Jarl Hellesvik gjorde en henvendelse til ledelsen for Juridisk fakultet ved UiT og ledelsen ved UiT  angående boka Samerett. Han fikk svar tilbake fra Juridisk Fakultet om at boka ikke ville bli trukker  som pensumlitteratur .

 Nedenunder er henvendelsen fra Jarl Hellesvik lagt ut.

«SAMERETT»

19.02.2015

Av Jarl Hellesvik

Hammerfest

 

Dette er tittelen på ei lærebok ved Det juridiske fakultet ved UiT,

Den er skrevet av førsteamanuensis cand. jur. Susann Funderud Skogvang:

Boka er pensumlitteratur på masterstudiet i rettsvitenskap ved UiT.

 

Jeg har lest igjennom læreboka og vil fremme den påstanden at den inneholder en rekke faktafeil, udokumenterte påstander, skjeve framstillinger og sågar samepolitisk propaganda til støtte for visse samepolitiske synspunkter som Norske Samers Riksforbund (NSR) og Samerådet forfekter. Det er underlig at UiT velger å holde seg med ei slik lærebok.

I det følgende vil jeg trekke fram noen sitater fra boka som jeg har noen kommentarer og betraktninger til, og som jeg mener illustrerer hva jeg sikter til i de innledende bemerkninger til innholdet i denne læreboka. Jeg kunne ha tatt med mange flere eksempler som underbygger min påstand, men nøyer meg med dette.

 

Eksemplene

 

Hun skriver: «Det finnes ingen generell, allmenngyldig definisjon av hvem som er en same, eller hvilke kriterier man skal legge til grunn for vurderingen» og «det opereres ofte med et anslag på 100 000 samer totalt hvorav 50-65 000 bor i Norge».(s.23)

 

Hun skriver altså «Det finnes ingen generell, allmenngyldig definisjon av hvem som er en same, eller hvilke kriterier man skal legge til grunn for vurderingen». Allikevel så skriver hun noen få setninger senere at « det opereres ofte med et anslag på 80 000 til 100 000 samer totalt, hvorav om lag 50-65 000 bor i Norge». Dette gjør hun uten å forteller hvilke kriterier som er lagt til grunn for å komme fram til dette tallet. Slikt er useriøst. Så lenge hun ikke angir hvordan man er kommet fram til dette tallet, så er det berettiget å hevde at disse tallene er tatt ut av løse luften.

………………..

Hun skriver: «Staten Norge ble etablert på territoriet til to folk – samer og nordmenn – som begge har samme rett til og krav på å utvikle sin kultur og sitt språk.»(s.26)

 

Påstanden om at «Staten Norge ble etablert på territoriet til to folk- samer og nordmenn.», er en reindyrket samepolitisk ytring uten noen konstitusjonell eller lovfestet forankring i Norge.  Denne påstanden om «to folk» skriver seg fra at under åpningen av Sametinget i 1997, uttalte kong Harald V at «staten Norge er etablert på territoriet til to folk – samer og nordmenn.»  I Norge har vi et konstitusjonelt monarki og det betyr at det som Kongen uttaler i slike sammenhenger er det som Regjeringen til enhver tid vil at han skal si. Uttalelsen er derfor ikke noe annet enn en politisk uttalelse fra den norske Regjeringen i dette tilfellet. Jeg må her minne om at formuleringen «det norske folk» betyr alle innbyggerne eller statsborgerne i staten Norge. Også samer i Norge er norske statsborgere og tilhører derfor det norske folk.

           

Når forfatteren velger å skrive en slik mening eller doktrine inn i ei bok i rettslære, uten å begrunne sin påstand rettslig, så er det rett og slett for svakt.

…………….

 

Hun skriver at «Samenes rettslige stilling»…. også «…tilkommer samene som eget folk». (s.35)

 

I henhold til den norske konstitusjonen er ikke samene å regne som et eget folk, men en folkegruppe. Å omtale samene som «et eget folk» i ei lærebok i rettslære, når så ikke er konstitusjonelt eller rettslig tilfelle, er underlig. Uttalelsen må derfor betraktes som en politisk ytring som forfatteren burde holde seg for god til å komme med i ei slik bok. Dette særlig når det er grunnlovsfestet at samene i Norge er å anse som en folkegruppe i Norge. I tillegg så er begrepet folk mangetydig. Hun gir heller ikke noen nærmere forklaring om hvilken betydning hun legger i dette begrepet, noe som ville vært naturlig å gjøre i ei slik lærebok.

