Journalisten Thomas Vermes i ABC Nyheter har 06. Juni .2013, kl. 22:39 et oppslag hvor vi gjøres kjent med den samiske FN-diplomat John B. Henriksens synspunkter på urfolksproblematikk og Norges stilling innenfor dette internasjonale segment av folkeretten. Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) finner flere av hans utsagn uklare og tvilsomme og ønsker med dette å gi uttrykk for sin uenighet. Våre kommentarer er nedenfor angitt med rød tekst innenfor hakeparenteser.

Alta 10.6 2013

Knut Skog                                                                                                            Turid Bjørnstrøm

Fagrådgiver i EDL                                                                                                        Leder i EDL

(91141153)                                                                                                                 (91837913 )

——————————————————————————————————————————-

Samisk superdiplomat om urfolkenes Alta-konferanse 8.-12. juni:

Tror urfolksmøte i Alta kan rippe opp i norsk strid om land

 

– Samers rett til selvbestemmelse er i prinsippet det samme som det norske folks rett til selvbestemmelse, sier samisk FN-diplomat. Selvbestemmelse for urfolk blir tema på stormøte i Alta.

[Dette er et utsagn uten innhold om en anser samene å være en likeberettiget del av det norske folk. Mener Henriksen med dette at samene ikke er det? I så fall, på hvilke rettighetsområder mener Henriksen det gjelder? Er det snakk om diskriminering?

Innledningsvis vil vi minne om at begrepet indigenous peoples (norsk: urfolk) har ingen felles internasjonalt akseptert definisjon. Hvem som tilhører denne folkegruppe oppfattes svært forskjellig i FNs (inkl. ILOs) medlemsland. Felles for det medlemskap disse land har i nevnte organisasjoner er at deres selvstendighet ikke rokkes av medlemskapet. De er således i sin fulle rett til selv å bestemme hva begrepet ”indigenous” skal bety og om noen gruppe i landets befolkning skal anses å være ”indigenous”.

I Norge synes man å vektlegge innvandringstidspunktet, dvs. når menneskene kom til et område. Det ser man klart når man oversetter indigenous med urfolk. (Forstavelsen ur står for det tidligste, det første).

Det finnes imidlertid ikke belegg for å skille dagens mennesker i Skandinavia etter ankomsttid til denne del av verden. Når mennesker i nåtid påberoper seg status som urfolk må denne status følgelig også være nedarvet. I så fall, hvorledes kan en da unngå å komme i konflikt med folkerettens fordømmelse av nedarvede egenskaper som grunnlag for diskriminering (ICERD).

Andre halvdel av begrepet urfolk er minst like problemfylt. I ILO C169 Artikkel 1. punkt 3 leser vi at ”bruk av begrepet folk i denne konvensjon skal ikke ha noen innvirkning på rettigheter som for øvrig kan knyttes til begrepet i folkeretten”. I et veiledende dokument for ILO konvensjon 169, kalt INDIGENOUS & TRIBAL PEOPLES’ RIGHTS IN PRACTICE, (ed. Birgitte Feiring) hvor John B. Henriksen også er blant forfatterne, kan vi innledningsvis lese følgende:

— there is an emerging consensus that a formal definition of the term “indigenous peoples” is neither necessary nor desirable. Similarly, there is no international agreement on the definition of the term “minorities” or the term “peoples”. The Convention does not strictly define who are indigenous and tribal peoples but rather describes the peoples it aims to protect (Article 1).

{…det er en gryende enighet om at en formell definisjon av begrepet/termen “indigenous peoples” hverken er nødvendig eller ønskelig. Tilsvarende er det ingen internasjonal enighet om definisjonen av termen ”minoriteter”(“minorities”) eller termen ”folk” (“peoples”). Konvensjonen definerer ikke nøyaktig hvem som er innfødte (”indigenous”) og stammefolk (”tribal peoples”) men beskriver heller de folk (”peoples”) den sikter mot å beskytte (Artikkel 1). }

Etter dette kan en trykt si at «urfolk» og deres rettigheter gjøres til et uklart og diffust sakskompleks hvor noen aktører ikke ser seg tjent med klare konturer.

I en verden hvor mobiliteten er høyere en noen sinne, og der mennesker forflytter seg over landegrenser og forårsaker store utfordringer for nasjonalstatene, ser vi at veletablerte integrerte etniske grupper innenfor nasjonale fellesskap oppfatter seg som truet og krever rettighetsmessig beskyttelse begrunnet i sin status som «urfolk».

