Fra Jarl Hellesvik
Hammerfest
13.1.14
Jeg viser til Deres brev til meg datert 20. desember 2013. dette brevet er et tilsvar på mitt brev(e-post) til Dem. Brevet eller notatet har tittelen «Hvem er ILO Konvensjon nr. 169 ment å gjelde for?» som Dere mottok fra meg den 5.12.13.
Dette er mitt tilsvar til Deres brev.
Hvem gjelder C169 for?
I utsagnet Indigenous and tribal peoples i ILO konvensjon nr. 169 (Heretter C169.) er det to adjektiver (indigenous, tribal) som karakteriserer subjektet peoples. I den norske gjengivelse har en omskrevet dette til to frittstående subjekter, urfolk og stammefolk. Dette gir opphav til en forståelse som avviker fra de to offisielle tekster, den engelske og den franske. Sistnevnte sier C169 Convention relative aux peuples indigènes et tribaux, 1989. Peuple indigènes et tribaux kan ikke tolkes som annet et at konjunksjonen (et ) binder adjektivene i definisjonen av hvem konvensjonen gjelder. Påstanden om at det engelske så vel som det franske utrykk ikke binder adjektivene som definerer subjektet sammen, er i høyeste grad feil. Denne påstand vil jeg begrunne i det følgende.
At en folkerettslig forsamling som et ILO Konventet ikke er seg bevisst den klare forskjell som ligger i bruken av konjunksjonen og og eller i en lovtekst, er høyst usannsynlig. Dersom målgruppen for C169 skulle være to forskjellige typer, grupper av folk, ville det naturlige være å definere C169s målgruppe som indigenous or tribal peoples, eller på fransk som peuples indigènes ou tribaux. Å henvise til Artikkel 34 om fleksibilitet i nasjonale fortolkninger i et så stort avvik og et så viktig spørsmål, kan ikke gjøres bare av en oversetter eller i en saksforberedelse uten at det i dette tilfelle legges frem for Stortinget. Ratifikasjonsproposisjonen for C169 (St. prp. nr. 102 (1989-90) viser at dette ikke ble gjort.
La oss likevel vurdere konsekvensene av å gjøre C169 til et folkerettslig instrument for to kategorier folk, dvs. at det ikke er noen binding mellom de to definerte utvalgskriterier. Den ene gruppen er da definert ved termen tribal og den andre er definert ved termen indigenous. På norsk kan det engelske adjektiv tribal og det franske tribaux oversettes med stammetilhørige, i betydningen folk som lever under stammeforhold. Vi antar derfor at for å berettiges av C169 er det nødvendig, men ikke tilstrekkelig å oppfylle kriteriet ”å være indigenous”. Tilsvarende er det nødvendig, men ikke tilstrekkelig ”å være tribal ”. Utrykket ”å være” innebærer at en kan anvende de to adjektivene indigenous og tribal på en potensiell gruppe med status som et folk. (Dette kjernebegrep i folkeretten er i seg selv høyst omdiskutert, men det lar jeg her ligge). Hva C169 legger i begrepene indigenous og tribal kan vi lese i C169 Artikkel 1.1, pkt a) og b):
“This Convention applies to:
(a) tribal peoples in independent countries whose social, cultural and economic conditions distinguish them from other sections of the national community, and whose status is regulated wholly or partially by their own customs or traditions or by special laws or regulations;
(b) peoples in independent countries who are regarded as indigenous on account of their descent from the populations which inhabited the country, or a geographical region to which the country belongs, at the time of conquest or colonisation or the establishment of present state boundaries and who, irrespective of their legal status, retain some or all of their own social, economic, cultural and political institutions.”
Kortversjonen av dette er at kategorien
a) tribal definerer levekår/levemåte og kategori.
b) indigenous definerer krav om historisk tilhørighet med egne institusjoner av sosial, økonomisk, kulturell og politisk karakter som går tilbake til (har eksistert) fra tiden da nåværende grenser ble trukket.
