Av Karl-Wilhelm Sirkka

11. mars var et samarbeide mellom Alta kommune og Sametinget tema på møte i Alta kommunestyre. I kveldssendingen samme dag opplyste NRK Nordnytt at Alta kommune-styre går inn for en egen avtale med Sametinget lik den omstridte avtalen som Tromsø har inngått. Jeg stusset og bestemte meg for å få tak i kommunestyrevedtaket i saken.

La oss så se på hva kommunestyret gikk inn for. Så vennligst ikke stopp. Les videre:

 

I vedtaket ber et ensstemmig Alta kommunestyre adminstrasjonen om å «gå i dialog med Sametinget og politisk ledelse for å finne prosjekter som vil bidra til en styrking av samisk språk og kultur». «Arbeidet frem mot en slik avtale gjøres bredt, slik at både organisasjoner, politiske organer og befolkningen ellers i Alta kan bidra med innspill» Og videre: «Det skal rapporteres jevnlig til formannskapet fra arbeidet frem til endelig avtaleutkast foreligger» som også redegjort for av ordføreren i innslaget. Så hvordan NRK oppsummerte slik det gjorde, skjønner jeg ikke.

Politikerne i Alta har altså en pragmatisk tilnærming til oppgaven om å styrke samisk språk og kultur i kommunen. Hele folket skal høres.  Demokratiske spilleregler skal følges. Alta-politikerne skal sitte i førersetet og ha hendene på rattet når prosjekter identifiseres som “kan bidra til en styrking av samisk språk og kultur”. Meget bra. 

Politikerne i Tromsø hadde også en ordentlig og pragmatisk tilnærming til arbeidet med samisk språk og kultur. For etter at søknaden om innlemmelse i forvaltningsområde for samisk språk ble trukket med 23 (H, FrP og V), vedtok kommunestyret ensstemmig at kommunen skulle «ta vare på eksisternde ordninger, og der det er formålstjenlig, søke å forbedre tilbudet til kommunens samiske befolkning».  

Det som deretter skjedde fortoner seg uvirkelig og ikke til å tro. Kommunepolitikerne i Tromsø var uvitende om at det var fremforhandlet en samarbeidsavtale mellom Tromsø og Sametinget innholdende politiske saksområder som angår hele befolkningen i kommunen samt en oppskrift på hvordan politikkutviklingen i kommunen skal skje fremover. Den samepolitiske ledelse i Karasjok og representanter for det urbane, urfolksmiljøet i Tromsø var ikke uvitende. De bidro aktivt i arbeidet med å utvikle og utforme avtalen. Den øvrige del av kommunens befolkning var valgt bort.

Hva innspilll fra andre enn aktive talspersoner for den samiske befolkningsgruppe even-tuelt ville ha dreid seg om, vet en selvsagt ikke. Men jeg ser ikke bort fra at slike innspill ville basere seg på konkrete og dokumenterbare faktabehov fulgt opp med en nødvendig og sterk påminnelse om at etniske skillelinjer motarbeider fellesskapstenkningen og er oppskriften på ufred og ulikhet. Det begås en kraftig urett når det innføres avstammings-baserte ordninger med permanent forskjellsbehandling i offentlig politikk og forvaltning.