Kommunereformen skal bli en lokaldemokratireform, sier Regjeringen. Hensikten er å modernisere velferdssamfunnet ved å styrke lokalsamfunnene, det lokale selvstyret og flytte mer makt nærmere folket som bor i kommunene. For å få dette til også i ”de tradisjonelle samiske områder” er det nødvendig med en åpen debatt om norsk same-politikk. Det haster faktisk!

I UD er man i gang med å bidra i tilrettelegging av en verdenskonferanse i FN-regi om indigenous peoples (urfolks) rettigheter. Resultatet av konferansen blir premiss-givende for den samepolitikkken som KMD i praksis vil være ansvarlig for.

 

 

I et større oppslag i ABC Nyheter 14. mars 2014 omtales striden som er oppstått om gjennomføringen av den planlagte verdenskonferansen. I oppslaget gjengis en e-post fra statssekretær i UD, Bård Glad Pedersen: “Det er selvsagt at urfolk selv skal ha en fremtredende rolle i verdenskonferansen om urfolk. Vi er opptatt av at forberedels-ene gjennomføres etter planen og at urfolk inkluderes slik medlemstatene ble enige om høsten 2012. Norges FNdelegasjon i New York fortsetter dialogen med general-forsamlingens president for å finne en løsning alle kan enes om”. Striden som er oppstått, skyldes at representanter for gruppen ”indigenos peoples” krever at gruppen må få delta på linje med nasjonalstatene i verdenskonferansen. Vil konsekvensen av å imøtekomme kravet bli at det i en statlig representasjon kan inngå to likeverdige parter som kan operere fritt utfra sine egne politiske mål og prioriteringer?

Gjelder ikke for norske forhold                                                                     Det er sluttdokumentet fra en global konferane i Alta i juni 2013 med representanter for Indigenous peoples and Nations som legges til grunn for forberedelsene til FNs verdenskonferanse. Sametinget var vertskap for Altakonferansen som var tilrettelagt av Sametingets internasjonale representant, FN-diplomat John Bernhard Henriksen. Jeg kjenner ikke til om sluttdokumentet er behandlet i de respektive lands regjeringer eller om det er ekspedert direkte til Sametingets FN-diplomat John Bernhard Henriksen. Han skal forutsetningsvis sammen med en statlig representant fra Mexico, tidligere FN-ambassadør, legge til rette for gjennomføring av verdenskonferansen.

Sluttdokumentets beskrivelse av situasjonen for indigenous peoples and nations (se vedlegg) reiser spørsmålet om det i Norge overhode finnes befolkningsgrupper som har en livssituasjon og slike levekår som sluttdokumentet beskriver og om de statlige tiltak som foreslås, er relevant for norske forhold.

Det er verdt å merke seg at ingen statsråder i den rød-grønne regjeringen stilte opp på Altakonferansen på tross av invitasjon. Den daværende regjering ønsket altså ikke å gi konferansen som i hovedsak dreide seg om selvbestemmelse i sine land og territorier, legitimitet og politisk oppmerksomhet.

 

Samisk selvbestemmelse                                                                  Sluttdokumentet er i realiteten en meget omfattende kravliste til FN og således også med krav til nasjonalstatene. Sentralt i kravlisten er begrepet selvbestemmelse. Det heter blant annet at man «Anbefaler at stater bevarer og respekterer urfolk og -nasjoners rett til selv å bestemme at de ikke ønsker ressursutvinning på sine land og territorier…».

Samepolitikerne har i den forbindelse ikke lykkes å enes om hva en legger i begrepet samisk selvbestemmelse. Men i et intervju med ABC Nyheter under Alta-konferansen kommenterte daværende sametingspresident Egil Olli (Ap) og presidentkandidat Aili Keskitalo (NSR) hva som menes med rett til selv å bestemme. «Urfolk krever vetorett over olje-, gass- og gruveutvinning.» oppsummerte ABC Nyheter. Vi er ikke mot gruvedrift som sådan. … samtykker vi ikke, så skal det ikke åpnes for gruver, sier Olli. “Vi mener utbyttet må deles”, uttaler Keskitalo. Det argumenteres med at nasjo-nale ressurser også er urfolks ressurser. Hvorfor da eksklusiv samisk selvbestemmelse og ikke medbestemmelse som norske medborgere som faktisk også omfatter samene?