 

…………….

Hun skriver: «Antall samer i Norge er 60-80 000» (s.43)

 

På s. 23 skriver hun at antallet samer i Norge er på 50-65 000. Her oppgir hun at det er 60 000-80 000 samer i Norge, også denne gangen uten å angi hvilke kriterier hun har lagt til grunn for å komme fram til dette tallet. De forskjellige opplysningene om antallet samer i Norge må derfor kunne karakteriseres som både uetterrettelige og forvirrende.

…………………

 

Hun skriver at «Rettsoppfatninger defineres som «meninger om retten, enten retten er gjeldende eller ikke»…. og videre… «Hva er samiske sedvaner og rettsoppfatninger?…. Jeg definerer samiske sedvaner som faktisk adferd, praksis, bruk og andre handlinger som har sitt utspring i samisk kultur, samfunnsliv og næringsutøvelse» og «Samiske rettsoppfatninger er samiske oppfatninger om retten»(Sic!) (s.55-56)

 

På tross av at hun flere ganger bruker formuleringen «samiske rettsoppfatninger» i læreboka, så gir hun ikke noe sted konkrete eksempler på eller opplysninger om, hvordan disse angivelige rettsoppfatningene i dag er forskjellig fra den øvrige befolkningen i Norge.

          

Det er forståelig, for det vil nok være vanskelig å finne slike eksempler i en tid hvor alle samer er integrert i det øvrige samfunnet i Norge og hvor store deler av samene også er assimilert inn i det øvrige samfunnet i Norge, og ditto hvor de som ennå ikke er det, blir stadig mer lik den øvrige befolkningen i Norge når det gjelder levesett og livsanskuelser og i sine seder og skikker. Det er en kjent sak at mennesker som lever under like eller så godt som like forhold og like eller så godt som like måter, danner seg like eller nokså like rettsoppfatninger. På tross av dette så fremmer hun den udokumenterte påstanden om at: »Samiske sedvaner og rettsoppfatninger eksisterer på de fleste livsområder.» Påstanden kan derfor karakteriseres som udokumentert og uetterrettelig.

…………………..

Hun skriver at «Jeg er videre av den oppfatning at også SP artikkel 27 gir vern også for samisk rettskultur, slik at statene plikter å respektere og anerkjenne også denne delen av kulturen. Det er således ikke i tvil om at også samiske sedvaner og rettsoppfatninger er relevante argumentkilder i rettsanvendelsen»(s.59)

 

Dette kan oppfattes som at hun her argumenterer for å fravike prinsippet om likhet for loven. Denne påstanden fremmer jeg fordi at hun her lar være å vise til artikkel 26 i «FN-konvensjon om sivile og politiske rettigheter»(SP). Skal en få gitt en balansert framstilling av innholdet i art 27 til studentene om hva dette dreier seg om, og om hvilke begrensninger av forståelsen av innholdet i art 27 som ligger nedfelt i art 26 i SP, så må en også drøfte hva innholdet i art 26 innebærer når det gjeler forståelsen av innholdet i art 27. Det gjør hun ikke. Det burde hun ha gjort.

 

Her kan det være på sin plass å vise til at i sluttdokumentet fra «Verdenskonferansen om menneskerettigheter i Wien» i 1993, slås det fast at menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige av hverandre, og at de bør behandles likeverdig.

 

Art 26 i SP er slik: «Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe slikt grunnlag som rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling forøvrig.»

 

Altså «ALLE ER LIKE FOR LOVEN»…. «I DETTE ØYEMED SKAL LOVGIVNINGEN FORBY ENHVER FORM FOR FORSKJELLSBEHANDING…»

Denne artikkelen i SP er et bolverk mot forsøk på misbruk av artikkel 27 til å innføre varige politiske særrettigheter eller forskjellsbehandling , herunder å fravike prinsippet om likhet for loven, også med utgangspunkt i etnisitet eller avstamming. Innholdet i artikkel 26 blir ikke trukket fram og drøftet eller problematisert i boka. Dette er en opplagt- og viktig mangel i ei lærebok som tar for seg rettsliggjøring av særrettigheter for en etnisk minoritet(samene) i Norge. Derfor gir hennes beskrivelse av innholdet i SP en skjev framstilling av innholdet i SP innen dette området. Hun velger i stedet å plukke fra denne menneskerettighetskonvensjonen som det passer. En slik framferd er både tvilsom og forkastelig. Særlig når dette skjer i ei lærebok i rettslære for studenter på et universitet.

