Else Grete Broderstad, UiT, Eva Josefsen og Siri U. Søreng, seniorforskere ved NORUT Alta, har forfattet storparten av NORUT-dokumentet.

Dette bærer dokumentet preg av for Eva Josefsen satt på Sametinget i perioden 1997-2001, for Norske Samers Riksforbund. Hun har vært aktiv innen samepolitikken, og bl.a. vært leder for Alta sameforening. Hun har vært en av pådriverne for å få finnmarksloven vedtatt og opprettelsen av FeFo. Hun har derfor, som Odd Mathis Hætta skrev i et debattinnlegg i Altaposten 17.1.12, forsket på og skrevet om «sitt eget hjertebarn».

Else Grete Broderstad er faglig leder, Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø. Broderstad er cand.polit. fra universitetet i Tromsø med oppgaven «Samepolitikk — interessemaksimering eller identitetsskaping.» Hun har en omfattende litterær produksjon med fokus på «samiske rettigheter». En produksjon som ikke kan oppfattes som annet enn en faglig støtte til den samepolitikken som NSR og Sametinget har ført og forfektet.

Om NORUT-undersøkelsenes datagrunnlag, metode og tolkninger

Forfatterne har  gjennomført en spørreundersøkelse rettet mot Finnmarks befolkning og en intervjustudie. I tillegg har de gjort dokumentstudier basert på offentlige dokumenter og vedtak fra Sameting, Fylkesting, Storting og Regjering. De har dessuten benyttet media klipp fra den samepolitiske debatt, bl.a. som grunnlag for utarbeidelse av veileder til spørreundersøkelsen, utforming av spørreskjemaene og i tolking av de endelige resultatene.

Forfatterne har øyensynlig et klart behov for å sette alt dette inn i et bredt same politisk konsept, men dessverre langt på vei uten å ta den nødvendige vitenskapelige avstand til dataene som slike undersøkelser krever. Et slikt metodevalg legger dessuten til rette for at forfatternes personlige politiske synspunkter en rekke steder vil skinne igjennom. Dette svekker undersøkelsens troverdighet.

Forfatterne hevder at det er tilfredsstillende når to tredeler av de 3000 spurte ikke svarer på tilsendte spørreskjema. De ser heller ikke at når andelen ”vet ikke” eller ”tja- både og” på mange av spørsmålene (som er formet som påstander) er såpass høy, og når mange unge ikke ville delta i undersøkelsen, er et uttrykk for at den generelle negative holdningen til FeFo, Sametinget og finnmarksloven i Finnmarks befolkning. Selve det å ”bombardere” intervjuobjektene med så mange og ulike spørsmål, vil opplagt føre til at mange skyver det hele fra seg og ikke svarer.

At andelen som har svart er høyest blant velutdannede personer og personer innmeldt i Sametingets valgmanntall, er knapt uventet.

I forfatternes trang til å forstå og fortolke egne politiske oppfatninger om finnmarksloven og  FeFo, inn i sine analyser av resultatet av undersøkelsen, så går av og til ”lysten over opptuktelsen”.  Det er en grov desavuering av finnmarkingene når de i sin oppsummering hevder at dataene viser at kunnskapsnivået er så lavt at mange har problemer med å skille mellom oppgavene til FeFo og Sametinget!  Når det indirekte beklages over at motstanden mot FeFo fortsatt ”lider” av de holdningene som oppstod i debatten i forbindelse med opprettelsen av FeFo, er det en politisk basert  konklusjon som kan omtales som sutring!  De håper imidlertid på at folks positive holdning til FeFo etter hvert  ”fester seg i deler av befolkningen, selv om utviklingen går sakte”. Dette som om en slik rapport har noe med å mene noe om dette!!    Alle signaler fra Finnmarks befolkning har imidlertid vist at det nå er de samme negative holdningene til finnmarksloven, Sametinget og Fefo som tidligere!

Undersøkelsen avdekker stor mistillit til FeFo i befolkningen i Finnmark

Det kan ikke være tvil om at spørreundersøkelsene som er gjort av NORUT avdekker at et klart flertall av befolkningen er negativ til og har mistillit til FeFo, finnmarksloven og Sametinget.  Det kan heller ikke være tvil om at årsaken til dette er at den delen av befolkningen som uttrykker mistillit til, er motstandere av-, eller er skeptiske til FeFo, er det fordi at de er motstandere av eller misliker at demokratiet blir undergravet av etnopolitisk begrunnede lover og ordninger som øker Sametingets makt og innflytelse.  Denne skepsisen, mistilliten og motstanden springer ut av en verdipolitisk grunnholdning som går ut på at man ikke skal tukle med de demokratiske grunnprinsippene, gjøre demokratiet lurvete i kantene  og kanskje til og med forderve  det. 

