Jarl Hellesvik

Sametinget og dets støttespillere legger for tiden stor vekt på FNs deklarasjon/erklæring om innfødte folks rettigheter. (Den offisielle tittelen på erklæringen er “The Declaration on the Rights of Indigenous Peoples”) De sprer en mengde villedende informasjon med henvisning til denne erklæringen. De fremstiller det som om staten Norge har omfattende folkerettslige forpliktelser knyttet til denne erklæringen.

Derfor dette lille notatet.

Den 13. September 2007 vedtok FN “The Declaration on the Rights of Indigenous Peoples”. Oversatt til norsk blir dette «Deklarasjonen om innfødte folks rettigheter”.

På Regjeringen hjemmeside er denne deklarasjonen/erklæringen misvisende oversatt til «FNs erklæring om urfolks rettigheter». I denne oversettelsen av den engelske, autoritative teksten som erklæringen er skrevet i, er formuleringen «indigenous peoples» konsekvent oversatt til urfolk.

Ifølge den etymologiske ordboka «Websters Encyclopedic Unabridged Dictionary of the English Laguage 1989», kommer ordet indigenous fra ordet indigena som er bygget opp av ordene in- som på norsk i denne sammenhengen betyr i og gena som betyr “born” som igjen betyr født på norsk. Altså betyr det engelske ordet indigenous innfødt. Det samme finner man ut, uansett hvilken engelsk-norsk oppslagsbok man slår opp i.

Minst 95% av verdens befolkning er innfødte i det landet eller den staten de bor i. I forarbeidene til denne erklæringen ble det derfor gjort iherdige forsøk på å gi en avgrenset eller smalere definisjon av formuleringen «indigenous peoples». Men medlemslandene klarte ikke å komme til enighet om hva man skulle legge i formuleringen. I nevnte FN-erklæring finnes det derfor ingen avgrenset definisjon av formuleringen «indigenous peoples». Eller sagt på en annen måte: Erklæringen forteller ingenting om hvilke spesielle befolkningsgrupper eller populasjoner erklæringen er ment å ivareta interessene til.

Dette har igjen ført til at de offisielle oversettingene til nasjonale språk er blitt så ymse. For eksempel så er, i den svenske, offisielle oversettelsen, «indigenous peoples» oversatt til «ursprungsfolk». I den danske, offisielle oversettelsen er indigenous peoples oversatt til «oprindelige folk»

Disse faktiske forhold er forklaringen på at man på Regjeringens hjemmeside kan lese at «Det finnes ingen generell internasjonalt akseptert definisjon av urfolk.», og med begrepet urfolk sikter Regjeringen her til formuleringen «indigenous peoples».

Det samme uttrykker ILO på sin egen hjemmeside.

(http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/tema/samepolitikk/midtspalte/hvem-er-urfolk.html?id=451320)

 

Litt om internasjonale avtaler

FN sine erklæringer er en form for internasjonale avtaler. Det finner flere former for internasjonale avtaler. Jeg velger her å sitere fra FN-sambandet sin hjemmeside om temaet. (FN-sambandet er et uavhengig informasjonssenter med FN og internasjonale spørsmål som arbeidsområde. FN- sambandet er en del av verdensorganisasjonen United Nations Associations og finnes i over 100 land.)

«Internasjonale avtaler kan være svært forskjellige, men har to fellestrekk. De innebærer en viss grad av forpliktelse fra de som skriver under, og det er folkeretten som bestemmer hvilke forpliktelser avtalene kan inneholde. Folkeretten er en form for ”grunnlov” for de internasjonale avtalene, i den forstand at alle avtalene tar utgangspunkt i forholdene som reguleres av folkeretten.»

«På samme måte som stater reguleres av forskjellige rettssystemer, reguleres forholdet mellom stater av folkeretten. I motsetning til de statlige rettssystemene har ikke folkeretten et enhetlig, sammenhengende system som overvåker og håndhever disse reguleringene. Dette skyldes i hovedsak statenes selvstendighet – deres anledning til å råde over egne forhold

«De internasjonale avtalene kan deles inn i noen hovedtyper:»

«CHARTERE / PAKTER er grunnleggende dokumenter som beskriver både generelle og spesifikke rettigheter og plikter. Chartere benyttes i dag svært sjelden, og da som oftest som symbolske erklæringer om verdigrunnlag og prinsipielle standpunkt. Eksempler: FN-pakten, The Earth Charter»

«ERKLÆRINGER er beslektet med chartere, men er vanligvis mer spesifikke. De fleste erklæringer kan betraktes som ikke-bindende løfter om konkrete tiltak. Erklæringer kan også være bindende etter folkeretten, men dette er svært sjelden. Eksempler: FNs menneskerettighetserklæring, EUs erklæring om grunnleggende rettigheter.»

