten. De nye lovreglene følger opp de folkerettslige forpliktelsene og bygger i all hovedsak på dagens konsultasjonsprosedyrer. Det innebærer at de økonomiske og administrative konsekvensene i hovedsak vil være knyttet til arbeidet med å iverksette loven, herunder å utarbeide forskrift samt å gi opplæring og veiledning til de som skal gjennomføre konsultasjonene. Departementet gir allerede i dag omfattende veiledning og opplæring i konsultasjonsprosedyrene og legger til grunn at dette arbeidet også i fortsettelsen dekkes innenfor allerede eksisterende budsjettrammer.

En lovfesting av konsultasjonsplikten vil kunne få økonomiske og administrative konsekvenser for disse forvaltningsnivåene i form av økt arbeidsbyrde og lengre saksbehandlingstid i enkelte saker»

Og……

«Kommuner og fylkeskommuner er ikke omfattet av den gjeldende konsultasjonsordningen med Sametinget. En lovfesting av konsultasjonsplikten vil kunne få økonomiske og administrative konsekvenser for disse forvaltningsnivåene i form av økt arbeidsbyrde og lengre saksbehandlingstid i enkelte saker. Det er likevel viktig å påpeke at kommuner og fylkeskommuner også i dag forholder seg til et regelverk som skal sikre borgernes medvirkning i beslutninger, se vurdering under punkt 4.3.2. På disse nivåene vil det primært være snakk om å sikre representanter for lokale samiske interesser medvirkning med formål om å oppnå enighet i saker som berører dem. Det vil også kunne sikre bedre forankring av sakene, og vil kunne bidra til at vedtak blir enklere å gjennomføre. Etter departementets vurdering vil konsultasjonsplikten i all hovedsak kunne gjennomføres ved hjelp av justeringer i allerede etablerte ordninger for medvirkning og saksbehandling på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Det er derfor departementets vurdering at forslaget ikke medfører nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser for kommuner og fylkeskommuner.»

KMD ender altså opp med den konklusjonen at «Det er derfor departementets vurdering at forslaget ikke medfører nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser for kommuner og fylkeskommuner.».

Som en kan se har KMD ikke gitt noen troverdig eller holdbar begrunnelse for at så vil være tilfelle, ut fra dagens situasjon.

Denne påstanden fra KMD kan derfor nærmest karakteriseres som en departemental besvergelse. At konsultasjonsplikt for kommunene og fylkeskommunene ikke vil føre til at disse blir påført betydelig administrativt merarbeid, med påfølgende forsinkelser i beslutningsprosessene og følgelig også større økonomiske utgifter knyttet til saksbehandlingene, er rett og slett ikke troverdig.

KMD har ikke ført fram noen troverdig belegg for sin påstand.

Dessuten og nok en gang: Påstanden om at staten, kommuner og fylkeskommuner uansett er folkerettslig forpliktet til å konsultere Sametinget og samepolitiske eller samiske organisasjoner medfører ikke riktighet.

Det demokratiske- og rasediskriminerende aspekt

Jeg må først minne om at samene i Norge har de samme rettighetene og mulighetene som alle andre norske statsborgere til å påvirke og fremme sine interesser og saker i det ordinære, demokratiske systemet som vi har i Norge.

Når staten oppretter eksklusive- og lukkede kanaler for samene, rett inn til beslutningstakerne på alle nivåer, så tildeles samene en ytterligere mulighet eller ordning, hvor de kan fremme sine interesser og saker igjennom.  Dette er en statlig initiert forskjellsbehandling. Denne forskjellsbehandlingen blir begrunnet etnopolitisk av statlige myndigheter.

I et demokrati etterstreber en å behandle alle likt, uavhengig av etnisitet og avstamming. I Norge har en fraveket dette prinsippet i økende grad pga. deler av samepolitikken. Med dette lovforslaget fra KMD ønsker en nå ytterligere å fravike dette prinsippet.

Allerede konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og samepolitiske organisasjoner på den ene siden og Regjeringen og dets underliggende organer på den andre siden, har utfra et regionalpolitisk og lokalpolitisk ståsted sett, ført til et betydelig, demokratisk underskudd i områdene nordenfjells. Dette skjer fordi at når det etnopolitiske-/etnokratiske- og rikspolitiske organet Sametinget styrker sin makt og innflytelse ovenfor Regjeringen, så svekkes samtidig de regionale- og lokale folkevalgte, demokratiske organene sin makt og innflytelse ovenfor Regjeringen tilsvarende. Den lokale og regionale selvbestemmelse og innflytelsen over egen utvikling blir redusert og innskrenket.

