Urfolk og stammefolks skikker og tradisjoner er svært sentrale elementer i deres liv og skiller seg fra det nasjonale fellesskapets skikker og tradisjoner.
En av beskrivelsene som ILO har satt, er at «urfolk» sine skikker og tradisjoner skiller seg ut ifra den øvrige befolkningen i nasjonen.
Dette kan man lese om i den norske oversettelse av Håndbok om ILO-KONVENSJON NR 169 OM URFOLK OG STAMMEFOLK (1989), utgitt av ILO i 2003. På side 24 kan man lese blant annet at:
«Urfolk og stammefolks skikker og tradisjoner er svært sentrale elementer i deres liv. De utgjør en integrert del av urfolk og stammefolks kultur og identitet og skiller seg fra det nasjonale fellesskapets skikker og tradisjoner. Dette kan inkludere å tilbe sine forfedre, religiøse eller åndelige seremonier, muntlige tradisjoner og ritualer som har blitt overlevert gjennom mange generasjoner. Mange seremonier involverer offer til ære for naturånder for å opprettholde balanse i naturen.
Befolkningsgruppen i Norge som er av samisk avstamming er helt integrert og nesten helt assimilert inn i det nasjonale fellesskapet. At denne integrerte og assimilerte befolkningsgruppen ikke har eller så godt som ikke har, skikker og tradisjoner som skiller gruppen ut fra det nasjonale felleskapet, kan nok de fleste se
Man kan si det slik: De som er av samisk avstamming skiller seg i all, all hovedsak ikke ut ifra den øvrige befolkningen i Norge når det gjelder språk og levesett.
Norske myndigheter har aldri vært villige til å vurdere om de som er av samisk avstamming tilfredsstiller beskrivelsene i dette sentrale punktet i ILO 169 om hvem konvensjonen er ment å gjelde for. Mest sannsynlig fordi de er pinlig klar over at befolkningsgruppen ikke tilfredsstiller kravene i denne beskrivelse fra ILO av hvem «urfolk» er.
Jarl Hellesvik