Artikkel 1.1 definerer to karakteriserende adjektiviske begrep indigenous og tribal . Disse bindes sammen i C169 sin tittel Convensjon No 169 conserning indigenous and tribal peoples in independant countries.
Dersom målgruppen ikke skulle omfattet begge karakteristikker samlet, ville det naturlige engelskspråklige utrykk vært indigenous or tribal peoples.
Om dette var intensjonen, vil det ikke være nødvendig å kreve historisk og institusjonell opptreden innenfor et lands grenser for å oppnå C169 berettigelse. Likeledes vil det ikke være nødvendig å sette levekårsbetingelser (tribal), hvilket innebærer at mesteparten av innbyggerne innenfor dagens statsgrenser ville vært C169 berettiget. Et interessant eksempel er vår nabo i øst, Finland, som fikk dagens grenser fastlagt i 1945 i den nordøstligste del av landet. Uten krav til å være tribal vil åpenbart en overveiende del av finlenderne være C169 berettiget.
Hvilke konsekvenser dette ville kunne få for mennesker som kommer til Norge, og selv mener seg å tilhøre stammesamfunn i andre deler av verden, er vanskelig å si.
Den uklarhet som oppstår ved at kriteriene indigenous og tribal separeres og at kravet om historisk tilhørighet dermed ikke er en forutsetning også for stammetilhørende personer, burde tilsi at Stortinget gjøres oppmerksom på det spesielle ved den norske fortolkning av C169 før denne får internrettslige konsekvenser.
I Deres tilsvar av 20. desember 2013 avviser Dere min påstand om at en mulig todeling av målgruppen for C169 ikke er tilsiktet og ikke kunne vært skrevet som for eks. indigenous peoples and tribal peoples fordi denne uttrykksmåte er unaturlig på engelsk. Dette argument er rent språkfaglig og har ingen relevans for den juridiske fortolkning.
Min påstand er at dersom todelingen av målgruppen var ønskelig, ville den også vært angitt i ILOs første fremstøt på dette folkerettslige område med ILO Convention 107 concerning the protection and integration of indigenous and other tribal and semi-tribal populations in independent countries.(Heretter kalt C107.)
Det står i C169 at den er en revisjon av C107. I den offisielle, norske gjengivelse av C107 er målgruppen uttrykt slik: «Innfødte og andre befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold.» Norge er ikke blant de 29 stater som har ratifisert C107. Det går også klart fram av tittelen og innholdet i denne konvensjonen at begrepet indigenous her sikter til grupper som i en eller annen grad, er å anse som innfødte stammepopulasjoner. Det står intet i C169 om at begrepet indigenous må forstås annerledes enn i C107, eller sagt på en annen måte: Det står ikke noe om at C169 er ment å gjelde også for andre enn innfødte som lever under stammeforhold. I henhold til den dualistiske forståelse av folkerettens betydning for norsk rett, der intern norsk rett presumeres å være i overensstemmelse med Folkeretten (presumpsjonsprinsippet ) – her som i C107 og dens etterfølger C169) – må man derfor trekke den slutning at målgruppen i C169 er innfødte («indigenous») med stammetilhørighet (dvs. lever under stammeforhold). Det fremgår for øvrig heller ikke noe sted fram, i den autoritative engelske eller franske konvensjonsteksten, at den er ment å gjelde for to befolkningsgrupper («urfolk og stammefolk») som er forskjellige.
I den offisielle norske oversettelsen av C107 kan man i artikkel 3, pkt. 2 lese: «For denne konvensjonens formål omfatter uttrykket «som delvis lever under stammeforhold» grupper og personer som ennå ikke er integrert i samfunnslivet i vedkommende land, selv om de er i ferd med å miste sitt stammepreg.» Det står ikke noe i C169 om at konvensjonen gjelder også for de folkegrupper som er integrerte. Man må derfor igjen kunne trekke den slutning at C169 ikke gjelder for grupper eller personer som er integrert i samfunnslivet i de vestlige demokratier, og dermed heller ikke for samene i Norge.