………………………

Hun skriver: «Dette (Overordnede internasjonale rettsprinsipper, min bemerkning) kan betraktes som ”grunnrettigheter” og trumfkort på samisk hånd i møtet med norsk rett.» (s.61)

 

Ja, men det gjelder påbudet om likebehandling. Den eneste konvensjonen som påbyr innføring av politisk særbehandling/særrettigheter/forskjellsbehandling, herunder også påbudet om å fravike menneskerettighetsprinsippet om likhet for loven, med utgangspunkt i etnisitet og avstamming, er C169. Det sistnevnte påbudet (Det heter «skal» i artiklene.) er nedfelt i artiklene 9 og 10 i denne konvensjonen.  Tre menneskerettighetskonvensjoner som Norge har ratifisert; EMK, SP «FNs konvensjon mot alle former for rasediskriminering», understreker derimot på en utvetydig måte, at varige politiske særrettigheter eller unntak fra prinsippet om likhet for loven, ikke er tillatt. I «FNs konvensjon mot alle former for rasediskriminering» understrekes det også, i artikkel 4, at når målene med tiltakene er oppnådd, skal tiltak som innebærer forskjellsbehandling avvikles.

Det forholdet at det nevnte innholdet i C169 står i direkte motstrid til innholdet i de tre nevnte konvensjonene, blir ikke lagt fram for studentene i læreboka og drøftet. Dette på tross av at juridiske særrettigheter for samene er en gjennomgangsmelodi i læreboka. Dette er en viktig mangel i ei lærebok i rettslære. Ei lærebok som dessuten legger stor vekt på å trekke innholdet i folkeretten inn i argumentasjonsrekkene.

………………

Hun skriver: «Høyesterett benytter også enkelte steder begrepet ”urbefolkning” i stedet for ”urfolk”. Det første er en oversettelse av indigenous populations, som er et begrep man sluttet å bruke for omlag 30 år siden, da man i ILO 169 valgte å benytte indigenous peoples (s.75)

 

Det hun sikter til her er en formulering i C107. Dens autoritative engelske tittel er: “C107 – Indigenous and Tribal Populations Convention, 1957 (No.107)».  Denne konvensjonen har fått undertittelen ”Convention concerning the Protection and Integration of Indigenous and Other Tribal and Semi-Tribal Populations in Independent Countries”

I den offisielle oversettelsen til norsk er undertittelen oversatt til: «Konvensjon nr.107 om vern og integrering av innfødte og andre befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land.» 

Opplysningene fra forfatteren om hvorfor begrepet urbefolkning er blitt benyttet av Høgsterett, er derfor misvisende. Om det er bevisst juks hun bedriver eller det er sjuskete arbeide, er i denne sammenhengen underordnet.

Årsaken til at Høgsterett benyttet ordet urbefolkning, er at i den offisielle oversettelsen av C169 til norsk, er «indigenous peoples» oversatt til urbefolkning. Senere et det dukket opp en uoffisiell oversettelse av C169 hvor «indigenous peoples» er blitt oversatt til urfolk.  Det er ukjent hvem som har laget denne uoffisielle oversettelsen av C169 til norsk. Uvisst av hvilken grunn så holder hun seg med den uoffisielle utgaven.

…………..

Hun skriver at art 27 i SP «må også bidra til at samiske sedvaner og rettsoppfatninger tillegges større generell rettssikkerhetsmessig betydning enn andre sedvaner»(s.86)  

           

Og videre skriver hun: «Det følger av denne bestemmelsen (C169 artikkel 9 nr. 2 min bemerkning) at urfolks sedvaner hva gjelder straffereaksjoner skal tas i betraktning av myndigheter og domstoler.» (s.87)

 

Her argumenter hun kategorisk («skal») for at når samer er involvert i rettsforhold eller straffesaker, så skal det norske domstolsystemet praktisere ulikhet for loven.  Det er svært betenkelig at slikt predikes i ei lærebok for jusstudenter.