Grunnlovsbestemmelsens §49 om at «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender», skal åpenbart ikke gjelde nordenfjells, eller i hvert fall svekkes kraftig.

Dette har allerede manifestert seg i en rekke tilfeller.

Jeg nøyer meg her med to eksempler:

Et vindkraftselskap ønsket å bygge en vindmøllepark på fjellet Falesrassa i Kvalsund kommune i Finnmark. Både Finnmark fylkeskommune og Kvalsund kommune jobbet i flere år med denne saken. De brukte en god del ressurser på dette og endte opp med å gi sin tilslutning til prosjektet.

Saken var kommet så langt at NVE hadde gått inn for prosjektet. I februar i 2015 ble det avholdt et konsultasjonsmøte/forhandlingsmøte i Karasjok mellom daværende Olje- og energiminister Tord Lien (Frp) og Sametinget. Kort tid etter dette møtet offentliggjorde departementet sin beslutning om å avslå prosjektet. Sametinget jublet og den samiske ordføreren i Kvalsund kommune fortvilte.

I den offentlige debatten i kjølvannet av offentliggjøringen av Falesrassa-beslutningen ble det fokusert på det demokratiske aspektet som er knyttet til en slik ordning. Frustrasjonen var stor.

Stortingsrepresentant og samen Kåre Simensen(Ap) skrev i Finnmark Dagblad 1.4.15: «Det er en farlig vei å gå dersom man skal godta at det rådgivende organet Sametinget nærmer seg vetorett mot utnyttelse av naturen i Finnmark til verdiskapning og vekst».

Daværende ordfører i Alta, fylkestingsrepresentant, og same, Laila Davidsen(H), uttalte til «Altaposten» den 31.3.15 blant annet at «Det vi opplever er at alle demokratiske prosesser settes ut av spill av at Sametinget har fått eksklusiv rett til å endre spillereglene» og «Det er så udemokratisk at det ikke er til å få sagt,»

Daværende fylkesvaraordfører i Finnmark, Bente Haug (Ap) skrev den 20. april 2015 et innlegg i «Finnmark Dagblad» hvor hun blant annet uttalte at: «Saken med Falesrassa vindkraft viser at Finnmarks politikere og næringsliv på mange måter ikke er en part i forhandlinger om viktige spørsmål for fylket. Plutselig etableres det beslutningsgrunnlag i konsultasjonene mellom Staten og Sametinget uten at andre aktører får delta i konsultasjonene».

Hun spør videre «om det i det hele tatt er behov for kommunestyrer og fylkesting i saker som angår arealbruk og næringsutvikling. Og hun skriver også at «er det slik at sakene skal avgjøres i konsultasjoner mellom Staten og Sametinget, kaster vi som er lokalpolitikere og fylkespolitikere bort enn masse tid på å behandle saker vi i realiteten ikke har innflytelse over«

I forbindelse med sammenslåing av flere nabokommuner i Nordland, var det enighet mellom de involverte, folkevalgte organene om hvordan oppdelingen av Tysfjord kommune skulle skje.  I et lukket forhandlingsmøte mellom KMD og Sametinget, fremmet Sametinget et annet forslag til hvordan oppdelingen skulle skje. KMD tok dette forslaget til følge. Nok en gang ble Sametinget Regjeringens viktigste premissleverandør. De lokale folkevalgtes og fylkesmannens syn ble satt til side.  Lokaldemokratiet måtte bare forholde seg til det som var blitt avtalt, som et fullbyrdet faktum.

At en slik ordning og praksis svekker motivasjonen for å engasjere seg i demokratiske prosesser lokalt er opplagt. Den psykologiske problemstillingen for den enkelte lokalpolitiker blir: Hvorfor bruke tid og ressurser på dette, når det er Sametinget som får det siste ordet til slutt…….uansett?

Dette demokratiske aspektet ved en slik eksklusiv og lukket ordning for Sametinget og samiske organisasjoner er ikke blitt vurdert av KMD i forslaget til lovproposisjon.

Når KMD og i hvert fall deler av Høyres ledelse, har en slik manglende oppmerksomhet mot det demokratiske aspektet ved å gi en etnisk- og avstammingsrelatert gruppe eksklusive, politiske privilegier, er det bekymringsfullt. 