«TRAKTATER OG KONVENSJONER er den vanligste betegnelsen på avtaler mellom stater. Ifølge Wien-konvensjonen må en avtale fylle fire kriterier for å være en traktat/konvensjon: Den må være juridisk bindende, den må inngås mellom stater eller organisasjoner, den må reguleres av internasjonal rett, og den må være skriftlig. Eksempler: FNs konvensjon om barnets rettigheter, Traktat om ikke-spredning av kjernefysiske våpen

«PROTOKOLLER OG TILLEGG er deler av større avtaler. Protokoller og tillegg kan enten være en del av avtalen når den undertegnes, eller de kan legges til på et senere tidspunkt. Fordelen med protokoller er at de åpner for at stater kan velge hvilke deler av de større avtalene de aksepterer, samt at de gjør det mulig å nyansere de ofte vage løftene i store avtaler på et senere tidspunkt

(http://www.fn.no/Bibliotek/Avtaler/Om-Avtaler)

Det som er viktig å merke seg i denne sammenhengen, er at FN-sambandet sier at «De fleste erklæringer kan betraktes som ikke-bindende løfter om konkrete tiltak

Dette betyr at når FN vedtar en deklarasjon eller erklæring, er ikke denne juridisk bindende for medlemslandene. Den er rettslig uforpliktende. Det enkelte medlemsland i FN står dermed fritt i om det vil se bort fra innholdet i erklæringen, eller om det vil følge opp hele – eller deler av – innholdet i erklæringen. En FN-erklæring er altså ikke folkerettslig bindende.

Da Norge i FN stemte for erklæringen om innfødte folks rettigheter, uttalte Norge i sin stemmeforklaring at bestemmelsene/ordningene som erklæringen foreslår ”ansees ivaretatt gjennom gjeldende ordninger og rettigheter i henhold til norsk lov.” Dette betyr igjen at norske myndigheter mener at denne erklæringen ikke innebærer påtrykk om noen nye politiske eller juridiske forpliktelser for staten Norge.

«Selvbestemmelse»

Ordet selvbestemmelse («self-determination») står sentralt i den nevnte erklæringen, men man klarte ikke å bli enige om hva man skulle legge i begrepet. Det var også stor motstand mot, i det hele tatt, å benytte begrepet i erklæringen. Kompromisset som gjorde at det ble akseptert at begrepet ble benyttet, var at man skrev inn i erklæringen en egen artikkel 46, hvor det blant annet heter at: « Ikke noe i denne erklæring skal forstås slik at den implisitt gir noen stat, folk, gruppe eller person rett til å ta del i virksomhet eller utføre handlinger som strider mot De forente nasjoners pakt, eller forstås slik at den tillater eller oppfordrer til noen form for handling som kan medføre at suverene og uavhengige staters territoriale integritet eller politiske enhet helt eller delvis opphører eller svekkes.»

(http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/tema/samepolitikk/internasjonalt_urfolksarbeid/fns-erklaring-om-urfolks-rettigheter1.html?id=629670)

Man kan si at implementeringen av artikkel 46 var forutsetningen for at FN, klarte å få vedtatt denne erklæringen.

Den som har fulgt med, har nok lagt merke til hvor svevende Sametinget og dets fremtredende politikere og støttespillere er når de skal konkretisere hva de legger i formuleringen «samisk selvbestemmelse». Den eneste konkretiseringen av innholdet i formuleringen «samisk selvbestemmelse» som er kommet fra fremtredende sametingspolitikere, er at samisk selvbestemmelse betyr at Sametinget skal kunne nedlegge veto mot gruvedrift, olje- og gassutvinning.

Avslutning

Denne lille gjennomgangen forteller at det er svært så uklart hvem erklæringen er ment å gjelde for. Dernest forteller gjennomgangen at det ikke finnes noe politisk eller juridisk belegg for å hevde at staten Norge har noen som helst grunn til å anse at det er «folkerettslig nødvendig» at innholdet i «The Declaration on the Rights of Indigenous Peoples» som er vedtatt av FN, påbyr nye internrettslige bestemmelser eller ordninger i Norge.