<av Anne Julie Semb, Førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo>

Anne Julie Semb. KILDE: UiO

I et grunnlovsjubileumsår er det av stor interesse å vite så mye som mulig om i hvilken grad befolkningen slutter opp om grunnloven og det politiske systemet som grunnloven beskriver og regulerer.

Det norske demokratiet bygger på flertallsprinsippet. Dette gjør det minst like viktig å ha kunnskap om minoriteters og urfolks forhold til den samme grunnloven, ettersom dette er grupper som potensielt utgjør permanente politiske mindretall og derfor en mulig utfordring for ethvert demokrati.

Forskere har påpekt at mange urfolk, for eksempel i Canada, USA og Australia, opplever at de ikke er en del av et større politisk fellesskap og at de opplever stor avstand og liten tillit til de politiske institusjonene og samfunnsinstitusjonene i de landene de bor i. Den kanadiske statsviteren Alan Cairns har kalt en slik opplevd avstand til de viktigste politiske institusjonene for ‘fremmedgjøring fra den konstitusjonelle orden’ og påpekt at denne formen for fremmedgjøring er vanlig blant urfolk.

Fremmedgjøring fra den konstitusjonelle orden kommer typisk til uttrykk ved at de individuelle medlemmene av urfolkene er lite interessert i det som skjer i de lokale, regionale og nasjonale politiske institusjonene, at de har liten tillit til disse institusjonene og liten tro på at de kan påvirke sine egne og andres livsvilkår gjennom politisk deltakelse i slike institusjoner, samt at de i liten grad deltar i valg og i andre former for politisk virksomhet som har til hensikt å påvirke sammensetningen av- og de folkevalgte representantene i disse institusjonene.

Gjelder dette også for norske samer bosatt i de samiske kjerneområdene?

Den norske grunnloven inneholder en særskilt bestemmelse om samene, §110A, som er ment å skulle reflektere innholdet i Artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966 og som lyder som følger:

«Det paaligger Statens Myndigheter at lægge forholdene til Rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og udvikle sitt Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»

Men hva med det politiske systemet som er beskrevet og regulert i Grunnloven? Er norske samer fremmedgjorte fra dette?

Er de mindre interessert i det som skjer i politiske organer på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå enn den øvrige norske befolkningen? Har samene lavere grad av politisk selvtillit, mindre tillit til disse institusjonene og lavere valgdeltakelse ved valg til disse institusjonene enn den øvrige befolkningen i Norge?

Sametinget. KILDE: Sámediggi/Sametinget

Undersøkelser som bygger på data på individnivå fra de samiske kjerneområdene i Finnmark og Nord-Troms, tyder ikke på at samene i disse områdene er fremmedgjorte og marginaliserte når det gjelder slike forhold som politisk interesse, partirelatert virksomhet, valgdeltakelse, andre former for politisk deltakelse, deltakelse i organisasjonsarbeid eller politisk selvtillit.

Funnene peker snarere i retning av at samer i de samiske kjerneområdene er tett integrert i det nasjonale politiske systemet og at de direkte båndene mellom individuelle samiske borgere og kommunestyrene, fylkestingene og Stortinget er sterke.

I den grad vi ser noen forskjeller mellom samer og ikke-samer bosatt i de samiske kjerneområdene, tyder funnene på at samene er mer politisk interessert og deltar mer aktivt i partier, ved valg og i andre former for politisk deltakelse enn ikke-samene. Samene og ikke-samene har like stor tro på at de kan påvirke egne og andres livsvilkår gjennom politisk deltakelse.

Forskningen tyder heller ikke på at samene generelt sett er mindre politisk interessert enn den øvrige befolkningen i Norge, selv om vi finner noen interessante forskjeller mellom samene i kjerneområdene og totalbefolkningen med hensyn til den retningen den politiske interessen tar: Samene er mer interessert i lokalpolitikk enn totalbefolkningen, mens totalbefolkningen er mer interessert i internasjonal politikk enn samene.

Når det gjelder tillit til de viktigste politiske institusjonene, finner vi imidlertid ingen viktige forskjeller mellom samene i kjerneområdene og totalbefolkningen.

Selv om temperaturen i lokale debatter om innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk, bruk av samiske stedsnavn, osv. kan være høy og debattklimaet nok kan oppfattes som røft, er det lite som tyder på at de direkte båndene mellom samiske medborgere og politiske institusjoner på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå er svakere og mindre utviklet enn de direkte båndene mellom ikke-samiske medborgere og slike institusjoner.

Det er gode nyheter både for samiske medborgere og det norske demokratiet.