De aller fleste av dem som er negative til FeFo ser heller ikke på Sametinget som sitt politiske organ av den enkle grunn at Sametinget er et rikspolitisk, etnokratisk organ. Dette framgår av samelovens  § 1-2. hvor det heter « Sametinget. Den samiske folkegruppe skal ha et eget landsomfattende sameting valgt av og blant samene.» 

Når det i tillegg er slik at flertallet av de som blir valgt inn på Sametinget blir valgt inn fra andre områder enn fra Finnmark, så er heller ikke dette faktiske forholdet akkurat med på å styrke befolkningen i Finnmark sitt syn på Sametinget som «sitt» legitime organ.  Sametinget har derfor – naturlig nok – liten og ingen politisk legitimitet i deres øyne. De forstår også bevisst eller intuitivt at i samme grad som Sametinget øker sin makt og innflytelse så reduseres deres egen makt og innflytelse.  Dette gjelder særlig  forvaltningen av utmarka i Finnmark, men også på andre områder hvor Sametinget får politisk innflytelse. Denne forklaringsmuligheten til at mistilliten til FeFo er så stor i befolkningen i Finnmark, underslås totalt i rapporten. I stedet benyttes formuleringer som «motstand mot  samiske rettigheter» etc.  som forklaringsmulighet. Dette gjøres uten å angi med et eneste ord hva disse «samiske rettighetene» går ut på.

I rapporten kan vi lese om FeFo at «Disse nye styrings -og forvaltningsordningene i både det nordlige Canada og i Finnmark kjennetegnes av delegering av forvaltningsmyndighet til et regionalt nivå.»(s.2) 

Påstanden om at opprettelsen av FeFo innebærer at styrings- og forvaltningsordningene av grunnen i Finnmark er overfør til et regionalt nivå er bare delvis riktig. Dette fordi at Sametinget kvoterer inn 50 % av styremedlemmene i FeFo-styret, og Sametinget er som nevnt et rikspolitisk organ. Dessuten så  har Stortinget, i finnmarksloven, trukket  opp  en god del sentrale pålegg om hvordan grunnen i Finnmark skal forvaltes og styres, noe som også viser at loven ikke innebærer noen innføring av en ordning som betyr at befolkningen i Finnmark er blitt «herrer i eget hus». Fremstillingen i rapporten gir derfor her en skeiv framstilling av hvordan dette forholder seg.

Undersøkelsen viser at en stor del av Finnmarks befolkning deler EDL sitt verdipolitiske grunnsyn om at landet skal styres på et etnisk- og demokratisk likeverdig grunnlag, og ikke på et grunnlag som går ut på at en etnisk/avstammingsrelatert gruppe (samene) skal bli tildelt stadig større politisk makt og bestemmende og besluttende myndighet.

En slik utvikling karakteriserer vi som en etnokratisering av samfunnet og en etnifisering av den politiske debatten.  Slikt undergraver demokratiet og det politiske verdigrunnlaget som det er tuftet på. 

Noen kommentarer til noen av de statistiske opplysningene

Det opplyses i rapporten at det er et misforhold i fordelingen mellom andelen innmeldte i Sametingets valgmanntall og den øvrige befolkningen i Finnmark når det gjelder besvarelsene og den reelle fordelingen i fylket. (18% innmeldte i spørreundersøkelsen og 13% i befolkningen.) Det samme gjelder forholdet mellom høgt utdannede og de lavere utdannede. Andelen høgt utdannede er nesten dobbelt så stor i besvarelsene enn det den er i virkeligheten.

Disse to avvikene gir etter all sannsynlighet et skeivt bilde av virkeligheten.  Dette fordi at i tallene fra undersøkelsene  ser vi at tilliten til FeFo er større blant de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall og blant de høgt utdannede enn den er blant de ikke-innmeldte og de med lavere utdanning. Dette betyr i virkeligheten  er mistilliten til FeFo, etter all sannsynlighet er større i befolkningen (og tilliten tilsvarende mindre) enn det som helheten i undersøkelsen viser.

