Av Karl-Wilhelm Sirkka

Nestleder i organisasjonen Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL)

 I sin nyttårstale siterte statsminister Erna Solberg fra en tale Kong Harald holdt høsten 2016: ”… At vi skal bygge dette landet videre, på tillit, felleskap og raushet. At vi skal kjenne at vi, på tross av all vår ulikhet, er ett folk. At Norge er ett.»  29. juni skrev ministrene Jan Tore Sanner, Linda Hofstad Helleland og Per-Willy Amundsen i Aftenposten under tittelen ”Vi gjør Norge åpnere”:

”En grunnleggende verdi i vårt land er innbyggernes rett til å se dem som sitter med makten, i kortene. ..  For å sikre dette har vi arkivloven … og offentlighets-loven, som har generell åpenhet som prinsipp, men som også gir regler om unntak. Noen dokumenter skal unntas offentlighet, for eksempel når man er i forhandlinger om store kontrakter, eller fordi dokumentene avslører forsvarshemmeligheter. ………. Målet er klart: Vi skal sørge for at Norge fortsatt er ett av verdens mest åpne land. …..». 

To politiske gladnyheter. Bærer dette bud om at et fremtidig sporskifte i norsk samepolitikk er underveis? Sammen med de selvpålagte, politiske urfolksforpliktelsene og samisk politikkutvikling i lukkede rom, har parolen om at Norge er tuftet på territoriet til to folk, hittil vært den bærende forutsetningen for samepolitikken.

 

Når Regjeringen nu lover å gjøre Norge åpnere, må vi ha grunn til å håpe på at det som konsekvens, innebærer at samepolitikken bringes tilbake til opprinnelsen, tilbake til demokratisporet hvor samhold og fravær av konfliktskapende, etniske skillelinjer i politikken var hverdagen for innbyggerne.

Organisasjonen Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) har stilt spørsmålet om hvorfor myndighetene vil lovfeste en konsultasjonsplikt (forhandlingsplikt fordi formålet er å oppnå enighet) for statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter. ”Vi ønsker å lovfeste denne for å gjøre den bedre og sikre effektivere proses-ser”, forklarer statssekretær Anne Karin Olli i KMD nylig i nordnorske aviser. ”Vi legger opp til fleksible og gjennomførbare ordninger, som vi mener er en forenkling og forbedring av dagens prosedyrer for konsultasjoner. Det er bedre for alle”.

Hva disse ”gjennomførbare ordninger” som vil gjøre det ”bedre for alle” går ut på, angår også ikke-samiske interesser i ca 40% av Norges landområde, fra  Hedmark til grensen mot Russland. Statssekretær Olli bør derfor sørge for at hennes departement opplyser offentligheten om hva KMD og Sametinget er blitt enige om når det gjelder konsultasjonsplikt.

Statssekretæren uttrykker misnøye med dagens avtalefestede prosedyrer for konsultasjoner mellom Regjeringen og Sametinget, og bruker dette som argument for å lovfeste en slik ordning, samt for å utvide den til å gjelde også for fylkeskommuner og kommuner. Hvordan myndighetene skal få til en forbedring og forenkling av beslutningsprosessene i statlig, fylkeskommunal og kommunal regi og for nærings-livet, ved å bygge ut avtalen mellom Regjeringen og Sametinget til også å gjelde kommuner og fylker, krever nok en nærmere forklaring. Som kjent, finnes det heller ingen folkerettslig forpliktelse som påbyr innføring av en lov om konsultasjoner.

Forslaget om lovfesting av en utvidet konsultasjonsplikt ble fremmet i NOU 2007:13 ”Den nye sameretten” om land- og vannrettigheter syd for Finnmark: ”…. Gjenstand for konsultasjoner etter loven her er blant annet saker som gjelder reindrift, jakt, fangst og fiske og annen utmarksutnyttelse, kyst- og fjordfiske,  skogbruk, hyttebygging, naturvern- og kulturminnevern, arealinngrep- og arealdis-poneringer, anlegg av skyte- og øvingsfelt for forsvaret, kommunikasjonsutbygging og tettstedsutvikling, mineral – og petroleumsvirksomhet, utnyttelse av vannkraft og vindkraft og annen industriell virksomhet”.  Se forslag til §13, s 56 i ”Den nye same-retten” hvor det også i tillegg fremmes forslag om å skrive inn konsultasjonsplikt i flere hjemmelslover. Følges også dette opp, vil Sametingets virksomhet utbygges ytterligere territorielt, i saksfelt og byråkrati.

”Avdeling for samer og minoriteter” (SAMI) i KMD har ansvaret for utvikling av statens samepolitikk. Olli begrunner samepolitikken eller avstamningspolitikken med at ”plikten er slått fast gjennom internasjonale konvensjoner”. Ved kun å forholde seg til juridiske forpliktelser kommer KMD unna å måtte å begrunne sine  standpunkter i avstamningspolitikken reelt. Staten pålegger seg bindinger på norsk suverenitetsutøvelse og trumfer i tillegg «FN’s konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering»!

Har Regjeringen vurdert om en ”konsultasjonslov” vil bryte med ”FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter”? Artikkel 26  fastslår at det skal være likhet for loven. ” I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjells-behandling … på grunn av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, eiendom, fødsel eller annen status».

Argumentene for en fortsatt konsultasjonsordning er like svak som konklu-sjonene er sterke. I et demokratiperspektiv finnes det strengt tatt knapt noen argumen-ter for en slik ordning i det hele tatt. EDL mener derfor at hele ordningen bør avvikles fordi den undergraver det etniske og demokratiske likeverdet som Staten bør etterstrebe i sin politikk og forvaltning.

Hvordan stemmer forøvrig virksomheten til SAMI og enigheten mellom KMD og Sametinget, med løftene fra sentralt regjeringshold om å gjøre Norge åpnere? Har Regjeringen vurdert om en «konsultasjonslov» strider mot FNs rasediskriminerings-konvensjonen? I hvilken grad følger Olli’s partifeller med i, og deler hennes argumen-tasjon om konsultasjonsplikt? Hvorfor tier FrP? Hva er partiets syn?