21. september rykker Sametinget inn på Stortinget for å avholde plenumssamling. Av Stortingets hjemmeside nevnes spesielt samisk idrett, sametingsmelding om solidaritet og internasjonalt arbeid, samisk reiseliv og tilbakeføring av samisk kulturarv av saker som skal behandles.

 

29.august i år gjenga avisen «Finnmarken» et intervju med lederen av Finnmark Høyre, fisker Jo Inge Hesjvik.  Ifølge avisen så sier Hesjevik dette om sametingspolitikerne: «De har faktisk mer makt enn oss som sitter på fylkestinget innenfor realpolitikk. Med konsultasjonene som de får med regjeringa, har de eksempelvis mye større innflytelse på nasjonens fiskeripolitikk, enn vi har på fylkestinget. «

 

Fylkesvaraordfører Bente Haug (Ap) skrev 20. april 2015 et leserinnlegg hvor hun blant annet uttalte: ”Saken med Fallesrassa vindkraft viser at Finnmarks politikere og næringsliv på mange måter ikke er en part i forhandlinger om viktige spørsmål for fylket. Plutselig etableres det beslutningsgrunnlag i konsultasjonene mellom Staten og Sametinget uten at andre aktører får delta i konsultasjonene”. Hun spør ”om det i det  hele tatt er behov for kommunestyrer og fylkesting i saker som angår arealbruk og næringsutvikling. Og hun skriver videre  …. ”er det slik at sakene skal avgjøres i konsultasjoner mellom Staten og Sametinget, kaster vi som er lokalpolitikere og fylkespolitikere bort enn masse tid på å behandle saker vi i realiteten ikke har innflytelse over” Og avslutningsvis skriver hun: ”Bidrar konsultasjonsordningen til å svekke lokaldemokratiet, må den revurderes”.

 

 

Nevnte to eksempler fra Finnmark viser hvor langt den samepolitiske maktbygging er kommet her i landet. En saksliste for plenumssamlingen fylt med myke saker vil erfaringsmessig ikke avholde samepolitikerne fra å propagandere for mere realpolitisk makt og innflytelse til Sametinget. De vil hevde at Storting og styringsverk er forpliktet til å tildele Sametinget, og dermed de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall, ennå flere avstammingsrelaterte, politiske privilegier og makt. Og de vil begrunne det med at samene er et «urfolk».

 

Vi oppfordrer til at det nå tenkes igjennom om denne utviklingen er i tråd med de demokratiske idealer vi ellers forfekter her i landet. I den demokratiske ide, vektes ikke personer politisk forskjellig med utgangspunkt i avstamming. Vi er alle  uforskyldt når det gjelder hvem vi nedstammer ifra. Et grunnleggende spørsmål er da om «urett mot den ikke-samiske befolkning må aksepteres for å innfri den samiske rettsfølelsen»?

 

Vi minner om at de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall, med det kriteriet at de er av samisk avstamming, kan stemme både ved de ordinære valgene, og i tillegg stemme ved Sametingsvalget. Derved tildeles manntallsførte samer større politisk makt enn de som ikke er innmeldt i dette manntallet

 

Konsultasjonsavtalen mellom Regjeringen og Sametinget som begge politikerne viser til, er sentral i Sametingets politikkutvikling og maktbygging. Avtalen som ble inngått i 2005 og som er gjort gjeldende for 133 kommuner i landet, forplikter Regjeringen og dets underliggende organer, til å konsultere Sametinget når Sametinget ber om det. Dette fremgår av avtaleprosedyrene, når det gjelder:

 

“musikk, teater, litteratur, kunst, media, språk, religion, kulturarv, immaterielle rettigheter og tradisjonell kunnskap, stedsnavn, helse- og sosial, barnehager, utdanning, forskning, eiendoms- og bruksrettigheter, arealinngrep- og arealdisponeringssaker, næringsutvikling, reindrift, fiske, landbruk, mineralvirksomhet, vindkraft, vannkraft, bærekraftig utvikling, kulturminnevern, biomangfold og naturvern”.

 

Altså alle politikkområder unntatt forsvars- og utenrikspolitikk og ikke bare språk og kultur som Sametinget i utgangspunktet ble etablert for å ivareta, som rådgivende organ for Regjeringen.

 

Regjeringen og Sametinget kan i disse konsultasjonene i siste instans, føre hemmelige forhandlinger – også etter at høringsfrister er utløpt – om lovsaker og andre saker som Regjeringen beskjeftiger seg med. Herunder i stor utstrekning, i saker som angår hele befolkningen og hvor både kommunale og fylkeskommunale organer er involvert i ordinære høringsprosesser. Og Sametinget og Regjeringen kan avtale når offentligheten skal gjøres kjent med Regjeringens endelige vedtak i saken! (I den omtalte vindkraftsaken på Fallesrassa, som vi har nevnt ovenfor, ble offentligheten gjort kjent med Regjeringens beslutning gjennom et oppslag i den norskspråklige, samiske avisen «Sagat» !)