Noen kommentarer til den store mistilliten til FeFo

I rapporten forklares den store mistilliten til FeFo  blant annet med at FeFo er en ung  organisasjon. («Befolkningsundersøkelsen viser altså at det er et flertall på 37 prosent som har liten eller ingen tillit til FeFo. Dette kan leses som en stor prosent, men det må samtidig understrekes at en rimelig ny forvaltningsenhet, som kun hadde virket i 6 år da befolkningsundersøkelsen ble foretatt i 2012.» (s.67))

Dette er intet mindre enn et forsøk på bortforklaring. Sametinget har eksistert siden 1990 og FeFo siden 2006. Allikevel så viser undersøkelsen at mistilliten til Sametinget er mye større enn mistilliten til FeFo.  At den store mistilliten til Sametinget har smittet over på FeFo anser vi som overveiende sannsynlig. Dette skyldes i så tilfelle blant annet at Sametinget utnevner 50% av styremedlemmene i FeFo. Denne åpenbare forklaringsmuligheten underslås i rapporten.

Kommentarer til  noen av kommentarene og bemerkningene i NORUT-rapporten

En rekke av formuleringene i kommentarene til undersøkelsen er nærmest plukket ut fra retorikken til Sametinget, NSR og Samerådet. Som sådan er de tendensiøse og bidrar til å bygge opp under den poltikken som Sametinget, NSR og Samerådet fører og forfekter.  Disse kommentarene ser bort ifra at det finnes helt andre meninger knyttet til samepolitiske spørsmål enn de meninger som de nevnte organisasjoner forfekter.   Denne uenigheten finnes også innad blant de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall.   Dette er med på å svekke troverdigheten til konklusjonene og betraktningene i rapporten.  Mange av kommentarene kan derfor ikke kunne karakteriseres som objektive.    

Vi nøyer oss med å kommentere en av disse formuleringene.

Formuleringen:» rettsliggjøring av samiske rettigheter». (s.16) blir benyttet.  Når NORUT benytter en slik formulering, så er det å gi støtte til påstander fra for eksempel NSR om at det finnes naturgitte, objektive, definerte «samiske rettigheter» som enten er rettsliggjort, eller må bli rettsliggjort.

Om hensikten med en slik setning er et bevisst forsøk på å innprente i leserne at «slik er det» eller om det er en sløv gjengivelse av forfatterne av rapporten, sin egen ideologiserte måte å tenke på, skal være usagt.  Formuleringen virker uansett dogmatisk insisterende dvs. «slik er det». Denne forestillingen vil lesere som ikke har reflektert over dette tidligere lett kunne internalisere (gjøre gyldig for seg selv) Forskningens generelle krav om objektivitet blir i en slik fremstilling totalt tilsidesatt.

Hva disse «samiske rettighetene» består i gis det for øvrig ingen opplysninger om i rapporten.

Samene i Norge har akkurat de samme rettighetene som den øvrige befolkningen i Norge.  I tillegg så er samene eller de som er av samisk avstamming, tildelt en del samepolitiske særrettigheter. Dette er noe ganske annet enn «samiske rettigheter». Noen av disse politiske særrettighetene er som kjent nedfelt i finnmarksloven. Disse faktiske forholdene, at det dreier seg om politiske særrettigheter formulerer rapporten seg utenom, eller toner kraftig ned, ved å bruke nevnte formulering.

Litt om Spørsmålstillingen.

En viktig og kritikkverdig mangel ved spørsmålstillingen er at de utspurte ikke blir forelagt det alternativet til dagens styringsmodell som går ut på at FeFo styres av et råd som består av representanter fra kommunene i fylket. Dette rådet oppnevner FeFo-styret og trekker opp linjene for den forvaltningspolitikken som styret skal føre. En slik modell ble foreslått av EDL i 2007, Kystpartiet har senere fremmet samme modell og det samme har avisa «Sagat» gjort to ganger på lederplass.

I kommentaren til den spørsmålsbolken som omhandler alternativet til dagens styringsmodell for Fefo, fokuseres det ensidig på at alternativet er å gå tilbake til Statskog- modellen.   Dette er tendensiøst og kan ikke oppfattes som annet enn en avledningsmanøver fra forfatternes side.

Historieskrivningen

I fortellingen om hva som var bakgrunnen for opprettelsen av finnmarksloven, underslås det at det som Sametinget først og fremst argumenterte med, for å få vedtatt en finnmarkslov, var folkerettslige argumenter. Sametinget hevdet at det var folkerettslig nødvendig å vedta en slik lov. Dette særlig på grunn av at Norge har ratifisert ILO-konvensjon nr.169 og at myndighetene hadde tatt for gitt at samene eller de som er av samisk avstamming i Norge, er berettiget til å bli beskyttet av innholdet i denne konvensjonen.  Denne forståelsen klarte Sametinget å få Storting og styringsverk til å tro på, og i den grad, at det er skrevet inn i finnmarksloven at C169 er overordnet innholdet i loven.

Når en slik vesentlig opplysning ikke blir tatt med, og dermed underslått, i fortellingen om forhistorien til hvorfor finnmarksloven ble vedtatt, så blir det framstillingen av det historiske bakteppet for innføringen av finnmarksloven svært skjev.

