Av

Jarl Hellesvik

Leder i EDL

Einar Niemi skriver den 30.4.17 i på nett i «Nordlys» at den samepolitiske debatten «har kommet og gått i bølger i flere tiår», det er «en evig slagmark».

Årsaken til at den samepolitiske debatten blusser opp igjen og igjen, er den at det til stadighet fremmes nye krav og forslag om politiske særrettigheter til de som er av samisk avstamming.

Slike politiske særrettigheter er nylig uttrykt i planer fra Kommunal – og moderniseringsdepartementet om å lovfeste konsultasjonsplikt fra Hedmark til grensen mot Russland, med Sametinget og samiske organisasjoner for stat, fylkesting og kommuner. Dersom så skjer, vil de som er av samisk avstamming få tildelt eksklusive kanaler inn til beslutningstakerne på alle nivåer i Norge.

 

Her må vi også nevne kravet fra Sametinget og samepolitiske organisasjoner om at Sametinget og samepolitiske organisasjoner skal gis retten til å kunne avgjøre om vedtak skal kunne settes ut i livet eller ikke, ved en ordning som de kaller for «fritt informert samtykke». En formulering som er en snedig omskrivning av det tidligere kravet om å gi vetorett til Sametinget.

Årsaken til debatten som Niemi nevner, er grunnleggende verdipolitiske uenigheter. Spørsmålet er om vi skal vi ha politiske ordninger i Norge hvor de som er av samisk avstamming, skal inneha en særskilt politisk makt og innflytelse ut over det som de har som norske statsborgere. Skal avstamming premieres i form av ekstraordinær politisk makt og privilegier eller ikke? Skal en ha et parallelt avstammingsrelatert beslutningssystem i Norge, ved siden av det vanlige beslutningssystemet? Skal en ta utgangspunkt i en form for rasetenking i politikkutviklingen i Norge?

Disse verdipolitiske problemstillingene skygger dagens, sentrale myndigheter og samepolitiske avstammingsaktivister unna.

Det reageres nå negativt på at det reises en offentlig kritikk av denne formen for rasetenking.  Er hensikten med disse negative reaksjoner at vi som er kritiske til en slik politikk skal tie?

Når jeg skriver avstamming, så er det fordi at det store flertallet av de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall ikke skiller seg språklig, kulturelt og sosiologisk negativt ut fra den øvrige befolkningen i Norge. Boka «Den samiske medborgeren» er skrevet i fellesskap av tre professorer og en stipendiat ved UiO og UiB. Der oppsummerer de sin forskning med at «De samene som har valgt å registrere seg i Sametingets valgmanntall, er samtidig tett integrert i det norske politisk systemet.»(s.247), og at «stadig flere samer lever under betingelser der det intime forholdet mellom kultur, språk…. er brutt». Videre at «Det er altså snakk om individuell kategorisering i forhold til avstamming….»(s.281).  (Disse holder seg altså med en form for rasetenking.) De skriver også at «Det vi finner i vår studie er imidlertid at samene politisk sett ikke kan sies å være noen svak gruppe i Norge». (s.272)

Det at tre professorer ut fra sin forskning har trukket disse konklusjonene, viser at det ikke er bare vi i EDL som har kommet til slike slutninger.

Til sommeren legges Sametingets valgmanntall for Tromsø kommune ut til innsyn i kommunen. Dersom UiT er seg sitt forskningsansvar bevisst, så bør de benytte denne anledningen til å undersøke hvordan den sosiologiske sammensetning er på de som er på de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall i Tromsø kommune. Hva er deres utdanningsnivå? Hva med inntekt og formue? Hvor utbredt er tillitsverv innen politikk og organisasjonsliv blant dem? Er dette en marginalisert og politisk svak gruppe som trenger å inneha særskilt politisk makt for å kunne klare seg på lik linje med resten av innbyggerne i kommunen? Er de bedre eller verre stilt enn de fleste i kommunen når det gjelder utdanning, økonomi og politisk makt og innflytelse?

Ved en slik undersøkelse vil for eksempel beslutningstakerne i Tromsø kommune, få kunnskaper om hva som er nåsituasjonen for de i kommunen som står innmeldt i Sametingets valgmanntall. Dermed vil det kunne fattes vedtak basert på fakta og ikke på besvergelser.

Og til slutt: Debatten om folkeretten, om samenes historie og Nord – Norsk historie er mindre viktig enn selve kjernen, den samepolitiske verdidebatt. Den er også en debatt om etnisk og demokratisk likeverd. Det er naturlig at det oppstår en debatt knyttet til historieskrivningen og folkeretten. Den er nødvendig å ta. Dette fordi at når samepolitiske krav fremmes, så brukes ofte historisk, begrunnede argumenter (f.eks. «Vi kom først!») og argumenter knyttet til folkeretten (f.eks. «Dette er folkerettslig nødvendig») som politiske slagvåpen. Slike politiske slagvåpen får det derfor til å blusse opp igjen og igjen, også på Einar Niemis ”evige slagmark”.