Av Karl-Wilhelm Sirkka

 

I Aftenposten onsdag 20. januar har professor Eirik Holmøyvik, juridisk fakultet, UiB og post.doc Anine Kierulf, senter for menneskerettigheter, UiO, en kronikk under overskriften “Noen har snakket sammen”. I kronikken tar de for seg den forestående utnevnelsen av vår nye høyesterettjustitiarius. De skriver: “Vår nye justitiarius vurderes i disse dager etter lovregler som ikke finnes, et mandat vi ikke får se, bedømmelser vi ikke gis innsyn i, med innspill fra instanser vi ikke vet hvilke er og med en mulig politisering av norsk statsrett vi ikke tidligere har sett”.

 

Statsråd Jan Tore Sanner (H) hadde som kjent, et leserinnlegg i nordnorske aviser 11. januar hvor han opplyser: “ Regjeringen har også oppnådd enighet med Sametinget om et mandat for videre forhandlinger med Sverige og Finland om en nordisk samekonvensjon. Ekspertgrupperns utkastet til nordisk samekonvensjon omfatter 51 artikler. En arbeidsgruppe med medlemmer fra fire departementer og Sametinget har gjennomgått utkastet og fastslår at  20 av disse artikler inneholder bestemmelser som faktisk går lengere enn den norske statens folkeretslige forpliktelser og/eller intern rett! Medlemmene fra departementene er av den oppfatning at utkastet til konvensjon i tillegg går lengre enn gjeldende folkerett og/eller intern rett for bestemmelser i ytterligere 6 artikler. Representantene fra Sametinget er ikke enige i dette.

 

 

Artikkel 22 omhandler utvikling av en grenseoverskridende sameregion. “Dialogen med Sametinget strekker seg lengere enn konsultasjonsprosedyrene. .. også i saker hvor det ikke er konsultasjonsplikt”, skriver Sanner. Holmøyviks og Kierulfs påpek-ninger minner også om arbeidet med Nordisk samekonvensjon. Ved å bytte ut formuleringen “Vår nye justitiarius” med  ny formulering  “Utkastet til nordisk samekonvensjon” har man langt på vei en beskrivelse av arbeidet med konvensjonen.

 

Etter mitt syn vurderes utviklingen av en Nordisk samekonvensjon etter lovregler som ikke finnes. Mandatet som  Regjeringen er blitt enig med Sametinget om, får vi ikke se. Bedømmelser som er gjort og blir gjort under forhandlingene gis det ikke innsyn i.  Innspill og hvilke instanser som er og blir innvolvert med innspill er ukjent. Poli-tisering av norsk statsrett fortsetter om ideen og tankegangen med konvensjonen  blir lagt til grunn for anbefalingene i sluttdokumentet.

 

Hemmeligholdet rundt arbeidet med konvensjonen skjer med hjemmel i bestemmel-sene i §19 i Offentlighetsloven  om unntak fra offentlig innsyn  i saker og ting som Regjeringen og Sametinget snakker om. Saker og ting som i høyeste grad også angår den ikke-samiske del av befolkningen. Prinsippene om lokaldemokrati, folkestyre og åpne demokratiske prosesser som ellers løftes frem, skrotes. 

 

En kan spørre seg om Regjeringen har legitimitet i den nordnorske befolkningen å holde på som den gjør. Andelen stemmeberettigede ved Sametingsvalget i  Finnmark utgjorde 14,38 pst av  de stemmeberettigede i fylket. Tilsvarende andel for Troms og Nordland var henholdsvis 2,59 og 0,76. Sametingspresidentens parti NSR oppnådde vel 2.700 av 15.009 stemmer på riksbasis ved sametingsvalget i 2013. Sametingets legitimitet i den samiske befolkningsgruppe og hos velgere som er innmeldt i Sametingets valgmanntall er som kjent, tynnslitt. Men likevel fortsetter Regjeringen å tildele Sametinget mere makt noe som nødvendigvis betyr mindre makt til kommunestyrer og fylkesting. Sanner skriver om arbeidet med Nordisk samekonvensjon: “Det er en krevende jobb, men vi er inne i et godt spor”. Er kommunale og fylkeskommunale organer i Nord Norge informert om  dette gode sporet?  For befolkningen i landsdelen er sporet ukjent.