 

Protokollene fra konsultasjonene kan i henhold til paragraf 19 i offentlighetsloven, unntas fra offentlighet for all framtid. Dette skjer vanligvis.

 

Det er nå dokumentert at Sametinget har liten legitimitet, til og med i de samiske kjerneområdene og blant de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall. I følge en meningsmåling før valget i 2013, utført av Sentio for NRK Sápmi, blant de som står i Sametingets valgmanntall, svarer bare 36,8% ja på spørsmålet om Sametinget bør tildeles mer makt og myndighet. NORUT- rapporten om befolkningen i Finnmark  sitt syn på finnmarksloven, som ble offentliggjort i 2015, forteller det samme. Dette fortelles det også om i boka «Samepolitikkens utvikling» og i boka «Den samiske medborgeren», som ble utgitt i 2015.

 

Konsultasjonsvirksomheten synes imidlertid å øke. I de de Rød-Grønne sin siste regjeringsperioden ble det i gjennomsnitt avholdt konsultasjonsmøter mellom Sametinget og et eller annet statlig organ, hver  4.  dag.  Lite av det som har skjedd på disse møtene er kjent. Går man nå inn på Regjeringens hjemmeside, så finnes ikke en gang protokollen lagt ut der, fra det siste rutinemessige, halvårige konsultasjonsmøtet, som ble avholdt i juni i år mellom Regjeringen og Sametinget. Myndighetene dyrker en lukkethetskultur på dette området som ellers er på vikende front i Norge.

 

Sametinget er tildelt det privilegium selv å velge hva man vil svare for overfor befolkningen i “de tradisjonell samiske områder” som omfatter 40%  av landområdene i Norge.

 

Befolkningen og demokratisk folkevalgte må finne seg i at politiske ordninger – basert på egendefinert etnisk tilhørighet og slektskap – fortrenger folkestyre og åpne demokratiske prosesser.  I samme grad som Sametinget bygges ut som et byråkratisk, etnokratisk fundert 4.forvaltningsorgan, så svekkes de ordinære kommunale –  og fylkeskommunale, demokratiske organenes makt og innflytelse i de områdene  som Sametinget er gitt makt til å utøve politikk ovenfor.   Misnøyen ovenfor dette har blant annet ovenfor nevnte fylkespolitikere i Finnmark, gitt offentlig utrykk for.

 

Den samepolitikken som Storting og styringsverk har vedtatt og nå fører, blir i stor grad begrunnet med at Norge har ratifisert ILO konvensjon nr.169 og at norske myndigheter dermed er folkerettslig forpliktet til å gjøre det de har gjort og gjør.  Den forståelsen som ligger til grunn for denne argumentasjonen, er at samene i Norge er så politisk marginalisert at dette berettiger «positiv diskriminering» ovenfor samene, for å styrke/forbedre demokratiet.

 

Men er en slik forståelse riktig? Etter vår mening nei.

 

I Sametingets valgmanntall kryr det av velutdannede, veltilpassede, urbane mennesker som ikke på noen måte skiller seg ut fra den øvrige befolkningen når det gjelder språk, levesett, livsanskuelse og i sine seder og skikker.

 

Dette synet vårt bekreftes i boka «Den Samiske medborgeren» som ble utgitt i 2015. Den er skrevet av samfunnsvitere ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo. Der framlegges omfattende empiriske/faktabaserte opplysninger og betraktninger om samenes stilling i Norge. 

 

Det heter i boka om dette at «Funnene representerer viktige korrektiver til sentrale deler av den akademiske urfolkslitteraturen, og kaster nytt lys over den samiske befolkningens borgeridentitet, politiske interesse og deltagelsesmønster.»

 

Boka er skrevet av professor Per Selle ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, professor Anne Julie Semb ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, professor Kristin Strømsnes ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen og stipendiat Åsta Dyrnes Nordø ved Institutt for sammenlignende politikk i Bergen.

 

Boka er et «must» for alle som måtte være interessert i samepolitiske spørsmål og samenes situasjon. Boka er en mytedreper for store deler av befolkningen og for de fleste beslutningstakerne i Norge når det gjelder oppfatningene om hvordan samene i Norge har det.

 

Forfatterne av boka skriver blant annet dette: «Siden samenes situasjon ofte blir knyttet til den internasjonale urfolksdiskusjonen, blir det gjerne også slik at samene blir tillagt karaktertrekk som antas å være typiske for urfolk. Heller enn å analysere den konkrete situasjonen antar en gjerne at det er klare fellestrekk som springer ut av det å være urfolk. På samme måte som urfolk innenfor den internasjonale urfolkslitteraturen blir framstilt som marginaliserte og fremmedgjorte overfor det nasjonale politiske systemet i den staten de bor i, blir det også ofte antatt at samer er politisk marginaliserte og har vanskelig å nå fram gjennom de ordinære demokratiske kanalene, slik vi var inne på i forrige kapittel. Dette var også en type argumentasjon som i sin tid lå til grunn for opprettelsen av Sametinget (se Bjerkli og Selle 2003:366) Med utgangspunkt i våre funn så langt er det imidlertid lite som underbygger bildet av samene som marginaliserte samfunnsborgere. Med hensyn til identitet, tillit og medborgerverdier er det lite som peker i retning av at samenes posisjon ligner på den posisjonen som mange urfolk er i.»(s.129)