I en handbok som ILO har utgitt som omhandler C169, kan man blant annet lese:
“Indigenous and tribal customs and traditions are central to many of their lives. They form an integral part of indigenous and tribal peoples’ culture and identity, and differ from those of the national society. They may include ancestor worship, religious or spiritual ceremonies, oral tradition, and rituals, which have been passed down from generation to generation. Many ceremonies involve offerings to nature spirits, and take place in order to maintain a balance with nature.”
(http://books.google.no/books?id=F0EK2f1rnAIC&printsec=frontcover&hl=no&source=gbs_ge_summary_r&cad=0#v=onepage&q&f=false )
Skildringen av «indigenous and trible peoples» sine typiske skikker og tradisjoner vitner ikke akkurat om at dette er en beskrivelse av personer og grupper som er integrert i samfunnslivet i landet, heller tvert imot. Man bør også merke seg at skikkene og tradisjonene til «indigenous» og «tribal», beskrives likt, noe som taler for at det er innfødte stammefolk C169 sikter til. Dersom det hadde dreid seg om to forskjellige typer folkegrupper, så ville det vært naturlig at skildringene av deres skikker og tradisjoner ville vært forskjellige.
Ifølge offisiell norsk politikk må konvensjonen forstås slik at den også gjelder for personer og grupper som lever i et integrert fellesskap med øvrige innbyggere i det landet de lever i. Om så er tilfelle, ble aldri utredet av norske myndigheter når konvensjonen ble ratifisert. Det ble bare bestemt at så er tilfelle, helt uten debatt.
Men den offisielle, norske, politiske, forståelsen av hvem C169 er ment å gjelde for, er mere vidtgående enn dette. Den strekker seg også til å gjelde for personer og grupper av personer som er assimilert inn i det samfunnet de lever i. Dette fordi at ifølge denne offisielle politikken, så er alle de som stå innmeldt i Sametingets valgmanntall, berettiget til å bli beskyttet av C169. Min påstand begrunner jeg med at det store flertallet av de som står innmeldt i Sametingets valgmanntall ikke skiller seg ut ifra den øvrige befolkningen i Norge når det gjelder språk, levesett og livsanskuelse, seder og skikker. En stor del av dem er velutdannede, veltilpassede og urbane mennesker i det norske samfunnet. Som et eksempel på at så er tilfelle, kan jeg nevne at 30% av kommunestyremedlemmene i Alta kommunestyre og 35% av kommunestyremedlemmene i Hammerfest kommunestyre er innmeldt i Sametingets valgmanntall. Innmeldt i Sametingets valgmanntall er også samtlige, nåværende stortingsrepresentanter fra Finnmark (Helga Pedersen, Kåre Simensen, Frank Bakke Jensen, Jan-Henrik Fredriksen og Kirsti Bergstø.) Disse eksemplene alene burde fortelle norske myndigheter at man her er på ville veier når det gjelder forståelsen av C169. For er det virkelig slik at disse nevnte personene og gruppene skal være berettiget til å komme under C169 sin beskyttelse?
I den norske gjengivelse har en oversatt det engelske adjektiv indigenous og dets tilsvarende franske adjektiv indigènes med substantivet urfolk. Dette er en omskrivning. Ordet urfolk kan ikke være et adjektiv. Det betenkelige her er at urfolk i vanlig språkbruk brukes om nettopp mennesker som lever i stammesamfunn utenfor de urbaniserte og integrerte deler av den øvrige befolkning. Betegnelsen blir totalt uforståelig om det også skal gjelde fullt ut integrerte, assimilerte og likestilte personer i et demokratisk fellesskap. Ordet er pr. dags dato ikke definert og redegjort for av Norsk Språkråd i norsk bokmål. I Nynorskordboka til Norsk Språkråd kan man lese: «urfolk; første, opphavlege folkesetnad eller folkeslag på ein stad.» Ifølge denne definisjonen må da også nordmenn flest kunne karakteriseres som urfolk. På Regjeringen sin hjemmeside kan man lese: «Det finnes ingen generell internasjonalt akseptert definisjon av urfolk».