Internasjonal uenighet om forståelsen av viktige politiske begreper                                                                                  Det eksisterer ikke noen internasjonal enighet om hva som i henhold til ILO konven-sjon 169 legges i begrepet indigenous peoples (innfødte folk) og «indigenous and tribal peoples» (innfødte stammefolk). I et veiledende ILO-dokument for konvensjo-nen kalt ”Indigenou & Tribal Peoples’ Rights in Practice”, kan vi innledningsvis lese følgende: «det er en gryende enighet om at en formell definisjon av begrepet/termen “indigenous peoples” hverken er nødvendig eller ønskelig. Konvensjonen definerer ikke nøyaktig hvem som er ”indigenous and tribal peoples”, men beskriver heller de folk (”peoples”) den sikter mot å beskytte (Artikkel 1). Så det egentlig spørsmålet er derfor hvilke folkegrupper i verden har et slikt beskyttelsesbehov?

 

Jeg har forstått det slik at med begrepet urfolk sikter Regjeringen til formuleringen indegenous peoples og at det i Norge dreier det seg om samene som ILO-konvensjon 169 hevdes å gjelde for. I denne sammenheng minner jeg om at 35% av kommune-styrerepresentantene i Hammerfest og Alta, flere kystordførere og fylkesordføreren i Finnmark er innmeldt i Sametingets valgmanntall. Det samme er alle stortingsrep-resentanter fra samme fylke. Alle er de av samisk avstamming, men “urfolk” i ILO 169’s forstand er de ikke. Hvordan begrunner man at ILO169 gjelder for samer og personer av samisk avstamming? Spørsmålet reiser problemstillingen: Hva er ”urfolk” og hvorfor?

 

Begunstiges av etnisk tilhørighet                                                         Ordet same defineres som kjent, ut fra en kombinasjon av språklige og avstammings-relaterte, subjektive kriterier, en følelse av tilhørighet i et fellesskap. Denne følelse kan ikke begrenses og på den annen side bør følelse av etnisk tilhørighet heller ikke begunstiges gjennom lovgivning, i offentlig politikk og forvaltning.

 

Skulle det påvises faktabehov hos den nasjonalt integrerte, samiske befolknings-gruppe som bør generere nasjonale tiltak, så kan det gjennomføres målrettet uten å vente på resultatet av den bebudede verdenskonferansen. Men avstammingsrelaterte, permanente ordninger vil som kjent stride mot bestemmelser i FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering.

 

Samene som urfolk inn i Grunnloven?

Som kjent foreligger det et forslag om å erstatte formuleringen “den samiske folkegruppe” i Grunnlovens § 110a med “samene som urfolk”. En slik endring vil for det første skape ytterligere avstand til landets øvrige minoriteter og for det andre innføre begrepet urfolk i en betydning som avviker sterkt fra den alminnelige folkelige oppfatning av begrepet. Og for det tredje: skulle endringsforslaget gå gjennom i Stortinget og hvis verdenskonferansen i FN anbefaler at sluttdokumentet fra Alta skal legges til grunn for tiltak i medlemslandene, vil konsekvensene melde seg etter hvert i Norge og da spesielt i det Sametinget betegner som “de tradisjonelle samiske områder”, altså i den norske del av russisk-nordiske “Sameland”, også kalt “Säpmi”. Dette utgjør for øvrig samlet 40% av Norges landareal og tar også med havstrøkene utenfor. Her forsterkes eventuelt i tilfelle en politikk som konsekvens fører til at det lokale selvstyret gradvis svekkes.

 

Det er nærliggende å anta at Sametinget vil benytte dette til å argumentere for å reise nye samepolitiske krav. Utenrikspolitikk er nu også blitt et politikkområde på kravs-listen. Sametingsrådet har kommet med forslag om samekontor i New York som kanal til FN-systemet, og mer nylig (i mars 2014) er det fremmet forslag fra Aphold i Sametinget om samisk EU-kontor i Brüssel. Glemt vil være stemmeforklaringen da Norge i FN stemte for United Nations Declaration on the Rights of Indigenous Peoples» (2007). Da uttalte Norge at de bestemmelsene som erklæringen foreslår, «ansees ivaretatt gjennom gjeldende ordninger og rettigheter i henhold til norsk lov». Som norske statsborgere og nordmenn har samene i dag som kjent, de samme sivile, sosiale og politiske rettigheter som alle andre nordmenn.

