Statsråd Jan Tore Sanner

Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Jeg viser til Deres e-post av 24. april med svar på min henvendelse 26. mars.

Jeg er født, vokst opp og har tilbrakt det meste av mitt yrkesliv i Nord Norge og er derfor godt kjent med landsdelens ut

Opprinnelig var meningen at Sametinget skulle være et rådgivende organ for Regjeringen. Men norsk samepolitikk definerer nærmest all menneskelig aktivitet som kultur. Det omfatter for eksempel konsultasjonsavtalen med prosedyrer for formell kontakten mellom statlige myndigheter og Sametinget. Derved fremstår Sametinget som et rikspolitisk organ og er blitt det fjerde forvaltningsorganet i Norge. Gjennom konsultasjonsordningen og delegasjon, har Sametinget direkte innflytelse i politikkutforming og politikkutvikling i Norge.

 

Unntaket skal være i forsvars- og utenrikspolitiske, men på det utenrikspolitiske området har en nylig eksempler på at Sametinget ønsker å opptre på linje med nasjonalstaten. Sametinget har som kjent fremmet slike krav til UD i forbindelse med forberedelsene til verdenskonferansen i FN om innfødte folkeslag. Sametingsrådets forslag om samekontor i New York som kanal til FN-systemet, og mer nylig (i mars 2014), forslag fra AP-hold i Sametinget om et samisk EU-kontor i Brüssel, peker begge i samme retning.

Jeg har lest Regjerings-erklæringen. Mitt ståsted for å stille spørsmål med dagens samepolitikk er ønsket om et nasjonalt fellesskap uten etniske særrettigheter og hvor alle er like for loven. Et samfunnsfellesskap med etniske rettigheter, permanent forskjellsbehandling på avstammingsrelatert grunnlag i offentlig politikk og forvaltning, er etter mitt skjønn et brudd med demokratiske prinsipper også fordi innbyggerne i landet ikke blir behandlet likeverdig. Lokaldemokratiet og folkestyret svekkes for hver gang Sametinget gis økt innflytelse i politiske beslutningsprosesser.    

Behovet for en tydelig og forståelig klargjøring av norsk samepolitikk er økende. Det samepolitiske kulturbegrepet som er bærebjelken i samepolitikken (”alle ideelle og materielle former for samisk kultur”) bør gås nærmere etter i sømmene. Tiden er nu også inne til å avklare hva som menes med ”samisk selvbestemmelse” og ”urfolk” og ”urfolks rettigheter”. I denne sammenhengen tillater jeg meg å trekke frem en kronikk som statsråd Aspaker i egenskap av nordisk samarbeidsminister hadde i Nordlys 20. januar under tittelen “Arktisk – en levende region”. Hun skriver ”Det er avgjørende at de internasjonale forhandlingene inkluderer menneskene som er bosatt i Arktisk, og at det vises respekt for deres rett til selvbestemmelse og utvikling”. Er det slik å forstå at visse befolkningsgrupper innen hvert land skal ha ”rett til selvbestemmelse”. For ”menneskene som er bosatt i Arktisk” er det nødvendig med en klargjørende definisjon av formuleringen ”rett til selvbestemmelse”.

Statsråd Aspaker skriver også om ”urfolks rettigheter” i sin kronikk hvor forøvrig generalsekretær Dagfinn Høybråten i Nordisk Ministerråd, er medforfatter. Hva er urfolk? Hva er urfolks rettigheter for noe? Hvorfor er grupper av personer omtalt som urfolk og hvem i de nordiske landene er for urfolk å regne? I et brev til statsråd Aspaker utdyper jeg disse og andre samepolitisk relevante spørsmål. Vil norske statsborgere som har status som urfolk, ha det for livet? Er kanskje urfolksstatusen også arvelig? Da jeg ikke har mottatt noe svar fra Aspaker og siden De har ansvaret for Regjeringens samepolitikk, tillater jeg meg å vedlegge kopi av mitt brev til statsråd Aspaker.

