Odd Mathis Hættas kommentar, publisert i Altaposten 17.01.2012

NORUT har fått midler til å undersøke folks holdninger til FeFo. Dette er oppdragsforskning betalt av denne samme FeFo. Rut Olsen stiller spørsmålet om en av forskerne er inhabil. Til dette svarer Eva Josefsen at hun «er forsker, ikke politiker» (Altaposten 13. januar).

Rut Olsens spørsmål reiser flere interessante aspekter fordi en samfunnsforsker studerer sosiale fenomener og tolker deretter det han registrerer. Hans Skjervheim sier at samfunnsforskeren er både tilskuer og deltaker. En samfunnsforsker kan noen ganger bli mer deltaker enn tilskuer, og dermed mer politisk aktør enn forsker fordi mennesker (inkl. forskere) er subjektive meningsbærere og deres adferd er formålsrettet, slik Lyngdal og Rønning uttrykker det i Vitenskapskritikk.

 

I boka Sosiologiens dilemma, kategoriserer Yngvar Løchen samfunnsforskning i vitenskapsorientert og relevant forskning som motstykke til engasjert- og aksjonsforskning. Den siste kategorien er egentlig utredninger, men «ved å knytte ordet forskning og forsker til seg, gir det makt, prestisje og et inntrykk av å forvalte kunnskap og sannhet. Engasjertog aksjonsforskning er de former som mest konsekvent forkaster den tradisjonelle forskerrollen».

 

Ottar Brox spør «Hvem skal granske forskere?» og svarer «Forskersamfunnet tør ikke». Siri Meyer sier at «Hvis vitenskapen ikke tør å diskutere sitt eget maktgrunnlag, så forstummer den offentlige debatten» og understreker at «vitenskapen har ikke monopol på sannheten».

Det er derfor betimelig at Rut Olsen reiser spørsmålet. Eva Josefsen var en av de mest engasjerte når det gjaldt Finnmarksloven både før og etter at hun var Sametingsrepresentant. Nå har hun som forsker definisjonsmakt, både å stille spørsmål og trekke konklusjoner.

 

Eva Josefsen har tidligere utredet for NORUT, bl.a. om samer føler seg diskriminert. Spørreskjemaet var tilsynelatende ikke ledende, men respondentene kunne oppfatte hva som var ønsket svar, med overrapportering som resultat. Responsprosenten på spørreskjemaet var noe lav, og hun hadde ikke så reflekterte kommentarer, men en ganske bastant konklusjon. En nylig utgitt bok med henne som en av redaktørene og bidragsyter, er kanskje ikke forskning, men et slag for Sametinget?

 

NORUT har fortsatt ikke utviklet et godt nok forskningsetisk aspekt, – det er et stykke vei å gå!

 

Odd Mathis Hætta