………………..

Hun skriver: «Som et ideologisk og politisk prinsipp er formelt selvstyre en av de viktigste rettighetene for verdens folk, både individuelt og kollektivt. Det å kunne råde over egen statsform, egen kultur, forvaltning, lovgivning og lignende uten innblanding fra andre regnes som en grunnleggende verdi i et demokratisk samfunn. Også for verdens urfolk er selvbestemmelsesretten en av de viktigste rettighetene å kjempe for.»(s.103)… og videre…. «I den senere tid har imidlertid flere gitt uttrykk for at begrepet «folk» i SP og ØSK artikkel 1 også omfatter verdens urfolk.»(s.105)

 

Hun skriver også at: «At samene er et urfolk, og at urfolk har selvbestemmelsesrett i kraft av å være urfolk, er på det rene». (s.108)

 

Dette kan oppfattes som et mer eller mindre dulgt forsøk på å gi en ideologisk og folkerettslig begrunnelse for opprettelsen av samestaten eller samiske delstater.

 

……………….

 

Hun skriver altså at : «At samene er et urfolk, og at urfolk har selvbestemmelsesrett i kraft av å være urfolk, er på det rene». (s.108)

 

Begrepet «urfolk» er knyttet en oversettelse av formuleringen «indigenous peoples» i C169 til «urfolk». Hvorfor selvbestemmelse for «urfolk» er på det rene forteller hun intet om her. ILO har ikke noe mandat til å beskjeftige seg med innholdet i begrepet selvbestemmelse.  Det at en befolkningsgruppe blir ansett som en «C169-gruppe» («urfolk»), gir derfor ikke noe folkerettslig argument for selvbestemmelse for den aktuelle befolkningsgruppen. Så denne opplysningen/påstanden i læreboka er desinformasjon.

……………..

Hun skriver: «Det finns altså ingen allmenngyldig internasjonalt akseptert definisjon av begrepet «urfolk» eller «indigenous peoples». Men man kan på bakgrunn av ILO-169  artikkel 1 og Cobo-definisjonen si at man har en internasjonal enighet om hva urfolksbegrepets hovedinnhold er.» (s.116)

 

Til dette er å si at denne påstanden er beheftet med en åpenbar indre logisk svikt. For dersom det ikke er enighet internasjonalt om hva som skal legges i formuleringen «indigenous peoples» så kan det ikke samtidig være en internasjonal enighet om dette.

Cobo-definisjonen er utarbeidet av Jose Martinez Cobo i 1983. Definisjonen er ikke nedfelt direkte i noen internasjonal konvensjon eller erklæring. I FN sin erklæring om “The United Nations Declaration on the Rights of Indigenous Peoples” fra 2007, finnes det for eksempel, ingen juridisk definisjon som forteller hva som ligger i formuleringen «indigenous peoples». På ILO sin hjemmeside kan man lese at det ikke finnes noen enighet om hva som ligger i formuleringen «indigenous peoples». Så påstanden i læreboka om at det allikevel skal finnes «en internasjonal enighet om hva urfolksbegrepets hovedinnhold er», har ingen rot i virkeligheten.

……………

Hun skriver «Den samiske folkegruppe har en historisk tilknytning til Norge, i og med at de bodde her før statsdannelsen. De står derfor i en særstilling i forhold til andre minoriteter i Norge. Dette gir oss også et særlig nasjonalt ansvar overfor det samiske folk» (s.183)

 

Dette er desinformasjon, for finsktalende/kvener bodde beviselig i Nord-Norge før statsgrensene ble trukket, enten det her siktes til år 1751 eller år 1826, da grensene i nord ble trukket.

……………….