Som De kjenner til, ble urfolkbegrepet lansert i forbindelse med forberedelsene til behandlingen av ILO-konvensjon 169, en konvensjon som er ment å gjelde for innfødte som lever i stammesamfunn i selvstendige stater og som har et beskyttelses-behov. Det ble arbeidet for at konvensjonen skulle gjøres gjeldende for samene. ILO konvensjon nr. 169 er en revisjon av ILO konvensjon 107 (C107) som kom i 1957.   Før norske myndigheter bestemte seg for om de skulle ratifisere C107, ble det utredet om det fantes noen befolkningsgruppe i Norge som kunne komme inn under denne konvensjonens målgrupper. St.prp. 36 (1958) avviste ratifisering av av ILO C107. Stortinget slo så fast at C107 ikke var relevant for norske forhold og vedtok at Norge ikke skulle ratifisere C107. (Inst. S nr. 68-1958). Et sentralt argument den gangen var at samene var integrert i det norske samfunnet.

I et brev datert 31. mars 1981(!) til Justis- og politidepartementet fastslår Sameretts-utvalget at samene i Norge ikke lever i stammesamfunn. Den politiske løsningen på dette problemet den gangen ble at ordet innfødte ble byttet ut med nyskapningen urfolk. Samene ble urfolk og ILO-konvensjonen gjort gjeldende for “urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater”. Via bakveien kom så samene inn under en konvensjon hvor de i alle fall nu ikke er kvalifisert til.

Ny kunnskap basert på forskning, velfundert viten og funn viser at påstanden om at nordmennene koloniserte samenes land i deler av det som er dagens Norge, ikke kan dokumenteres. “Hvem som kom først” er imidlertid nu heller ikke bestemmende for hvem ILO-konvensjonen gjelder for. ILO 169 og FN-erklæringer vektlegger behovet for tiltak ut fra situasjonen slik den er og ikke slik den en gang var for aktuelle befolkningsgrupper. Nu – 25 år etter ratifiseringen – bruker ikke ILO tid på å få frem enighet om en formell definisjon på begrepet “innfødte som lever i stammesamfunn”. ILO er derimot sterkt opptatt av å beskrive de folk som konvensjonen er ment å beskytte. Så dermed blir spørsmålet: hvilke befolkningsgrupper i verden har et behov for bekyttelse? Det er slike befolkningsgrupper som bør få verdenssamfunnets oppmerksomhet gjennom menneskerettighetsbestemmelser og statlige tiltak.

Ressurssterke samer har gått til topps nasjonalt og internasjonalt  i næringsliv, politikk, offentlig forvaltning, idrett, forskning, kunst og kultur på samme måte som ressurssterke i andre befolkningsgrupper her i landet. Her er det ingen forskjell ei heller når det gjelder det faktum at ikke alle gjør det godt. Å omtale de som føler seg som same og som melder seg inn i det samiske valgmanntallet som «urfolk», i samme åndedrag som man omtaler isolerte og marginaliserte befolkningsgrupper som nær-mest er utrydningstruet, som urfolk, blir i min forestillingsverden nærmest uvirkelig.

Artiklene 9 og 10 i ILO 169 anbefaler eller påbyr at representanter for de grupperinger som konvensjonen er ment å gjelde for, skal behandles rettslig annerledes enn den øvrige befolkningen om de forbryter seg mot landets lover. Dette er en anbefaling eller et påbud om å fravike prinsippet om likhet for loven. Dette tyder på at medlemslandene og medlemsorganisasjonene i ILO ikke så for seg at konvensjonen skulle gjelde for mennesker som er integrert i det samfunnet de lever i, slik som samene i Norge er. Det de har sett for seg eller ment må derfor være at konvensjonen skal gjelde for innfødte stammefolk som ikke er integrert i det samfunnet de lever i. Denne problemstillingen er aldri blitt utredet av offentlige myndigheter når det ble bestemt at samene i Norge er en ILO C169-populasjon.

Norge trenger en åpen debatt på prinsipielt grunnlag om etniske skillelinjer hører hjemme i politisk arbeide i Norge i det 21-århundrede. ILO konvensjon 169 er opphav til prinsipielle spørsmål om dagens samepolitikk. Konvensjonen står også sentral i forhold til etniske minoriteter som i sin tid ble valgt bort og opplever å være marginalisert.