 

Samisk grasrotmotstand mot Sametinget

Siden 2007 er Sametinget blitt tilført økt politisk makt og besluttende myndighet i saker som angår hele befolkningen. Nu viser det seg at Sametinget ikke har full oppslutning fra sine egne om sin politiske maktbygging. I en meningsmåling utført for NRK Säpmi i fjor høst hvor bare personer innmeldt i Sametingets valgmanntall (altså samepolitisk aktive personer) deltok, svarte kun 36,8 % at de var for at Sametinget “burde få større makt og myndighet”. 50% av Arbeiderpartiets, 65,6 % av Høyres og 95,5% av Fremskrittspartiets velgere svarte nei. Norsk samepolitikk splitter befolkningen. Sametingets politikk splitter samene.

 

Bit-for-bit strategi i de lange linjers samepolitikk

Samerettsutvalgets formann dr. juris Carsten Smith besvarte i Advokatbladet 4-2011 spørsmålet om Sametinget har tatt seg til rette og blitt noe mer enn et rådgivende organ som forutsatt: “Hovedpoenget var å opprette Sametinget. Senere skulle det suksessivt oppnå makt ved blant annet delegasjon. Det har de gjort på en ganske dyktig måte”. Smith fortsetter: “ .. skritt fire vil være å sikre sjøsamenes kultur via områderettigheter til fiske og skritt fem vil være en nordisk samekonvensjon”.

 

Dr juris Carsten Smith beskriver her en vellykket gjennomført bit-for-bit strategi i de lange linjers samepolitikk der det nordiske Samerådet (www.saamiconcil.net) hvor NSR (www,nsr.no) og NRL har vært og fortsatt er toneangivende aktører, har stått for tenkingen og regien. I sitt forslag til budsjett for Sametinget 2013 skriver NSR i det innledende kapittelet: “Det langsiktige mål bør være å få etablert ett felles samisk parlament for samene i Norge, Sverige, Finland og Russland”.

 

Nordisk samekonvensjon                                                                                                  Norge, Sverige og Finland forhandler (sluttført?) om en nordisk samekonvensjon med utgangspunkt i en innstilling fra en ekspertgruppe som foreslår nye samiske rettigheter og mer politisk makt til Sametingene; ”Statene skal ikke vedta eller tillate …for så vidt ikke det berørte sametinget samtykker til dette”. Altså vetorett for sametingene i de tre land!

En departemental arbeidsgruppe som har vurdert ekspertgruppens forslag, har konklu-dert med at 20 av i alt 51 artikler inneholder bestemmelser som faktisk går lengre enn den norske stats folkerettslige forpliktelser og/eller norsk rett! I artikkel 22: “En sameregion”, heter det: ”Statene skal aktivt søke å fastlegge og utvikle det området der det samiske folket kan forvalte sine særlige rettigheter etter denne konvensjon og landenes lovgivning”.

 

Segregerende politikkutvikling

Ved høstens valg var det 3.641.753 stemmeberettigede i Norge hvorav 15.009 også kunne avgi stemme ved Sametingsvalget. De aller fleste som er innmeldt i Sametingets valgmanntall skiller seg ikke ut fra den øvrige befolkningen i Norge når det gjelder levesett og livsanskuelse, skikker og sedvaner. Bare et lite mindretall av de som er av samisk avstamming har samisk som sitt hjemmespråk. Hvorfor da behandle samene eller de som er av samisk avstamming spesielt, ut over det å støtte opp under samisk språk og spesifikk samisk kultur? Hvordan tenkes det når man bifaller etniske skillelinjer og legger opp til permanent særbehandling av en etnisk gruppe i dagens multietniske Norge? Ved å gjøre det, etableres et fundament for politikkutvikling som virker segregerende.

I denne sammenheng minner jeg om at Sametinget er gitt anledning til å føre hemmelige konsultasjoner/forhandlinger med Regjeringen og underliggende etater i saker som angår samene, men som i praksis angår hele befolkningen. Slike konsulta-sjoner/forhandlinger kan også finne sted etter at de ordinære høringsfrister er utløpt.

 

Mener statlige myndigheter at de folkevalgte og forvaltningen i fylkeskommuner og kommuner ikke er i stand til å ivareta minoritetsgrupper fordi de ensidig tar beslut-ninger som favoriserer majoriteten?! Dette er i så fall en statlig falitterklæring til de folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner i de nordligste landsdeler.

 

Stortinget vil i inneværende valgperiode debattere og forhåpentligvis ta stilling til prinsipper og gjennomføring av en kommunereform. Reformen må gjelde for hele landet!

 

 

Tromsø, 31. mars 2014

Karl-Wilhelm Sirkka

Tidligere:               Fylkessekretær for Høyre i Finnmark

Sentralstyremedlem i Unge Høyre

Kommunalrådsekretær for samferdsel og havn i Oslo (H)

Statssekretær i Samferdselsdepartementet (H)