Begrepet «urfolk» slik det benyttes i det offisielle Norge, gir denne gruppen en opphøyet status blant nasjonale minoriteter. Gruppen «urfolk» søkes gjort til en superminoritet, hevet over alle andre nasjonale minoriteter, når det gjelder rettigheter og forordninger. ]

John Bernhard Henriksen er den skjulte arkitekten for Alta-møtet for verdens urfolk, som åpner i helgen.

– Her kan noen av temaene innebære å stikke fingeren inn i også et norsk vepsebol, sier Henriksen på spørsmål fra ABC Nyheter.

[ (Bjørnson, Maria Stuart, 2. akt): fred er ei det beste, men at man noe vil. ]

Henriksen er oppnevnt av FNs generalforsamling til å forberede neste års Verdenstoppmøte om urfolks rettigheter i FN. En verdenskonferanse, WCIP, som ble vedtatt av FNs generalforsamling i desember 2010.

Vi møter den travle folkerettseksperten og FN-diplomaten, som har vært i internasjonal tjeneste i Genève, Bangkok og New York de siste 20 årene, under mellomlanding på Gardermoen – på vei fra New York til Alta.

– Det er jo følsomt

I oktober 2011 ble han oppnevnt av Sametinget til å ivareta Sametingets internasjonale interesser. Så gikk det slag i slag:

– I april 2012 ble jeg oppnevnt av presidenten for FNs generalforsamling til å føre konsultasjoner på hans vegne mellom medlemsstater og urfolk. Formålet var å komme frem til hvordan FNs verdenskonferanse om urfolk i 2014 (WCIP2014) skal gjennomføres og hva som skal være tema, forteller Henriksen.

Den rollen fikk han sammen med Mexicos ambassadør. Henriksen ble dermed den første i historien som fikk en slik oppgave uten å være statlig representant.

– I FN er jo alt sensitivt. Vi brukte seks måneder på å få en resolusjon om hvordan FNs verdenskonferanse skal være, i september i fjor, forteller Henriksen.

– Mest diskusjon er det om forholdet mellom statene og urfolkene. I FN er det statene som er deltakere. Men urfolk mener urfolk må delta tilnærmet på samme nivå på en konferanse om urfolks rettigheter, slår John Bernhard Henriksen fast.

Jobber for å styrke urfolks røst

– Spesielt var russerne og kineserne, og hele u-landsgruppen G77 vanskelige, forteller Henriksen.

– Vi fikk en god ordning: Urfolk kan delta i konsultasjoner, får talerett og fire med-formenn på WCIP2014.

– Så inviterte sametingspresident Egil Olli verdens urfolk til en forberedende konferanse i Alta, som vi altså står foran nå, sier Henriksen.

– Formålet med Alta-konferansen er å styrke påvirkningen verdens urfolk – i alt 360 millioner mennesker – får på WCIP2014 ved å samordne egne prioriteringer og posisjoner foran verdenskonferansen, legger Henriksen til.

Oppgaven med å forberede dette Alta-verdensmøtet for urfolk ble lagt på Henriksens skuldre.

Også privat har den samiske folkerettseksperten knyttet internasjonale urfolks-bånd: Han er gift med en prinsesse fra chakma-folket i Bangladesh på grensa til Burma.

– Det kan gå baklengs

Når Alta-konferansen har kommet frem til urfolks felles prioriteringer, starter dragkampene i FN om sluttdokumentet på selve verdenskonferansen WCIP2014 neste år.

– Hele formålet med FNs verdenskonferanse i 2014 er spørsmålet om hvordan man skal få gjennomført urfolks rettigheter, sier Henriksen.

– I mange land er det et stort gap mellom de vedtatte standardene og hvordan de faktisk blir gjennomført, fremholder Henriksen.

– Etter utallige FN-konferanser med enorme dragkamper om tekster, kan man av og til få følelsen av at dokumentene som kommer ut av det, ikke får stor betydning i verden?

– Det gjenstår å se. Men siden FNs generalforsamling i 2010 vedtok å avholde en konferanse om gjennomføring av urfolks rettigheter, sier det seg selv at urfolk må være aktive, svarer Henriksen.

