Dette er tittelen på ei bok som professorene Per Selle, Anne Julie Semb og Kristin Strømsnes har skrevet sammen med stipendiat Åsta Dyrnes Nordø. De er ansatte ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. 

Boka er skrevet med utgangspunkt i omfattende undersøkelser, og en masse forskningsresultater legges fram i boka. Boka bør derfor være obligatorisk lesning for alle dem som måtte være interessert i samepolitikk og i samenes stilling i Norge. (Det er ikke nok å mene, man må også vite.)

De har blant annet funnet at samene i Norge, herunder de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall og også om de er bosatt i de samiske kjerneområdene, er sterkt/tungt integrert i det norske samfunnet. De bruker selv slike formuleringer.

De skriver blant annet dette: «Et hovedtrekk i alle de empiriske kapitlene, uavhengig av vinkling og hva vi primært har sett etter, er at lite tyder på at samene er marginaliserte når det gjelder slike forhold som politisk interesse og engasjement, valgdeltagelse, organisasjonsdeltagelse, politisk tillit og selvtillit. Funnene peker i retning av at samer i de samiske kjerneområdene er tett integrert i det nasjonale politiske systemet, og at de direkte båndene mellom individuelle samiske borgere og kommunestyrene, Finnmark fylkesting og Stortinget er sterke.»

Forfatterne påpeker i denne sammenhengen på at «det generelle paradigmet om urfolk som marginaliserte og fremmedgjorte ovenfor nasjonale politiske systemer» ikke passer på samene i Norge.

Boka er derfor en effektiv mytedreper ovenfor alle som har forestillinger om at samene er politisk og kulturelt marginaliserte. Denne forestillingen har blitt brukt som et argument for å innføre særskilte, samepolitiske privilegier og andre særrettigheter.

Forfatterne skriver: «Et slikt marginaliseringsperspektiv har, kanskje noe overraskende, også vært et vanlig utgangspunkt når en snakker om samenes politiske stilling i Norge.».. og videre.. «Det vi finner i vår studie, er imidlertid at samene politisk sett ikke kan sies å være noen svak gruppe i Norge.»

Disse funnene aktualiserer ytterligere spørsmålet om samene i Norge kan regnes som en gruppe som lever under slike forhold at de har krav på å bli beskyttet av innholdet i ILO konvensjon nr. 169.

Det kan ikke herske noen tvil om at utgangspunktet for at ILO begynte å engasjere seg i å ivareta interessene til dem som i Norge på misvisende måte blir omtalt som «urfolk», var nettopp det at disse befolkningsgruppene ikke var integrert i det nasjonale samfunnet og at de var politisk, kulturelt og økonomisk marginalisert. Det står ingenting i ILO konvensjon nr.169 om at ILO har endret fokus slik at denne konvensjonen er ment å gjelde også for integrerte befolkningsgrupper. Det som derimot står der, er at i denne konvensjonen så har ILO forlatt den tidligere integreringsinnrettingen.

Boka er god, særlig fordi at den legger fram et omfattende og grundig forskningsmateriale. Boka kan derfor også brukes som et oppslagsverk. Den drøfter på en saklig og grundig måte, de funnene som er gjort.  Boka reiser i denne sammenhengen spørsmålet om den internasjonale «urfolkspolitikken» passer i et land som Norge. Det er et betimelig spørsmål.

Er det ikke på tide at norske myndigheter gjennomfører en grundig utredning av om samene i Norge lever under slike forhold at de er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ILO-konvensjon nr. 169? Dette spørsmålet er aldri blitt utredet.  Spørsmålet kan og må nå reises med tyngde, etter de entydige og omfattende funnene som er lagt fram i denne bo

Hvor lenge skal norske myndigheter fortsette å basere sin samepolitikk på myter og besvergelser i stedet for på fakta?