          

Hun skriver: «Som de første beboere i det nordlige Norge er det ikke unaturlig at samene hevder eiendomsrett til grunnen i deler av Sameland på grunnlag av okkupasjon. (s.232)

 

Først så fremmer hun en udokumentert påstand om at de samisktalende var de første beboerne i det nordlige Norge, (Hvor går den sørlige grense for «det nordlige Norge?) og så bruker hun denne udokumenterte historiske tesen til å fremme den påstanden at det derfor er naturlig at det blir fremmet krav fra samepolitisk hold om å lovfeste at eiendomsretten til grunnen i dette området tilhører samene.  Det er ganske så utrolig at i ei lærebok i rettslære for studenter på UiT så prøver hun å innprente i studentene at den samepolitiske parolen «Vi kom først!» er rett. Dernest så fremmer hun en rettsteoretisk formulert tese, om at det juridisk sett er berettiget å reise krav om samisk eiendomsrett til grunnen «i det nordlige Norge». Dette oppfatter jeg som samepolitisk propaganda som opplagt vil fungere som akademisk støtte for denne typen synspunkter som er blitt og blir fremmet av NSR og Samerådet.

………………….

Hun skriver: «Finnmark har hatt fast bosetning i mer enn 10 000 år. Av de etniske grupper i fylket samer, nordmenn og kvener, er det samene som først kan knytte sin historie til denne regionen. Frem til 1300 tallet var det et ensidig samisk- dominert bruks- og bosettingsområde i Finnmark. Fra midten av 1300-tallet oppsto en liten begynnende norsk fiskeribosetning ytterst på Finnmarkskysten. Den norske befolkning vokste frem til andre halvdel av 1500-tallet. … Først på andre halvdel av 1800-tallet var samene ikke lenger flertallsbefolkning i fylket. (s.237/238)

 

Dette er tvilsom historieskrivning for å si det mildt.

Påstanden om at samene bosatte seg først i Finnmark er omstridt blant faghistorikere.  Og mere: Det finnes ingen opptellinger av antallet bosatte i Finnmark fra tiden før 1567. Videre så bodde det 840 «finner» i år 1567 i Finnmark.  Disse «finnene» utgjorde bare ca.20% av befolkningen i Finnmark.  Hvor mange av disse «finnene» som var samisktalende vet vi ikke, for den gangen så ble alle finsk-ugrisk talende registrert under fellesbetegnelsen» finner» i opptellingene. Så påstanden om at først i andre halvdel av 1800-tallet så var samene ikke lenger flertallsbefolkning i fylket må karakteriseres som faktafeil. Først etter år 1750 ble antallet samisktalende bosatt i Finnmark muligens større en antallet norsktalende og finsk/kvensk-talende til sammen. Dette fordi at det er først etter det tidspunktet at antallet «finner» ble større enn antallet norsktalende i Finnmark. Og var ikke «finnene» i flertall i befolkningen i fylket så kunne de samisktalende dermed umulig være i flertall på dette tidspunktet. Først i 1845 ble de samisktalende skilt ut fra de finsktalende i folketellingene. Når de samisktalende eventuelt kom i flertall i befolkningen vet vi ikke, men i 1845 utgjorde de samisktalende ca.50% av befolkningen. Deretter gikk andelen samisktalende kraftig ned i fylket pga. en betydelig innvandring av norsktalende til Finnmark. Tallene jeg har lagt fram her er hentet fra NOU 1984:14 «Samenes rettslige stilling». Den som utarbeidet disse befolkningstallene fram til 1845 var Professor J.A. Friis. I nevnte NOU er rubrikken som Friis kalte for «finner» omgjort til «samer» av Nordisk samisk institutt som skrev dette inn i denne NOUen, noe som jeg anser som fusk.

…………….

Hun skriver: «At samene er å anse som et urfolk («indignous peoples») i folkerettslig forstand ….er ikke tvilsomt.» I denne sammenhengen viser hun til at under rettsforhandlingene, før domsslutningen i Selbudommen, så ble det uttalt at «Det er ikke tvilsomt at samene etter denne definisjonen har status som urfolk i Norge»

 

Domsslutningen i Selbudommen henviser ikke til ILO 169, men bygger kun på reindriftsloven § 2 første ledd 3. punktum og alders tids bruk. Derfor kan nevnte uttalelse under rettsforhandlingene ikke oppfattes som annet enn en slengbemerkning, i jussens latin et obiter dictum. Dette betyr igjen at Høyesterett ikke har avsagt noen dom som slår fast at samene i Norge er for «urfolk» å regne. Det er beklagelig at ei lærebok i rettslære fremmer den forståelsen at det finnes en domsavsigelse i Høyesterett som har slått fast at samene i Norge er et urfolk.