– Urfolk var bekymret for at en slik konferanse kunne reversere dagens situasjon. Når det gjelder menneskerettigheter er man inne i en veldig vanskelig tid. Man må hele tiden forsvare det som allerede er oppnådd, sier John Berhard Henriksen.

Dette er problemet:

– Urfolksrettigheter er formulert som kollektive rettigheter, mens menneskerettigheter for øvrig er formulert som individuelle rettigheter, innleder folkerettseksperten om hva som blir trøblete for urfolk på veien mot neste års verdenskonferanse.

[ Å tildele varige begunstigelser til en bestemt etnisk eller avstammingsdefinert populasjon, står i direkte motstrid til innholdet i FNs konvensjon mot alle former for rasediskriminering.]

– Noen av disse kollektive rettighetene er politisk sensitive, som retten til selvbestemmelse, som normalt tilligger stater, sier Henriksen.

I 2007 vedok FN etter 20 års forhandlinger en erklæring som anerkjenner urfolks selvbestemmelse.

[Da FN vedtok FNs deklarasjon ”on the rights of Indigenous peoples” (”om rettigheter til Innfødte folk”) i 2007, ble man ikke enige i om hva man skulle legge i begrepet selvbestemmelse, annet enn at dette begrepet ikke skulle kunne benyttes til å kreve løsrivelse eller brukes til å gjennomføre en oppsplitting av en stat. Man ble heller ikke enige i om hva man skulle legge i begrepet indigenous peoples.)]

– Her er kjernen i problemet: Noen urfolk krever selvstendighet. Men mange stater ønsker å knytte retten til selvbestemmelse opp til statsdannelsen. For mange urfolk er statsdannelse litt fremmed konsept, sier Henriksen. [ men for andre, heller ikke ukjent]

– Men selvbestemmelse behøver ikke nødvendigvis å bli gjennomført i form av en nasjonalstat. Urfolk har litt mer dynamisk tenkning i spørsmålet om selvbestemmelse. Samtidig anerkjenner de ikke at deres rett til selvbestemmelse skal være svakere enn det alle andre folk har, sier han. [ er delstater og/eller reservater aktuelle alternativer?]

Samisk nasjonalstat?

– Samers rett til selvbestemmelse er i prinsippet det samme som det norske folks rett til selvbestemmelse, trekker Henriksen frem som eksempel.

– Det betyr ikke at samene krever en egen nasjonalstat, legger han til.

– Å si det, er vel likevel å stikke fingeren i norsk vepsebol?

– Det er det jo. Men det er nå engang slik at det samiske folk er et selvstendig folk. Det er erkjent at nasjonalstaten Norge er etablert på territoriet til to folk, det samiske folk og det norske folk, svarer Henriksen.

[ Etter kriterier som økonomi, rettspleie, skole, helse, omsorg, næringsliv, sysselsetning, etc. etc er de samiske populasjoner i Skandinavia ikke selvstendige folkegrupper. Hva JBH mener med selvstendig er derfor uforståelig.

Siden J. B. Henriksen her benytter det i foran nevnte ILO veiledning uavklarte – og i folkerettslig forstand udefinerbare – begrep folk (eng: peoples), skal jeg her forsøke å etablere en felles plattform for forståelsen av utsagnet det samiske folk ved først å vise til hva norsk ordbok sier oss for deretter å se hvorledes begrepets innholdt i nasjonal sammenheng vokser frem, altså hvorledes et folk i den valgte betydning, det norske folk er blitt til. Med dette som bakgrunn håper jeg å kunne bringe klarhet i hva som er realiteter i den samiske selvstendighet som han viser til.

Bokmålsordboken gir oss 8 fortolkninger (med eksempler i kursiv) av det norrøne ordet folk. Disse er:

1) innbyggere i et land, nasjon det norske folk/folket vårt/være et folk/ rase, stamme, folkegruppe, alle folk i verden/ slekt: være av godt folk/ligne folket sitt; 2) (i bestemt form): borgerne, undersåttene i et land herskerne og folket/de brede lag, allmennheten en mann av folket / folkets røst; 3) mannskap, ansatte: mangle -, leie -, hyre -, ansette folk. Han behandler folkene sine godt /onne folk; 4) stand, yrkesgruppe, interessegruppe, særlig i sammensetninger: embetsfolk, sjøfolk, næringslivets folk, avholds folk, høyre folk, målfolk; 5) innbyggere folket på

gården, i gata, på landet; 6) mennesker, personer, forsamling: treffe folk, folk på gata, leve og oppføre seg som folk, folk og fe; 7) folk flest folk sier at/ folk er rare; 8) fremmede, gjester det kommer folk.