Artiklene 9 og 10 i C169 tilrår/påbyr at representanter for angjeldende folkegruppe (indigenous and trible peoples) blir å behandle annerledes strafferettslig enn den øvrige befolkningen, om de forbryter seg imot landets lover. Disse to artiklene er et klart argument for at konvensjonen ikke er ment å gjelde for grupper eller personer som er integrert i det samfunn de lever i. For det er vel ingen som vil hevde at ILOs generalkonferanse i juni 1989, med vitende og vilje, har tilrådet medlemslandene å fravike et så sentralt menneskerettighetsprinsipp som likhet for loven, for personer som lever i et integrert demokratisk felleskap?
Den eneste forklaringen til at disse to nevnte artiklene er utformet slik som de er, må derfor være at C169 er ment å gjelde for befolkningsgrupper som ikke er integrert i samfunnet i det landet de bor i, eller sagt på en annen måte: De har ment at konvensjonen skal gjelde for innfødte stammefolk som lever adskilt fra det øvrige samfunnslivet i det landet de bor i. Noen annen akseptabel grunn til at artiklene 9 og 10 er skrevet inn i C169, er det vel ikke mulig å peke på? Selv den mest fleksible, nasjonale fortolkning av konvensjonen, kan ikke fortolke seg fra dette faktum.
Det er en urokkelig kjensgjerning at kun 22 av 185 medlemsland i ILO har ratifisert C169. Det er 7 mindre enn antallet som har ratifisert C107 av 1957. En elementær demokratisk betraktning tilsier at som folkerettslig instrument har man her feilet. En grunn til dette kan jo være at ILOs to initiativ er formet på en slik måte at ansvarlige myndigheter i medlemsstatene ser dette folkerettslige fremstøt, som ikke forenlig med overordnede demokratiske føringer.
I Deres brev viser de til et utrykk i C169, Artikkel 1.2 hvor utrykket „self-identification as indigenous or tribal shal be regarded …” (min uthevelse av or) og anfører dette som argument for at indigenous-termen og tribal- termen er det logikken kaller disjunktive. Bruken av konjunksjonen (eng: or) angir at begge termene er basert på at berørte personer selv definerer seg som karakteristikkene angir og har ikke noen betydning for den samlede oppfatning av hvem konvensjonen angår. Utsagnet sier bare at disse karakteristikkene begge er subjektive.
Videre påpeker Dere at ”… det følger av båre statspraksis og praksis fra ILO at samene anerkjennes som urfolk …. ”. Til dette er for det første å si at ILO ikke har mandat til å bestemme om en eller annen folkegruppe i et land er berettiget til å komme inn under C169 sin beskyttelse, men må forholde seg til hva det enkelte medlemsland bestemmer. Dernest er å si at i den grad en slik anerkjennelse skal bekreftes i det norske lovverk, er det utelukkende Stortinget som har slik myndighet og at det er Regjeringens plikt og ikke villede folkets representanter i dette arbeid. Det må her være tillatt å nevne at en høyt verdsatt folkeretts jurist, flittig benyttet av flere Norske regjeringer, Dr. juris Carl A. Fleischer, har klart gitt utrykk for at slik villedning har skjedd i denne sak.
Det vil her føre for langt å gå inn i Norges ratifikasjonen av C169. Jeg er velkjent med St. prp. nr. 102 (1989-90) Jeg vil bare nevne at det der ikke ble gjengitt en vurdering av om samene i Norge lever under slike forhold at de trenger beskyttelse av C169, eller er en slik befolkningsgruppe som konvensjonen er ment å gjelde for.
Hva angår Erik Larsen sitt svar til Jushjelpa oppfatter jeg det kun som en nærmere avklaring av den internrettslige betydning av C169 ratifiseringen, knyttet spesielt til artikkel 10 i konvensjonen.