I dag er Sametingets valgmanntall det eneste register over samer i Norge. Det forteller i grove trekk hvor mange de er og hvor i landet de bor. For å bli innmeldt i manntallet kreves at en føler samisk tilhørighet og at du kan vise til at du eller dine forfedre i minst tre ledd bakover, dvs. tilbake til at minst ett av dine 8 oldeforeldre hadde samisk som morsmål eller hjemmespråk. Manntallet er derfor et avstamningsregister der språksituasjonen for minst en av dine 8 oldeforeldre er et av minstekravene.

 

Men det følelsesmessige kravet, dvs. det å føle seg som same, blir oftest svært utslagsgivende fordi de flese som står i manntallet ikke behersker det samiske språk, og ikke kan vise til at slekten snakket samisk hjemme. Er det da ut fra slike kriterier, som går noen få generasjoner tilbake, riktig å bruke betegnelsen «urfolk» for alle som føler seg som samer og står i manntallet? Kan den som hadde både finsk/kvensk og ett av samespråkene (og selvsagt norsk) hjemme, kan den da bare velge det som passer?

 

Vi har sett at Sametinget i sin jakt på demokratisk legitimitet har kjørt en rekke vervekampanjer for å få folk til å melde seg inn i manntallet. Det verves i dag «urfolk» fra alle geografiske områder i landet og fra alle samfunnslag. Disse skal beskyttes av ILO-169 konvensjonen som er et humanitært foretak for å beskytte de svakeste minoritetsgruppene i verdenssamfunnet mot å bli ”overkjørt” av storsamfunnet. At folk i samemanntallet i Norge kvalifiserer til en slik beskyttelse er vanskelig å forstå.

 

Det å nedstamme fra har ingen mening som kriterium for identifisering av etniske grupper i blandede befolkninger. Dette er alminnelig kjent blant sosialantropologer, men knapt blant folkerettsjurister. Finnmark har i flere århundrer vært bosatt av mange etniske grupper. Vi har i flere århundrer vært multietnisk og hatt glede av det både i privatlivet og i utnyttelsen av våre felles ressurser. Våre nye landsmenn bidrar også i den prosessen.

 

Den voksende samiske nasjonalisme krever politisk makt fra sitt etniske ståsted. Krav fra en velutdannet statsfinansiert samisk akademikerstand, koplet med at en har klart å opparbeide en generell nasjonal minoritetssympati, har gitt samene en innflytelse som går langt utover deres spesielle stilling som språklig minoritet.

 

Under parolen ”rett til land og vann” er Finnmarksloven innført. Den deler befolkningen i to. Den fremmer en politisk orden hvor etniske skillelinjer aksentueres. Det politiske og demokratiske fellesskap er splittet. Den samiske gruppe har ”dobbelstemme” ved at de kan føre sine saker både gjennom Fylkestinget og gjennom Sametinget. Det er anslått at det i dag er omtrent 40.000 – 60.000 samer i Norge. Ca. 15000 av dem har meldt seg inn i Sametingets valgmanntall. Vi ser at søsken skilles ved valgurnene og gis forskjellige politiske rettigheter.

 

Finnmarksloven gir også personer i sametingets valgmanntall betydelig større stemmevekt enn den øvrige befolkning. 85% av Finnmarks befolkning har ikke stemmerett til Sametinget. Dette bryter prinsippet om lik demokratisk berettigelse i et politisk fellesskap. Skal dette videreføres i andre deler av landet?

 

Spørsmål om demokratisk likeverdighet kan ikke bagatelliseres. For mange er det et spørsmål om menneskeverd. Utredninger av samiske rettigheter har nå fått et slikt omfang at vanlige politikere må få klargjort hva som er prinsipielle hovedlinjer i dette sakskomplekset. Et grunnleggende spørsmål er bl.a. om urett mot den ikke-samiske befolkning må aksepteres for å innfri den samiske rettsfølelse og kravene om spesielle rettigheter. I Grunnloven står bl.a. at Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig land, bebodd av det norske folk og med like demokratiske rettigheter for alle. Det å forfordele rettigheter på etnisk, kulturelt eller språklig grunnlag strider mot Grunnlovens intensjon. Samepolitikerne arbeider nå med å få samenes urfolksstatus inn i Grunnloven!