I en folkerettslig bruk av ordet folk må ordet angi et kollektiv, en gruppe eller en samling av mennesker. Det er ikke tilstrekkelig å oppfatte ordet kun som en betegnelse på enkeltmennesker. Jeg anser folkerettens bruk av ordet å ha den første angitte betydning foran, nemlig på innbyggerne i et land, det norske folk/folket vårt/være et folk/ folkegruppe, alle folk i verden/.

Vår historiske fortid anviser hvorledes det norske folk etter denne definisjon er blitt til.

I utgangspunktet må der kunne påvises eksistensen av en gruppe mennesker som har et kontinuerlig sosialt samvirke som strekker seg utover den enkelte familie. I dette samvirke finner spiren til det fellesskap som i siste instans kan bli nasjonalt eller statlig. Hvor langt fellesskapet strekker seg avhenger av mobilitet og formen for samkvem. Sagalitteraturen forteller oss at med en høyt utviklet sjødyktighet i vikingtiden (ca 800 -1250) hadde man kontakt/trefninger helt opp til Kolahalvøya i nord, til Novgorod i øst og ned til Middelhavet i sør. På denne tid ble også skriftlige meldinger utvekslet. Innenfor det territorielle landområde som utgjør dagens Norge hadde man derfor mulighet til meldingsbasert forordninger/instrukser.

Fremveksten av nasjonale felleskap har alltid medført rettighetsmessige konflikter. Fra de tidligste faser av det norrøne samvirke kjenner vi til brutale feider og kriger. Vikingtiden fostret ledere (høvdinger) som til stadighet var i krig med hverandre og som oppnådde posisjoner ved voldelige midler. Dette var situasjonen når Harald Hardråde samlet Norge til et rike. Dette rike medførte også at folket ble påført skatteplikt og verneplikt (plikt til å delta i krig når kongen befalte)

I tidlig i vikingtid ble også en omfattende rettsorden etablert med Ting. Tingene var meglingsinstitusjoner. Det eldste, Frostating i Trønderlag, mener man går så langt tilbake som til 400 tallet. Andre var Gulating (Vestlandet), Eidsivating (Hedemark), Borgarting (Oslo). Disse er den dag i enheter i vårt rettsvesen og de instanser som fra 1274 til 1276 godkjente Magnus Lagabøters landslov for Norge.

I sum utgjør den prosess som har skapte det norske folk et samvirke av sjødyktighet, brutale krigshandlinger, røvertokter og forsvarsplikt (leidangen), ting og rettsorden med lov og rett fra Magnus Lagabøter til Eidsvoll 1814, formannskapslov, lokalforvaltning og frem til dagens velferdsstat. I hele denne nasjonale prosess har man ikke på noe punkt trukket et skille mellom samer og andre. Samene i Norge har vært og er en integrert del av Norges befolkning, eller det norske folk i betydning innbygger og statsborger i staten Norge, geografisk og rettsmessig.

Det finnes ingen annen historisk dokumentasjon som på lignende vis forteller oss om et selvstendig «samiske folk» og dets nasjonale tilblivelse.

Når landets regjering i vårt konstitusjonelle monarki lar kongen uttale at den norske stat er tuftet på territoriet til to folk, bruker den ordet «folk» på en måte som ikke har noe å gjøre med det utsagnet er knyttet til, nemlig statsdannelse. Uttalelsen er en beklagelig floskel. ]

– Samer må bestemme mer over naturressurser

– Hva kreves av endringer i Norge for en tilfredsstillende oppfølging av disse prinsippene?

– Det finnes ikke noe ferdig svar på. Man må forhandle uten å diktere på forhånd hva selvbestemmelsen skal innebære. Det kan endre seg over tid, sier Henriksen og legger til:

– Det vil være helt naturlig at samene selv får større innflytelse over skolegang og større selvbestemmelse over naturressurser i samiske områder. Naturressursene er spesielt viktige i retten til selvbestemmelse.