 

De skriver videre at: «Et hovedtrekk i alle de empiriske kapitlene, uavhengig av vinkling og hva vi primært har sett etter, er at lite tyder på at samene er marginaliserte når det gjelder slike forhold som politisk interesse og engasjement, valgdeltagelse, organisasjonsdeltagelse, politisk tillit og selvtillit. Funnene peker i retning av at samer i de samiske kjerneområdene er tett integrert i det nasjonale politiske systemet, og at de direkte båndene mellom individuelle samiske borgere og kommunestyrene, Finnmark fylkesting og Stortinget er sterke.»

 

Forfatterne påpeker i denne sammenhengen på at «det generelle paradigmet om urfolk som marginaliserte og fremmedgjorte ovenfor nasjonale politiske systemer» ikke passer på samene i Norge.

 

Forfatterne skriver også : «Et slikt marginaliseringsperspektiv har, kanskje noe overraskende, også vært et vanlig utgangspunkt når en snakker om samenes politiske stilling i Norge.».. og videre.. «Det vi finner i vår studie, er imidlertid at samene politisk sett ikke kan sies å være noen svak gruppe i Norge.»

 

Og når samene i Norge ikke er en svak og marginalisert gruppe: Hvorfor skal de da tildeles særskilte, politiske privilegier?

 

De funnene som det vises til i boka, aktualiserer spørsmålet om samene i Norge kan regnes som en gruppe som i dag lever under slike forhold at de har krav på å bli beskyttet av innholdet i ILO konvensjon nr. 169.

 

Det kan ikke herske noen tvil om at utgangspunktet for at ILO begynte å engasjere seg i å ivareta interessene til dem som i Norge, på misvisende måte, blir omtalt som «urfolk», var nettopp det at disse befolkningsgruppene ikke var integrert i det nasjonale samfunnet og at de var politisk, kulturelt og økonomisk marginalisert. Det står ingenting i ILO konvensjon nr.169 om at ILO har endret fokus, slik at denne konvensjonen er ment å gjelde også for integrerte, ikke-marginaliserte befolkningsgrupper. Det som derimot står der, er at i denne konvensjonen så har ILO forlatt den tidligere integreringsinnrettingen.

 

Boka «Den samiske medborgeren» reiser eksplisitt spørsmålet om den internasjonale «urfolkspolitikken» passer i et land som Norge. Det er et betimelig spørsmål.

 

Er det ikke på tide at norske myndigheter gjennomfører en grundig utredning av om samene i Norge lever under slike forhold at de er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ILO-konvensjon nr. 169?

 

Dette spørsmålet er aldri blitt utredet. 

 

Vi må her tilføye at i ILO sin veiledende håndbok om hvordan ILO-konvensjon nr. 169 skal forstås, skriver at når man skal identifisere de befolkningsgruppene som er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i denne konvensjonen, så fokuserer ILO på nå situasjonen.

 

 

Kan Norge som suveren stat gi samene spesielle rettigheter uten å komme i konflikt med FNs konvensjon mot diskriminering på grunnlag av etniske kriterier? Representerer slike særrettigheter forskjellsbehandling som faller inn under betegnelsen Rasediskriminering?

 

Konvensjonen om å avskaffe alle former for rasediskriminering ble vedtatt av FNs generalforsamling 21. desember 1965. Norge ratifiserte konvensjonen 6. august 1970. Den trådte i kraft og ble lovgyldig 4. januar 1969, etter at etter at 35 stater hadde ratifisert den.
Nedenfor gjengir vi konvensjonens Artikkel 1

 

Artikkel 1

 

  1. I denne konvensjon betyr uttrykket «rasediskriminering» enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet område av det offentlige liv.

    2. Konvensjonen skal ikke gjelde slik forskjell, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse, som en konvensjonspart gjør mellom statsborgere og ikke statsborgere

    3. Intet i konvensjonen kan tolkes slik at det på noe vis innvirker på konvensjonsstatenes rettsregler vedrørende nasjonalitet statsborgerskap eller naturalisering forutsatt at slike regler ikke diskriminerer mot noen spesiell nasjonalitet.

    4. Særlige tiltak som settes i verk utelukkende for å sikre tilfredsstillende framgang for visse rasegrupper, etniske grupper eller individer som trenger slik beskyttelse som kan være nødvendig for å sikre at disse grupper eller individer på like vilkår skal kunne nyte og utøve menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, skal ikke anses som rasediskriminering forutsatt at tiltakene ikke fører til at det opprettholdes særlige rettigheter for forskjellige rasegrupper, og at de ikke fortsettes etter at de mål tiltakene tok sikte på, er oppnådd.

     

     

    Hvor lenge skal Storting og styringsverk fortsette å basere sin samepolitikk på myter og besvergelser i stedet for på fakta?