Et naturlig spørsmål som dukker opp her: Er det demokratiske sinnelaget og forståelsen for viktigheten av at det finnes gode demokratiske prosesser, blitt betydelig svekket innen Regjeringsapparatet og i deler av Høyres ledelse?

Den ordningen som KMD fremmer i sitt lovforslag, gir samer og samiske-/samepolitiske organisasjoner og Sametinget et formidabelt politisk privilegium eller forrang i norsk politikk og forvaltning. At en slik formidabel forskjellsbehandling ikke blir vurdert opp imot for eksempel «FNs konvensjon mot alle former for rasediskriminering», er nok den at KMD er pinlig klar over at denne etnopolitisk- og/eller avstammingspolitisk, begrunnede forskjellsbehandlingene kan være et brudd mot blant annet innholdet denne konvensjonen.

For å tydeliggjøre dette: Lokale-, regionale- og nasjonale samiske organisasjoner og Sametinget vil i første omgang, om lovforslaget blir fremmet og vedtatt, kunne be om lukkede forhandlinger(«konsultasjoner») med beslutningstakerne i de enkelte kommunene og fylkeskommunene. Dette selv med det aller minste- og laveste underutvalg i en kommune. Dernest: Dersom representantene for de samiske interessene ikke blir enig med den enkelte kommune eller fylkeskommune, kan disse sakene fremmes senere, i lukkede forhandlinger («konsultasjoner») med Regjeringsapparatet. Dette kan igjen føre til at vedtak i kommuner og fylkeskommuner blir satt til side. Det er også foreslått i loven at om de bestemmelsene som er nedfelt i loven ikke blir overholdt, så kan offentlige vedtak ugyldiggjøres.

Samer og samiske interesser vil med dette, bli gitt en systematisk forrang og særbehandling i beslutningsprosessene. Dette fra det aller laveste nivået i kommunene og opp til Statsrådene i regjeringsapparatet. At en slik systematisk eller strukturert forskjellsbehandling vil bli oppfattet som diskriminering på etnisk grunnlag, særlig blant ikke-samer, bør ingen tvile på.

Ingen må tro at de personene som kommer til å tape sin sak ovenfor beslutningsapparatet, vil la være legge skylda på disse ordningene, eller i det minste ha mistanke om at så er tilfelle. Dette vil nok også bli tilfelle i situasjoner hvor vedkommende ville ha tapt sin sak uten slike ordninger. Beskyldninger om diskriminering og statlig rasisme i norsk politikk og forvaltning vil i slike tilfeller komme til å hagle og uvennskap naboer imellom vil oppstå. Legitimiteten til beslutningene og til de besluttende, demokratiske organene vil som en følge av dette, bli svekket i befolkningen.

Opplevelsen av urettferdighet vil være naturlig, for vi er alle uforskyldt når det gjelder hvem vi nedstammer ifra. 

Enhver som kommer til å tape sin sak hvor en same eller samiske interesser, eller påståtte samiske interesser, er motparten, vil i en slik situasjon nærmest garantert bli forbannet på vedkommende same/nabo som har misbrukt sin samiske avstamming til å skaffe seg forrang i beslutningssystemet, med begrunnelsen at vedkommende er same og dermed har en lovfestet rett til forrang. At KMD ikke synes å forstå hvilke psykologiske mekanismer som kommer til å opptre som et resultat av en slik ordning, er bekymringsfullt.

Her er det nødvendig å minne KMD på om at i de innledende bemerkninger til «FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering» kan en lese at «….diskriminering mellom mennesker på grunn av rase, hudfarge eller etnisk opprinnelse er en hindring for vennskapelige og fredelige forbindelser mellom nasjonene og kan forstyrre freden og sikkerheten blant folkene og det gode forhold selv mellom personer som bor side om side i samme land,» (Uthevet av meg.) Denne viktige påpekningen har KMD valgt å ignorere.

Om en slik diskriminerende ordning blir lovfestet, så vil dette nærmest garantert føre til økt uvennskap mellom samer og ikke-samer som er naboer og som ellers ville ha vært gode naboer. Sagt på en annen måte: Ordningen vil føre til uvennskap «mellom personer som bor side om side i samme land.»

KMD bør også av denne grunn trekke sitt lovforslag og stikke det vekk for godt.