[Utsagnet «større selvbestemmelse» er meningsløst i denne sammenheng. Enten så har man selvbestemmelse – «bestemmer selv» – eller man har medbestemmelse eller ingen innflytelse. Hvor ligger disse samiske områdene? ]

– Har samene den anerkjennelsen i Norge i dag?

– Ikke fullt ut. I Norge har vi ennå ikke fått avklart rettighetene til land. I Finnmark har man Finnmarkskommisjon som kartlegger rettighetssituasjonen. Sør for Finnmark har man ikke noen prosess. Man vet at samiske områder under press gruveindustri, vindmøller, kraft, svarer Henriksen og konkluderer:

– Retten til selvbestemmelse utfordrer en del kjerneelementer i nasjonalstat-konseptet.

[ Tiltredes! ]

– Ikke etnisk, men historisk forskjell

– Men i norsk debatt føler også innbyggere som ikke er samer i samiske områder seg utfordret av særrettigheter?

– Slik vil det alltid være. Men jeg har vanskelig for å akseptere at anerkjennelse av urfolks rettigheter er konfliktskapende. Dersom det oppstår konflikt, er det fordi man ikke anerkjenner samiske rettigheter, svarer Henriksen.

[Her ser Henriksen helt bort fra at det er rikelig erfaringsgrunnlag for å si at storskala endringer i rettighetsbildet, for den ene eller den andre part, fører til interessekonflikter. Hans oppfatning er her en smule ubalansert i det han gjør den som ikke anerkjenner samiske rettighetskrav til konfliktskaper. ]

– Vil samiske rettigheter bety forskjell på rett til jakting og sanking ut fra etnisitet, slik mange frykter?

– Jeg er uenig i at det er snakk om rettigheter ut fra etnisitet. Det er historiske rettigheter. Tilfeldigvis er det samene som alltid har vært der. Dette er bare anerkjennelse av alminnelige norske rettsprinsipper om alders tids bruk, sier John Bernhard Henriksen.

[ Det finnes ikke historisk belegg for at samene ’tilfeldigvis alltid har vært der’ der hvor man påstår at de har særegne rettigheter. Vi har ennå til gode å se rettsavgjørelser hvor alders tids bruk baseres på arkeologiske fortolkninger av utgravninger fra oldtiden.

Henriksen søker seg bort fra bruk av begrepet etnisk om samiske rettigheter. Hensikten kan være å unngå ICERD’s bestemmelser som bruker avstamning og etnisk gruppe som likeverdig karakteristikk når forskjellsbehandling fordømmes. Historiske rettigheter kan ikke tilkjennes grupper av mennesker som har levd og lever i integrerte felleskap med andre grupperinger. Om et historisk forhold gis som begrunnelse for en varig begunstigelse av en etnisk gruppe, så er det uansett for rasediskriminering å regne. ]

EØS-trøbbel for forskjellsbehandling

– I Indre Finnmark har samene vært dominerende brukere helt frem til nyere tid. Der vil det sannsynligvis være helt naturlig om lokalbefolkningen blir erkjent rettigheter. Det betyr ikke at ikke-samer i samme område ikke skal ha samme rettigheter. Hadde du bodd i Kautokeino, ville du hatt samme rett som samer til å fiske, fremholder Henriksen.

[ Henriksen blander her alminnelige lokale rettigheter med særegen etnisk rett på en lite gjennomtenkt måte. En samisk jeger fra Alta skulle etter dette få jakte med en ikke samisk innbygger i Kautokeino, men skulle sistnevnte ønske å jakte med sin bror i fra Alta sier Henriksen stopp. ]

– Hvordan vil dette stemme med EØS-avtalen om likebehandling av alle EØS-borgere i Europa?

– Deler av det samiske miljøet er veldig kritisk til å åpne for EØS-borgere. Sverige og Finland har i sin medlemskapsavtale med EU fått en særskilt protokoll om samiske rettigheter, som gir et unntak av likerettighets-prinsippet, forteller han.

– Norge har ikke noe slikt, men burde i hvert fall se nærmere på denne problemstillingen. Dette er uavklart.

– Kan EØS være vel så stor trussel som nasjonalstaten?

– Alle internasjonale avtaler reduserer nasjonalstatens suverenitet. EØS kan gå utover samenes selvbestemmelsesrett. Det er derfor man fra samisk side ønsker å delta i alle beslutningsprosesser som kan påvirke dem, sier John Bernhard Henriksen