I Sametinget har grupperingen Nordkalottfolket tatt til ordet for en gjennomgang av ILO 169 som talspersonene mener er “rigid, og derfor blir det vanskelig for flere land å ratifisere den. …En diskusjon om verdens urfolk er viktigere enn å diskutere situasjonen for samer i Norge”, uttalte representanter for Nordkalottfolket til NRK Sâpmi.

Og den samiske avisen Sagat fulgte opp 30.11.2013: “…På den annen side tror vi at det er positivt at det samiske samfunnet tar en debatt både om ILO-konvensjonen og andre internasjonale regler som gjelder statens forhold til urfolk. Sammenlignet med de fleste andre urfolk, lever samene i Norge et luksusliv, både materielt og med hensyn til menneskelige rettigheter. De store samiske kampsakenes tid er forbi, og samefolket i vårt land fremstår like livstrette som alle andre søkkrike og overmette nordmenn. Kanskje det er på tide å gløtte litt på øynene og se hva vi samer kan hjelpe andre urfolk med, når deres hjemstater svikter dem?”

En debatt om ILO-konvensjonen 169 o.l vil belyse “statens forhold til urfolk” og konsekvensene for hele befolkningen i Norge av dette forholdet. Regjeringen bør derfor tilrettelegge for en grundig gjennomgang i Stortinget av ILO-konvensjon 169’s berettigelse og forholdet til alle minoriteter i vårt nasjonale fellesskap.

Jeg siterer fra Deres innlegg i Nordlys: ”Men like viktig er det at det (arbeidet med kommunereformen) vil styrke lokalsamfunnene, det lokale selvstyret og flytte mer makt nærmere folket som bor i kommunene. En god kommunereform er en lokal-demokratireform”. For meg virker arbeidet med kommunereformen spennende, riktig og nødvendig.

I mitt brev til Dem viser jeg i denne sammenhengen til samarbeidsavtalen mellom Tromsø kommune og Sametinget. Gjennom avtalen påtar kommunen seg forplikt-elser, også ikke lovpålagte, utover de forpliktelser kommunen allerede har påtatt seg.   Kommunen påtar seg statlige oppgaver, faktisk også oppgaver som kan bli statlige dersom Stortinget gjennomfører lovendringer og trår til med nye bevilgninger til Sametinget. Tatt i betraktning at avtalebestemmelsene fanger opp tilnærmet alle kommunale politikkområder, vil saksbehandlingstid og saksbehandlingskostnadene øke. I artikkel 2 i avtalen åpnes det for samarbeide ut over formålet med avtalen: “Denne avtalen er ikke til hinder for samarbeide som ikke er nevnt i denne avtalen”. Avtalen innfører et samfunnsfellesskap med etnisk forskjellsbehandling og etnokratiske ordninger som utfordrer lokaldemokratiet. Det hører med til saken at Sametinget i denne avtalen ikke påtar seg noen forpliktelser.

Ordfører Jens Johan Hjort omtaler Tromsø-avtalen som ”en modell for fremtiden” og hevder at De har omtalt samarbeidsavtalen ”i rosende ordelag”. Sametingsrådet ved Ann-Mari Thomassen som regionalpolitisk ansvarlig, etablerer nu kontakt med kommuner for å få til et samarbeide. ”Avtalen med Tromsø vil ligge til grunn”, sier hun til Finnmark Dagblad. Hun opplyser forøvrig at Sametinget nu ønsker å sikre samisk innflytelse i beslutningsprosesser i fremtidige storkommuner. 

Det står selvsagt kommunene fritt å velge hvilke tiltak de vil prioritere for å sikre samisk språk og kultur. Hvordan samarbeidsavtalen mellom Tromsø kommune og Sametinget kan falle inn i den tenkemåten som arbeidet med kommunereformen bygger på og slik bl.a bidra til effektivitet i offentlig forvaltning, samt å styrke demo-kratiet og det lokale selvstyret, trenger nok en nærmere begrunnelse. 

 

Med vennlig hilsen

Karl-Wilhelm Sirkka