Jarl Hellesvik

Steinar Pedersen skriver i en offentlig utredning fra 1994 «Det geografiske området som i dag kalles Finnmark, kommer av det gammelnorske ordet Finnmork. Det betyr samenes land .(NOU 1994:21,»Bruk av land og vann i Finnmark, bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget») Det var dette Samerettsutvalget som utredet grunnlaget for innføringen av finnmarksloven.

 

Ordet Finnmark/Finnmork er et todelt ord: Finn og mark/mork.

Den første skriftlige bruken av ordet «finn» finner vi hos romerne. Blant annet hos Gaius Plinius Secundus som i år 58 benytter ordet «feningia». I år 98 benyttet Cornelius Tacitus ordet «fenni». Flere eksempler fra den tiden kan nevnes. Romerne hadde selvsagt ingen formening om forholdene på Nordkalotten eller at det i det hele tatt eksisterte et slikt område. Det lengste deres kunnskaper om land og befolkningsgrupper strekte seg til, var til et stykke nord om Alpene.

Går vi til norrønt så betyr fen/fenn «myr, hængedynd», nevnt i «Norges gamle love», eller som «blautmyr» nevnt i Norrøn ordbok.

Ordet finn er også blitt knyttet til ordene finna, find, gefunden, fendo(plattysk). Altså en betegnelse på mennesker som levde som vandrere, nomader, jegere og samlere. Det var mennesker som levde av å «finne» det de trengte.

Tidligere oppfatninger av navnet Finnmark er at dette var inspirert av det norrøne navnet «finnr» som siktet til folkestammer som drev jakt og fangst i øde, ubebodde myrområder, på fjellet og på vidda.

Det finnes ingen dokumentasjon på at finn er synonymt med same i oldtidslitteraturen, sagalitteraturen eller litteraturen fra eldre middelalder.

I alle opptellinger av befolkningen i Finnmark fra 1567 (Da startet opptellingene.) til 1845, ble alle de som snakket et eller annet finsk-ugrisk språk ført inn i rubrikken «finner». Ordet «finn» var altså en fellesbetegnelse på de som tilhørte denne språkgruppen. Også Fritjof Nansen hevder i boka «Nord i Tåkeheimen» at ordet finn var en slik sekkebetegnelse.

Alt tyder derfor på at først var ordet fenni/fen/finn er en betegnelse på mennesker som levde i områder av en bestemt type og levde på en bestem måte. Senere så ble det en fellesbetegnelse på de som snakket et finsk-ugrisk språk. Først i relativ nyere tid ble ordet finn i Norge, synonymt med de som snakket samisk.

Betrakter vi den andre stavelsen i ordet Finnmark: mork/mark, så finner vi forklaringen i Norrøn ordbok . Der heter det at mork betyr : «mark, utmark, skog, ubebygd land»

Interessant er at i den norrøne teksten i fortellingen «Håkon Håkonssons saga» fra 1260-tallet, så benyttes ikke formuleringen « nord i Finnmork», men formuleringen «nordr a Maurk» som betyr «nord i marken». Først i senere oversettelser til norsk, så blir dette omskrevet til «nord i Finnmark».

Områdenavnene Finland og Finnveden (som ligger i Sør-Sverige), tyder heller ikke akkurat på at ordet   finn betyr same i eldre litteratur. Heller det motsatte.

På de eldste kartene over Nordkalotten er for øvrig «Finnmarkcia» skrevet inn på de indre områdene av Nordkalotten. Her vil jeg nevne kartet «Carta Marina» laget av svensken Olaus Magnus i 1539 og et kart laget av hollenderen Waghenaer i 1592.

Området Finnmark fikk for øvrig sitt navn i 1685. Da ble området å hete Finnmarkens amt. Før det het området Vardøhus len/Vardøhus amt.

Når Steinar Pedersen i nevnte NOU, hever at ordet Finnmark har eierbetydningen «samens land», så er dette utsagnet politisk motivert. Hans påstand er meg bekjent, ikke blitt belagt verken kildemessig, kulturhistorisk, eller språkhistorisk.

Ringen blir for øvrig sluttet når Sametinget, under forarbeidene til finnmarksloven, tok hans parole eller påstand på alvor og fulgte det opp med å krevde at det skulle lovfestes at utmarka i Finnmark eies av samene. Eller sagt på en annen måte: De krevde at det skulle lovfestes at Finnmark er »samene s land».