I Altaposten 1.07.16 gir Bernhard Hienerwadel et forsvar for Finnmarksloven (FL) basert på den oppfatning et flertallsdemokrati må justeres for å verne minoriteter. Han gjør seg til talsmann for at det ikke alltid bør være flertallet som bestemmer i et moderne demokrati.

 

Når han viser til at i hans hjemland Tyskland er anerkjente nasjonale minoriteter fritatt fra 5% -sperregrensen ved parlamentsvalg gjør han seg til forsvarer av den parlamentarisk uklarhet som dette forårsaker når landet trenger en styringsdyktig regjering. Den Tyske konstitusjon har imidlertid en forordning som jeg savner i Norge, nemlig en Konstitusjonsdomstol som kan overprøve den makt som parlamentet har. I Norge er Stortinget å betrakte som juridisk ufeilbarlig (j.fr ”all makt i denne sal”)

 

I inneværende stortingsperiode opplever Norge at regjeringen må gi Krf og Venstre langt større innflytelse enn deres velgermasse tilsier. Hienerwadel faller trolig også inn i blant de som skulle sett at Englands uttreden av EU ikke ble bestemt ved en demokratisk folkeavstemning.

 

Hva angår FL som minoritetsvern er det bare å henvise til hans egen påvisning av jøder, kvener/norskfinner, romanifolk/tatere, skogfinner og rom (sigøynere) som nasjonale minoriteter. Jeg finner ikke et ord om disse i FL. Den oppfatning at majoritetsavgjørelser ikke er i stand til å ta hensyn til minoriteter, er en logisk brist basert på den kortsluttning at minoritetenes talerør er mindretallet i demokratiske prosesser. Mindretall er ikke det motsatte av flertall, minoritet er det motsatte av majoritet uten at dette nødvendigvis er knyttet til den fellesskapets politiske beslutningsprosess – demokratiet. Sameloven og Sametinget er en flertallsbeslutning for en utvalgt minoritetsgruppe. Men hva med de andre?

 

Samenes status som urfolk er noe de har gitt seg selv.  I mai 2014 avviste Stortinget et grunnlovsforslag om å gi samene status som urfolk. Hienerwadel gjengir selv Grunnlovens § 108.

 

I den forkommer ikke begrepet urfolk. At samene skulle felle i den kategori som på engelsk benevnes indigenous and tribal er meningsløst.

 

I henhold til Sametingets valgmanntall – den eneste autoritative registrering av hvem som er same i Norge – er samiske interesser og innflytelse vel ivaretatt i kommunale og fylkeskommunale organer. Dette er påvist av så vel av Per Selle & all i boken Den samiske medborgeren (2015), som i J. Hellesviks debattbok Samer og samepolitikk (2016). I samme manntall finner en også samtlige Finnmarksrepresentanter på Stortinget. Den politiske maktfordeling som FL innfører er et etnokratisk grep som tilsidesetter den demokratisk enhet som fellesskap hviler på.  

 

For øvrig slutter jeg meg til Hienerwadels utsagn om at en påstand blir ikke sannere av at den gjentas i 20-25 år.  Grunnlaget for sannhet er fakta – ikke tro.

 

 

Tromsø/Tana 02.07. 2016

 

Knut Skog, rådgiver EDL.