Det underslås også at i over et halvt år foregikk konsultasjoner/forhandlinger bak lukkede dører mellom Justiskomiteen og Sametinget om hva som skulle stå i loven.  Planen var opplagt den at resultatet av disse konsultasjonene/forhandlingene ikke skulle offentliggjøres før det endelige resultatet av konsultasjonene/forhandlingene forelå som et fullbyrdet faktum, rett før lovbehandlingen i Stortinget.  En rekke nye elementer ble under de hemmelige konsultasjonene/forhandlingene skrevet inn i loven.

Det fortelles også i NORUT-rapporten at underskriftsaksjonen mot uttalte planer om å bruke finnmarksloven til å omgjøre Finnmarksallmenningen til et lappeteppe av private eiendommer, var en protest mot et konsultasjonsutkast.  Det er faktisk helt feil! Bortsatt fra de fra Finnmark som deltok på disse lukkede konsultasjonene, visste hverken Jarl Hellesvik eller noen andre fra Finnmark noe om innholdet i disse utkastene da underskriftsaksjonen ble startet. En annen sak er at pga. denne underskriftsaksjonen og den oppmerksomheten som derav ble skapt, ble presset så stort fra Finnmarks befolkning og politikere mot sentrale myndigheter om åpning av konsultasjonene, at de tilslutt ga etter for kravet. Først da fikk finnmarkene blant annet kjennskap til de såkalte kommisjonsparagrafene i loven. Disse paragrafene kan fortsatt føre til at utmarka i Finnmark ender opp som et lappeteppe av private eiendommer.

Frykten i Finnmark for en utvikling mot privatisering av utmarka, blir nærmest framstilt som ubegrunnet i rapporten. Dette skjer på tross av at vi fortsatt ikke vet noe om det endelige utfallet av de omfattende eiendomskrav som er fremmet ovenfor Finnmarkskommisjonen.

Det står i rapporten «Denne privatiseringsretorikken har også en samisk dimensjon i seg ved at den gjerne bærer på en oppfatning om at det er samene som vil få eiendomsrett»(s.116) 

Men realitetene er jo den at det er så godt som bare samer som har fremmet krav ovenfor Finnmarkskommisjonen om å bli tildelt eiendomsrett til store utmarksområder. Denne frykten er derfor basert på realiteter som ikke kan bortforklares.

Vi oppfatter NORUT sin omtale av denne frykten som en omtale som ligger i grenselandet til å latterliggjøre denne oppfatningen/frykten blant store deler av befolkningen i Finnmark. 

Sluttbemerkning

Vi forstår ikke at når NORUT får en bestilling fra FeFo om å gjøre undersøkelser av hvordan befolkningen i Finnmark stiller seg til FeFo, velger å la Eva Josefsen og Else Grete Broderstad få en så sentral stilling i utarbeidelsen av denne rapporten.  Begge er politisk sett inhabile pga sitt sterke engasjement i samepolitiske saker. Begge to er personer som over lang tid, og til de grader, har stilt seg på NSR og Sametinget sin side i deres syn på hvilken samepolitikk som bør føres i Norge. Personer som har vært og er så politisk engasjert i en sak vil bevisst og/eller ubevisst la sine samepolitiske synspunkter prege sitt arbeide når det er dette feltet de skal arbeide med. I dette tilfellet vil det igjen føre til at hele arbeidet vil få en same politisk slagside som heller mot den politikken som NSR og Sametinget fører og forfekter.  Dette mener vi å ha påpekt i våre kommentarer i vår kortfattede bemerkning til innholdet i rapporten.

I tillegg så vil denne nevnte bakgrunnen til de som først og fremst har utformet og skrevet rapporten, også svekke troverdigheten til rapporten. Dette gjelder i særlig grad ovenfor alle de som ikke deler Eva Josefsen og medarbeidere sitt samepolitiske grunnsyn.

Når en fri forskningsinstitusjon som NORUT påtar seg oppdraget  å fremskaffe kunnskap innenfor et område med et så politisk ladet bakteppe, kunne en forvente at faglig integritet og objektivitet i større grad ble vektlagt og bedre ivaretatt. 

Vår anbefaling er at neste gang det bestilles en undersøkelse om hvordan befolkningen i Finnmark stiller seg til FeFo så henvender de seg til en annen og uhildet institusjon enn NORUT for å få utført en slik undersøkelse. Det vanlige er at man henter inn uavhengige aktører for å foreta en uhildet gransking.

 

 Se også Odd Mathis Hættas kommentarer til forskningen «å studere sitt hjertebarn».